Deprimert og dritt lei "realitycheck"

[AnonymBruker]

Hele tiden jeg føler meg på vei opp, så skal livet komme med en brems og fortelle "det er ikke denne veien du skal gå". 
Det går så omvendt vei enn det jeg hadde tenkt. Mye av ungdomstiden gikk bort i depresjon, selv om det har vært fine tider også.
Men jeg har aldri følt noen tilhørighet. Har liksom aldri hatt noe som er "mitt". 
Så ser jeg lyset da , føler jeg har satset riktig, men så går det ikke som jeg vil, ikke helt. Jeg tar det ikke så tungt, og så treffer jeg også en mann. Men så kommer depresjonen da, og jeg må innse at jeg bør oppsøke dps for å få en diagnose, for det er et mønster jeg har prøvd å ignorere hele livet. Men jeg har så lav selvfølelse at jeg tør ikke noe mer med denne mannen og karrieren går heller ikke som jeg vil.
Ser ut til at det går mot ufør og sikkert bare jobber som er typiske for 16 åringer som har sommerjobb. og her er jeg midten av 20'ene.
Alt jeg har tenkt er jo bekreftet...jeg er misslykket. Jeg ser med stor sorg på at jeg aldri kommer til å få den mannen jeg liker, at det er en annen heldig utvalgt kvinne med litt mer vellykkethet over seg. ikke et bunnslam som tar jobber på nivå med en 16 åring.
Hvorfor skal jeg eksistere? jobbe for å overleve er ikke grunn nok. 

Hver dag sitter jeg og håper jeg har fått kreft, da skal jeg ikke ha behandling. 

Hvorfor skal livet alltid komme med kjedelgie realitycheck?? Det er ikke umulige ting jeg har tenkt. Det er bare at jeg føler at jeg aldri er ment å være lykkelig og det er jo sant. Og denne jævla "sikt lavere" greia.. kanskje det er sant, men nå kan jeg snart ikke sikte lavere. snakk om å være talentløs og verdliløs. Føler kroppen blir mer og mer syk, men jeg fortjener ikke å være frisk. jeg er bortkastet ressurs for kloden, når jeg ikke kan gjøre noe positivt. Jeg må gå helt andre veier enn hva jeg har drømt om, jeg har prøvd mange forskjellige, men det er alltid det kjedeligste som ender.. 
 

Anonymkode: 774cf...6fc

[Mehr]

Kjenner meg mye igjen, jeg sliter også med depresjon. Gjort det i ganske mange år. Går du til behandling? Får du noen form for hjelp? 

[AnonymBruker]

1 time siden, Mehr skrev:

Kjenner meg mye igjen, jeg sliter også med depresjon. Gjort det i ganske mange år. Går du til behandling? Får du noen form for hjelp? 

Ja men det er så mye venting. 

Jeg gråter hver dag. Jeg tror ikke dette heller blir noe av. Jeg har brukt veldig mye tid på å være glad for noe som ikke ble. Det er liksom alltid tingene jeg ikke gleder meg på som gjelder. 

Anonymkode: 774cf...6fc

[AnonymBruker]

Det er sykdommen din som prater. 

Følg behandlingen din og ta medisinen din så vil det roe seg veldig ned.

Anonymkode: 81136...b1b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er sykdommen din som prater. 

Følg behandlingen din og ta medisinen din så vil det roe seg veldig ned.

Anonymkode: 81136...b1b

Hvordan vet jeg at det er sykdommen og ikke faktisk realiteten?

 

Anonymkode: 774cf...6fc

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet jeg at det er sykdommen og ikke faktisk realiteten?

 

Anonymkode: 774cf...6fc

Det er åpenbart for oss som sitter på utsiden.  Du er verdt mye. Du betyr mye. Og du er virkelig ikke mislykket. Du er deprimert. 

Anonymkode: 81136...b1b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hele tiden jeg føler meg på vei opp, så skal livet komme med en brems og fortelle "det er ikke denne veien du skal gå". 
Det går så omvendt vei enn det jeg hadde tenkt. Mye av ungdomstiden gikk bort i depresjon, selv om det har vært fine tider også.
Men jeg har aldri følt noen tilhørighet. Har liksom aldri hatt noe som er "mitt". 
Så ser jeg lyset da , føler jeg har satset riktig, men så går det ikke som jeg vil, ikke helt. Jeg tar det ikke så tungt, og så treffer jeg også en mann. Men så kommer depresjonen da, og jeg må innse at jeg bør oppsøke dps for å få en diagnose, for det er et mønster jeg har prøvd å ignorere hele livet. Men jeg har så lav selvfølelse at jeg tør ikke noe mer med denne mannen og karrieren går heller ikke som jeg vil.
Ser ut til at det går mot ufør og sikkert bare jobber som er typiske for 16 åringer som har sommerjobb. og her er jeg midten av 20'ene.
Alt jeg har tenkt er jo bekreftet...jeg er misslykket. Jeg ser med stor sorg på at jeg aldri kommer til å få den mannen jeg liker, at det er en annen heldig utvalgt kvinne med litt mer vellykkethet over seg. ikke et bunnslam som tar jobber på nivå med en 16 åring.
Hvorfor skal jeg eksistere? jobbe for å overleve er ikke grunn nok. 

