Gå til innhold

Den store tråden om uføretrygd - hvem, hva, hvorfor og hvordan


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Det finnes nok noen barn som er veldig mye mer arbeid enn andre, men jeg tror også at dess mer muligheter man ser, og dess bedre man er på å organisere og planlegge og se hvordan gjøre ting mest mulig effektivt, dess enklere er det. Dess mer fleksibel, smart, organisert og åpen man er, dess enklere er det

Skal sies at man også er som regel 2. Når man jobber kan man ikke ringe mannen eller la mannen gjøre noe av jobben sin om man føler seg dårlig...

Anonymkode: ad907...347

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har hatt kreft med påfølgende senskader i etter tid, blant annet fatiqe og har oppå dette ifra før en kronisk sykdom som jeg har slitt med siden tidlig i tenårene! Jeg har jobbet beinhardt for å prøve å fungere i arbeidslivet! Som heller endt med utslitthet og utbrenthet, jeg lot det gå for leng for jeg er flinkpike og ikke hørte på kroppen! Så fikk jeg kreft oppå denne kroniske sykdommen, da endte det med at jeg ble ufør, noe jeg absolutt ikke ønsket! Nå i ettertid har vi fått et barn som vi atpåtil brukte lang tid på å få. Hun er min store glede hver dag! Jeg er mye sliten ja! Men jeg legger til rette for at jeg klarer å ha energi og gi hun alt hun trenger av meg som mamma! Må så klart presse meg av å til. Mine venner føler jeg aldri har sett og skjønner hvor mye jeg har slitt og fortsatt sliter. Ene av min vennine maser på meg om når jeg skal begynne å jobbe igjen, og hun mener jeg klarer det. Og sutrer hvor sliten hun er som jobber. Selv sutrer jeg aldri over min situasjon, men har sagt til de om hvorfor jeg ikke jobber, så skulle trodd de forstår. Skal sies de ikke var så støttende når jeg var dårlig også da. Forundrer meg ikke at sånne tråder som dette er den venninen min som kunne lagd! Folk må slutte å sette nesen sin i andres liv å slutte å synse å spekulere! Er så lei av sånne folk! Vi som har vært syke og er syke har vel slitt vår del iforhold til de som jobber og har barn som er friske, dere har ikke kjent på hvor hardt det kan være å leve livet, til å åpne den kjeften deres å utal dere på noe som helst måte om oss!! Dere aner ikke hvor heldige dere er som er friske!!!!! Nå må sånne tråder ta slutt! Slutt å skal ta oss som er syk! 

Anonymkode: 1c97d...bb5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner to uføre med barn, men disse fikk barna før sykdommen eller skaden gjorde dem ufør. Jeg tror ikke at mange velger å få barn etter at de har blitt uføre, det virker jo ut som en meget dårlig beslutning først og fremst for barna sin del. 

Anonymkode: a63e8...3ad

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er uføretrygdet pga PTSD. Overgrep og voldtekt. Jeg blir dårlig bl.a. rundt ukjente menn og uoversiktelige situasjoner med mange menn rundt meg. Som trygdet kan jeg alltid sørge for å aldri ende i en sånn situasjon og slippe å bli trigget, retraumatisert og langvarig dårlig. Som mor kan jeg også sørge for å tilpasse livet utifra hva jeg takler av situasjoner. Barnet er fornøyd og veltilpasset. Mannen min og jeg har det greit. Er dette noe å sutre over?

