Frykt for å bli forlatt

[AnonymBruker]

Samboeren min er en fantastisk mann. Snill, omsorgsfull, oppmerksom. Vi er 30 år begge to, vært kjærester i 3 år, samboere i ett. Han er objektivt sett langt penere enn meg. Og når jeg leser så mange fæle historier her inne, blir jeg så redd for at det skal skje med oss også! Jeg har ingen grunn til å tro det, men det virker det som andre heller ikke har hatt.. Jeg er en selvstendig dame, god jobb, venner, familie og hobbier, jeg klarer meg fint alene, men jeg vil så gjerne dele livet med denne mannen. Jeg tror frykten min i bunn og grunn handler om at det er jeg som "elsker mest". Noen andre som har det slik? Hva burde jeg jobbe med (med meg selv) for å la denne frykten slippe taket? 

Jeg er forresten ikke kontrollerende, han styrer som han vil, reiser mye i inn og utland, drar på byturer og gjør det han ønsker, men jeg blir absolutt prioritert likevel. Men innimellom har jeg luftet litt av min usikkerhet, da gir han meg en god klem og sier jeg må slutte å tulle og at han er veldig glad i meg. 

Jeg tror han har rett, jeg må slutte å tulle! Noen tips til meg? 

Anonymkode: 7df42...f88

[Testosteron]

Snakk med ham om frykten din

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat på samme måte, ts. Men jeg har det litt værre, tror jeg. Jeg går hele tiden og engster meg for at han skal forlate meg. Jeg elsker han så hinsides høyt, at tanken på å miste han dreper meg innvendig. Vi er heldigvis også bestevenner og prater om absolutt alt, så lufter tankene mine til han når de står på som værst. 

Han, som din, gir meg en goood klem og sier at jeg ikke må engste meg. Han elsker meg, å ser for seg resten av livet med meg. Det er trøst der og da, helt til angsten kommer snikende igjen. 😊

 

Anonymkode: b916e...3ad

[AnonymBruker]

Jeg tror mitt aller beste råd blir å slutte å lese her inne. Hvis du sliter med utrygghet, vil den bare bli forsterket av å høre om alle historier om utroskap og å lese innlegg fra de mest mistroiske på dette forumet.

Anonymkode: 657e6...ba1

[Gjest Alterego666]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror mitt aller beste råd blir å slutte å lese her inne. Hvis du sliter med utrygghet, vil den bare bli forsterket av å høre om alle historier om utroskap og å lese innlegg fra de mest mistroiske på dette forumet.

Anonymkode: 657e6...ba1

👆Dette!👆

[AnonymBruker]

Jeg mener man bør være singel til man har selvtillit nok til å vite at man klarer seg alene.

Anonymkode: ada73...1c1

[AnonymBruker]

Ts her, takk for innspill dere. 

Og til siste ab: jeg har selvtillit nok til å være singel. Har klart meg utmerket som singel tidligere, og jeg har økonomi, familie, sosiale relasjoner, god helse og egne interesser til at det går helt fint. Men jeg VIL ikke. Eller, jeg vil heller være singel enn å være med en annen mann enn han jeg er med. Det er bare slik at jeg så veldig gjerne vil dele livet med ham, ikke at jeg hadde gått under eller ikke klart meg alene uten. 

Anonymkode: 7df42...f88

[AnonymBruker]

Når du sier at du er den som "elsker mest", har du noen konkrete eksempler på dette, eller er det bare en følelse?

Dette med hvem som er mest fysisk attraktiv er nå én ting, fysikken har vi ikke hele livet uansett. Men om det er asymmetri i følelser og investering, så forstår jeg mer problemet.

Anonymkode: 8e177...312

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier at du er den som "elsker mest", har du noen konkrete eksempler på dette, eller er det bare en følelse?

Dette med hvem som er mest fysisk attraktiv er nå én ting, fysikken har vi ikke hele livet uansett. Men om det er asymmetri i følelser og investering, så forstår jeg mer problemet.

Anonymkode: 8e177...312

Har ingen konkrete eksempler, er nok mer en følelse. Men jeg syns feks jeg alltid tar med har i betraktningen når det gjelder andre eventuelle planer og prioriterer han mer enn han gjør med meg. Men samtidig prioriterer han meg masse og viser med hele seg at han er glad i meg. Kanskje vi bare elsker "forskjellig"? Har lest om de ulike kjærlighetsspråkene, vet ikke om det er noe i det, men kanskje vi er litt forskjellige der. Han gjør meg små tjenester, kjøper blomster, overrasker med middag og nyvasket hus, mens jeg er mer på å tilbringe tid og verbalt. Jeg klager ikke altså, føler meg heldig, men samtidig er det et eller annet der som gnager.. 

Anonymkode: 7df42...f88