Kjæresten min sier han ikke har det bra uten dattera.

[AnonymBruker]

Har lest om fedre i slike situasjoner som ikke tar med fellesbarn på noe ferie eller morsomme ting. De sparer de hyggelige aktivitetene til de ukene det første barnet er der.

Anonymkode: 948c0...63d

[kisskissbangbang]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo ikke at det skal være mindre fokus. Men jeg er jo redd for at han ikke kommer til å synes at livet vårt er bra nok når vi ikke har dattera. At familien bare er 100% halvparten av tiden. 

Anonymkode: bfc24...a4d

Men det er jo akkurat sånn det er, dersom dere får et barn sammen er hans familie komplett bare 50% av tida. Det må du lære deg å leve med. Høytider og spesielle anledninger vil alltid være preget av en sorg over å ikke kunne være sammen ned barna sine. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er 6 år og de har vært fra hverandre i 3 år. Var mammaen som tok initiativet til at det skulle bli slutt.

Anonymkode: bfc24...a4d

Beklager å måtte si dette men det at hun gikk i fra han, kan være med på å forsterke sorgen. Kanskje er han ikke helt ferdig med henne? Jeg er sammen med en med 2 barn fra før og det du beskriver har aldri vært et tema her. Men jeg har alltid følt at vi er et team som gjør det beste utav det, og at det er lov å ha det bra fordi om barna ikke er her.

Anonymkode: 4b9d7...c7b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, kisskissbangbang skrev:

Men det er jo akkurat sånn det er, dersom dere får et barn sammen er hans familie komplett bare 50% av tida. Det må du lære deg å leve med. Høytider og spesielle anledninger vil alltid være preget av en sorg over å ikke kunne være sammen ned barna sine. 

Det trenger ikke nødvendigvis å være slik.

Anonymkode: 948c0...63d

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi snakker om å få barn selv og jeg er jo redd for at han aldri kommer til å føle seg hel når vi ikke har henne. Jeg forstår jo savnet, det gjør jo jeg også. Men hva kommer vårt barn til å tenke om pappa ikke syns julen er bra nok fordi dattera ikke er der? Jeg vet dette er ett sårt tema og at det er vanskelig å ha barnet sitt 50% av tiden. Men innimellom føler jeg meg ikke bra nok, viktig nok fordi det ikke er jeg som er mammaen. Når han sier at han like så godt kan avlyse jula tenker jeg jo i mitt stille sinn: ville du heller ha vært med eksen og dattera di nå.. 

Anonymkode: bfc24...a4d

Du er sjalu på en 6-åring?! Wow. Wow. Wow. Hva slags bonusmor er du? Er du virkelig en bonus? 

Anonymkode: f9663...65f

[AnonymBruker]

Min samboer har barn fra før og nå har vi et felles. Han har alltid følt på en sorg når de ikke er hos oss og etter at vi fikk et barn felles så forstår jeg det mye bedre.

Samtidig så er jeg enig i alle som sier at han ikke bør kjenne på sorgen og ha det kjipt. Samboeren min var litt sånn i starten og etterhvert ble jeg skikkelig sur på han. Han må jo jobbe han også for å ha det bra med deg når dattera hans ikke er der!

Anonymkode: 030e8...576

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min samboer har barn fra før og nå har vi et felles. Han har alltid følt på en sorg når de ikke er hos oss og etter at vi fikk et barn felles så forstår jeg det mye bedre.

Samtidig så er jeg enig i alle som sier at han ikke bør kjenne på sorgen og ha det kjipt. Samboeren min var litt sånn i starten og etterhvert ble jeg skikkelig sur på han. Han må jo jobbe han også for å ha det bra med deg når dattera hans ikke er der!

Anonymkode: 030e8...576

Enig. Han bør skaffe seg hjelp fra psykolog dersom han ikke greier å hjelpe seg selv. Kognitiv terapi er bra.

