Mannens meninger om mine særkullsbarn

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trenger noen synspunkter her.

Vært sammen 6 år, gift i 4. Jeg har 3 barn fra før, mellom 8 og 12, som bor her. De er hos sin pappa annehver helg og annehver onsdag. Mannen min har en gutt fra før, 11 år. Er her på samvær annehver helg og i ferier. Sammen har vi 2 barn på 3 og 4 som selvfølgelig er her hele tiden.

Mannen har noen meninger jeg ønsker deres synspunkter på: 

Feks kan ett av mine barn ringe når de er hos faren å spørre om de kan komme hjem en tur, overnatte el.

Vet de at vi skal noe spesielt er det alltid en som spør om å få være med, og det synes både jeg og de små barna er stas, men det er ikke ofte det skjer.

Feks ble den ene med oss på overnatting i dyreparken. Imorgen skal vi kjøre et par timer for å hente en hund. Da ringer de to eldste og spør om å få være med. Jeg sier nei til begge, ikke fordi jeg ikke vil ha de med, men fordi jeg føler at min mann synes de er i veien. Han spør hvem som ringte og jeg sa at det va Anna som lurte på om hun kunne være med imorgen. Hva sa du da? Spurte han. Jeg sa nei, svarte jeg. Da sier han: " Jeg synes det er jævla rart at de ringer og skal være med hver gang vi skal noe. Vi får faen meg aldri fri"

Hva tenker dere om det? 

Eller feks de store har ps4 og tv med parabol nede. Som regel er det guttene som sitter nede og spiller. Parabolen blir sjelden brukt nede. Da sitter de heller her oppe den timen etter de små har lagt seg og til de skal legge seg. Han mener at de får bruke tvn nede og kan holde seg unna tvn her oppe slik at vi kan gå fred.

Hva tenker dere om det?

 

 

Anonymkode: e7f9d...13c

Uff...

Hadde gitt klart og tydelig beskjed om at det er barna dine han snakker om og at du aldri har «fri» fra å være mamma uansett hvor de er. Hvis mannen er så opptatt av å «få fri» får han pakke kofferten og flytte, så kan han «få fri» hele tiden bortsett fra annenhver helg og hver onsdag😡

Anonymkode: 0f7e8...6ad

[AnonymBruker]

Det han sier om barna dine er ikke greit! 

Kan også se det fra mannens side. Du sier selv at barna dine, spesielt lillebror, er krevende. Når dere har "fri", så ser han vel for seg å tilbringe tiden med deg og deres små. Slappe av sammen. Som til stadighet ikke blir avslapning siden dine barn ønsker å være hos dere. 

Likevel forstår jeg ikke hvorfor dere legger opp til tur i dyreparken når de andre er hos sin far. Og, er det greit for eksen din at barna heller vil være hos deg? Jeg ville tilbragt mest mulig tid med dem når jeg først har dem. 

Hva sier mannens barn? Får han være med på morsomme aktiviteter med dere? 

Anonymkode: 8917e...17a

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Faren jobber borte en uke av gangen. Når han er hjemme er han flink til å stille opp, tar de ofte med på ting og ekstra overnatting en og en.

Skal sies at eldste gutten min har adhd, men er ikke så krevende som før. Minste min på 8 har også adhd og er under utredning for tourettes. Han er ekstremt slitsom for oss alle til tider, selv om vi alle er glad i han, så er det en utfordring. Tror det er derfor de to store innimellom ønsker å være her en natt alene innimellom. For de 3 er jo alltid sammen, både her og hos far. Så når de er hos far synes de det er deilig å komme her litt alene, siden det er så rolig her da. Rett og slett en pause fra en til tider strevsom lillebror som krever mye.

Jeg har full forståelse for det, men min mann har ikke. Han mener at vi skal ha "fri" fra de når de ee hos faren og helst ikke høre fra de i det hele tatt.

