Tråden avsluttes.

[AnonymBruker]

Hei! Synes absolutt du må holda avstand til en svigermor som skal kontrollere din familie på denne måten. Når man er nybakt mor er man også i tillegg veldig sårbar, og ønsker å bli kjent med babyen sin i fred og ro. Svigermor har ingenting med å skulle gi deg eller samboer dårlig samvittighet - folk som spiller på disse kortene har dessverre ikke annet å «spille på» enn nettopp det.... samvittigheten til andre mennesker. Dette er ikke kjærlighet, men maktbehov. En svigermor skal være en støttende ressurs som setter babyens behov foran alt. Og da også dine behov som nybakt mor. Du kjenner babyen din. Ikke hu . 

 At hun sier til folk hun ikke får se barnebarnet gjør hun bare for å sette dere i ett dårlig lys..

At hun sier «det ikke er likt» samboeren din å oppføre seg sånn- er en indirekte måte å si «du er forandret pga henne»(deg) og en slem hersketeknikk. 

 Vil bare vise min støtte til eg, og si at jeg føler veldig med deg som må ha en sånn svigermor. Hadde kuttet henne av tvert, man trenger virkelig ikke sånne energityver i livet sitt. Lykke til! 

Anonymkode: 9778b...144

[kisskissbangbang]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du misforstår. Det lengste det har gått er 2 uker. 

Sønnen min er ikke tre måneder enda..

Anonymkode: d71e7...bd1

Ja, jeg skjønner nå at det var to uker, men at det det ene møtet den måneden var 17.mai og da syntes hun ikke at hun så ham nok? 

Men hva med resten av innlegget mitt? Jeg tenker at dersom du ikke er villig til å møte mannen din litt på halvveien og f.eks. ta imot besøk av svigermor mens du sjøl trekker deg litt unna, da er du ikke så veldig mye bedre enn henne. 

Dette handler jo i bunn og grunn om at du og mannen din er uenige, og at du alene ikke kan bestemme hvor mye bestemor skal møte babyen. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du begrunne hvorfor? 

 

Anonymkode: d71e7...bd1

Dette: "Jeg synes det et vanskelig at sønnen min skal være med da jeg ikke er det, nettopp fordi hun har brutt tilliten"

Anonymkode: 1703d...93e

[sunroad26]

2 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Ja, jeg skjønner nå at det var to uker, men at det det ene møtet den måneden var 17.mai og da syntes hun ikke at hun så ham nok? 

Men hva med resten av innlegget mitt? Jeg tenker at dersom du ikke er villig til å møte mannen din litt på halvveien og f.eks. ta imot besøk av svigermor mens du sjøl trekker deg litt unna, da er du ikke så veldig mye bedre enn henne. 

Dette handler jo i bunn og grunn om at du og mannen din er uenige, og at du alene ikke kan bestemme hvor mye bestemor skal møte babyen. 

Det skal sies at sønnen min har 6 besteforeldre til sammen og 4 tanter. Da er ikke  2 uker er i grunn ikke lenge. Det er nevnt i innlegget at det ikke er kun pga. situasjonen det har blitt slik. Vi har også et liv som skjer utenom dette...

[AnonymBruker]

Hundre prosent støtte til ts herfra. Jeg hadde blitt sprø av så mye besøk som svigermor ønsket. Og når hun i tillegg sletter alle bildene av deg på facebook, så har hun jo gitt tydelig beskjed om hva hun synes om deg. 

Men jeg hadde latt mannen ta med baby til henne av og til. Babyen er også det mest dyrebare han har, og jeg hadde da stolt såpass på mannen min at han tok godt vare på barnet.

Anonymkode: 85cb4...ffc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette: "Jeg synes det et vanskelig at sønnen min skal være med da jeg ikke er det, nettopp fordi hun har brutt tilliten"

Anonymkode: 1703d...93e

Og hvorfor er det straff?? 

Anonymkode: d71e7...bd1

[Gjest DEN NAKNE GARTNER]

1 time siden, sunroad26 skrev:

Jeg har en sønn på snart 3 mnd. Han er min første og er det fineste og mest dyrebare jeg har.

