Jeg og mannen min fungerer ikke sammen

[AnonymBruker]

Jeg må få ut litt frustrasjon... 

For 8 år siden møtte jeg mannen min. Vi har vært gift i 1 år. Vi var i begynnelsen av 20-årene begge to og jeg falt for han fordi han virket som en snill og ordentlig kar. Jeg var ung og nøt studentlivet, men hadde sett meg lei av menn som bare ville ha et ligg og aldri noe seriøst. Derfor var det så fint å møte mannen min. Det var ikke kjærlighet ved første blikk men en gradvis forelskelse.

Vi flyttet sammen ganske fort og gitt veldig tidlig inn i et ekteskapslignende opplegg. Vi dro på skolen og kom hjem 16, lagde middag og slappet av hjemme med filmer og serier. Sånn holdt vi på resten av studenttiden. Etterhvert fikk vi jobb begge to og fortsatte bare som før. Ved to anledninger tenkte jeg at jeg burde gjøre det slutt. Jeg syns egentlig at livet ble for kjedelig med han, men begge gangene tenkte jeg meg nøye om og kom frem til at jeg tross alt vil ha et rolig og stabilt liv, og at mannen min er en god og snill mann som jeg ikke har en grunn til å ikke være glad i. 

Etter min siste runde med tvil og usikkerhet prøvde jeg å skjerpe meg, noe som førte til at vi fikk det bra ganske lenge. Etterhvert fikk vi to barn, giftet oss og har nettopp flyttet inn i et hus. 

Hvorfor vi giftet oss vet jeg egentlig ikke. Mange av våre valg er tatt utifra fornuft, men det er lenge siden vi var skikkelige kjærester. Nå har vi viklet oss inn i et dårlig spor med småbarn som vi ikke håndterer sammen i det hele tatt. Vi hakker på hverandre og unner hverandre ingenting godt. Et eksempel på dette er i helgen da det var hans tur til å stå opp med barna. Vår yngste hadde vært våken masse på natten og jeg hadde derfor fått veldig lite søvn. Det var jeg som hadde vært våken hele natten siden han var den som skulle stå tidlig opp, men likevel vekket han meg rett etter de hadde stått opp for han orket ikke å styre med dem og gjøre alt alene. 

I tillegg er han hysterisk med huset. Barna kan ikke være skitne og hvis de søler på gulvet rundt matbordet blir han oppgitt og irritert. Hvis vi får besøk og noen parkerer foran garasjeporten vår så blir han rasende. 

Utover dette er alt som før. Vi sitter hjemme og gjør ingenting. Jeg prøver å initiere til masse forskjellig men han er ikke interessert. Jeg har prøvd å få egne hobbyer men dette gjør han bare irritert fordi vi har barn som han får hovedansvar for når jeg er ute. Dette er snakk om 2,5 timer én gang i uka, men fordi han blir så irritert slutter jeg på alt jeg begynner på. Jeg føler at barna og familien er viktigst. 

På en måte føler jeg meg ansvarlig for mitt eget uføre. Jeg har tvilt på oss men valgte et liv med han likevel. Samtidig vet jeg ikke hvordan dette skal gå. Jeg er utrolig lei meg og blir sjalu på samtlige par rundt oss som har en helt annen dynamikk enn oss, og med barn som virker gladere enn våres fordi våre barn vokser opp i et hjem uten kjærlighet akkurat nå. Jeg angrer og lengter etter et annet liv og vil gi opp, selv etter bare 1 år som gift. Når jeg drar utenfor huset føles det som et annet liv, men når jeg kommer hjem føler jeg meg fanget og lite satt pris på. Jeg kan heller ikke tro at han har det særlig bra han heller. Jeg syns jeg prøver hardere enn han til å være hyggelig og positiv, men han samarbeider ikke og jeg klarer ikke alltid å overse og oppføre meg bra. 

I tillegg har vi alltid vært dårlig med kommunikasjon. Han sier ingenting og klarer ikke å respondere i en krangel. Derfor bygger det seg bare opp. Jeg har foreslått parterapi, noe jeg virkelig har skrekken for, men det er totalt unødvendig for han. Derimot mener han at alt blir bedre når barna blir større, men jeg vet ikke om jeg kan si meg enig i det. Hva med nå mens de er små? Skal de virkelig vokse opp med to foreldre som ikke liker hverandre akkurat nå? 

