Hvor arvelig er lav utdannelse/kunnskap/hva man oppnår?

[Vera]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

men er studier ALT som teller i livet? føler aldri skolebenken tar slutt. 
Jeg kunne fint jobbet sm mye annet, for jeg merker at et 6 års studieløp går bare ikke. 
Det vil innebære at jeg må sitte isolert hele kveldene i 6 år frem i tid om noe i det hele tatt skal komme inn i hjernen min.
Så det er denne dårlige kvaliteten på hjernen jeg er så sint på. mamma "tok til takke" med fagbrev, det var dette hun var interessert i. 
Så fant hun en mann, han tok kontrollen over alt med en gang. Dette ser jeg på som lav intelligens fra mors side. 
Han visste så mye mer, observerte mer....mamma gikk rundt og var uviten om det meste. 

Føler jeg er prikk lik henne for ting er farlig likt. Hun er liksom så kjedelig, gjør ingenting ut av seg, alt skal dreie seg om trygghet. ALDRI har hun freaket ut tror jeg. 
Hun skjønner da ikke det meste som jeg synes man bør skjønne. Hun er ikke særlig teoretisk altså...og ikke en ledertype.
Og jeg er heller ikke en ledertype og teoretisk. Hater at jeg har arvet så mye fra henne. og når jeg finner en mann, om jeg i det hele tatt gjør så blir det sikkert at han kontrollerer og vet det meste. 

Jeg har hatt sjanse til å gjøre spennende ting i lviet, men trakk meg fordi jeg følte det var for skummelt, at jeg gjorde noe galt osv... for dette var ting min mor fant veldig skummelt. 
Men det er da jeg får aldringsangst også, tenker at dette er tegn på at jeg med alderen bare blir mer og mer lik moren min.

Anonymkode: cf8f7...5c4

Nei selvfølgelig er ikke studier det eneste viktige med livet, jeg svarte det jeg gjorde fordi jeg tolket hovedinnlegget ditt som at skole var noe du virkelig hadde lyst til. I mitt hode må folk få drive med akkurat det de trives med - så lenge det gjør dem lykkelige. Jeg ser aldri ned på noen ifht hvilken jobb de har, eller hvilken utdannelse de har. Jeg ser opp til folk som tør å velge det de vil, uten tanke for hva andre tenker. Det er ditt liv, og du som bestemmer. Jeg tror du må sortere tankene dine på et ark, list opp 5 hovedpunkter du vil at livet ditt skal inneholde (alt fra utdannelse, jobb, bolig, mann, barn, reiser osv). Om du har sagt i fra deg ting pga frykt for det ukjente, så er det langt fra for sent! Muligheter kommer hele livet, om du oppsøker dem. Vær modig, og kast deg uti! Det verste som skjer er at du finner ut at det ikke passer for deg. Da prøver du heller noe nytt. 

Jeg tror du ville hatt veldig godt av å distansere deg litt fra din mor, en liten periode, for du har hengt deg helt opp i hvordan hun er, og hva hun sier. Alle har et behov for å distansere seg fra foreldrene sine i løpet av livet - det er slik vi blir selvstendige og tar ansvar for vårt eget liv. Sunt og bra. Og igjen, jeg liker ikke måten du snakker om din mor på. Jeg liker heller ikke når folk er nedlatende til hva andre har oppnådd. Å ta et fagbrev er kjempebra! Man har fullført et studieløp. Ikke vær så opphengt i grader av utdanning. Vær heller opphengt i å teste ut hvilke styrker du selv har. Finn ut hva som passer deg. 

[AnonymBruker]

Hvorfor ser du ned på din egen mor for å ha tatt fagbrev og ikke ha ambisjoner når du selv ser ut til å føle et visst press om det og stiller oss spørsmålet om "studier er alt som teller i livet"? 

 

Anonymkode: 05101...3ad

[AnonymBruker]

Ja, utdannelse er veldig arvelig. Jeg er også fra en arbeiderklasse familie, men greide til slutt å karre meg til en høyere utdannelse. Jeg forstod ikke helt hvorfor jeg alltid følte meg så utenfor i akademiske miljøer før jeg leste denne bloggposten. AKKURAT sånn følte jeg det også. 