Det å få barn (dette er min første) er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Jeg elsker samboeren min og sønnen min over alt på jord. Men forholdet vårt skranter i grunn ikke pga sønnen vår; det vi krangler om er faktisk svigermor. 

 

Svigermor har alltid vært intens, men etter fødselen toppet det seg helt..... 

Min samboer og jeg ga beskjed til våre nærmeste at vi tok kontakt når det var rom for besøk på sykehuset og hjemmet. Allikevel står svigermor på sykehuset på fødeavdelingen 3-4 timer etter fødsel, uten at vi har bedt hun om å komme. Personalet ba hun om å gå, fordi det var utenom besøkstiden, men dette lyttet hun ikke på. Samboeren min har/hadde vanskeligheter for å si nei, (jeg skjønte ikke hvorfor da, men ser hvordan oppveksten har vært nå) hun sier hun bare må få se barnebarnet, hvis ikke roer hun seg ikke ned. Jeg klarer ikke å si nei til samboeren min da han har gitt etter maset til svigermor... og slik fortsetter det. Jeg føler meg til slutt kvelt; for hun spør ikke om å komme, hun sier bare at hun skal komme til det og det klokkeslettet.

Etter at hun har vært på besøk allerede 4 ganger første uken til lillemann setter jeg ned foten og sier at jeg føler meg kvelt til min samboer.

Hun spør ikke igjen, men sier at hun kommer i løpet av kvelden... da svarte samboeren min at nå har vi hatt mye besøk og at vi ville ha 2 dager helg for oss selv. 

Da begynner det.... Hun sier at hun bare skal innom en kort tur og ikke vil være til bry. Trenger ikke servering en gang.. Vi sier nok en gang nei, forklarer at vi er slitne og vil ha full fokus på vår lille, nystiftet familie med vennlig time og sier at det er rom for besøk senere.

Hun fortsetter med å beskylde oss for at vi nekter henne å se barnebarnet...Og at det er galskap det vi driver med.. Hun sier videre at det ikke er likt samboeren min å oppføre seg "sånn"

Vi slutter å svare henne. Det blir for dumt. Samboeren min unnskylder henne med å si at hun blir sint og så går det fort over..

Vel dagen etter får han meldinger om at hun ligger å griner på sofaen fordi hun ikke får se barnebarnet... 

Mannen henne ringer til sambo og ber oss om å invitere svigermor for at hun er så lei seg for at hun ikke får sett han... 

Vi svarer at vi trenger litt tid osv.. på hyggelig måte!! 

Dagen etter legger svigemor et offentlig innlegg om at vi nekter henne å se barnebarnet. Hun slettet alle bilde Jeg (svigerdatter) er med på. Til og med julebilder har blitt fjernet fordi jeg var med på bildet... 

Senere ringer hun og skriver i telefon at jeg ikke kan ta fra henne sønnen hennes og at jeg bare kan glemme det, fordi ingenting kan komme i mellom dem.... Jeg svarer at det ikke har noe relevans, det er urettferdig å si og at det ikke finnes noe sannhet i det.

 

Hun blir sint og fortsetter å skrike usakelig ting, jeg legger på rører fordi jeg orker ikke dette....

Litt senere stormer hun inn døren. Prøver å si unnskyld, men beskylder meg for at jeg følger boken for mye, jeg må slappe av mer, spør om jeg har nok melk, at jeg ikke forstå hvordan det er å ha tette forbindelser osv.. oppå til det hele sier hun at hun har diskutert med kolleger fordi hun mistenkte fødselsdepresjon... 

Jeg orker ikke konflikter. Godtar unnskyldning en i håp om ro!!

Etter dette tar jeg avstand fordi jeg ble bare mer kvelt og føler at unnskyldning en hennes var merkelig da hun måtte gi kritikk til meg i den også ..

Vi skulle i felles dåp senere, der hilser hun ikke på meg og sambo...

Det blir bare rart å treffes ofte, så for meg var der naturlig med avstand. Jeg ba om tid før vi skulle ta en merkelig prat. Jeg er forbanna og ville ikke ha fokus på dette, fordi det er nok i seg selv å bli mor. Dette fortalte jeg til henne. Jeg sa også at selv om jeg trenger tid, blir det fortsatt rom for å se barnebarnet.