Uff... Jeg er så lei meg og frustrert 😔

 

 

 

Anonymkode: 7e812...b52

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 7e812...b52

[AnonymBruker]

DUMP HAN!

Anonymkode: cce1a...03e

[AnonymBruker]

Jeg har ingen gode råd annet enn at du insisterer på parterapi. Småbarns perioden kan ta livet av selv de mest "romantiske" ekteskap hvis en bare lar det skure og gå. Det er ildprøven på ett vis. Så det han sier med at det blir bedre når barna blir større. Vel da har dere mest sannsynlig gått fra hverandre hvis dere ikke gjør noe nå. Altså småbarnslivet er hektisk men det trenger ikke å være noe en bare skal overleve. Dere må lære å kommunisere og samarbeide. 

Anonymkode: fbdd2...30f

[CamillaCollett]

Punkt nummer en: Du må snakke med ham og fortelle hvordan du opplever deres samliv. At det nå fungerer så dårlig at det ikke er noen hjelp i at det kanskje muligens kan bli bedre om noen år. Her og nå har du det vondt, og da må faktisk noe gjøres, samme hvor lite den andre liker tanken på parterapi eller andre tiltak. Det holder at én i forholdet er misfornøyd før man faktisk må ta grep.

I den samme samtalen forteller du hvordan du ønsker et forhold skal være. Et forhold med raushet og varme, hvor det å hjelpe hverandre er en selvfølge, det å unne hverandre gleder i livet er en selvfølge (også når det koster noe for en selv), et forhold der barna kan se at det finnes kjærlighet mellom mor og far.

Hvis han ikke er interessert i å gjøre noe, er det bare å gå hvert til sitt. Men du skylder ham å være tydelig på dette en runde først. Du skriver jo at dere har fått det bra før ved å legge en innsats i forholdet, og nå som dere har barn er det ikke riktig å gå med mindre du VET at dette forholdet ikke er liv laga (VET du det allerede nå, kan du naturligvis kutte hele parterapien og redningsforsøket, men jeg gjentar, da skal du jammen være sikker).

[AnonymBruker]

Jeg tror de fleste forhold kan klare å berge seg ut fra mye vanskelig, dersom det var dyp og ekte kjærlighet i utgangspunktet. Uansett hvor vanskelig pleier ikke slik kjærlighet å bli helt borte, selv om den går i dvale og blir usynlig, og ikke til å kjenne en stund. 

Du forteller om en rolig og behagelig innledning, men var det kjærlighet? Er svaret ja på det ville jeg kjempet. Insisterte på terapi, og det som må til for å hente opp igjen de følelsene. Erkjenner du at det ikke var kjærlighet i bunnen må du ta et valg i forhold til å likevel kjempe, for et ok forhold, eller innse at du tok noen feile valg av ikke helt rette årsaker. For trygghet og stabilitet kanskje. 

Trygghet og stabilitet er ikke et dårlig grunnlag for å ha det bra sammen, men nå føler du ikke på det, så om det var alt dere delte er det ikke så mye å hente frem av varme følelser. 

Uansett må dere prate om situasjonen. At du har egne interesser må det være rom for. Dere får forhandle dere frem til når og hvor mye tid. Barna trenger ikke alltid at dere begge er der, og småbarnstiden er travel. At han er alene med barna 2,5 t i uken, for at du skal få realisert deg selv litt, og følge opp en interesse, er ikke urimelig. Det er godt for dere begge to å være noe mer enn foreldre innimellom. Kanskje han har noe han vil drive litt med en annen dag? 

Selv om barn og familie er det viktigste er det aldri bra for foreldrene å viske seg selv helt ut. 

Det virker som du har litt problemer med å si "Dette TRENGER jeg!", og det må du være klar på. Det er absolutt ingen som respekterer deg om du ikke respekterer deg selv. Jeg trenger å sove, jeg trenger å snakke ut, jeg trenger at vi går i terapi, og jeg trenger å være noe mer enn bare mamma. Med mer. Det er helt kurrante krav, men du må være klar på dem. Ikke bare antyde, tenke dem eller komme med dem uten egen overbevisning i forhold til at du har rett til å ha slike behov, for da kan han bare feie dine behov bort. Det er ikke kraft nok bak det du formidler til at han tar det seriøst. DU er faktisk viktig, og dine behov er det også! Det må du tro på, og formidle med respekt for deg selv. 

