Ting som plager deg

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men må få det ut.

Jeg har alltid vært en ganske lavmælt, harmonisk og kanskje litt konfliktsky person. Dvs. - jeg mener ikke selv at jeg løper unna konflikter, men at jeg har en høyere terskel for å ta opp ting, og la det eskalere. F.eks. i mitt søskenforhold så var det min søster som startet kranglene, og jeg som forsøkte å dysse det ned. Selv tenker jeg at hver personlighetstype har sin fordeler og ulemper.

Nå er jeg i et ganske nytt forhold som fungerer veldig bra. Vi er like på mange områder, og ulike på noen. Vår bakgrunn, verdisyn, smak og preferanser er ganske like, mens han er mer åpen og "lett fra levra" enn meg, mens jeg nok er litt mer rolig og introvert enn ham. Han ser ut til å sette pris på dette.

Fra tid til annen dukker det jo opp ting som irriterer meg, som det gjør hos alle. Han er en veldig snill og ordentlig fyr så jeg mistenker sjelden at noe er gjort eller sagt av vondt vilje. Jeg tror heller det handler om at han ikke har tenkt seg om.

Dersom noe skjer i øyeblikket, svarer jeg heller på det der og da - vennlig og litt humoristisk. Da tar jeg brodden av det med en gang, han kan le og si "ouch" eller "jeg ser den ja". Så glemmer vi det. Jeg har kommunisert mitt, og vi er ferdige 

Problemet er når jeg ikke har muligheten til det. Noe skjer som jeg går og tenker over, og som først plager meg lenge etterpå. Eller når vi ikke er sammen. Jeg synes det er veldig mye vanskeligere å "ta opp" noe. Da blir det umiddelbart langt mer alvorlig, og jeg føler det blir blåst ut av proporsjoner. Det gjør jeg nesten aldri, kanskje med et hederlig unntak der jeg hadde drukket litt vin og var så lei meg at det ikke kunne vente. Ellers blir det liggende, og begravd dypt. Det legger seg på haugen av litt såre hendelser som kommer til overflaten senere.

Idag var det noe som dukket opp som plager meg litt - en spesifikk ting på sosiale medier, etter vi hadde sagt farvel. Ikke noe enormt tillitsbrudd, men nok til at jeg tenker flere hadde reagert. Og jeg ville gjerne si noe, men vil ikke "ta det opp".

Hvor ofte kan du finne på å nevne noe "ut av det blå" for kjæresten? Er det noe alle burde kunne, hele tiden?

Anonymkode: 2d2eb...e56

[Lalibita]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men må få det ut.

Jeg har alltid vært en ganske lavmælt, harmonisk og kanskje litt konfliktsky person. Dvs. - jeg mener ikke selv at jeg løper unna konflikter, men at jeg har en høyere terskel for å ta opp ting, og la det eskalere. F.eks. i mitt søskenforhold så var det min søster som startet kranglene, og jeg som forsøkte å dysse det ned. Selv tenker jeg at hver personlighetstype har sin fordeler og ulemper.

Nå er jeg i et ganske nytt forhold som fungerer veldig bra. Vi er like på mange områder, og ulike på noen. Vår bakgrunn, verdisyn, smak og preferanser er ganske like, mens han er mer åpen og "lett fra levra" enn meg, mens jeg nok er litt mer rolig og introvert enn ham. Han ser ut til å sette pris på dette.

Fra tid til annen dukker det jo opp ting som irriterer meg, som det gjør hos alle. Han er en veldig snill og ordentlig fyr så jeg mistenker sjelden at noe er gjort eller sagt av vondt vilje. Jeg tror heller det handler om at han ikke har tenkt seg om.

Dersom noe skjer i øyeblikket, svarer jeg heller på det der og da - vennlig og litt humoristisk. Da tar jeg brodden av det med en gang, han kan le og si "ouch" eller "jeg ser den ja". Så glemmer vi det. Jeg har kommunisert mitt, og vi er ferdige 

Problemet er når jeg ikke har muligheten til det. Noe skjer som jeg går og tenker over, og som først plager meg lenge etterpå. Eller når vi ikke er sammen. Jeg synes det er veldig mye vanskeligere å "ta opp" noe. Da blir det umiddelbart langt mer alvorlig, og jeg føler det blir blåst ut av proporsjoner. Det gjør jeg nesten aldri, kanskje med et hederlig unntak der jeg hadde drukket litt vin og var så lei meg at det ikke kunne vente. Ellers blir det liggende, og begravd dypt. Det legger seg på haugen av litt såre hendelser som kommer til overflaten senere.

Idag var det noe som dukket opp som plager meg litt - en spesifikk ting på sosiale medier, etter vi hadde sagt farvel. Ikke noe enormt tillitsbrudd, men nok til at jeg tenker flere hadde reagert. Og jeg ville gjerne si noe, men vil ikke "ta det opp".

Hvor ofte kan du finne på å nevne noe "ut av det blå" for kjæresten? Er det noe alle burde kunne, hele tiden?

Anonymkode: 2d2eb...e56

Er det noe som plager meg, som gjør meg usikker f.eks - så sier jeg i fra! Kjæresten ble veldig ukomfortabel i starten, men ble ganske vandt til det etterhvert. I et forhold skal man kunne snakke om alt, selvom det er vanskelig. Du vil heller snakke om det, og kanskje ha en liten diskusjon/ukomfortabelt, enn å gå rundt og være usikker og overtenke alt osv.

[AnonymBruker]

Jeg har en regel, og det er at hvis jeg tenker på noe i mer enn ei uke  tar jeg det opp. Er jeg f.eks sur for noe i to dager, lar jeg det gå.

Jeg prøver såklart å ta opp ting når de skjer, men det hender jo også at ting bare går over av seg selv.

Det meste som evt irriterer meg med kjæresten, er grunnleggende personlighetsfoeskjeller oss imellom. Da må jeg evt ha noe litt konkret å ta opp, ikke bare "jeg skulle ønske du likte klassisk musikk" eller "hvorfor kan du ikke være mer romantisk", eller sånne sytete ting. Jeg synes f.eks han er veldig ustrukturert, men dette er et.grunnleggende trekk ved ham og jeg liker også at han er impulsiv. Da må jeg heller være konkret, type, "hvis vi flytter sammen ønsker jeg at vi får oss felles google-kalender".

Vi har også noe vi kaller "legge ting på bordet", som ikke er direkte klagemål, men mer "dette har jeg tenkt på, og tror ting kan bli bedre. Her er et første forslag". Vi går da mange runder før vi bestemmer oss for noe. 

Anonymkode: 4933e...4d5

[AnonymBruker]

18 timer siden, Lalibita skrev:

Er det noe som plager meg, som gjør meg usikker f.eks - så sier jeg i fra! Kjæresten ble veldig ukomfortabel i starten, men ble ganske vandt til det etterhvert. I et forhold skal man kunne snakke om alt, selvom det er vanskelig. Du vil heller snakke om det, og kanskje ha en liten diskusjon/ukomfortabelt, enn å gå rundt og være usikker og overtenke alt osv.

Enig i dette. Jeg tok opp noe idag, og reaksjonen var ikke god. Det var ikke ment å bli en stor greie, men han syntes det var idiotisk og jeg følte meg litt latterliggjort. Jeg sa det som det var at han kan ikke klage over at jeg ikke tar opp ting hvis reaksjonen blir slik når jeg gjør det.

Vi bestemte oss for å legge det dødt og ikke snakke mer om det. Men jeg har ikke en veldig god følelse nå altså. 

TS

Anonymkode: 2d2eb...e56