Men det ble selvsagt sjeldnere grunnet situasjonen og fordi vi har mye rundt oss som skjer ( 2 barnedåp, 2 bryllup + mange kjente som ikke har fått hilst på lille mann ebda)

Men svigermor fikk se han, det lengste det gikk i mellom var 2 uker. Men før henne var dette 1 mnd. Fordi 17. Mai teltes ikke for henne fordi hun ikke fikk sett han nok. Riktig nok gikk hun rett forbi meg uten å hilse igjen der jeg satt å ammet lille mann. Hun var mer opptatt av å få oldefar som er dårlig til bens til å se russetoget. Det er ok; men når lille mann blir urolig, jeg blir stresset av at det et mange rundt meg mens jeg ammer bestemte jeg meg til slutt å trekke meg unna. Jeg  blir også veldig stresset rundt svigermor fordi hun er så intens og har sinne problemer.

 

Hun sabotere samboeren min om at det er synd på henne..  Hun skrev på en sms:" nå har jeg ikke sett barnebarnet mitt på en mnd. Takk for den!"

Jeg blir sint, og dette er første gang jeg faktisk sier i fra direkte om at hun må slutte.jeg sier at vi MÅ få bestemme hvem som kommer på besøk ect. Ut en av hun skal spille på samvittigheten til sønnen sin...

Dette topper seg, hun ringer til Samboeren min. Sier at jeg er slem  mot henne og sier at hun skal trekke seg unna helt.

Svigermors mann sender melding til dattera hans og sier at de ikke skal i dåpen til sønnen vår.. 

 

Og jeg vil helst ikke ha noe med hun å gjøre lenger fordi det  ofte blir slik. Hennes  måte å løse ting på er å bli sint og spille på samvittighet. Jeg er lei. Men jeg kan ikke be min samboer om å ta avstand fra sin mor. Jeg ber bare om å treffes sjeldnere til bedrer seg naturlig og via samtaler. Så heller se hvordan forholdet utvikler seg til om vi kan treffes oftere. Men slik hun oppfører seg per dags dato så orker jeg det ikke. Jeg føler at hun prøver å ta over styringen på vårt familieliv.

 

Det hjelper ikke å snakke med henne..  Hva gjør Jeg nå???

 

1 time siden, sunroad26 skrev:

Jeg har en sønn på snart 3 mnd. Han er min første og er det fineste og mest dyrebare jeg har.

Det å få barn (dette er min første) er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Jeg elsker samboeren min og sønnen min over alt på jord. Men forholdet vårt skranter i grunn ikke pga sønnen vår; det vi krangler om er faktisk svigermor. 

 

Svigermor har alltid vært intens, men etter fødselen toppet det seg helt..... 

Min samboer og jeg ga beskjed til våre nærmeste at vi tok kontakt når det var rom for besøk på sykehuset og hjemmet. Allikevel står svigermor på sykehuset på fødeavdelingen 3-4 timer etter fødsel, uten at vi har bedt hun om å komme. Personalet ba hun om å gå, fordi det var utenom besøkstiden, men dette lyttet hun ikke på. Samboeren min har/hadde vanskeligheter for å si nei, (jeg skjønte ikke hvorfor da, men ser hvordan oppveksten har vært nå) hun sier hun bare må få se barnebarnet, hvis ikke roer hun seg ikke ned. Jeg klarer ikke å si nei til samboeren min da han har gitt etter maset til svigermor... og slik fortsetter det. Jeg føler meg til slutt kvelt; for hun spør ikke om å komme, hun sier bare at hun skal komme til det og det klokkeslettet.

Etter at hun har vært på besøk allerede 4 ganger første uken til lillemann setter jeg ned foten og sier at jeg føler meg kvelt til min samboer.

Hun spør ikke igjen, men sier at hun kommer i løpet av kvelden... da svarte samboeren min at nå har vi hatt mye besøk og at vi ville ha 2 dager helg for oss selv. 

Da begynner det.... Hun sier at hun bare skal innom en kort tur og ikke vil være til bry. Trenger ikke servering en gang.. Vi sier nok en gang nei, forklarer at vi er slitne og vil ha full fokus på vår lille, nystiftet familie med vennlig time og sier at det er rom for besøk senere.