Menn er absolutt ikke tankelesere, og det som ikke formidles klart og tydelig blir oversett og feid bort. 

Anonymkode: 8eb48...085

[Hartroa]

Hva er egentlig problemet ditt?

Spørsmålet er ikke ment som latterliggjøring, men jeg stiller deg det for å at du skal prøve å konkretisere hva som egentlig er problemet. Med andre ord: Hva må til for at dere kan få det bedre sammen? Slik jeg leser Hi, så ser egentlig en sliten mor som har en del savn og lengsler. 

Dere er nå i den mest utfordrende tiden som familie. Mange føler at man utsletter seg selv i småbarnsfasen. Alt handler om daglige gjøremål og man føler seg aldri uthvilt. Når man er sliten, så ser man også mye lettere partnerens feil og mangler og man har mye lettere for å irritere seg over motparten. Det er lett å tenke; Elsker jeg han? Elsker han meg, han stiller jo ikke opp. Det er vel ikke sånn et samliv skal være? Orker jeg dette resten av livet?

Derfor tror jeg det er lurt å konkretiser problemet. Hjelper mannen din for lite til med barna? Er mannen din for pirkete og fanatisk på at alt skal være ryddig og pent? Gir han deg for lite bekreftelse og støtte? Savner du at du får realisert deg og ditt liv? Osv.

Når du har klart å definere problemet/problemene, så tror jeg det er lurt å finne ut om du vil få det bedre om han endrer seg. Ville dere da ha det fint som familie? Eller er du usikker på om det i hele tatt er mulig å få det bra sammen?

Hvis du tror dere kan få det fint hvis det blir en endring, så må du snakke med mannen din og være tydelig. Fortell han at du er usikker på om du orker mer hvis det ikke bli en endring. Så er det viktig å være tydelig på hva du savner i forholdet og spørre om han tror det er en mulighet for om dere kan få det til sammen. Her er det selvsagt lurt med ekstern hjelp. (FVK)

Så en viktig ting til: Prioriter kjærestetid!! Hvis dere har mulighet, så skaff barnepike en kveld i uka for å gjøre noe sammen. Selv om dere ikke er vandt med å finne på ting utenfor hjemmet, så er det viktig å gjøre det i småbarnsfasen. Dere trenger å komme dere ut bare dere to og la barn være barn i noen timer. 

 

[AnonymBruker]

Jeg er en av dem som gikk fra min eksmann etter 2 år som gift. Han var aldri min store kjærlighet, og i ettertid ser jeg at jeg valgte han utelukkende pga trygghet og fornuft.

Jeg forlot han fordi han tok meg for gitt, og etter at vi fikk barn ble han veldig "familiefar" og hadde bare tid til å gjøre sine ting og det han mente var fornuftig. Samtidig var han er snill og trygg mann som mente bare godt. Jeg hadde derfor veldig dårlig samvittighet for å tvile på oss. Vårt forhold ble en ond sirkel for meg og jeg gikk fra å tvile til å være sikker for så å tvile igjen, men fordi det var så trygt og greit følte jeg vel heller at jeg var problemet og burde skjerpe meg.

Etter 1 år som gift ble jeg forelsket i en annen. Jeg falt pladask rett og slett og forelskelsen var veldig sterk og annerledes. Jeg har aldri elsket min eksmann på den måten. Jeg var ikke utro og han jeg ble forelsket i var bare vikar på jobben min i et par mnd. Likevel var forelskelsen så sterk at det rotet til alt for meg. Plutselig ble hele ekteskapet mitt en løgn og til stor frustrasjon. Det hjalp ikke heller at eksmannen min var uvillig til endring og la all skyld på meg. Det neste året ble et forferdelig år og lite hyggelig. Barnet vårt merket også at ting ikke var på topp, og til slutt orket jeg ikke mer. Jeg dro hjem tidlig fra jobb og sa at vi måtte gjøre det slutt. Vi var venner, ikke kjærester. Eksmannen var knust og ville ikke akseptere det i starten. Han snakket om bedre tider, flere barn og at han skulle skjerpe seg og gi meg mer tid utenfor huset. Han sa det alt for sent for jeg kjente da at jeg ikke elsket han lenger. Kampen og frustrasjonen som egentlig har vært der siden vi ble sammen var over for meg. Han spurte meg om igjen og om igjen om jeg var klar over hva jeg var i ferd med å gjøre, og for å være ærlig så var jeg ikke det. Likevel ble det slutt og ha valgte å flytte.

