Kan man bortskjemme deprimerte?

[exictence]

Spørsmålet høres forferdelig ut. 

Det er bare det at min mor som er alvorlig deprimert (har vært innlagt og går på medisiner) er hjemme og vil helst bare sove. Hun får utrolig mye pleie av sine pårørende. Måltider laget og servert. Hver dag, noen ganger opptil flere ganger (kommer an på om hun har litt mer gode dager og klarer det) rusleturer for å få henne til å bevege seg. Vi prøver å snakke med henne, være positive. For det meste svarer hun ikke, eller sier nei. Hun svarer noen ganger kort, men slett ikke alltid.

Det er krevende, men og givende, og vi vil jo være der for henne. 

Det er bare at noen ganger er det veldig vanskelig å forstå. Føler at hun kan "presse" seg til å gjøre noen ting hvis hun bestemmerr seg for det. Og det er jo viktig at hun f.eks spiser, og at hun beveger seg. Men det er ofte vanskelig å få henne til å gå ut av sengen. Samtidig, er det noe hun MÅ, feks at noen pleiere kommer og skal se henne, da går hun ut av sengen uten at vi må be henne flere ganger. Er det noe ekstra godt vi serverer henne, kommer hun. Men hun svarer som oftest nei likevel. Hun er veldig negativ. 

Det må være veldig slitsomt for henne. Det er også noen ganger veldig slitsomt for oss.

Vi vil jo bare at hun skal bli frisk igjen. Så spørsmålet er rettet  mot om vi egentlig gjør noe feil ved å nesten alltid jatte og tilrettelegge alt for at hun skal ha det best mulig. Blir hun frisk av det? Det er veldig synd på henne, hun har det ikke bra med seg selv, og hun lider. Men materielt sett har hun det veldig fint rundt seg. Hun har et godt hjem, flere snille pårørende som er god mot henne.

Det er nesten en skam å si høyt at man lider når man har det så"godt". Men sånn er det.

Hva er det beste å gjøre?

Endret 19. mai 2019 av exictence

[AnonymBruker]

Til en viss grad vil dere skjemme henne bort.  Hun dør ikke av å ikke få servert mat en dag hvis hun nekter å stå opp eller ikke vil bidra. Man må kunne stille litt krav selv om det vil være vanskelig. Er deprimert selv og hadde folk dulla med meg så hadde jeg bare ligget i senga. Jeg var så deprimert en periode at jeg tissa i senga fordi jeg ikke orket å stå opp.  Men en dag satte moren min foten ned og nektet å skiftet på senga. Det tok to dager og jeg skjønte at det ikke gikk lenger. Så opp måtte jeg, dusje og skifte på alt. Måtte ordne med ny madrass osv. Fra dem dagen ble moren min strengere og det hadde jeg bare godt av. Selv om det blei skriking,  krangling og dårlig stemning i lang tid. 

Anonymkode: ccd01...617

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere må la henne si nei, og erfare hva det resulterer i. Spør dere om hun vil ha mat, og hun sier nei, så neivel, da lager dere ikke mat. Bare si at dere kommer igjen om tre timer og håper hun vil ha da. 

Mange som er deprimerte pakker seg langt inn i offerrolle og selvmedlidenhet. Så lenge det ikke er fare for at hun tar livet sitt (regner med det ikke er det siden hun har blitt utskrevet) så må hun få noe ansvar selv for eget liv. 

Det gir jo en følelse av at noen bryr seg ekstra når man blir overtalt til normale ting som å spise og stå opp. Sammenlign med barn. Får de ikke positiv oppmerksomhet når de er flinke, så søker de oppmerksomhet på andre vis. Du kan også sammenligne litt med forsmådde tenåringsjenter som driver med silent treatment, og vil at kjæresten skal spørre ti ganger om det er noe galt før de gidder å svare, og spør han ikke er det galt også. Man må lære seg å fortelle om sine behov, takke ja til hjelp og ta ansvar selv. Hvor lenge skulle dere drevet på slik? Om hun ikke spiser noe, så må hun jo legges inn igjen, for da skader hun seg selv. Det vil jeg nesten anta hun ikke ønsker? Ergo må hun takke ja til mat når dere spør. Eller faktisk finne seg noe selv. 

Anonymkode: ddf05...277

[Gjest Parkeringsvakt]

Ja, dette er nok et av de spørsmålene du burde spørre en psykolog om, ikke tilfeldige mennesker på kg

[AnonymBruker]

Kanskje det er på tide med en pårørendesamtale hos behandleren hennes? Kanskje hun bør legges inn igjen.

Anonymkode: 0b6fa...9f5

[AnonymBruker]

Virker for meg at hun blir passivisert mer enn nødvendig. Og min mening her vil kanskje høres litt upopulær ut men svaret på om dere tilrettelegger for mye etc så vil jeg si ja. Men jeg skjønner også at det er av velvilje og at man ikke vet hva annet man skal gjøre. Tror heller ikke det er noen god ide å bare slutte brått med noe hun er vandt med per dags dato, pga det vil i verste fall forsterke negative reaksjoner i stor grad, ved å sette uoppnåelige krav uten å legge til rette for at hun kan tilpasse seg endringer og mestre oppgaver i eget tempo. I mine øyne virker det som hun trenger en gradvis overgang der hennes medvirkning og autonomi blir styrket. Sånn som det er nå så virker det som at hun fortsetter å gjør som hun gjør fordi det ikke legges til rette for at hun skal kunne selvstendiggjøre seg selv på en måte som hun opplever som meningsfylt. Man får ikke følelsen av dette, eller anerkjennelse av sine evner og mestring når man lever i en "rolle" som "psykisk syk pasient som ikke klarer ta vare på seg selv". Hun er ikke bortskjemt, hun er hva jeg nesten ville kalt "instutisjonalisert", og man kan leve i materielle gode standarder og ha pleie rundt seg dagen lang, men mennesker har behov for anerkjennelse og opplevelse av mestring like mye som andre allment oppfattede grunnleggende behov. I en sårbar situasjon som din mor er i burde hun hatt en form for miljørettet tilbud som går over tid. 