 

https://maddam.no/2013/02/klassereisen/

Anonymkode: e230c...add

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ser du ned på din egen mor for å ha tatt fagbrev og ikke ha ambisjoner når du selv ser ut til å føle et visst press om det og stiller oss spørsmålet om "studier er alt som teller i livet"? 

 

Anonymkode: 05101...3ad

Fordi folk som tar høyere utdannelse gjerne har foreldre som har det og har en hjerne som takler det.
Har du foreldre med lav utdannelse så lærer du gjenre ikke at skole er viktig, men har foreldre som sier "skjønner ikke " osv. 
De vet heller gjerne ikke hva det faktisk lønner seg å ta dersom du er usikker, eller om du kan dele opp eller hva slags muligheter det er. 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, utdannelse er veldig arvelig. Jeg er også fra en arbeiderklasse familie, men greide til slutt å karre meg til en høyere utdannelse. Jeg forstod ikke helt hvorfor jeg alltid følte meg så utenfor i akademiske miljøer før jeg leste denne bloggposten. AKKURAT sånn følte jeg det også. 

 

https://maddam.no/2013/02/klassereisen/

Anonymkode: e230c...add

men det er vel helt greit å være arbeiderklasse så lenge man trives? 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[Gjest FirstNameLastName]

19 minutter siden, AnonymBruker said:

men det er vel helt greit å være arbeiderklasse så lenge man trives? 

Anonymkode: cf8f7...5c4

Ja, selvfølgelig! Jeg syns mye middelklassegreier er tullete snobberi. Jeg er selv fra absolutte underklasse og har karret meg til lavere middelklasse og trives godt med det! Om jeg hadde vunnet i lotto hadde jeg ikke flytta til Nordstrand eller Holmenkollåsen, men holdt meg i mitt blanda nabolag. Kan ikke fordra fasadetullet blant velbemidlede, men setter stor pris på kulturell kapital.

[Hartroa]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

u

Huff, ja og det er litt synd at det er det man lærer som barn som former en som voksen. det er vanskelig å avlære seg noe igjen.
Mamma har aldri vært spesielt karismatisk. Bare kjedelig og gjør veldig trygge ting...redd for å bli snakket om.

Mange jeg har gått i klasse med og møtt har foreldre som hadde feriehus i utlandet, og de ble kjent med folk der.
Noen reiste mye med barna og noen har veldig ungdommelige foreldre.
Min mor var stort sett i den hersens lille bygda si. Når hun fant en mann så hadde vi råd til ferie ja, men det var bare i norge.
Hvorfor er mamma så mye reddere alt enn mange bydamer? har venninner fra byen og de virker til å være mer vant til ting. 
Har  det en sammenheng å være redd alt når man isolerer seg i bygda? 

Og ja, dette med stuider. Ja, jeg hater igjen at hun bosatte seg der hun gjorde..lærte seg ingenting om omverdenen. var bare interessert i å leve den kjedelige trygge bobla si. 

Etter jeg flyttett til byen, har hun hatt problemer når hun har besøkt meg. 
Hun kan da faen ikke bykultur. Blir jævla stressa, ting går for fort, hun ser voldtekstmenn over alt og venter på at en bobme skal eksplodere hele tiden vi befinner oss på et sted med mye mennesker.
Huff, jeg har angst for angsten. er redd jeg skal bli slik selv.
 

Anonymkode: cf8f7...5c4

Husk! DU ER ANSVARLIG FOR DITT LIV!

Det blir helt feil å sitte på gjerdet å si at livet mitt er dritt. Det blir hva du gjør det til. Jeg synes, som @Vera (som skriver veldig bra) at du bør sette mer pris på moren din. Det er ingen feil å bare ha fagbrev. Det er en utdannelse. Det viktigste er at man trives med den jobben man har. Vi mennesker er forskjellige og hvis moren din trives med den lille bygda, så er jo det bra. Alle kan og må ikke bo i byen. Det er fordeler og ulemper med det meste.

Det som er viktig er at vi trives med det livet vi har. Om du vil ha et annet liv enn din mor, så må du selv gjøre noe med det. Det nytter ikke å si at du er "dum" for de du har alt etter din mor. Sett deg realistiske mål og ta små skritt, så skal du se at du også får et fint liv, men som sagt, det kommer ikke av seg selv.