Tiden etterpå var helt forferdelig. Den nye sorgen ble delt omsorg og at jeg ikke fikk se barnet mitt mer enn halvparten av tiden. Etter noen uker med det opplegget var jeg langt i fra overbevist om at jeg hadde tatt det riktige valget. Jeg ble så usikker at jeg til og med spurte eksmannen min om han var ferdig med meg noen mnd etter bruddet, og han sa at han var helt ferdig. Det ble vendepunktet og tiden videre gikk til å bli vant med ny tilværelse og komme over sorgen.

Jeg tror jeg på en måte handlet i sjokk. Jeg ble forelsket og innså at sånn jeg hadde det var virkelig ikke bra og ville ut av alt det vonde. Da det var gjort kjente jeg konsekvensene på kroppen, og jeg var nok ikke forberedt på det i det hele tatt. Nå har det derimot gått så mange år at jeg vet at det var riktig. 3 år etter bruddet møtte jeg en mann som jeg forelsket meg skikkelig i og som etterhvert begynte å vise at han likte meg også. Den datingfasen og vårt forhold er noe helt annet enn jeg hadde med min eksmann.

Ts, bare du kan vite hvor lei du er av egen situasjon. Jeg råder deg til å prøve alt, forberede deg og være så sikker som du klarer før du tar et valg om å bli eller gå. Vær ærlig med mannen din og kjenn etter hvor motivert du selv er for å jobbe. Det er ingen skam i å innrømme at du valgte feil og at du nå har ingenting å gi. Pass på deg selv og på barna dine, jobb for en hverdag med gleder og kjærlighet.

Anonymkode: 0e860...d20

[AnonymBruker]

Ts her, takk for mange og fine svar.

Jeg syns jeg er ganske flink til å si hva jeg trenger, men når det meste jeg gjør blir møtt med irritasjon så gir jeg meg til slutt. Siden vi ikke kommuniserer så bra blir det mye passiv aggressiv stemning hjemme (sånn har det alltid vært), og jeg gir etter sånn at barna skal slippe å føle på stemningen.

Det er vel det som er selve problemet. Han blir sur og er i mot alt som motiverer meg eller som jeg syns er bra. Jeg blir irritert på han fordi han er så negativ og lager så mange regler og begrensninger for både meg og barna.

Da det bare var oss var det mindre stress og hans hverdagsliv fremsto som kjedelig. Med to barn er det naturligvis full fart, noe som gjør han begrensende istedenfor kjedelig. En ting er det JEG ønsker å gjøre, men en annen ting er alt vi ikke får gjort som familie. Vi sitter som regel hjemme, og i helgene er han ikke med på å ta med de ut eller finne på noe. Vi kan dra til butikken og kjøpe is, men utover det syns han at alt blir stress.

Egentlig har jeg lyst til å gi opp. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så på han og tenkte at vi var kjærester og at jeg elsket han. Etter at barn nr. 2 ble født har jeg egentlig bare følt avsky for han, noe som er veldig trist. Det er vanskelig å finne varme og gode følelser for han. Samtidig holder jeg ut pga barna.

Det var aldri kjærlighet ved første blikk, og jeg har en eks som jeg elsket sterkere og mer intenst enn han. Jeg har derimot tenkt at langvarig kjærlighet vokser og at intensiteten ikke var noe å tenke på.

Anonymkode: 7e812...b52

[AnonymBruker]

Hvis dere ikke lærer dere å kommunisere så kommer dere enten til å ende opp bitre eller til å gå fra hverandre.