Anonymkode: 1aa4c...ed3

[AnonymBruker]

Mulig medisinene hun går på kan ha sløve de effekt og bare så det er sagt. Men for å ta et forslag:

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/psykisk-helse/sok-om-psykisk-helsehjelp/

Nå vet jeg ikke hvilken kommune hun holder til i, så det her blir et eksempel. 

Slike tilbud må såklart ta hensyn til at hun kan ha bedre og dårligere perioder, men det kan være en ide å ta kontakt med ansvarlige i kommunen for slike tjenester og spørre om muligheter, og hvis din mor samtykker kan man jo søke om slike eller lignende tiltak. Isåfall kan hun ha rett på individuell plan slik at alle deltjenestene hun har kan bli koordinert gjennom denne ene planen.

Jeg skal ikke påstå hva som er riktig for din mor, men det kan være en mulighet. 

Anonymkode: 1aa4c...ed3

[AnonymBruker]

når man er deprimert setter man ikke pris på noe. 
 

Anonymkode: 2be39...dc9

[exictence]

Takk for svar.

Spesielt det med mestring har jeg tenkt en del på er også viktig. Hun føler seg så ubetydelig og verdiløs, stygg i utseende, og dum, sier hun.

Det er vanskelig å vite hva man skal gjøre. Vi prøver å gi mye bekreftelser på det hun kan, også hvor mye det har betydd, det hun har gjort tidligere i livet. At hun er fin, at vi er glad i henne.

Men vi har holdt en god del tilbake med å presse henne til ting. Det er vanskelig å vite hvor den grensen går for å ikke presse eller presse for å få henne med opp. Hun vil ingenting. Hvis vi har fått henne med ut på en liten rusletur (for å få beveget seg), så kan hun bare etter 5 minutter si "kan jeg få legge meg og sove nå", eller henge med hodet og si "jeg er så trøtt", "jeg vil bare sove", "jeg har så vondt", "jeg er et troll", "stakkars dere" "og stakkars meg". Vi har hørt sånn, så mange ganger. Vi gir henne bekreftelse på seg selv, men ellers overhører vi nå mye av den negative "klagingen".

Hun vil ikke at noen skal besøke henne. Samtidig når det har kommet besøk, virker det som at hun har syntes det har vært greit nok. Jeg synes at det har gått fint, og hun har vært på rusletur med en venninne. Men hun sier alltid nei til besøk hvis noen spør på forhånd.

Jeg har nå snakket mer med en behandler. Fikk forståelse av at hun syntes det var litt betenkelig at hun var så utrolig trøtt enda. Hun var innlagt i julen første gang. 

Jeg spurte om de samme tingene som jeg har gjort her. Jeg får egentlig ikke noe bedre/klarere svar. Altså svarene er gode. Det var godt å snakke med henne. Jeg fikk bekreftelse på at vi gjorde en god jobb. Jeg føler ikke at hun kom med noe vi skulle gjøre annerledes. Men føler at hun syntes det var viktig å presse litt, men helst få henne med av egen vilje, selvfølgelig. At noen ganger skulle vi ikke stille spørsmål om hun vil bli med å gå litt, men bare si at nå skal vi gå litt. 

Takk for link. Nå er det slik at hun har flere pårørende og venner som kan hjelpe/være med henne. Men det er noe med det at hvis det er fremmede er det en annen ting. Sikkert fordeler og ulemper med begge deler. Tror vi får se enda mer tid an. Kanskje medisinen stabiliserer seg mer i kroppen etter hvert, og da blir mindre søvndyssende, for det er nok medisinen også som gjør henne så trøtt. Noen ganger har jeg tenkt om det skyldes mye medisinen. Samtidig har vi forsøkt før og trappe ned med medisin, for så helt ta det bort (med samråd fra lege). Det resulterte i at hun ble forferdelig kaotisk i hodet igjen. Hun ville ta selvmord, og vi måtte passe på hele tiden. Det ble innleggelse. Uff, dette er vanskelig.

[AnonymBruker]

Har det vært diskutert å behandle henne med elektrosjokkterapi? Det har jeg fått, da jeg var slik som henne. Lå bare i sengen på sykehuset og alt var et ork. Bare det å skulle få kroppen i gang i forkant av at jeg skulle ha samtale med behandler tok tid. Jeg måtte begynne å få bevegelse i en finger og sakte, men sikkert vekke opp kroppen. Jeg snakket lavt, sakte og kort når noen spurte meg om noe. 

For meg så gav ikke ECT noen spesiell effekt da jeg ikke hadde en typisk depresjon. Fikk senere andre diagnoser og det som har virket for meg har vært tid, støtte og fysisk aktivitet. Er ikke frisk, men er ikke lenger sengeliggende. Jeg har derimot sett hvordan en medpasient ble dramatisk bedre av ECT. Det er vel litt delte meninger om denne metoden, men jeg har lest om mange tilfeller hvor det helt klart har hatt effekt der andre tiltak ikke har fungert. 

Det kan være verdt å sjekke ut for verken hun eller dere kan fortsette å ha det slik. Jeg tenker også det kunne vært aktuelt å vurdere en lengre planlagt innleggelse på en avdeling med fokus på rehabilitering framfor en akuttpost hvor det går mer på stabilisering og brannslukking. 

Anonymkode: 0d464...d7d