Hun fortsetter med å beskylde oss for at vi nekter henne å se barnebarnet...Og at det er galskap det vi driver med.. Hun sier videre at det ikke er likt samboeren min å oppføre seg "sånn"

Vi slutter å svare henne. Det blir for dumt. Samboeren min unnskylder henne med å si at hun blir sint og så går det fort over..

Vel dagen etter får han meldinger om at hun ligger å griner på sofaen fordi hun ikke får se barnebarnet... 

Mannen henne ringer til sambo og ber oss om å invitere svigermor for at hun er så lei seg for at hun ikke får sett han... 

Vi svarer at vi trenger litt tid osv.. på hyggelig måte!! 

Dagen etter legger svigemor et offentlig innlegg om at vi nekter henne å se barnebarnet. Hun slettet alle bilde Jeg (svigerdatter) er med på. Til og med julebilder har blitt fjernet fordi jeg var med på bildet... 

Senere ringer hun og skriver i telefon at jeg ikke kan ta fra henne sønnen hennes og at jeg bare kan glemme det, fordi ingenting kan komme i mellom dem.... Jeg svarer at det ikke har noe relevans, det er urettferdig å si og at det ikke finnes noe sannhet i det.

 

Hun blir sint og fortsetter å skrike usakelig ting, jeg legger på rører fordi jeg orker ikke dette....

Litt senere stormer hun inn døren. Prøver å si unnskyld, men beskylder meg for at jeg følger boken for mye, jeg må slappe av mer, spør om jeg har nok melk, at jeg ikke forstå hvordan det er å ha tette forbindelser osv.. oppå til det hele sier hun at hun har diskutert med kolleger fordi hun mistenkte fødselsdepresjon... 

Jeg orker ikke konflikter. Godtar unnskyldning en i håp om ro!!

Etter dette tar jeg avstand fordi jeg ble bare mer kvelt og føler at unnskyldning en hennes var merkelig da hun måtte gi kritikk til meg i den også ..

Vi skulle i felles dåp senere, der hilser hun ikke på meg og sambo...

Det blir bare rart å treffes ofte, så for meg var der naturlig med avstand. Jeg ba om tid før vi skulle ta en merkelig prat. Jeg er forbanna og ville ikke ha fokus på dette, fordi det er nok i seg selv å bli mor. Dette fortalte jeg til henne. Jeg sa også at selv om jeg trenger tid, blir det fortsatt rom for å se barnebarnet.

Men det ble selvsagt sjeldnere grunnet situasjonen og fordi vi har mye rundt oss som skjer ( 2 barnedåp, 2 bryllup + mange kjente som ikke har fått hilst på lille mann ebda)

Men svigermor fikk se han, det lengste det gikk i mellom var 2 uker. Men før henne var dette 1 mnd. Fordi 17. Mai teltes ikke for henne fordi hun ikke fikk sett han nok. Riktig nok gikk hun rett forbi meg uten å hilse igjen der jeg satt å ammet lille mann. Hun var mer opptatt av å få oldefar som er dårlig til bens til å se russetoget. Det er ok; men når lille mann blir urolig, jeg blir stresset av at det et mange rundt meg mens jeg ammer bestemte jeg meg til slutt å trekke meg unna. Jeg  blir også veldig stresset rundt svigermor fordi hun er så intens og har sinne problemer.

 

Hun sabotere samboeren min om at det er synd på henne..  Hun skrev på en sms:" nå har jeg ikke sett barnebarnet mitt på en mnd. Takk for den!"

Jeg blir sint, og dette er første gang jeg faktisk sier i fra direkte om at hun må slutte.jeg sier at vi MÅ få bestemme hvem som kommer på besøk ect. Ut en av hun skal spille på samvittigheten til sønnen sin...

Dette topper seg, hun ringer til Samboeren min. Sier at jeg er slem  mot henne og sier at hun skal trekke seg unna helt.

Svigermors mann sender melding til dattera hans og sier at de ikke skal i dåpen til sønnen vår.. 