[AnonymBruker]

1 time siden, Vera skrev:

Din mor har gitt deg ditt liv, og har gjort sitt aller beste, ut fra de forutsetninger hun har. Du snakker om henne på en veldig nedlatende måte. 

Jeg skjønner at du er misfornøyd med den plassen du befinner deg i livet akkurat nå, men samtidig er du voksen, og står fritt til å velge det du vil bli - slik som alle andre. Du sier du er for dum til å klare et studieløp. Det syns jeg er en skikkelig dårlig unnskyldning. Noen må jobbe lite, andre sliter ræva av seg for å komme seg gjennom studiene. Alle har forskjellige forutsetninger. Men èn ting har alle felles - man må selv søke seg inn, og jobbe seg gjennom. Å bruke din mor som unnskyldning for fremtiden din er hverken konstruktivt eller noe som åpner dører for deg. Hvorfor velger du ikke en studieplass langt borte? Da kommer du bort fra det du finner kvelende nå, og får nytt perspektiv på ting. Det kan til og med hende du kommer til å savne moren din 😊

Synes det er helt greit at TS snakker nedlatende om moren sin. Mange av dere sier at hun er ansvarlig for sitt eget liv, hun er jo  egentlig ikke det. Det har moren vært! Det er ikke rart TS kan ha pådratt seg traumer etter barndommen.

Overbeskyttende foreldre hindrer for barns normale utvikling. Jeg skjønner selv hva TS mener, da jeg selv har erfart det samme(min mor). Alt er så utrolig farlig. Du blir begrenset i en "trygg" boble, at du selv tror at å bevege seg ut av denne boblen er farlig. Som barn stoler man på at foreldrene kan "alt", men når du ikke lærer deg evnen til å tenke kritisk eller bli fortalt det og det, da vil du tro på det.

Jeg gjør det ekstremt bra på utdanningskarrieren idag, og det har jeg meg sjølv å takke for. Moren min ble syk en periode under ungdomstiden, og det gjorde at jeg måtte ta egne valg og tenke selv = jeg fikk erfaringer, forstod at ting ikke nødvendigvis var slik og slik. Idag relaterer jeg ikke meg så mye til moren min. Det jeg har oppnåd, har jeg oppnåd selv. Selvom jeg vet at moren min ville mitt beste, hun elsker meg, men jeg synes oppdragelsen ikke var noe særlig. 

Når du går i 5. klasse og blir fortalt at det ikke er bra å henge så mye med jenter på skolen(fokusere på skolen og ikke jentene) eller dra på teltur fordi det er for farlig. Da er det bare på sin plass at jeg ikke ønsker kontakt.

Det første jeg skal lære barna mine er å tenke kritisk.

Anonymkode: 1a33e...5ee

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Hartroa skrev:

Husk! DU ER ANSVARLIG FOR DITT LIV!

Det blir helt feil å sitte på gjerdet å si at livet mitt er dritt. Det blir hva du gjør det til. Jeg synes, som @Vera (som skriver veldig bra) at du bør sette mer pris på moren din. Det er ingen feil å bare ha fagbrev. Det er en utdannelse. Det viktigste er at man trives med den jobben man har. Vi mennesker er forskjellige og hvis moren din trives med den lille bygda, så er jo det bra. Alle kan og må ikke bo i byen. Det er fordeler og ulemper med det meste.

Det som er viktig er at vi trives med det livet vi har. Om du vil ha et annet liv enn din mor, så må du selv gjøre noe med det. Det nytter ikke å si at du er "dum" for de du har alt etter din mor. Sett deg realistiske mål og ta små skritt, så skal du se at du også får et fint liv, men som sagt, det kommer ikke av seg selv.

Det at hun har fagbrev er ikke et problem i seg selv. Ja, det er viktig at en trives med det en driver med. 
Saken er at jeg slet på skolen, og føler ikke foreldrene mine var særlig engasjert i skole og da analyserer jeg om det rett og slett er fordi familien stort sett ikke har vært så engasjert i utdannelse. 
At de ikke har sett på muligheter. Ja, det var snakk om universitet da jeg var yngre, men de snakket om det som om det var noe som var umulig. Som om det var for mennesker "høyere i det sosiale" , "slik var ikke vi". Fikk ikke høre rett ut at vi ikke er slik, men som om vi tilhører en lavere sosial gruppe. 

