Hvordan vite hvem som har mest grunn til å være sint?

[AnonymBruker]

Når forhold mellom forelder og barn består av mer og mer krangling? 
Ser jo på min oppvekst som god, det har ikke vært noen rusproblemer eller seksmisbruk, men mamma ble sammen med en mann som slo broren min. I tillegg meg et par ganger, men jeg ble behandlet litt mer forsiktgi fordi jeg er jente tror jeg. Ellers ikke store greier.

Men hvorfor blir moren min sur så fort jeg nevner "det"? Det toppet seg siden for 2 år siden, for jeg har lenge hatt veldig dårlig samvittghet for henne. De frieste tidene mine har vært de gangene jeg har kunnet bare tenke på meg selv og handle etter egne følelser, uten innblanding fra henne. Men så nevner man hva man gjør i livet sitt, og så er det noe hun ikke er fornøyd med og begynner å blande seg. Så ender  det med at hennes meninger teller mest, og jeg gir opp det jeg vil. Også fordi "alle" råder jo til å høre på mor eller "de eldre" ! Og nå klarer jeg ikke å godta meg selv for det. Det har bare gnagd og gnagd. Føler ikke jeg har levd livet slik jeg vil.
Den mest effektive måte å "bli kvitt" det på var å si det som det er, men jeg føler liksom ikke jeg blir ferdig. 
Jeg spør meg selv "hvorfor gjorde jeg som hun sa?" og ikke like gjerne irettesatte henne med en gang? Føler meg som sånn tøffel eller hva man kan kalle det? Sånn ukul dame som gjør som mamma sier.... så lite karismatisk... 

Jeg ser mer og mer hun kanskje er reddere enn gjennomsnittet, at hun kan ha en angstlidelse som hun ikke vil innrømme selv og det gjør at hun virker bare enda teitere.
Jeg føler at mødre veldig ofte er den som folk synes mest synd på, fordi de er mødre....og barna blir automatisk "monstrene" fordi de er for bortskjemt osv osv. 
Men hun blåser seg litt fort opp når jeg nevner det, og da blir jeg enda sintere og. Det må da være et sårt punkt for henne i og med at hun reagerer som hun gjør? 

Hvorfor blandet hun seg inn hvis hun likevel er lei av at jeg konfronterer nå? Er jeg bare ond eller har foreldre gjort noe galt når folrholdet blir dårlig som voksne? For jeg føler jeg har gått glipp av mye i livet pga hennes redsel hele tiden. Det er ikke bare en gang at hun har drept gleden min ved å komme med bekymringene sine. Andre har liksom handlet så lett, og nesten lurt på hva det var med meg som virket til å ta alt så seriøst og liksom alltid forberedt på det verste. For å illustrere (ikke skjedd): Jeg sier jeg vil bli pilot, og er veldig flink i faget. Har mange venner som utdanner seg til det og finner min plass i livet. Sier det til henne og da sier hun "nei ikke pilot! det skjer så masse ulykker og det er et veldig krevende yrke!" Er ikke dette å drepe gledene til folk? Slik er hun, hun er liksom ikke uredd.. 

Og føler mer og mer jeg har gått glipp av livet fordi jeg har hørt på henne. 
Men tror dessverre den jeg har hørt på er en psykisk syk person, eller isåfall veldig angstpreget. Hun har venner og nettverk, men hun liker ikke å reise langt fra hjemmet sitt, og har det veldig ofte med å trekke tilbake planer! 
 

Anonymkode: f3fb2...3ec

[AnonymBruker]

Før jeg skriver videre vil jeg gjerne vite hvor gammel du er. Hvor gammel er du?

Anonymkode: 1b666...d27

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Før jeg skriver videre vil jeg gjerne vite hvor gammel du er. Hvor gammel er du?

Anonymkode: 1b666...d27

26

Anonymkode: f3fb2...3ec

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

26

Anonymkode: f3fb2...3ec

Jeg er selv 26. Høres ut som du er en oppegående 26 åring som vil være selvstendig, men «mor vet alltid best». Nei det gjør hun ikke. Du vet hva som er best for deg. Det at din mor er redd eller misliker det du har lyst til er ikke ditt problem. Hun kan gjerne si sin mening, men du burde stå på å gjøre det du selv syntes er fornuftig og riktig for deg.