Mange menn får sjokk når dama "plutselig" forlater han. Spesielt med tanke på at dere har barn, snakk med han om disse tingene og gi ham en sjanse. Sett en tidsfrist for deg selv. Hvis det ikke funker er det vel ikke mye annet å gjøre enn å gå.

Anonymkode: ec9f2...90d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her, takk for mange og fine svar.

Jeg syns jeg er ganske flink til å si hva jeg trenger, men når det meste jeg gjør blir møtt med irritasjon så gir jeg meg til slutt. Siden vi ikke kommuniserer så bra blir det mye passiv aggressiv stemning hjemme (sånn har det alltid vært), og jeg gir etter sånn at barna skal slippe å føle på stemningen.

Det er vel det som er selve problemet. Han blir sur og er i mot alt som motiverer meg eller som jeg syns er bra. Jeg blir irritert på han fordi han er så negativ og lager så mange regler og begrensninger for både meg og barna.

Da det bare var oss var det mindre stress og hans hverdagsliv fremsto som kjedelig. Med to barn er det naturligvis full fart, noe som gjør han begrensende istedenfor kjedelig. En ting er det JEG ønsker å gjøre, men en annen ting er alt vi ikke får gjort som familie. Vi sitter som regel hjemme, og i helgene er han ikke med på å ta med de ut eller finne på noe. Vi kan dra til butikken og kjøpe is, men utover det syns han at alt blir stress.

Egentlig har jeg lyst til å gi opp. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så på han og tenkte at vi var kjærester og at jeg elsket han. Etter at barn nr. 2 ble født har jeg egentlig bare følt avsky for han, noe som er veldig trist. Det er vanskelig å finne varme og gode følelser for han. Samtidig holder jeg ut pga barna.

Det var aldri kjærlighet ved første blikk, og jeg har en eks som jeg elsket sterkere og mer intenst enn han. Jeg har derimot tenkt at langvarig kjærlighet vokser og at intensiteten ikke var noe å tenke på.

Anonymkode: 7e812...b52

Veldig lik situasjon her.

Jeg gikk. 

Etter et år sliter jeg fortsatt den første dagen ungene har reist til faren, ellers går det greit. 

Har hatt en annen i mellomtiden, men sendte han på båten rimelig fort, da han var sjalu på samarbeidet mellom meg og bf (blant annet)

Jeg har fortsatt en sorg inni meg fordi jeg ødela familien, men bare VET at jeg ikke hadde holdt ut lenger med en mann som var meget lik din..

Anonymkode: c816b...056

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker ganske sliten og ferdig, ts. Er du der at du vurderer å gå? 

Kan det hende at mannen din er veldig sliten og overveldet av småbarnslivet? Ofte kan stress og frustrasjon komme ut som sinne og skape veldig negativ stemning i hjemmet. Det virker jo som at du klarte å leve med han som kjedelig, men tror du at du kan snakke med han og finne en balanse med han slik at han går tilbake til å være kjedelig istedenfor begrensende? 

Det er viktig å huske på at det ikke skal være sånn, og du må være tydelig på at du ikke har det bra. Det skal heller ikke være sånn at dette går utover barna! Da må dere virkelig ta grep. 

Du fortjener å være med noen som elsker deg og som bidrar til en hverdag som er bra for dere alle. 

Anonymkode: 0e860...d20

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig lik situasjon her.

Jeg gikk. 

Etter et år sliter jeg fortsatt den første dagen ungene har reist til faren, ellers går det greit. 

Har hatt en annen i mellomtiden, men sendte han på båten rimelig fort, da han var sjalu på samarbeidet mellom meg og bf (blant annet)

Jeg har fortsatt en sorg inni meg fordi jeg ødela familien, men bare VET at jeg ikke hadde holdt ut lenger med en mann som var meget lik din..

Anonymkode: c816b...056

Kan du fortelle litt mer om hvordan eksen din, altså barnefaren, var? Hva var det som gjorde at du fikk nok og valgte å gå? 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du virker ganske sliten og ferdig, ts. Er du der at du vurderer å gå? 

Jeg er sliten. Føler også at barna fortjener en mer lystbetont hverdag. Derfor føler jeg at vi er nødt til å ta noen grep ganske fort. 