 

Og jeg vil helst ikke ha noe med hun å gjøre lenger fordi det  ofte blir slik. Hennes  måte å løse ting på er å bli sint og spille på samvittighet. Jeg er lei. Men jeg kan ikke be min samboer om å ta avstand fra sin mor. Jeg ber bare om å treffes sjeldnere til bedrer seg naturlig og via samtaler. Så heller se hvordan forholdet utvikler seg til om vi kan treffes oftere. Men slik hun oppfører seg per dags dato så orker jeg det ikke. Jeg føler at hun prøver å ta over styringen på vårt familieliv.

 

Det hjelper ikke å snakke med henne..  Hva gjør Jeg nå???

Du er en voksen kvinne. Du trenger ikke ta denne kampen med din svigermor. Det er din samboer som skal håndtere sin side av familien. Gjør en klar avtale med din samboer at han tar sitt ansvar som din mann og beskytter deg. Dette er en slags  manndomsprøve for mange menn, din samboer må lære seg å si ifra og ta kontroll over situasjonen. 

Svigermor bruker hersketekknikker og mange andre triks for å få det som hun vil. Det er ikke synd på svigermor i det hele tatt. Hun er tydeligvis vant med å få det slik hun vil dersom hun bare skriker høyt nok eller lager nok ubehageligheter. Slutt å gi etter, belønn kun ønsket oppførsel.

Slutt å plag deg selv med dette, snakk med samboer, han fikser det. 

( Og så er det faktisk lov å blokke svigermor på telefonen og sosial medier om hun ikke klarer å oppføre seg som folk)

[kisskissbangbang]

1 minutt siden, sunroad26 skrev:

Det skal sies at sønnen min har 6 besteforeldre til sammen og 4 tanter. Da er ikke  2 uker er i grunn ikke lenge. Det er nevnt i innlegget at det ikke er kun pga. situasjonen det har blitt slik. Vi har også et liv som skjer utenom dette...

Men du sier jo helt eksplisitt at du ikke vil sende sønnen din med mannen din for å møte svigermor. Denne tiden dere har til disposisjon som mannen (og sønnen, hvis du hadde latt ham) kan bruke sammen med svigermor, kan ikke denne tiden brukes hjemme hos dere så sønn får møtt mor og bestemor får møtt barnebarn? 

Jeg synes du fremstår som bitter og som om du ønsker å straffe henne. Og jeg kan forstå at du er sint på henne, for hun høres som sagt ufyselig ut. Men dette handler ikke så mye om henne som om deg og mannen din, det er dere som må bli enige, være rause mot hverandre og forstå at dere har ulike tilknytninger til ulike mennesker. Det er klart at han vil tåle mer fra sin mor enn du vil fra din svigermor, da er kanskje den beste løsninga å gi ham rom til å treffe henne sammen med babyen mens du trekker deg unna. 

[Gjest Margo]

1 time siden, O.G. skrev:

Vi har bare Ts sin versjon av saken. 

Det var det første som slo meg også..

[AnonymBruker]

14 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Men du sier jo helt eksplisitt at du ikke vil sende sønnen din med mannen din for å møte svigermor. Denne tiden dere har til disposisjon som mannen (og sønnen, hvis du hadde latt ham) kan bruke sammen med svigermor, kan ikke denne tiden brukes hjemme hos dere så sønn får møtt mor og bestemor får møtt barnebarn? 

Jeg synes du fremstår som bitter og som om du ønsker å straffe henne. Og jeg kan forstå at du er sint på henne, for hun høres som sagt ufyselig ut. Men dette handler ikke så mye om henne som om deg og mannen din, det er dere som må bli enige, være rause mot hverandre og forstå at dere har ulike tilknytninger til ulike mennesker. Det er klart at han vil tåle mer fra sin mor enn du vil fra din svigermor, da er kanskje den beste løsninga å gi ham rom til å treffe henne sammen med babyen mens du trekker deg unna. 

et er en helt fersk baby det er snakkom. Å hvis det er så veldig viktig for svigermor å se babyen så kunne hun oppført seg normalt å ikke vært så kontrollerende og faktisk oppført seg fint mot den nybakte moren. Mener også at mannen kan ta babyen med for å treffe henne, men babyen er 3 mnd gammel.... Det bør bli på mors premisser og ikke svigermor sine. 