Feks hadde vi en diskusjon ang de 3 store den ene dagen, om hvor lite de gidder å bidra med. (De er ofte elendige til å hjelpe til, roter og glemmer. Vi prater mye om det og det får konsekvenser. Nå har de mista ps4 og ipader frem til de gidder hjelpe til litt mer)

Ihvertfall diskuterte vi dette, og han klaga veldig. Jeg sa at du er jo også lat, og ramset opp mange ting han ikke gjorde skikkelig og at han hjalp til. Det var han enig i, men ble forbanna for at jeg sa han var lat. Han var faen ikke lat, det var jenta mi og faren hennes som var late. Late og feite. Hun er feit og lat osv. (Dattera mi har et vektproblem, og det er noe vi jobber med, og JA hun er lat iforhold til husarbeid og rydding) Men å sitte der å kalle henne lat og feit (hun var ikke tilstede, bare oss 2) bruke ordet feit i en så foraktfull, spyttende tone, når han vet hva problemet er og hvor fortvilende det er, det gjorde meg både kvalm og forbanna. 

Er på en måte holdningene og meningene hans, måten han snakker om mine unger på, som skjærer meg langt inni hjertet.

Samtidig tror jeg ikke det er HAN som snakker, men sykdommen inni han... Men så lenge han ikke ser det og nekter å ta imot hjelp, tror jeg ikke vi kan ta imot mer...

Anonymkode: e7f9d...13c

Les innlegget ditt godt. Dette er ikke liv laga, skjønner du ikke det? 

Anonymkode: 45183...965

[AnonymBruker]

Vi er en moderne familie, med mine/dine/våre barn. Her er alle velkommende hjem hit uansett hvilken dag det er. Jeg har avlyst en romantisk helg med mannen min fordi datteren min hadde det vondt og trengte mammaen sin en helg hun egentlig skulle være hos far. Mannen min hadde ingenting å si på det, barna kommer først her. Den kjæreste helgen tok vi igjen, men det var bare da datteren min hadde det vondt og trengte meg. 

Det er sjeldent at vi bare har barna vi har felles her, det er ofte at vi får en telefon fra enten barna mine eller mannen sine om de kan komme en dag eller to til oss. Og det er alltid greit. 

Barna vi har fra før av har like mye rett til å være her hjemme hos oss, som det våre felles barn har.

Anonymkode: 2382e...71a

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det!

selv hadde jeg to fra før og så fikk vi to sammen. 

Det skal sies at jeg var veldig streng mht hvordan min neste mann skulle være. Og før vi fikk egne felles barn var han ekstremt god stefar og tålmodig -rett og slett drømmemannen! Og han ville veldig gjerne ha barn med meg og stifte familie. 

Men etter et par år og vi fikk felles 2 barn ble tålmodigheten mindre og han begynte å irritere seg over mine særkullsbarn. Følte det var utrolig slitsomt og sårende. En vanskelig tid! Men min mann var alltid fantastisk god stefar så irritasjonen tok han kun med meg og aldri mot sine stebarn. Så dermed gikk det greit på et vis. Men følte også at jeg måtte balansere veldig en stund. Han irriterar seg forsåvidt aldri over at mine barn var hos oss, det var mer det at han ba meg fikse at de ikke kranglet, gjorde ditt eller datt. Og alle som er foreldre til tenåringer vet jo hvor enkelt dette er...

nå er mine særkullsbarn store og flyttet og de har et fantastisk forhold til sin stefar og vi har det alle  veldig bra. Så det var nok også utslag av at min mann var sliten etc. 

Så alt har gått veldig fint etter noen ganske slitsomme år. 

 

Anonymkode: e7bd6...c9f

[Gjest Onkel Blå]

Uff, hele konseptet mine/dine/våre barn er kjempevanskelig. Tror ikke jeg kjenner noen som får dette helt til. Alltid noen problemer. Tror jeg ville vurdert parterapi.