Anonymkode: 708aa...780

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt kreft med påfølgende senskader i etter tid, blant annet fatiqe og har oppå dette ifra før en kronisk sykdom som jeg har slitt med siden tidlig i tenårene! Jeg har jobbet beinhardt for å prøve å fungere i arbeidslivet! Som heller endt med utslitthet og utbrenthet, jeg lot det gå for leng for jeg er flinkpike og ikke hørte på kroppen! Så fikk jeg kreft oppå denne kroniske sykdommen, da endte det med at jeg ble ufør, noe jeg absolutt ikke ønsket! Nå i ettertid har vi fått et barn som vi atpåtil brukte lang tid på å få. Hun er min store glede hver dag! Jeg er mye sliten ja! Men jeg legger til rette for at jeg klarer å ha energi og gi hun alt hun trenger av meg som mamma! Må så klart presse meg av å til. Mine venner føler jeg aldri har sett og skjønner hvor mye jeg har slitt og fortsatt sliter. Ene av min vennine maser på meg om når jeg skal begynne å jobbe igjen, og hun mener jeg klarer det. Og sutrer hvor sliten hun er som jobber. Selv sutrer jeg aldri over min situasjon, men har sagt til de om hvorfor jeg ikke jobber, så skulle trodd de forstår. Skal sies de ikke var så støttende når jeg var dårlig også da. Forundrer meg ikke at sånne tråder som dette er den venninen min som kunne lagd! Folk må slutte å sette nesen sin i andres liv å slutte å synse å spekulere! Er så lei av sånne folk! Vi som har vært syke og er syke har vel slitt vår del iforhold til de som jobber og har barn som er friske, dere har ikke kjent på hvor hardt det kan være å leve livet, til å åpne den kjeften deres å utal dere på noe som helst måte om oss!! Dere aner ikke hvor heldige dere er som er friske!!!!! Nå må sånne tråder ta slutt! Slutt å skal ta oss som er syk! 

Anonymkode: 1c97d...bb5

Problemet er at vi kan ikke vite om du er en snylter som spiller godt eller en reell syk. Om vi skal følge din oppfordring, finnes det ikke snyltere og alle uføre er reelt syke og ferdig med det.

Virkeligheten er dessverre ikke slik.

Anonymkode: a7d8d...a38

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet som helsefagarbeider, som selvstendig forhandler, gått på skole, hvert støttekontakt, jobba på kiwi, jobbet som skogsarbeider, jobbet på skole og i barnehage, alltid hatt minimum 3 ting på en gang og jobbet ca 150%. I tillegg festet jeg ved hver anledning, dro til utlandet, på fjellturer og alt som kunne gjøres. Jeg har prøvd MYE og jeg vet hva som ikke funker og hva som funker. 

Jeg er selv på aap nå, hvert ute av jobb og skole i snart 2 år. Det er mer sannsynlig at jeg får ufør enn at jeg får jobb. Allikevel har jeg og samboer starter å prøve. Jeg har diverse diagnoser som går på blandt annet fordøyelse og rygg + psyken, som gjør at jeg ikke fungerer i en vanlig jobb, som gjør at jeg må ta hyppige pauser. Men, jeg har en fantastisk samboer som har null problem med å ta de største fysiske tingene, på dårlige dager gjør jeg det jeg må, på gode dager så gjør jeg mer enn jeg gjorde før jeg ble syk. Jeg klarer alt jeg prøver på når det kommer til å være der for familie, venner og tantebarn, men jeg har vanskeligere for å trø til på den måten når det kommer til meg selv. Vi begge ønsker oss barn mer enn noe annet og jeg har MYE og gi ett barn, jeg har tonnevis med kjærlighet, jeg kan lese, tegne, male, pusle, perle, leke i hagen(med hyppige pauser og klarer kanskje ikke like lenge som en frisk person», jeg kan se på forestillinger, konserter, fotballkamper, etc, jeg kan snakke med barnet og delta i lek. Og jeg tror barn først og fremst trenger kjærlighet og en forelder som drives av kjærlighet istedenfor stress og det å «måtte komme seg gjennom dagen». 

Men jeg spør deg, ville du ansatt meg? Ville du ansatt noen som trengte pauser hele tiden, som aldri kunne vite om de kunne møte til gitt tidspunkt? Ville du ansatt noen som brukte mye av dagen på do, på sofaen på pauserommet? Ville du hatt en ansatt i kassa på rema som måtte huke seg ned på gulvet til smertene avtok og dermed ikke får gjort det de skal i kassa? Ville du ansatt noen til å jobbe i kassa som ikke har kontroll på fisene sine? Ville du ansatt noen som ikke kan gjøre de store oppgavene? 

Så spør jeg deg igjen, ser du på meg som en dårlig person fordi jeg ikke klarer en vanlig jobb? Ser du på meg som ei som kommer til å bli en dårlig mor fordi jeg ikke jobber? Tror du barnet mitt kommer til å lide? Tror du barnet kommer til å bli arret for livet fordi mamma må ta en fem minutter til de værste smertene letter?