Anonymkode: 9778b...144

[AnonymBruker]

Jeg kjenner jeg er glad for at jeg har en datter. 

Når det er sagt, så har jeg også en bror. Samboeren hans er gravid nå, det blir min første nevø  Hele familien gleder seg noe enormt. Dessverre er samboeren til bror, litt "standoff-ish". Hun er ikke uhøflig eller frekk, men hun er ikke typen til å gi en klem når man kommer, og hun snakker ikke så mye når vi treffer dem. Jeg har ikke fått meg til å spørre om å kjenne på magen hennes en eneste gang under graviditeten. Ikke at det er noe stor krise, men bare en av mange ting som skaper avstand. 

Mamma og jeg har snakket litt om hvordan det vil bli når babyen kommer. Samboeren står veldig nær sin søster og sin egen familie. Min bror er en flott mann  og han inkluderer så godt han kan. Sender ultralydbilder, forteller hvordan graviditeten går, hva de planlegger å kjøpe osv. Men det holder bare så langt. Vi har liksom ikke henne med på laget, og hun er tross alt moren til babyen, så det blir vanskelig å avtale noe med bror, uten at hun har sitt å si. Jeg vet ikke om han kommer til å bli spurt om hennes foreldre får se barnebarnet sitt, men jeg tviler. De er ofte på besøk der. Vi tenker at vi nok må vente til barnet er litt eldre, før vi får ha så mye kontakt som vi ønsker. Dvs at hennes familie kommer til å ha et forsprang. Det er spesielt sårt for mamma. 

Nå er ikke vi sinnsyke mennesker som ville funnet på å oppføre oss som tullinger, slik det virker som svigermoren til TS er. Men jeg vil bare si at alt ikke er svart/hvitt i en slik situasjon. Det er alltid to sider av en sak. 

Anonymkode: c76d9...ed4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg er glad for at jeg har en datter. 

 Anonymkode: c76d9...ed4

Akkurat den tanken har jeg tenkt maaaange ganger når jeg leser her inne 😅

Anonymkode: 1703d...93e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner jeg er glad for at jeg har en datter. 

Når det er sagt, så har jeg også en bror. Samboeren hans er gravid nå, det blir min første nevø  Hele familien gleder seg noe enormt. Dessverre er samboeren til bror, litt "standoff-ish". Hun er ikke uhøflig eller frekk, men hun er ikke typen til å gi en klem når man kommer, og hun snakker ikke så mye når vi treffer dem. Jeg har ikke fått meg til å spørre om å kjenne på magen hennes en eneste gang under graviditeten. Ikke at det er noe stor krise, men bare en av mange ting som skaper avstand. 

Mamma og jeg har snakket litt om hvordan det vil bli når babyen kommer. Samboeren står veldig nær sin søster og sin egen familie. Min bror er en flott mann  og han inkluderer så godt han kan. Sender ultralydbilder, forteller hvordan graviditeten går, hva de planlegger å kjøpe osv. Men det holder bare så langt. Vi har liksom ikke henne med på laget, og hun er tross alt moren til babyen, så det blir vanskelig å avtale noe med bror, uten at hun har sitt å si. Jeg vet ikke om han kommer til å bli spurt om hennes foreldre får se barnebarnet sitt, men jeg tviler. De er ofte på besøk der. Vi tenker at vi nok må vente til barnet er litt eldre, før vi får ha så mye kontakt som vi ønsker. Dvs at hennes familie kommer til å ha et forsprang. Det er spesielt sårt for mamma. 

Nå er ikke vi sinnsyke mennesker som ville funnet på å oppføre oss som tullinger, slik det virker som svigermoren til TS er. Men jeg vil bare si at alt ikke er svart/hvitt i en slik situasjon. Det er alltid to sider av en sak. 

Anonymkode: c76d9...ed4

I alle dager.. 

Ikke alle er klemmere. Jeg er ikke vokst opp med klemming. Jeg hadde blitt ekstremt ukomfortabel om svigerslekten skulle klemme meg hver gang vi traff hverandre, det gjør ikke min egen familie en gang. Jeg kan ikke huske å ha klemt min egen søster noensinne.

Og jeg hadde overhodet ikke likt om folk skulle ta på magen min. Det har aldri min egen mor spurt om engang.