Anonymkode: 948c0...63d

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vær obs på at han kan la dette gå ut over fremtidige fellesbarn sammen med deg også. Jeg har lest om at noen fedre er mye borte (jobber mye og er mye borte på andre ting) de ukene de ikke har det første barnet sitt. Og på den måten svikter de  både sine nye barn og samboeren sin.
Kan han søke hjelp for de vanskelige følelsene sine, hos psykolog/annet?

Anonymkode: 948c0...63d

ja, vær obs på dette. Hos oss er det kun barna fra tidligere som betyr noe for far og det er så innmari sårt både for meg og for barnet vårt

Anonymkode: 84687...7b5

[Prøver18]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Jeg har en kjæreste med barn 50% og innimellom har han det veldig tøft når han leverer henne. Til jul sa han til meg: jeg kan like så greit bare jobbe. Det er alt for tøft å ikke ha dattera nå. I påsken hadde vi henne første halvdel så skulle vi på storbytur alene etter det. Dagen før vi leverte henne til mammaen sa han til meg: jeg kommer til å bli så lei meg, jeg kommer kanskje til å være lei meg hele storbyturen vår også. Men det gikk jo bra når vi først kom oss på tur. Nå på 17 mai hadde vi en veldig vellykket fest men dagen etter sier han at han helst skulle vært med dattera. 

Vi snakker om å få barn selv og jeg er jo redd for at han aldri kommer til å føle seg hel når vi ikke har henne. Jeg forstår jo savnet, det gjør jo jeg også. Men hva kommer vårt barn til å tenke om pappa ikke syns julen er bra nok fordi dattera ikke er der? Jeg vet dette er ett sårt tema og at det er vanskelig å ha barnet sitt 50% av tiden. Men innimellom føler jeg meg ikke bra nok, viktig nok fordi det ikke er jeg som er mammaen. Når han sier at han like så godt kan avlyse jula tenker jeg jo i mitt stille sinn: ville du heller ha vært med eksen og dattera di nå.. 

 

Hva tenker dere om dette? Jeg er litt desperat etter råd og trøst.  

Anonymkode: bfc24...a4d

Heter han noe på f og dattera m ? 

 

Høres ut som en jeg kjenner 😅

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

ja, vær obs på dette. Hos oss er det kun barna fra tidligere som betyr noe for far og det er så innmari sårt både for meg og for barnet vårt

Anonymkode: 84687...7b5

Så trist  Har du spurt han om han kan skaffe seg hjelp fra psykolog? Hvis ikke han er villig til å prøve psykolog, ville jeg snakket med familievernkontoret om saken (en time med kun deg først), og deretter krevd at han blir med på samtaler på famlievernkontoret for å få ordnet opp i dette.
Hvis han nekter å bli med på familievernkontoret og også nekter å skaffe seg hjelp på andre måter, ville jeg gått fra han.

Anonymkode: 948c0...63d

[AnonymBruker]

Jeg er mamma og skilt, datteren vår har bodd 50% hos sin far som jobber turnus - altså 4 uker hos hver, det er klart de fire ukene utenhenne er tøffe for min del som jobber "på land" og enklere for han som jobber "på sjøen" da han er borte på jobb - men for henne er det fint å få like mye tid med begge. Alikevel har jeg aldri syns "synd på meg selv" når jeg er "alene" tvert imot er det viktig for meg at hun ser at det er "OK" og at man kan leve slik som vi gjør og ha et flott og innholdsrikt liv for alle parter - det handler for meg om å vise henne at jeg alltid er der men jeg har det bra når hun har det bra hos sin pappa også. En far som "sutrer" kan med fordel ta seg selv i nakken - det er helt greit å savne datteren men å skulle "gå i kjelleren" tre år etter fordi hun skal tilbake til sin mor er rett og slett ikke greit. 

Anonymkode: 87a4c...90d

[AnonymBruker]

Høres veldig rart ut. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

En ting er å savne ungene sine, en annen ting er å sutre over det og ødelegge dager og turer for kjæresten sin. Herregud! Jeg har selv barn deltid, og det er vondt ja, men jeg lemper da ikke det over på kjæresten min for det! Min kjæreste begynte med det, ble liksom deppa når barnet dro eller ikke hadde vært her på noen dager, og det gadd jeg rett og slett ikke høre på, så jeg sa fra at det måtte han bare lære seg å takle. Når ting er som de er, så må man bare gjøre det beste ut av det, ikke påføre det videre til alle andre og synes synd på seg selv. 