Hver dag sitter jeg og håper jeg har fått kreft, da skal jeg ikke ha behandling. 

Hvorfor skal livet alltid komme med kjedelgie realitycheck?? Det er ikke umulige ting jeg har tenkt. Det er bare at jeg føler at jeg aldri er ment å være lykkelig og det er jo sant. Og denne jævla "sikt lavere" greia.. kanskje det er sant, men nå kan jeg snart ikke sikte lavere. snakk om å være talentløs og verdliløs. Føler kroppen blir mer og mer syk, men jeg fortjener ikke å være frisk. jeg er bortkastet ressurs for kloden, når jeg ikke kan gjøre noe positivt. Jeg må gå helt andre veier enn hva jeg har drømt om, jeg har prøvd mange forskjellige, men det er alltid det kjedeligste som ender.. 
 

Anonymkode: 774cf...6fc

Du er verdt mye, mye, mye! Du er ikke mislykket. Du skriver bra, du har jo til og med en mann som synes du er bra. Alt du ser rundt deg, er fasader. Du vet ikke hvor mye sykt og stusselig som befinner seg på baksiden av fasaden. Folk skryter med maskene på, men bak skjuler det seg alt fra psykisk sykdom, notorisk utroskap, selvskading, fysisk sykdom, dysleksi, adhd, you name it. 

Alle får sin kvote dritt, og noen får mer.

Sikker på at du ser svart på alt nå pga.deprisjonen. Du får stå i det. Det kommer bedre dager og du er så absolutt verdifull. 

Du kan løpe, gå, spise selv, pusse tenner selv. Du har de fundamentale tingene i orden. Hva som er vellykket utover det, er vel et definisjonsspørsmål du i alle fall ikke skal la sosiale medier bestemme hva er. Vellykket er å gjøre det beste ut fra de forutsetningene man har, og slutt å sammenligne deg med andre.

Anonymkode: e028b...8b0

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er verdt mye, mye, mye! Du er ikke mislykket. Du skriver bra, du har jo til og med en mann som synes du er bra. Alt du ser rundt deg, er fasader. Du vet ikke hvor mye sykt og stusselig som befinner seg på baksiden av fasaden. Folk skryter med maskene på, men bak skjuler det seg alt fra psykisk sykdom, notorisk utroskap, selvskading, fysisk sykdom, dysleksi, adhd, you name it. 

Alle får sin kvote dritt, og noen får mer.

Sikker på at du ser svart på alt nå pga.deprisjonen. Du får stå i det. Det kommer bedre dager og du er så absolutt verdifull. 

Du kan løpe, gå, spise selv, pusse tenner selv. Du har de fundamentale tingene i orden. Hva som er vellykket utover det, er vel et definisjonsspørsmål du i alle fall ikke skal la sosiale medier bestemme hva er. Vellykket er å gjøre det beste ut fra de forutsetningene man har, og slutt å sammenligne deg med andre.

Anonymkode: e028b...8b0

Jeg har ikke noen mann  jeg hadde sjanse på en nok en gang, jeg fant kjærligheten, men skammer meg mer og mer fordi han etter hvert bare ble en mann jeg drømmer om. 
Nå tror jeg kanskje ikke det dukker opp noen mer. Eller at jeg må redusere forventningene. Jeg har ikke noen spesiell liste for hvordan en mann skal være. Det er alltid helheten jeg faller for. 
Men er redd jeg kanskje bare må ta til takke....det er menn som av og til tar kontakt, menn fra fortiden, men akkurat han jeg vil høre fra lar ikke høre fra seg. men hvorfor skal han? når jeg var såpass kald. 

 

Anonymkode: 774cf...6fc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke noen mann  jeg hadde sjanse på en nok en gang, jeg fant kjærligheten, men skammer meg mer og mer fordi han etter hvert bare ble en mann jeg drømmer om. 
Nå tror jeg kanskje ikke det dukker opp noen mer. Eller at jeg må redusere forventningene. Jeg har ikke noen spesiell liste for hvordan en mann skal være. Det er alltid helheten jeg faller for. 
Men er redd jeg kanskje bare må ta til takke....det er menn som av og til tar kontakt, menn fra fortiden, men akkurat han jeg vil høre fra lar ikke høre fra seg. men hvorfor skal han? når jeg var såpass kald. 

 

Anonymkode: 774cf...6fc

Kanskje du skal forsøke å ikke «henge» deg opp i at du ikke kan få deg kjæreste og heller forsøke å ta tak i de andre tingene du faktisk kan ta litt kontroll over selv i livet?! La vær å dvele ved hva man ikke kan få så forsøk å heller dvel litt ved hva som faktisk er oppnåelig for deg her og nå. 

Anonymkode: 9f8ba...b0e