Og det er ikke ulovlig å være stille av seg.

Ei heller er det unormalt at man som par avtaler besøk og slikt.

Så her synes jeg det er du og moren din som ikke helt klarer se at folk har ulike intimgrenser og behov for privatliv. 

Anonymkode: 4bece...937

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg kjenner jeg er glad for at jeg har en datter. 

Når det er sagt, så har jeg også en bror. Samboeren hans er gravid nå, det blir min første nevø  Hele familien gleder seg noe enormt. Dessverre er samboeren til bror, litt "standoff-ish". Hun er ikke uhøflig eller frekk, men hun er ikke typen til å gi en klem når man kommer, og hun snakker ikke så mye når vi treffer dem. Jeg har ikke fått meg til å spørre om å kjenne på magen hennes en eneste gang under graviditeten. Ikke at det er noe stor krise, men bare en av mange ting som skaper avstand. 

Mamma og jeg har snakket litt om hvordan det vil bli når babyen kommer. Samboeren står veldig nær sin søster og sin egen familie. Min bror er en flott mann  og han inkluderer så godt han kan. Sender ultralydbilder, forteller hvordan graviditeten går, hva de planlegger å kjøpe osv. Men det holder bare så langt. Vi har liksom ikke henne med på laget, og hun er tross alt moren til babyen, så det blir vanskelig å avtale noe med bror, uten at hun har sitt å si. Jeg vet ikke om han kommer til å bli spurt om hennes foreldre får se barnebarnet sitt, men jeg tviler. De er ofte på besøk der. Vi tenker at vi nok må vente til barnet er litt eldre, før vi får ha så mye kontakt som vi ønsker. Dvs at hennes familie kommer til å ha et forsprang. Det er spesielt sårt for mamma. 

Nå er ikke vi sinnsyke mennesker som ville funnet på å oppføre oss som tullinger, slik det virker som svigermoren til TS er. Men jeg vil bare si at alt ikke er svart/hvitt i en slik situasjon. Det er alltid to sider av en sak. 

Anonymkode: c76d9...ed4

Dere virker vrange og vanskelige bare fordi din brors samboer er annerledes enn dere. Virker som dere leter etter ting å klage på og forventer det verste før barnet i det hele tatt er født. Hva med å ta svigerinnen for den hun er og at det er bra nok?

Anonymkode: afa65...38c

[AnonymBruker]

1 time siden, O.G. skrev:

Vi har bare Ts sin versjon av saken. 

Det har vi alltid på KG 🙄

Anonymkode: 85cb4...ffc

[Kontormus]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan da seriøst ikke mene at man skal ha besøk hver dag første uken etter barnet er født???? 

Anonymkode: 0b242...b1a

 

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke det er noe galt i å være engasjert som besteforeldre. Vi har "ekte" og bonus besteforeldre også, som er  her så og si ukentlig Og de respekterer at det ikke passer hver gang. Så det blir ikke noe trøbbel rundt det. Og det er koselig å invitere de over fordi det ikke føles ut som tvang. Vi kan ikke tillate å ha besøk til enhver pris... Det handler om å ha respekt for andres privatliv og grenser. Det handler om at alt ikke kan skje på hennes premisser 

Anonymkode: d71e7...bd1

Nei, jeg mener ikke at man skal renne ned dørene hver eneste dag. Jeg skjønner at nybakte besteforeldre kan være ivrige etter å møte nye barnebarn, og 15 minutter orker en. Jeg hadde selv et prematurbarn og komplikasjoner etter keisersnitt. Gav dem beskjed om at jeg trengte hjelp, og at det var selvbetjening hvis de ønsket seg noe fra kjøkkenet.

TS ikke gjør stort for å løse konflikten, snarere tvert imot. For å nekte samboer å ta med baby til svigermor er å straffe.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kontormus skrev:

 

Nei, jeg mener ikke at man skal renne ned dørene hver eneste dag. Jeg skjønner at nybakte besteforeldre kan være ivrige etter å møte nye barnebarn, og 15 minutter orker en. Jeg hadde selv et prematurbarn og komplikasjoner etter keisersnitt. Gav dem beskjed om at jeg trengte hjelp, og at det var selvbetjening hvis de ønsket seg noe fra kjøkkenet.