En gang sa jeg at advokat hørtes ut som et yrke som man tjente bra på, ikke fordi jeg følte jeg passet til det. Men da fikk jeg høre at det var uaktuelt, for det er for mennesker som "har peiling". 

Nei, alle kan ikke bo i by og det er greit. Men noen steder ligger mer sentralt likevel og det er gjerne ting i nærheten. Der jeg er fra er det langt til alt, og derfor var det enkelte ting vi ofte ikke kunne være med på da vi måtte bruke hele dagen på å kjøre hjem om feriene. Jeg bare føler man blir miljøskadet av det også. Det blir sårt for de som er igjen på bygda når barna flytter langt vekk fordi det er mangel på jobber der de vokste opp. Da blir det sårt at barnebarna ikke er i nærheten og at man ikke så ofte får sett barnet sitt mer, men da kan en takke seg selv..for at en valgte et sted med lite tilbud. 

 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er helt greit at TS snakker nedlatende om moren sin. Mange av dere sier at hun er ansvarlig for sitt eget liv, hun er jo  egentlig ikke det. Det har moren vært! Det er ikke rart TS kan ha pådratt seg traumer etter barndommen.

Overbeskyttende foreldre hindrer for barns normale utvikling. Jeg skjønner selv hva TS mener, da jeg selv har erfart det samme(min mor). Alt er så utrolig farlig. Du blir begrenset i en "trygg" boble, at du selv tror at å bevege seg ut av denne boblen er farlig. Som barn stoler man på at foreldrene kan "alt", men når du ikke lærer deg evnen til å tenke kritisk eller bli fortalt det og det, da vil du tro på det.

Jeg gjør det ekstremt bra på utdanningskarrieren idag, og det har jeg meg sjølv å takke for. Moren min ble syk en periode under ungdomstiden, og det gjorde at jeg måtte ta egne valg og tenke selv = jeg fikk erfaringer, forstod at ting ikke nødvendigvis var slik og slik. Idag relaterer jeg ikke meg så mye til moren min. Det jeg har oppnåd, har jeg oppnåd selv. Selvom jeg vet at moren min ville mitt beste, hun elsker meg, men jeg synes oppdragelsen ikke var noe særlig. 

Når du går i 5. klasse og blir fortalt at det ikke er bra å henge så mye med jenter på skolen(fokusere på skolen og ikke jentene) eller dra på teltur fordi det er for farlig. Da er det bare på sin plass at jeg ikke ønsker kontakt.

Det første jeg skal lære barna mine er å tenke kritisk.

Anonymkode: 1a33e...5ee

Jeg tenker egentlig ikke så nedlatende om moren min som det kommer til uttrykk her, men et sted er det fint å blåse ut. Hun har masse bra sider.
Men det er litt som med deg, at det blir overbeskyttelse og at det føles som det har blitt et hinder i livet. Ja, at alt blir så farlig. 

Anonymkode: cf8f7...5c4

[Jojo jojo]

Jeg har studert i 6 år, og har 2 bachelorgrader,og begge foreldrene mine, faktisk hele familien min, er typisk arbeiderklasse. Yrkesutdanning, fikk barn tidlig, vi bodde på bygda, og dro aldri til utlandet på ferie, og generelt dårlig økonomi. 

Og jeg gikk tidlig foran foreldrene mine i en del fag, og det var jo ofte man spurte om hjelp at de ikke fikk det til, men da tok man det jo med tilbake på skolen. Hvis man ønsker å legge ned hardt arbeid, så får man det til, selv om man kanskje ikke var heldigst ute med en del ting, eller ikke dro til Syden på ferie, så hadde jeg det veldig fint, og jeg kom meg på universitet, fordi jeg hadde bestemt meg at jeg skulle gå på universitet, og da måtte jeg jobbe mot det. Den første graden jeg tok, den gikk så som så, jeg besto alt, men gjorde det ikke bra, helt til jeg fant noe jeg virkelig likte og brant for. 

Du må slutte å skylde på moren din, for som det virker så er du nå såpass voksen at du selv styrer livet ditt. Kanskje du bør se på andre utdanningsvalg, eller finne deg nye spennende interesser?

