Kjæreste som veksler mellom å være kjærlig/likegyldig?

[AnonymBruker]

Har dere opplevd det? 

Har en kjæreste som er ufattelig kjærlig, gir masse komplimenter, bærer meg på en sølvstol osv, før han plutselig blir helt likegyldig til meg, stenger meg ute og sier jeg ikke kan være der for han og låser seg psykisk slik at jeg omtrent ikke kan si noe.

Han har en veldig tøff bakgrunn, men ønsker ikke hjelp. Jeg vet han sliter enormt med tillit fra før, og at han ikke stoler på en sjel. Med meg virker det som han veksler mellom å ville ha meg nært til han, for å så avvise meg fullstendig. En slags avvisning fordi han er redd for å få folk nær (da vil han ikke si hvordan han har det, men kan svare, «hva bryr det deg?» når jeg prøver å nærme meg). 

Jeg har også en traumatisk bakgrunn bak meg, sliter med å takle avvisninger så for meg er dette veldig vanskelig å takle. Jeg forstår han 100 %, han null problemer med å forstå hvordan han har det. Selv går jeg i behandling for traumer, og jeg skulle ønske han kunne gjøre det samme. Men det virker som han lever i en fornektelse, og ikke vil innse at han trenger hjelp med dette. 

Jeg kan ikke si at jeg er trygg i forholder lenger. Jeg vet aldri når han plutselig låser seg og avviser meg. Er det noen som har opplevd det samme og funnet ut hvordan man kan hjelpe en person som veksler mellom idealisering/devaluering? 

Anonymkode: b1093...b98

[Virrevirrevapp]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere opplevd det? 

Har en kjæreste som er ufattelig kjærlig, gir masse komplimenter, bærer meg på en sølvstol osv, før han plutselig blir helt likegyldig til meg, stenger meg ute og sier jeg ikke kan være der for han og låser seg psykisk slik at jeg omtrent ikke kan si noe.

Han har en veldig tøff bakgrunn, men ønsker ikke hjelp. Jeg vet han sliter enormt med tillit fra før, og at han ikke stoler på en sjel. Med meg virker det som han veksler mellom å ville ha meg nært til han, for å så avvise meg fullstendig. En slags avvisning fordi han er redd for å få folk nær (da vil han ikke si hvordan han har det, men kan svare, «hva bryr det deg?» når jeg prøver å nærme meg). 

Jeg har også en traumatisk bakgrunn bak meg, sliter med å takle avvisninger så for meg er dette veldig vanskelig å takle. Jeg forstår han 100 %, han null problemer med å forstå hvordan han har det. Selv går jeg i behandling for traumer, og jeg skulle ønske han kunne gjøre det samme. Men det virker som han lever i en fornektelse, og ikke vil innse at han trenger hjelp med dette. 

Jeg kan ikke si at jeg er trygg i forholder lenger. Jeg vet aldri når han plutselig låser seg og avviser meg. Er det noen som har opplevd det samme og funnet ut hvordan man kan hjelpe en person som veksler mellom idealisering/devaluering? 

Anonymkode: b1093...b98

Du kommer til å slite deg ut på dette. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Du kommer til å slite deg ut på dette. 

Vi har det til tider veldig vanskelig, men jeg tror at vi kommer til å stå veldig sterkt om vi begge lærer hverandre å kjenne godt og vi tar tak i det vonde. Vi forstår hverandre veldig godt pga det vi har vært gjennom. Har omtrent ikke møtt en person som har forstått følelsene og reaksjonene mine så godt som han. Så empatisk er han tvers gjennom.

Jeg bare sliter veldig med å takle den ustabiliteten ift idealisering/devaluering. Jeg er utrygg i forholdet for jeg vet ikke når neste utbrudd kommer med låsning, likegyldighet og avvisning. Har du noen tips til hvordan man bør møte en person som låser seg?

ts

Anonymkode: b1093...b98

[Virrevirrevapp]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi har det til tider veldig vanskelig, men jeg tror at vi kommer til å stå veldig sterkt om vi begge lærer hverandre å kjenne godt og vi tar tak i det vonde. 

Anonymkode: b1093...b98

Men hvordan har han tenkt å ta tak i det vonde? Du sier han ikke vil i terapi, og ikke stoler på noen. Iblant heller ikke på deg...

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Virrevirrevapp skrev:

Men hvordan har han tenkt å ta tak i det vonde? Du sier han ikke vil i terapi, og ikke stoler på noen. Iblant heller ikke på deg...