Anonymkode: 6dea9...e0a

Enig med deg. Høres veldig slitsomt ut. Både jeg og mannen har barn på hver kant 50%, men vi sitter ikke og surver den uka vi er alene. Tvert i mot, da gjør vi alt som vi ikke kan da vi har barna. 

Anonymkode: 28407...36a

[AnonymBruker]

1 time siden, kisskissbangbang skrev:

Men det er jo akkurat sånn det er, dersom dere får et barn sammen er hans familie komplett bare 50% av tida. Det må du lære deg å leve med. Høytider og spesielle anledninger vil alltid være preget av en sorg over å ikke kunne være sammen ned barna sine. 

Så når vi har felles barn vil han heller sitte å sørge over hun som ikke er der enn å glede seg over at vi har en høytid sammen?

Anonymkode: bfc24...a4d

[kisskissbangbang]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så når vi har felles barn vil han heller sitte å sørge over hun som ikke er der enn å glede seg over at vi har en høytid sammen?

Anonymkode: bfc24...a4d

Nei, det burde selvsagt kunne gå an å gjøre begge deler, være trist fordi familien ikke er komplett men også kose seg sammen med de som er tilstede. Men det er altså en realitet at halvparten av familien hans ikke er der, og det er selvsagt vondt. 

[AnonymBruker]

Synes vel han ikke burde ha det så fælt når det er gått 3 år, selvfølgelig savner han barnet sitt, men han må jo prøve å kose seg, og ha det bra den uken. Jeg er selv alene med 2 barn, og det var første året som var verst, da de var hos far, første julen de ikke var med meg. Men så blir man jo vant til det. Og her har barna feiret jul med far de 3 siste årene, og skal gjøre det i år igjen. For jeg har kun en bror, mens far har en stor familie, med besteforeldre og alt, som feirer sammen. Så barna synes jo det er veldig koselig. Da skal de selvfølgelig få feire der. 

Og jeg ville nok vært skeptisk til det å få barn med denne mannen, for kan ikke han ha det gøy med barn nummer 2 da, den uken det første barnet hans ikke er der. Jeg tror jeg i det minste ville ventet noen år, for å se om sorgen blir lettere, jo eldre barnet er.

For her husker jeg første gang 3 åringen min var borte i 2 uker, det var grusomt. Men nå er det barnet 13 år, og selvfølgelig savner jeg han, men nå går 2 uker fint. 

Anonymkode: a6b9a...e25

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes vel han ikke burde ha det så fælt når det er gått 3 år, selvfølgelig savner han barnet sitt, men han må jo prøve å kose seg, og ha det bra den uken. Jeg er selv alene med 2 barn, og det var første året som var verst, da de var hos far, første julen de ikke var med meg. Men så blir man jo vant til det. Og her har barna feiret jul med far de 3 siste årene, og skal gjøre det i år igjen. For jeg har kun en bror, mens far har en stor familie, med besteforeldre og alt, som feirer sammen. Så barna synes jo det er veldig koselig. Da skal de selvfølgelig få feire der. 

Og jeg ville nok vært skeptisk til det å få barn med denne mannen, for kan ikke han ha det gøy med barn nummer 2 da, den uken det første barnet hans ikke er der. Jeg tror jeg i det minste ville ventet noen år, for å se om sorgen blir lettere, jo eldre barnet er.

For her husker jeg første gang 3 åringen min var borte i 2 uker, det var grusomt. Men nå er det barnet 13 år, og selvfølgelig savner jeg han, men nå går 2 uker fint. 

Anonymkode: a6b9a...e25

Det var første julen hans nå også uten dattera så mulig det var derfor han var så deprimert. Husker i starten da vi møttes så var han så deprimert dagen etter at han hadde levert han at man nesten ikke kunne prate med han. Og da han fikk henne tilbake var han så fokusert på henne at han nesten ikke gadd å prate med meg. Tror det er mye dårlig samvittighet i bildet her også. 