Hun har levd livet sitt. Gjort sine feil og sine rett. Hatt sine oppturer, nedturer og lærepenger. Nå er det din tur. Du ble ikke født for å ha dårlig samvittighet over din mor fordi du vil noe annet av livet eller for å høre på henne så lenge hun lever. Du ble født for å leve ditt eget liv!

Er drømmen din å bli Pilot? Wow! Jeg syntes det høres dritkult ut! Hvis moren din mener noe annet så får hun bare mene det. Er jo ikke hun som skal bli det? Det er ikke moren din som skal forsørge deg resten av livet. Det er deg selv som skal gjøre det, og da bør du finne deg en utdanning og jobb som du brenner for! En jobb som ikke bare gir deg god lønn, men også glede!

Når det gjelder det med at du nevner fortiden til mor og hun ikke vil høre eller prate om det. Det er trist, men kanskje det er for sårende for henne. Skulle ikke vært sånn dessverre. Hvis det er så vanskelig å prate med henne om det så hadde jeg anbefalt å prate med en psykolog om ting som plager deg fra oppveksten. Min mamma har vært død i et par år nå og noen ting fra barndommen min plager meg og siden jeg ikke kan prate med henne om det, prater jeg heller med psykologen. Det hjelper faktisk.

Poenget er at du er mye mer selvstendig enn det du tror. Bare det at du ikke orker å være «en tøffel» lenger sier litt om hvem du egentlig er og hva du vil oppnå videre i livet. Du er uansett ikke «en tøffel». Jeg hadde heller dagt at du er for svak for mammaen din. Det er en god egenskap du har, men nå er det på tide å tenke mer på deg selv. 

Håper du tar deg sammen og står opp for deg selv fra og med i morgen. Masse lykke til❤️

Anonymkode: 1b666...d27

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv 26. Høres ut som du er en oppegående 26 åring som vil være selvstendig, men «mor vet alltid best». Nei det gjør hun ikke. Du vet hva som er best for deg. Det at din mor er redd eller misliker det du har lyst til er ikke ditt problem. Hun kan gjerne si sin mening, men du burde stå på å gjøre det du selv syntes er fornuftig og riktig for deg.

Hun har levd livet sitt. Gjort sine feil og sine rett. Hatt sine oppturer, nedturer og lærepenger. Nå er det din tur. Du ble ikke født for å ha dårlig samvittighet over din mor fordi du vil noe annet av livet eller for å høre på henne så lenge hun lever. Du ble født for å leve ditt eget liv!

Er drømmen din å bli Pilot? Wow! Jeg syntes det høres dritkult ut! Hvis moren din mener noe annet så får hun bare mene det. Er jo ikke hun som skal bli det? Det er ikke moren din som skal forsørge deg resten av livet. Det er deg selv som skal gjøre det, og da bør du finne deg en utdanning og jobb som du brenner for! En jobb som ikke bare gir deg god lønn, men også glede!

Når det gjelder det med at du nevner fortiden til mor og hun ikke vil høre eller prate om det. Det er trist, men kanskje det er for sårende for henne. Skulle ikke vært sånn dessverre. Hvis det er så vanskelig å prate med henne om det så hadde jeg anbefalt å prate med en psykolog om ting som plager deg fra oppveksten. Min mamma har vært død i et par år nå og noen ting fra barndommen min plager meg og siden jeg ikke kan prate med henne om det, prater jeg heller med psykologen. Det hjelper faktisk.

Poenget er at du er mye mer selvstendig enn det du tror. Bare det at du ikke orker å være «en tøffel» lenger sier litt om hvem du egentlig er og hva du vil oppnå videre i livet. Du er uansett ikke «en tøffel». Jeg hadde heller dagt at du er for svak for mammaen din. Det er en god egenskap du har, men nå er det på tide å tenke mer på deg selv. 

Håper du tar deg sammen og står opp for deg selv fra og med i morgen. Masse lykke til❤️

Anonymkode: 1b666...d27

Joa, men ting trenger tid. 
Humøret er også så på bunnen at jeg ikke orker stort nå.

Når jeg prøver å snakke om det at jeg tok hensyn til hennes følelser så begynner hun bare plutselig og snakke om at det er forsøk på manipulasjon osv. og unnskylder det med at "mødre er redd for barna sine" men jeg har ikke lyst å gi meg.
 