Nei, jeg vet ikke. 😞

ts

Anonymkode: b1093...b98

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hva som er den beste måten for meg å håndtere dette på? Hva kan jeg gjøre for han som er godt? Er det noen som har funnet en måte å nå inn til en person som er låst? 

Det blir til at jeg glemmer egne følelser. Jeg overkompenserer og tar skyld for alt, sier unnskyld for mange ganger, fratar han all skyld. Blir å ignorere egne følelser så lenge han får det bra igjen

Ts 

Anonymkode: b1093...b98

[Virrevirrevapp]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det blir til at jeg glemmer egne følelser. Jeg overkompenserer og tar skyld for alt, sier unnskyld for mange ganger, fratar han all skyld. Blir å ignorere egne følelser så lenge han får det bra igjen

Ts 

Anonymkode: b1093...b98

Det er bra du sier det selv. Dette er ikke god dynamikk og slik det bør være fra en mann som angivelig har mye empati.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Virrevirrevapp skrev:

Det er bra du sier det selv. Dette er ikke god dynamikk og slik det bør være fra en mann som angivelig har mye empati.

Jeg føler selv at jeg har et problem der. Jeg er generelt veldig selvoppofrende, dårlig på å sette grenser, tar lite hensyn til egne følelser, får lett dårlig samvittighet, tar mye skyld for alt, er redd for å såre andre. 

Dette er generelle vansker jeg har, som kan forsterkes når det oppstår vansker i en relasjon.

ts

Anonymkode: b1093...b98

[Gjest tinkaanonym]

Det høres ikke bra ut. Det kan være fordi han sliter psykisk men det kan også være fordi følelsene hans ikke stikker så dypt som det virker som. Noen ganger når en person viker unna så vil de nærmeste automatisk svare med å holde enda mer fast, noe som kan gjøre at den unnvikende trekker seg enda mer unna. 

Jeg tror du skal prøve å finne noe som gjør DEG glad uavhengig av han, og bare gi han plass. Gjør noe alene..så ser du om han tar søker deg igjen. Det viktigste er at du har det bra!

Endret 10. mai 2019 av tinkaanonym

[AnonymBruker]

4 minutter siden, tinkaanonym skrev:

Det høres ikke bra ut. Det kan være fordi han sliter psykisk men det kan også være fordi følelsene hans ikke stikker så dypt som det virker som. Noen ganger når en person viker unna så vil de nærmeste automatisk svare med å holde enda mer fast, noe som kan gjøre at den unnvikende trekker seg enda mer unna. 

Jeg tror du skal prøve å finne noe som gjør DEG glad uavhengig av han, og bare gi han plass. Gjør noe alene..så ser du om han tar søker deg igjen. Det viktigste er at du har det bra!

Han sier flere ganger om dagen at han elsker meg. Samtidig som at han alltid synes det er veldig dumt om vi ikke får snakket mye i løpet av dagen. Han vil helst snakke hele tiden. Så jeg føler ikke han er uinteressert egentlig 🙂 

Men jeg vet ikke, jeg har egt følt en stund at forholdet er ganske destruktivt. Men jeg elsker han, og sliter med separasjonsangst i tillegg, så vil ikke miste han. Vil bare at ting skal løse seg 

ts

Anonymkode: b1093...b98

[Virrevirrevapp]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er generelt veldig selvoppofrende, dårlig på å sette grenser, tar lite hensyn til egne følelser, får lett dårlig samvittighet, tar mye skyld for alt, er redd for å såre andre. 

Anonymkode: b1093...b98

Hva sier terapeuten din til at du har et forhold til denne mannen, tatt i betraktning vanskene du har? 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på hva som er den beste måten for meg å håndtere dette på? Hva kan jeg gjøre for han som er godt? Er det noen som har funnet en måte å nå inn til en person som er låst? 