Anonymkode: bfc24...a4d

[AnonymBruker]

Barn blir eldre, og når datteren hans blir eldre går det seg til. Min bonusdatter er nå 12. Mannen min tok det tungt da hun dro til mor de første årene, men etter hvert gikk det seg fint til. Hun var 7 da vi fikk felles barn, og vi snakket mye om det du nå føler på. Det har aldri vært et problem, og det har aldri gått ut over fellesbarna eller vår tid sammen som par. 

I begynnelsen syntes jeg det var merkelig at han følte så sterkt på det da hun dro. Han hadde bare et halvt liv, liksom. Man kan jo ikke leve gjennom barna sine, og det å være foreldre er bare en del av det å være menneske. Jeg har også et eldre barn, og kjente jo på at det ikke var gøy å levere til far, men så lenge barna har det bra har jeg det bra. Noen sorg har jeg aldri hatt. Nå mange år senere skjønner han mer hvordan jeg tenkte, og nå angrer han litt på at han ikke brukte tida bedre da han var uten barn. 

Anonymkode: 45109...12e

[AnonymBruker]

Så fint det har gått seg til med årene! Har du noen råd til meg slik som det er nå? Jeg merker jo at det har blitt enklere og enklere for han. I starten var han jo deprimert i 1-2 dager etter at han hadde levert henne. Han fikk jo såklart rom til å føle på Sorgen men etterhvert ble det jo litt tungt for oss begge. Nå er det bare høytider og tiden etter ferier sammen som er vanskelig for han. Eller, iallefall det han uttrykker. Burde jeg bare gi han tid og rom til å føle det han gjør og bare håpe på at det ikke kommer til å gå utover vårt felles barn eller bør jeg ta opp bekymringen over det? I såfall hvordan sier man det på en ålreit måte? Jeg vil jo såklart at han skal få savne henne, det gjør jo jeg også. Men det kommer til å være tungt om annenhver jul er en kjip jul. 

Anonymkode: bfc24...a4d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barn blir eldre, og når datteren hans blir eldre går det seg til. Min bonusdatter er nå 12. Mannen min tok det tungt da hun dro til mor de første årene, men etter hvert gikk det seg fint til. Hun var 7 da vi fikk felles barn, og vi snakket mye om det du nå føler på. Det har aldri vært et problem, og det har aldri gått ut over fellesbarna eller vår tid sammen som par. 

I begynnelsen syntes jeg det var merkelig at han følte så sterkt på det da hun dro. Han hadde bare et halvt liv, liksom. Man kan jo ikke leve gjennom barna sine, og det å være foreldre er bare en del av det å være menneske. Jeg har også et eldre barn, og kjente jo på at det ikke var gøy å levere til far, men så lenge barna har det bra har jeg det bra. Noen sorg har jeg aldri hatt. Nå mange år senere skjønner han mer hvordan jeg tenkte, og nå angrer han litt på at han ikke brukte tida bedre da han var uten barn. 

Anonymkode: 45109...12e

Den over her er til deg. Bare glemte å sitere deg😅

Anonymkode: bfc24...a4d

[AnonymBruker]

Det er veldig forståelig at man savner barnet sitt når det ikke er der, men å si ting som at det ikke er noe vits i å feire jul og at han likegodt kan jobbe hele jula - det er jo skrekkelig dårlig gjort overfor TS! Akkurat som hun ikke har noen verdi og at det ikke betyr noe å være sammen med henne! 

Man må nok finne seg i mye når man har stebarn, fordi barna kommer selvsagt alltid først. Men man skal så klart ikke finne seg i at partneren synes det er verdiløst å være sammen med en. De fleste klarer jo å balansere savnet etter stebarna med å gjøre det beste ut av det. Det skylder man den man har valgt å gå inn i et forhold med! Det har tross alt gått tre år. Jeg forstår at savnet ikke forsvinner - men man må jo finne en måte å fungere på! 

Anonymkode: 65e4a...b6a