[AnonymBruker]

1 time siden, Jojo jojo skrev:

Jeg har studert i 6 år, og har 2 bachelorgrader,og begge foreldrene mine, faktisk hele familien min, er typisk arbeiderklasse. Yrkesutdanning, fikk barn tidlig, vi bodde på bygda, og dro aldri til utlandet på ferie, og generelt dårlig økonomi. 

Og jeg gikk tidlig foran foreldrene mine i en del fag, og det var jo ofte man spurte om hjelp at de ikke fikk det til, men da tok man det jo med tilbake på skolen. Hvis man ønsker å legge ned hardt arbeid, så får man det til, selv om man kanskje ikke var heldigst ute med en del ting, eller ikke dro til Syden på ferie, så hadde jeg det veldig fint, og jeg kom meg på universitet, fordi jeg hadde bestemt meg at jeg skulle gå på universitet, og da måtte jeg jobbe mot det. Den første graden jeg tok, den gikk så som så, jeg besto alt, men gjorde det ikke bra, helt til jeg fant noe jeg virkelig likte og brant for. 

Du må slutte å skylde på moren din, for som det virker så er du nå såpass voksen at du selv styrer livet ditt. Kanskje du bør se på andre utdanningsvalg, eller finne deg nye spennende interesser?

Hun har all rett til å skylde på moren sin, les innlegget mitt over.

Og når det gjelder hvor bra man gjør utdanningsmessig, så er det nok arv til en viss grad.

Dersom du kommer fra en kultur hvor prestasjoner vektlegges, vil du mest sannsynlig gjøre det bra. 

Dessuten er foreldrene dine høyt utdannet, da vil du havne rundt det utdanningsnivået. Det gjenspeiler seg veldig i min familie.

Mine kusiner og fettere som ikke har så høyt utdannede foreldre har heller ikke så høy utdanning selv. Mens min far har høy utdanning, og alle i familien min satser høyt.

Anonymkode: 1a33e...5ee

[AnonymBruker]

Flaut å lese om noen som skriver så mye dritt om foreldre. Buhu, så fælt du har hatt det.

Ta tak og ordne opp i eget liv i stedet for å sutre og skylde på andre. I Norge har alle gode muligheter til å ta utdanning, og det går fint an å spørre på skole/studier om hjelp hvis det er noe man har problemer med.

Anonymkode: 09909...9d0

[Apis]

Du har rett i en ting, arv og miljø har mye å si, men Norge er også et av landene med høyest grad av sosial mobilitet, det er ikke noe eksepsjonelt og komme fra små kår og klatre sosialt, som er det TS snakker om. Mitt råd vil være å takke din mor som har satt deg til denne verden, rette blikket fremover og bruke energi på fremtiden istedenfor og å bruke den på å grave seg ned 

[Husholdning1]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun har all rett til å skylde på moren sin, les innlegget mitt over.

Og når det gjelder hvor bra man gjør utdanningsmessig, så er det nok arv til en viss grad.

Dersom du kommer fra en kultur hvor prestasjoner vektlegges, vil du mest sannsynlig gjøre det bra. 

Dessuten er foreldrene dine høyt utdannet, da vil du havne rundt det utdanningsnivået. Det gjenspeiler seg veldig i min familie.

Mine kusiner og fettere som ikke har så høyt utdannede foreldre har heller ikke så høy utdanning selv. Mens min far har høy utdanning, og alle i familien min satser høyt.

Anonymkode: 1a33e...5ee

Det er ikke moren hennes som styrer livet hennes som voksrn. På tide å ta litt ansvar for seg selv nå.

[heipådegsann]

Man arver mye fra sine foreldre. Og det viser seg at dette også gjelder utdannelse i stor grad, til og med i Norge. Likevel må vi ikke glemme at vi lever i et av verdens mest mobile samfunn. Vi har et velferdssystem som gjør det fult mulig å gå i helt andre retninger enn hva arven vår egentlig ville tilsi.

Jeg vokste selv opp i et noe lignende om ikke helt likt hjem som deg. Mamma var hjemmeværende husmor (ikke noe galt med det, fordi hun gikk for det som gjorde HENNE lykkelig), vi var fattige og forsørget av stefar. Jeg hadde en pappa som sa rett ut til oss barna at vi aldri kom til å bli noe, fordi både han og mamma var sånne som ikke kom seg noe sted i livet. Han var og er fremdeles ikke fornøyd med sine livsvalg, satset aldri på drømmen. Begge bor på det stedet de vokste opp, faktisk i samme hus som de vokste opp. Jeg hadde også en lærer på ungdomsskolen som sa at jeg ikke måtte finne på å velge allmennfag på vgs fordi det trodde hun ikke jeg ville greie så skolelei som jeg var.