Det blir til at jeg glemmer egne følelser. Jeg overkompenserer og tar skyld for alt, sier unnskyld for mange ganger, fratar han all skyld. Blir å ignorere egne følelser så lenge han får det bra igjen

Ts 

Anonymkode: b1093...b98

Eksen min var slik som deg. Han var god tvers igjennom. Hadde hatt en vanskelig barndom han og. Han la seg flat hver gang vi kranglet, sa unnskyld selv om det var jeg som skulle sagt unnskyld. Han var så utrolig selvoppfordrende. Vet du hva som skjedde? Jeg mistet mye av respekten for han! Fordi han ikke sto opp for seg selv. Jeg merket det fordi jeg etterhvert begynte å bruke det til min fordel. Og jeg ble en person jeg ikke likte. Jeg begynte å analysere hele greien og skjønte at det var fordi han ikke sa meg imot og ikke satt grenser. Da følte jeg at jeg bare kunne strekke grensene mer og mer. Det skjedde ikke bevisst men det ble bare slik. Jeg har aldri opplevd det i noen andre forhold, vanligvis er det jeg som er redd for å såre og som er konfliktsky. Men i forholdet med han så ble jeg sjefen. Jeg sa til eksen at du må sette mer grenser, det blir ikke slutt selv om du sier meg imot. Han var så redd for å miste meg og det var hele grunnen. 

Ikke utslett deg selv i dette forholdet. Krev at han søker hjelp, det kan ikke fortsette sånn. Ikke bra. 

Anonymkode: ec29e...745

[Barnavregnbuen]

Jeg er redd det ikke er noen måte å nå inn til noen som er låst på, så lenge den som er låst har bestemt seg for å være nettopp det. Han fremstår heller ikke særlig empatisk, for da hadde han ikke stengt deg fullstendig ute, all den tid han vet det gjør deg vondt. Jeg forstår virkelig behovet du har for å hjelpe han, for jeg er samme type selv. Jeg har brukt utrolig mye tid av livet mitt på å ville hjelpe de jeg er glad i, på bekostning av egen helse og selvfølelse. Det ender ikke pent, og man får hverken takk eller medalje for innsatsen. 

Jeg bet meg merke i at noen spurte hva psykologen din hadde sagt, og at det står ubesvart. Nå gjetter jeg: men du har ikke spurt? Fordi du allerede vet svaret. I traumebehandling jobber man jo nettopp med nogenlunde det motsatte av det du gjør i forholdet ditt. Man skal kjenne etter på sine egne følelser, behov, grenser og drømmer. Lære seg å bli glad i seg selv igjen, gi slipp på skammen, og ta den plassen man faktisk har lov til i egne relasjoner og eget liv. Når man har gjort seg masse erfaringer med at grensene ens ikke blir tatt hensyn til, å bli tråkka på, og ikke får den respekten alle mennesker fortjener, så blir det ikke overraskende fryktelig vanskelig å begynne å sette grenser etc. 

Det er ikke det minste rart at du har ett hav av empati for han du er sammen med nå, fordi du ser mye av deg i han. Det gjør det selvfølgelig også mye vanskeligere, fordi det er så veldig lett å blande korta. Selv om bakgrunnen deres nok er veldig lik, er dere jo diamentrale motsettninger. Du bøyer deg baklengs for å møte hans behov, på bekostning av dine egne. Du anerkjenner at du trenger hjelp, og er allerede i gang med traumebehandling (all kudos til deg, det er tøffe tak, og jeg synes du er modig ). Du prøver å finne løsninger for å hjelpe forholdet deres, og oppsøker informasjon og ber om råd. 

Men... Hva gjør han? Han fortsetter å stenge deg ute, vel vitende om at med din bakgrunn er det det styggeste han kan gjøre mot deg. Han nekter å ta tak i egen problematikk og oppsøke psykolog. Han forvirrer deg ved å idealisere deg det ene øyeblikket, og å deevaluere deg det neste. Han sier at han elsker deg, men handlingene hans forteller noe annet. Jeg kan heller ikke se for meg at han oppsøker informasjon eller ber om råd. Han har jo ikke noe behov for hjelp. 

For å besvare det første spørsmålet ditt: Ja, jeg har opplevd det. Jeg holdt ut i ca ett år, og trengte 1,5 år på å bli meg selv igjen etterpå. Han snudde verden opp ned, alle hans feil og mangler projiserte han over på meg. Jeg tok villig imot, og trodde helt ærlig at jeg fortjente det. De gode periodene hans ble progressivt kortere, de dårlige gradvis lengre. Han jeg var borti er jeg temmelig sikker på at hadde borderline personlighetsforrstyrrelse. «I hate you, don’t leave me» oppsummerer det godt. Han var livredd for å bli forlatt, men alt han foretok seg gjorde at han alltid ble det. Det var hans relasjonelle mønster, og det kommer han alltid til å gjenta, inntil han ber om hjelp. 

Du kan kjempe med nebb og klør, med egen helse og psyke som innsats, men så lenge han ikke vil det selv, så er det meningsløst. Han må ville det, han må forstå problemet og han må selv oppsøke hjelp. 

