Når man ikke vil være sammen med venner

[Måneskinn]

Jeg "sliter" litt med enkelte venner. Det er litt vanskelig å forklare, men jeg skal prøve. Jeg har få nære venner, så de jeg har prøver jeg så godt jeg kan å ta vare på. 

En venninne av meg som jeg har kjent i over 10 år sliter jeg ganske mye med. Det er ikke første gangen jeg opplever det sånn, har gjort det med en tidligere venninne av meg og.  Noen ganger når hun spør om vi skal møtes, så kjenner jeg motstand på det. Jeg kan bli irritert og himle med øya over en melding hun sender, men når vi vel møtes så er det fint og vi har det ganske koselig. Andre ganger er det rett og slett kjedelig. Jeg føler ikke alltid at jeg kan være meg selv med henne og det oppleves litt kjipt. 

Når vi er ute sammen på pub e.l så blir vi alltid sittende å snakke litt "tungt". Det går da ofte i menn og dating, men det skjer aldri noe hos henne på den fronten, siden hun ikke forstår menn som hun sier.  Jeg kan selv syns at det er interessant å snakke om menn og kvinner og relasjoner generelt, men ikke hele tiden. Og så tenker jeg at når vi sitter å snakker om det litt sånn smått alvorlige ting, så sender vi ikke akkurat ut positive signaler... 😎

Forrige uke ble det litt kræsj mellom oss da jeg trodde vi hadde en avtale 16.mai. Jeg hadde på forhånd spurt henne om det (ca halvannen uke før) om hun hadde planer, og om jeg kunne komme til henne. Hun hadde ingen planer og jeg var velkommen. Dagen før sender jeg avgårde en melding og spør om hun er klar for fest og hun bare; nei.. i morgen?  Nei det går ikke jeg skal hjem å besøke familie.  Jeg sier jo at vi hadde en avtale og klart at familie går først (en del sykdom der som jeg har full forståelse for) men syns da at hun kunne si fra til meg, det hadde vært det beste. Hun påstår at hun da ikke husket dette og begynner brått å snakke om noe annet.   I går kveld møttes vi for en øl og prat og på vei hjem så spurte jeg henne når de andre planene kom til. Hun går et par meter foran meg og sier "husker ikke helt.. nei.. når kan det ha vært... kanskje en ukes tid siden..." hvorpå jeg sier at jeg forstår at det med familie er viktig, men at jeg ønsket hun kunne si fra til meg. Hun bedyrer igjen at hun ikke husket det og trodde jeg mente en annen dag... Hvordan hun kunne tro det vet jeg ikke, skrev klart og tydelig i melding at det var torsdag den 16. mai.  Hun ville heller ikke si unnskyld. Følte at jeg måtte tvinge det ut av henne.  

Etterpå ble det litt klein stemning, og trikketuren hjem  har vel aldri vært så lang... Kjenner i dag at jeg har enda mer mostand mot å møte henne etter dette og at det bare føyer seg inn i rekken av andre hendelser der hun kan glemme ting. Føler på en måte at det viser at hun ikke bryr seg, selv om jeg at vi som mennesker uttrykker sånne ting på forskjellige måter. 

 

Etter en lang avhandling her, lurer jeg på: kjenner du motstand mot enkelte av dine venner? Hva tror du sånne følelser kommer av?  Og hva kan man gjøre i en sånn situasjon? 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg litt igjen. Og disse følelsene kommer når jeg skal møte en venn som jeg egentlig ikke har kjempelyst til å møte, enten fordi hun tapper meg for energi eller fordi hun ikke gir meg noe sosialt sett, annet enn at jeg har en å gjøre ting med. Det samme går andre veien, når jeg føler den andre bare er sammen med meg fordi hun ikke har noen andre. Disse vennskapene hadde ikke vært noe tap å miste. Litt av problemet for meg er at jeg er sjenert og har ikke så mange venner. Derfor godtar jeg litt for mye. Men nå har jeg begynt å sette grenser, og jeg kjenner at jeg savner ikke å treffe disse "vennene". Da kan det like godt dø ut av seg selv.

Anonymkode: f612d...819

[AnonymBruker]

skjønner deg, ts. Det er ikke lett og spesielt ikke når folk ikke følger opp avtaler, om jeg skjønner det rett. 

Har også sånn. Det er noen folk som tapper en for energi - og de har man jo ikke lyst å henge med. Kanskje man bare skulle ha de på avstand en stund og la ting bero?  

Anonymkode: 2f2e2...e25