Anonymkode: f3fb2...3ec

[AnonymBruker]

Du må bli voksen, TS. Glem å konfrontere moren din og å skylde på henne.Du må rett og slett ta ansvar for livet ditt. Start nå i dag! Hvis du er så lett påvirkelig av hva mor mener, så får du slutte å innvie henne i dine tanker og planer. Håper ikke du bor hjemme? Uansett er det på tide å kutte navlestrengen nå. Jeg mener ikke å kutte kontakten med din mor, men å holde den på et mer normalt nivå. Ringes en gang i uka, småprate litt - men ikke innvie henne i alt du gjør. Lykke til.

Anonymkode: bba8d...42c

[AnonymBruker]

Hva godt kommer det ut av å konfrontere? Av å gå og ruge på ting som ble sagt og gjort for årtier siden?  En del av det å bli voksen innebærer å se - og godta- sine foreldres svakheter og likevel riste det av seg og gå den veien man ønsker å gå. Hadde du snakket om omsorgssvikt kunne jeg skjønt konfrontasjonen, men at du lot deg overtale av mor i ungdommen? Nei. 

Anonymkode: b3025...7eb

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva godt kommer det ut av å konfrontere? Av å gå og ruge på ting som ble sagt og gjort for årtier siden?  En del av det å bli voksen innebærer å se - og godta- sine foreldres svakheter og likevel riste det av seg og gå den veien man ønsker å gå. Hadde du snakket om omsorgssvikt kunne jeg skjønt konfrontasjonen, men at du lot deg overtale av mor i ungdommen? Nei. 

Anonymkode: b3025...7eb

hva er det med folk å "la ligge" hele tiden? jeg har sagt til henne og hun har det ikke godt selv.
Jeg lot meg overtale fordi hun blandet seg også i voksen alder.
Men hvorfor må mødre bry seg? Har sånn angstfull mor og ikke sånn selvsikker kunnskapsrik mor. 

Anonymkode: f3fb2...3ec

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke Dr Phil, men jeg har sett noen få program med ham, og en sjelden gang kommer han med et gullkorn.  En av de tingene jeg har hørt ham si, og som jeg er enig i, er at du har ikke noe ansvar for det som skjedde  da du var barn, men du er selv ansvarlig for det som skjer nå.

Du vokste opp med en overbeskyttende mor, det er ikke ditt ansvar.

Du lar henne fortsette med å overbeskytte deg, det er ditt ansvar.

Din mor sier sin mening, det er hennes rett, men din rett er å gjøre det du vel, som du mener er riktig for deg. Lar du deg stoppe av hennes redsel er det ditt ansvar, ikke hennes.

Jeg vet det er enkelt å si for den som står på utsiden, og ikke like enkelt å gjøre for den som står med bena plantet midt oppe i situasjonen, men du må faktisk ta det ansvaret selv. 

 

Anonymkode: b60b6...01b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke Dr Phil, men jeg har sett noen få program med ham, og en sjelden gang kommer han med et gullkorn.  En av de tingene jeg har hørt ham si, og som jeg er enig i, er at du har ikke noe ansvar for det som skjedde  da du var barn, men du er selv ansvarlig for det som skjer nå.

Du vokste opp med en overbeskyttende mor, det er ikke ditt ansvar.

Du lar henne fortsette med å overbeskytte deg, det er ditt ansvar.

Din mor sier sin mening, det er hennes rett, men din rett er å gjøre det du vel, som du mener er riktig for deg. Lar du deg stoppe av hennes redsel er det ditt ansvar, ikke hennes.

Jeg vet det er enkelt å si for den som står på utsiden, og ikke like enkelt å gjøre for den som står med bena plantet midt oppe i situasjonen, men du må faktisk ta det ansvaret selv. 

 

Anonymkode: b60b6...01b

Jeg skjønner hva som menes.
Men man lærer som barn.. og lærer man å tro at foreldre har rett så sitter jo dette i lenge

Anonymkode: f3fb2...3ec

[AnonymBruker]

Jeg legger til,  jeg har to voksne barn, og de "trosser" meg hele tiden.

Jeg er ikke alltid enig med det de gjør, og er ofte bekymret for dem, men jeg er alltid stolt av dem, og elsker dem like høyt, selv om de ikke alltid gjør som "mamma vil".

Anonymkode: b60b6...01b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva som menes.
Men man lærer som barn.. og lærer man å tro at foreldre har rett så sitter jo dette i lenge

Anonymkode: f3fb2...3ec

Det er klart det sitter i, men du må jobbe for å komme ut av den vonde sirkelen.  Og eneste måten du klarer det på, er å ta ansvaret selv.

Jeg vet det er vanskelig, men det er mulig. 

Anonymkode: b60b6...01b