Nå mottar jeg bachelorgraden min, med en ganske stor sikkerhet om at jeg kommer til å komme inn på mastergrad nå etter sommerferien. Jeg flyttet langt for å studere, selv om "alle" mente det var umulig for meg å klare det. Altså i tillegg til å komme fra en fattig familie ble jeg også tenåringsmor. Det var ikke måte på hvor mange fordommer jeg møtte når jeg fortalte at jeg skulle ta med meg samboer og baby langt bort for å studere. Jeg måtte da skjønne at når jeg først hadde havnet i "ulykka" måtte jeg brette opp ermene og finne meg jobb med en gang. Heldigvis er det ingen som kommer med slike kommentarer lengre, nå får jeg istedet skryt fra de samme personene. Ikke er studieprogresjonen min mer enn ett år forsinket heller. Og jeg opplever å være fornøyd og glad for det livet jeg lever.

Istedet for å la min fars ord bryte meg ned har det gitt meg motivasjon til å ikke bli som han. Altså da mener jeg ikke at fagbrev er dårligere enn universitetsutdanning. Det jeg mener er at jeg nekter å ligge på sofaen om 20år mens jeg forteller barna mine hvor miserabel jeg er fordi jeg ikke gikk etter det livet jeg ville ha, og jeg skal ihvertfall ikke fortelle dem at de ikke vil komme noen vei. Jeg vil jage lykken, og jeg ønsker at barna mine skal gjøre det samme. Hva det betyr for dem er ikke så viktig for meg, om det er å bo på hjemplassen, om det er å flytte langt, om det er å gå for en grad eller et fagbrev, eller til og med om de skulle ønske å være hjemmeværende husmor/far. Poenget er at man må leve det livet man har som man ønsker å leve det, ingen andre lever livene våre for oss.

Jeg mener at man kan bli nesten hva man vil så lenge helsa tilsier det (i Norge), men man må være innstilt på å jobbe kjempehardt for det, at det sannsynligvis vil være ubehagelig og tøft å gå etter en del drømmer. Og at vi hver og en har ansvar for vår egen lykke, fordi ingen andre kommer til å ta ansvar for den. Din mor gjorde det ikke, og selv om det er synd, har du faktisk mulighet til å forandre deg som voksen. Men det krever at du tar tak, og bestemmer deg for å gjøre noe med det "nå". Ikke utsett det, for da er det meget mulig det aldri skjer.

Og når det kommer til at du synes det er for sent å sette seg på skolebenken: nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg har venner i klassen min som er eldre enn mine egne foreldre, og de gjør det kjempebra. Tviler ikke på at de vil få seg jobb etterpå heller.

Endret 1. juni 2019 av heipådegsann

[Sliten&kjørt52]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan bli man kvitt personligheten sin?

Det tror jeg er umulig...

Hva med å lære deg å like den, -gjøre noe bra ut av det... 

Pappa sa til meg, -ps. JEG ER\VAR ¨Sønnen fra helvete¨...

Det er ikke farlig å være ¨dum¨, -Så lenge man ikke er redd for å jobbe. ... Kloke ord, fra kloke pappa  -RIP... ♥️M+P

Slutt, -bare Slutt å skylde på mammaen din, -gå til Speilet. DER SER DU ¨PROBLEMET¨ ...

Mener det.

a.

Endret 1. juni 2019 av Sliten&kjørt51

[AnonymBruker]

Ingen i min familie har høyere utdannelse. Trengte egentlig aldri hjelp med leksene, de klarte jeg fint selv. Da jeg ble gammel nok til å studere, søkte jeg opp hva jeg syntes virket interessant og googlet hva jeg skulle gjøre

Du kan nok ikke skylde på moren din her. Du hadde alle ressursene til å finne svar på det du lurte på selv. 

Anonymkode: 305a4...b4d

[Anim92]

For det første må du kvitte deg med de lave tankene om moren din.

[Anim92]

For det første må du kvitte deg med de lave tankene om moren din.