Har jeg en angstlidelse?

[AnonymBruker]

Hele denne uka her har jeg startet dagen med kvalme, av og til oppkast, skjelvinger, kaldsvette og kortpusthet. Det varer hele morgenen, men avtar med en gang jeg kommer meg ut av huset for å dra på skolen. Likevel har jeg ikke hatt noe matlyst hele uka. Det er som om det er noe jeg gruer meg sykt til, for det er som om jeg ligger i senga og liksom maner fram alle disse symptomene selv, uten at jeg vil det, men det har vært sånn selv på helt vanlige dager der det ikke har vært noe jeg bør grue meg til. Det kommer ofte litt tilbake igjen når jeg legger meg på kvelden. Jeg har hatt flere slike episoder tidligere, for et par måneder siden spydde jeg hver dag i to uker, før det plutselig gikk over.

(Btw så er jeg 17 år, og vet med sikkerhet at jeg ikke er gravid. Jeg har heller ikke omgangssyken eller noe sånt, for jeg var hos legen og han fant ikke noe galt).

Anonymkode: e293f...cbe

[AnonymBruker]

Før det konkluderes med synes jeg du bør ha en ordentlig utredning.

Du bør ha iallefall gastroskopi, allergitester og sjekke annet på blodprøver.

Om det ikke viser noe, og du med terapi opplever bedring så kan man begynne å anta at det er angstlidelser.

Men jeg synes det var litt for «rart» at det like gjerne kan skje når du ikke gruer deg til noe og ikke har en opplevelse av overveldende indre stress/engstelighet. 

Var de to ukene forrige gang knyttet til noe som helst som gir mening at skulle utløse angstanfall?

Anonymkode: 5e35a...091

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Før det konkluderes med synes jeg du bør ha en ordentlig utredning.

Du bør ha iallefall gastroskopi, allergitester og sjekke annet på blodprøver.

Om det ikke viser noe, og du med terapi opplever bedring så kan man begynne å anta at det er angstlidelser.

Men jeg synes det var litt for «rart» at det like gjerne kan skje når du ikke gruer deg til noe og ikke har en opplevelse av overveldende indre stress/engstelighet. 

Var de to ukene forrige gang knyttet til noe som helst som gir mening at skulle utløse angstanfall?

Anonymkode: 5e35a...091

Greia er at jeg er nesten HELT sikker på at det ikke er noe fysisk galt, for jeg kan liksom kjenne på kroppen min at det er psykisk. Det er liksom aller verst når jeg ligger i senga og er alene med mine egne tanker, for da får jeg liksom tid til å mane fram alle disse symptomene. Og så går det bort med en gang jeg gjør noe som holder meg opptatt.

Jeg tenker det at det kanskje kan ha noe å gjøre med at jeg har eksamen neste uke, men det er liksom ikke det jeg TENKER på når jeg ligger der. Det virker nesten som om jeg ligger og er redd for å bli redd på en måte?

Den forrige episoden var utløst ved at jeg måtte ta en sånn pille hver morgen (jeg har pillefobi), og derfor lå jeg i senga og grua meg skikkelig hver morgen. Men så sluttet jeg å ta pilla, og det fortsatte bare...

Anonymkode: e293f...cbe

[AnonymBruker]

.

Anonymkode: e293f...cbe

[Becka]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Greia er at jeg er nesten HELT sikker på at det ikke er noe fysisk galt, for jeg kan liksom kjenne på kroppen min at det er psykisk. Det er liksom aller verst når jeg ligger i senga og er alene med mine egne tanker, for da får jeg liksom tid til å mane fram alle disse symptomene. Og så går det bort med en gang jeg gjør noe som holder meg opptatt.

Jeg tenker det at det kanskje kan ha noe å gjøre med at jeg har eksamen neste uke, men det er liksom ikke det jeg TENKER på når jeg ligger der. Det virker nesten som om jeg ligger og er redd for å bli redd på en måte?

Den forrige episoden var utløst ved at jeg måtte ta en sånn pille hver morgen (jeg har pillefobi), og derfor lå jeg i senga og grua meg skikkelig hver morgen. Men så sluttet jeg å ta pilla, og det fortsatte bare...

Anonymkode: e293f...cbe

Høres ut som du vet svaret selv, og jeg tror du har rett også. Om det hadde vært noe fysisk, så hadde det mest sannsynlig ikke forsvunnet fordi du ble opptatt. Men likevel, om det er psykisk, så skal man få en ordentlig utredning uansett, før man blir satt i behandling. 

Jeg kjenner veldig igjen det du skriver om at det er en følelse av at man gruer seg til noe, men så kan det være en helt vanlig dag. ( Uten noe spes som skjer. ) Det er nok noe du tenker på, som setter det i gang, men det kan være ekstremt vanskelig å få tak på det. Jeg sliter ennå, selv om jeg har lært alle mulige tanketeknikker. Så kan jeg mange ganger kjenne på akkurat samme følelse, uten å helt få tak på det som gjør meg slik. Så det jeg prøver, er å ikke på dø og liv skal finne ut hva det er, men heller overse det. Ikke kjempe for å få det bort, men bare la det være. Ikke vie det oppmerksomhet. Men jeg anbefaler deg først, og oppsøke legen din, og fortelle om dette. Du trenger kanskje litt samtale terapi, slik at du kan få satt ord på tankene dine. For som sagt, det er ikke lett! Og det er hverfall ikke lett alene.