TS ikke gjør stort for å løse konflikten, snarere tvert imot. For å nekte samboer å ta med baby til svigermor er å straffe.

Nå vet du vel ikke at svigermoren hadde gått etter 15 min da... om hun driter i å ta et nei for et nei, er hun fort typen som ikke har forstand til å gå etter 15 min heller. 

Jeg hadde en tante som ble sittende i nesten tre timer, selv etter vi ga ørten hint og sa tre ganger at nei, nå er det vel på tide å avrunde besøket :s 

Anonymkode: 4bece...937

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I alle dager.. 

Ikke alle er klemmere. Jeg er ikke vokst opp med klemming. Jeg hadde blitt ekstremt ukomfortabel om svigerslekten skulle klemme meg hver gang vi traff hverandre, det gjør ikke min egen familie en gang. Jeg kan ikke huske å ha klemt min egen søster noensinne.

Og jeg hadde overhodet ikke likt om folk skulle ta på magen min. Det har aldri min egen mor spurt om engang.

Og det er ikke ulovlig å være stille av seg.

Ei heller er det unormalt at man som par avtaler besøk og slikt.

Så her synes jeg det er du og moren din som ikke helt klarer se at folk har ulike intimgrenser og behov for privatliv. 

Anonymkode: 4bece...937

Jeg mener at moren min og jeg klarer veldig godt å se at folk har ulike intimgrenser og behov for privatliv. Ellers hadde vi bare kjørt på og ikke reflektert over dette i det hele tatt. 

I vår familie er det mye klemming. Det er en måte å vise at vi er glad i hverandre, har savnet hverandre og synes det er hyggelig å treffes igjen. Selvfølgelig er ikke alle klemmere, det skjønner vi også, men for oss er den manglende klemmingen et tegn på avstand. Og tro meg, vi har gått masse i oss selv, for å forstå brors samboer. Vi vil jo gjerne ha et godt forhold til henne. 

Jeg har hørt folk si det før, at de ikke liker at noen tar på gravidmagen deres. Greit nok. Men igjen - avstand. 

Jeg er en person som er stille av meg, så det har jeg all forståelse for. Noen opplever at det kan være vanskelig å bli kjent med meg, og slik opplever vi også brors samboer. 

Helt greit at man som par avtaler besøk og slikt. Vi har ikke prøvd å presse oss på, men vi synes det er trist at vi ikke har et tettere forhold til brors samboer. 

Anonymkode: c76d9...ed4

[Kontormus]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet du vel ikke at svigermoren hadde gått etter 15 min da... om hun driter i å ta et nei for et nei, er hun fort typen som ikke har forstand til å gå etter 15 min heller. 

Jeg hadde en tante som ble sittende i nesten tre timer, selv etter vi ga ørten hint og sa tre ganger at nei, nå er det vel på tide å avrunde besøket :s 

Anonymkode: 4bece...937

Nei, jeg vet ingenting. Men forutsetter at folk er normalt oppegående og kan relatere seg til situasjonen og forstår at det er overveldende å føde sitt første barn

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere virker vrange og vanskelige bare fordi din brors samboer er annerledes enn dere. Virker som dere leter etter ting å klage på og forventer det verste før barnet i det hele tatt er født. Hva med å ta svigerinnen for den hun er og at det er bra nok?

Anonymkode: afa65...38c

Det er ingen i denne situasjonen som er vrange og vanskelige. Brors samboer er en flott kvinne. Det er ikke hennes skyld at vi er veldig forskjellige mennesker. Hvis jeg framstilte det som at vi ikke aksepterer henne som hun er, så beklager jeg det. 

Nå handler ikke denne tråden om oss, og jeg prøvde å kommunisere at alt ikke er svart/hvitt i en sånn situasjon. Svigerfamilien kan kjenne på at det er vanskelig, akkurat som brors samboer kan kjenne på at det er vanskelig. Jeg tror vi alle prøver så godt vi kan, og med tid kanskje vi vil stå hverandre nær. 

Man kan ha ulikt utgangspunkt uten å være vanskelige, konfronterende og bitre fiender. 

Anonymkode: c76d9...ed4