Jeg prøvde å si igår at vi må snakke om forholdet vårt og at jeg ikke synes at det er fint å være hjemme for tiden. Det eneste han sa var at jeg sikkert mente at det var hans skyld, men at jeg ikke er så enkel selv. Jeg sa at vi begge er ansvarlig for hvordan ting er nå, men at vi bør finne ut av det. Han var ikke med på det og mente at vi bør vente til barna blir større, for blir det enklere å reise og å gjøre ting sammen, både med og uten unger. Etter dette var samtalen over, han var ikke villig til å prate mer. 

Jeg skjønner ikke hvorfor han bare vil vente :( han har jo dessuten ikke vist meg iløpet av forholdet vårt at han er særlig interessert i å reise eller gjøre andre ting. Han trives best hjemme, noe som forsåvidt er greit, men jeg syns at han kan møte mine behov også.

Idag vil han at vi skal spille et brettspill sammen. Det er hans måte å få det koselig igjen på. Det eneste problemet er at det ikke inkluderer prating. Han skyver det bare bort og prøver å fikse alt ved å skifte fokus. Jeg tror ikke han forstår hvor alvorlig dette begynner å bli. 

Anonymkode: 7e812...b52

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt " Enten snakker vi om forholdet vårt og problemene vi har ellers er det slutt!"

Anonymkode: 212a1...625

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig lik situasjon her.

Jeg gikk. 

Etter et år sliter jeg fortsatt den første dagen ungene har reist til faren, ellers går det greit. 

Har hatt en annen i mellomtiden, men sendte han på båten rimelig fort, da han var sjalu på samarbeidet mellom meg og bf (blant annet)

Jeg har fortsatt en sorg inni meg fordi jeg ødela familien, men bare VET at jeg ikke hadde holdt ut lenger med en mann som var meget lik din..

Anonymkode: c816b...056

Kan du fortelle litt mer om hvordan eksen din, altså barnefaren, var? Hva var det som gjorde at du fikk nok og valgte å gå? 

Han hakket mye på det jeg gjorde, ting i huset. Irriterte seg lett over meg, sa lett i fra. Og ikke på en fin måte, syns jeg. 

Jeg ville at vi skulle finne på ting sammen som en familie, det var alltid styr.. Han syns det var slitsomt og gå tur i skogen, eller finne på ting i helgene. Det ble alltid dårlig stemning når jeg hadde "tvinge" han med. Da måtte han vise det på hele utflukten. 

Ellers ble han gretten viss ting ikke gikk som planlagt, jeg endret planer, ombestemte meg for hva vi skulle ha til middag.. Stort sett alt var galt.

Han ville ikke innse at vi hadde et problem. Det var jeg som hadde et problem. Parterapi kom ikke på tale, det prøvde jeg å få han med på i to år før jeg ikke orket mer. Han var selvsagt sjokkert når jeg gikk..

Dette var bare oppsummert det jeg husker i farta 🙂

Anonymkode: c816b...056

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han hakket mye på det jeg gjorde, ting i huset. Irriterte seg lett over meg, sa lett i fra. Og ikke på en fin måte, syns jeg. 

Jeg ville at vi skulle finne på ting sammen som en familie, det var alltid styr.. Han syns det var slitsomt og gå tur i skogen, eller finne på ting i helgene. Det ble alltid dårlig stemning når jeg hadde "tvinge" han med. Da måtte han vise det på hele utflukten. 

Ellers ble han gretten viss ting ikke gikk som planlagt, jeg endret planer, ombestemte meg for hva vi skulle ha til middag.. Stort sett alt var galt.

Han ville ikke innse at vi hadde et problem. Det var jeg som hadde et problem. Parterapi kom ikke på tale, det prøvde jeg å få han med på i to år før jeg ikke orket mer. Han var selvsagt sjokkert når jeg gikk..

Dette var bare oppsummert det jeg husker i farta 🙂

Anonymkode: c816b...056

Legger til: han hengte seg også forresten opp i parkeringen til folk utenfor huset vårt 😁 Kranglet med naboen om dette. Og i tillegg var perfeksjonist når det gjaldt grisete barnefingre etc. 

Vi levde som dere separate liv. Og kranglet om alt til slutt.

Anonymkode: c816b...056