Jeg tror at mitt barn kommer til å se at mamma gjør så godt ho kan, ho slutter aldri å prøve, slutter aldri å strekke seg. Jeg tror barnet mitt kommer til å lære seg at det er greit å ikke være A4, lære sympati, empati, tålmodighet og respekt for andres situasjoner. Jeg tror at hvis jeg er for dårlig til å dra på fotballkamp, så kommer barnet til å elske å fortelle meg om det, vise bilder og videoer som pappa tok. Jeg tror barnet mitt kommer til å føle seg like verdifullt uansett om jeg jobber eller ikke, uansett om det er mamma eller pappa som møtte på kampen, som var med utenlands eller som løp rundt i skogen en hel dag. Jeg tror at jeg kan gjøre ALT, bare i kortere intervaller, med fler pauser og i intervaller! 

Anonymkode: a4abc...1f1

Men du kunne vel jobbet som dagmamma? Da er jo jobben akkurat lik det du gjør som mor, bare at du tjener penger

Anonymkode: 161bc...c1d

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet er at vi kan ikke vite om du er en snylter som spiller godt eller en reell syk. Om vi skal følge din oppfordring, finnes det ikke snyltere og alle uføre er reelt syke og ferdig med det.

Virkeligheten er dessverre ikke slik.

Anonymkode: a7d8d...a38

Det er ikke bare bare å kunne bli uføre! Det er en megen lang prosess, det fungere ikke sånn at hvis du vil ha det så får du det. 

Anonymkode: 1c97d...bb5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare bare å kunne bli uføre! Det er en megen lang prosess, det fungere ikke sånn at hvis du vil ha det så får du det. 

Anonymkode: 1c97d...bb5

Likevel er folk flest enige om at snyltere finnes. De vet bare ikke hvor mange det er av dem. Og det er nettopp problemet.

Anonymkode: a7d8d...a38

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare bare å kunne bli uføre! Det er en megen lang prosess, det fungere ikke sånn at hvis du vil ha det så får du det. 

Anonymkode: 1c97d...bb5

Som sagt er min samboer ufør, og jeg har ikke noe problem med å tro på at de fleste uføre er det av en grunn.

Samtidig er det ingen vits i å ignorere det faktum at snyltere fins. Jeg vet selv om en person som er ufør og arbeider svart. Arbeidsgiver betaler kona istedet for han det gjelder sånn at det ikke skal oppdages. Og det er jo ikke rart at slike ting gjør folk skeptiske.

Jeg har også en i nær familie som ble tilbudt uføretrygd, men som ikke ville ha det. Han har jobbet 100% i over 10år nå, etter at han fikk tilbudet. Barn og en velfungerende familie har han også. Så han trengte det vel strengt tatt ikke selv om nav prøvde å gi han det.

Det gagner ingen å ignorere at mange uføre i dag nok ikke hadde behøvd å vært det. Men man kan ha to tanker i hodet samtidig og forstå at mange også er avhengige av denne trygden. Jeg har ikke noe problem med å tenke at de fleste fortjener den selv om jeg samtidig fordømmer de som misbruker ordningen.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo helt an på hva man feiler, men kjernen er vel at barn faktisk tåler at man ikke er supermamma og yter 100% hele tiden. Eksen er mamma og har kroniske smerter, men med gode og dårlige dager. De dagene hun følte seg bra ytte hun litt ekstra, tok husvasken og disket opp med boller og ekstra god middag til barna kom hjem. Og det å være tilstede ved skoleslutt er en ressurs det også, som kom både barna og vennene deres til gode. Mens på de dårlige dagene prioriterte hun hvile, proppet seg med smertestillende, lagde en enkel middag og overlot leksehjelp til mannen. Og det går greit for barn, men sånn kan man ikke holde på i det normale arbeidslivet.

