Hvorfor blir jeg deprimert av gode nyheter?

[AnonymBruker]

Jeg har lengre historie med depresjoner, seneste par årene har også angsten fått plass i livet. Jeg har aldri fått profesjonell hjelp og snakker helst ikke om det. Folk rundt meg tror jeg er høyt fungerende og har et perfekt liv, men i realiteten henger jeg veldig etter på ulike områder, og har brukt de siste par årene på å gjemme meg under dyna hvor det er trygt. Altså jeg beveger meg utendørs, har ikke sosial angst og er "flink" med mennesker, men er livredd for alt som kan skje meg. I kjærlighetsforhold er jeg redd for at depresjon/angst skal komme til uttrykk, så jeg holder meg unna det til tross for utelukkende gode og sunne forhold i fortiden(fra tider jeg var glad og uten så mye angst), jeg er livredd for at venninner skal fryse meg ut eller baksnakker(av tidligere erfaringer med personer som ikke er i livet mitt lengre), jeg er livredd for å dra på jobbintervju og få ubehagelige spørsmål eller å få nei etter nei. Jeg er redd for at folk jeg er glad i skal dø eller bli syke. Ja, det gjelder egentlig veldig mye i livet, jeg tenker absolutt alltid at ting skal gå galt, og jeg er livredd for å drite meg ut.

De seneste månedene har jeg til en forandring tatt grep og jobbet beinhardt, som har gjort at jeg skal flytte til utenlands og starte drømmestudiet. Det er lenge siden jeg har gjort noe ordentlig produktivt, så dette burde være tiårets nyheter.

I stedet har dette gjort meg kraftig deprimert og jeg tenker på alt det skumle som kan skje i forbindelse med dette. Jeg skulle vært overlykkelig. Jeg kan få et bedre sosialliv(jeg knytter lett vennskap og folk ser ut til å like meg godt), holde på med noe meningsfylt(studiene), kanskje dating etter hvert. Så hva er greia? Er det skummelt å skulle forlate komfortsonen? Er jeg redd for å skulle feile? Er jeg redd for at det ikke skal bli så bra som jeg først hadde håpet på? Jeg vet helt ærlig ikke om det er angsten som snakker eller ikke, for det er jo strengt tatt ikke sikkert jeg vil elske studiet eller menneskene rundt meg, og kanskje ender jeg opp uten jobb etter endt mastergrad pga årene jeg har slitt og ikke turt å oppsøke hjelp. Da tenker jeg hva jeg skal ta graden for om jeg ikke skal ende opp med en jobb jeg kan trives i? Jeg har ingen å snakke med om dette og trenger noen oppløftende ord😢 Det kjennes virkelig veldig vanskelig nå - av ukjente grunner. Jeg har planer om å gjøre alt jeg kan for å endre livet mitt og bli sunn og glad. Det er heller ikke sånn at alt i livet mitt er dårlig, og det er mye jeg er takknemlig for og det går litt opp og ned. Men jeg hadde helt ærlig ikke forventet at meldingen om inntaket skulle gjøre meg så ute av det, da det er alt jeg har håpet på i ganske lang tid. 

Anonymkode: 9b3ed...2f6

[AnonymBruker]

TS her. Det er kanskje relevant å trekke frem at ved tidligere anledninger har generelt gode nyheter gjort meg veldig glad og symptomer på både angst og depresjon har forduftet inntil oversensitiviteten tar over og det er et eller annet nytt jeg "ikke takler". En større nyhet enn den jeg har fått nå har jeg knapt fått, så nå skulle jeg vært i ekstase. I stedet har jeg grått hver dag i to uker(jeg gråter egentlig sjelden) og tenker at livet er over når det skal til å starte på ordentlig  altså har jeg blitt gal??  

Anonymkode: 9b3ed...2f6

[AnonymBruker]

Kansje du skal snakke med noen ts? Hørest ut som du synes ting er lott vanskelig. Klem

Anonymkode: 4cdfa...5b5