På min jobb er ikke kravet så høyt, jeg yter vanligvis mellom 80-90% og det går greit. Men er jeg syk og lurvete kan jeg yte ned i 60% ved å be kollegaer om hjelp, og siden vi sliter med bemanningen gjør vi heller det, enn å bruke egenmelding. Men jeg har inntrykk av at det er ganske uvanlig, de fleste steder vil at man yter 90% og over. Men du kan fint levere som mamma på 20%, enkelte dager, så lenge du tar det igjen på det bedre dagene. Og selvsagt finnes det diagnoser som utelukker barn, men det må nesten folk få lov til å avgjøre selv. Eksen kunne godt tenkt seg mange barn, men stoppet etter to, både pga egen kapasitet og fordi det var uforutsigbart hvordan kroppen hennes ville reagere på flere svangerskap. Og sånne valg må vi alle ta, ut fra helse, økonomi og det hele. 

Anonymkode: b9b84...2d3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en person ikke har noen interesse for å verken jobbe eller utdanne seg, og i tillegg er blitt 31 år, er det da ok å prøve å gå for uføretrygd?

Om personen har vært i samme bedrift siden 18-20 år ufaglært, ingen utdannelse etter grunnskole, men den bedriften opphører å eksistere og det finnes ingen andre lignende bedrifter personen kan begynne i på stedet? Interessen for å begynne andre steder i landet eller skole er ikke en interesse. Det er også omtrent umulig å få samme jobb uten papirer nå til dags.

Anonymkode: 6cd10...6e2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis man vil gå for ensomhet og fattigdomsfelle så er det bare å kjøre på.

Anonymkode: df06a...9bc

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det ikke ok. Du skal være utrolig forsiktig med hva du ønsker deg, for brått kommer ekte sykdom eller skade og slår deg hardt i trynet. Jeg er selv i 100% jobb men kjenne to som er uføre. Én ting er plagene og lidelsene de liver med, men de føler seg satt på siden av samfunnet. De har ikke noe å stå opp til, ingen som venter de klokka 8 om morgenen, ikke julebord...De er rett og slett ikke ventet av noen når arbeidsdagen starter.

 

Til dere utføre. Jeg vet dere har mening i livet, venner og familie. Mitt innlegg var ment som påminnelse om det man savner ved å kunne jobbe.

Anonymkode: 83e9d...1be

  • Liker 26
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig ikke. Personen er ikke varig syk. Kun arbeidsledig. Man får ikke uføretrygd på null komma niks og særlig ikke fordi man «ikke gidder mer». 

Anonymkode: 7e42a...c73

  • Liker 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal dette ingen ende ta... :vetikke:

Uføretrygd er en helserelatert ytelse og ikke noe man kan "gå for" hvis man er frisk. Dessuten er man forpliktet til å flytte hvis det er det som skal til for å finne arbeid. Som 31-åring betraktes man, heldigvis, fremdeles også som ung. 

Endret av Leo
  • Liker 21
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nei, det er ikke greit. Det er nedsatt arbeidsEVNE, ikke interessen for å jobbe som gjør at det er riktig å søke uføretrygd. 

31 år er da heller ingen alder. Det er veldig mange som tar utdannelse etter det.

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

«Og i tillegg blitt 31» hva i alle dager menes med det? Er man for gammel til å studere da? Få seg ny jobb? Først ved tidligst 62 kan man pensjonere seg. 

Anonymkode: 7e42a...c73

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor i all verden skulle du "gå for uføretrygd"? Såvidt jeg forstår av innlegget ditt så er det ingen ting annet enn giddaløshet som er diagnosen her.  Folk må faktisk ta ansvar for eget liv.  Du får flytte eller får deg en utdannelse. Gjerne begge deler.  Samfunnet skal ikke måtte betale for at du ikke gidder å anstrenge deg.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis det å ha barn er en fulltidsjobb, hvordan klarer da mennesker som er i full jobb å ha barn? 🤔

Anonymkode: 42126...c6b

De klarer det jo knapt. Barn får dårlig oppdragelse, blir frekke, griner på gulvet i butikken i en time fordi de ikke får det de vil ha osv. Alle klarer å ha barn, men så er det om de klarer å faktisk oppdra barnet... Verre med det. Barna blir stuet bort hos besteforeldre/onkler/tanter, større søsken må leke mamma og pappa når de er i tenårene. Ofte blir jobb prioritert foran barna. Barna går lange dager på skole, så er det rett på SFO. Unger er i barnehage fra det åpner til det stenger. Så blir de satt foran tv'en når de kommer hjem fordi foreldre er utslitt... 

Anonymkode: 95cc6...af0

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
×
×
  • Opprett ny...