At du sier du ikke lengre føler deg trygg i forholdet du er i, det er noe du virkelig bør ta på alvor. Spesielt når du er i traumebehandling, hvor nettopp trygghet er en så essensiel del av tilfriskningen. Du nevner at du har separasjonsangst, og som all annen angst føles det helt jævlig. Som all annen angst er den også irrasjonell, og betyr ikke at man bør unngå tinga man har angst for. Iallefall ikke når alternativet potensielt er mye verre. 

Jeg sier ikke at fyren er Satan, for han har sikkert gode sider også. Men om dette skal være ett fruktbart og fint forhold for dere begge (ikke bare han), så må han agere. Og tar han deg ikke på alvor, så må du jo dra. Du fortjener bedre enn det han gir nå. Jeg håper inderlig at ting blir bedre for deg snart  

[AnonymBruker]

Kjenner meg sååå godt igjen i dette... har det helt likt... Jeg vet aldri om han er kjærlig eller avvisende når jeg møter han. Han har hatt et veldig tøft forhold bak seg med utroskap... Å det går dessverre utover meg  På 4 mnder har han allerede dumpet meg en gang.... Jeg blir så sliten.... Prøver å forklare han at etter en brutal oppvekst trenger jeg en stabil person i livet mitt. Han er verdens skjønneste når han er "oppe" men gjør meg såå usikker når han er "nede"...  

Vet ikke hva jeg skal gjøre.... Han kommer stadig med kommentarer som sårer for så å si at han bare tuller... når jeg da prøvde å si til han at jeg ble lei meg ble han sur... Skal ikke være lett....

Anonymkode: ac9ba...808

[AnonymBruker]

På 10.5.2019 den 23.50, AnonymBruker skrev:

Har dere opplevd det? 

Har en kjæreste som er ufattelig kjærlig, gir masse komplimenter, bærer meg på en sølvstol osv, før han plutselig blir helt likegyldig til meg, stenger meg ute og sier jeg ikke kan være der for han og låser seg psykisk slik at jeg omtrent ikke kan si noe.

Han har en veldig tøff bakgrunn, men ønsker ikke hjelp. Jeg vet han sliter enormt med tillit fra før, og at han ikke stoler på en sjel. Med meg virker det som han veksler mellom å ville ha meg nært til han, for å så avvise meg fullstendig. En slags avvisning fordi han er redd for å få folk nær (da vil han ikke si hvordan han har det, men kan svare, «hva bryr det deg?» når jeg prøver å nærme meg). 

Jeg har også en traumatisk bakgrunn bak meg, sliter med å takle avvisninger så for meg er dette veldig vanskelig å takle. Jeg forstår han 100 %, han null problemer med å forstå hvordan han har det. Selv går jeg i behandling for traumer, og jeg skulle ønske han kunne gjøre det samme. Men det virker som han lever i en fornektelse, og ikke vil innse at han trenger hjelp med dette. 

Jeg kan ikke si at jeg er trygg i forholder lenger. Jeg vet aldri når han plutselig låser seg og avviser meg. Er det noen som har opplevd det samme og funnet ut hvordan man kan hjelpe en person som veksler mellom idealisering/devaluering? 

Anonymkode: b1093...b98

Oyeas, i alle forhold osv, menn liker å leke med følelsene mine. Han jeg er med nå holder på sånn. Sa rett ut at han får meg til å føle meg verdiløs og som dritt. Når han ikke holder avtaler, ikke svarer, klarer å sovne før en date og glemme den, har aldri tid til meg, prioriterer hvem som helst og hva som helst før meg. Vil plutselig ikke snakke med meg bare fordi han ikke klarer å betale husleia... vil ikke ha sex osv lenger, enda det er tidlig i forholdet. 🙂 

Anonymkode: 7239b...364

[AnonymBruker]

På 11.5.2019 den 1.58, Virrevirrevapp skrev:

Hva sier terapeuten din til at du har et forhold til denne mannen, tatt i betraktning vanskene du har? 

TS igjen 

Jeg snakket med behandler om dette idag siden det har vært flere episoder i det siste med kjæresten. Behandler er bekymret. Jeg er glad han tar det på alvor og er litt streng med hvilket forhold jeg er i. Det får meg til å føle at det ikke bare er jeg som overreagerer. 

Anonymkode: b1093...b98

[AnonymBruker]

På 11.5.2019 den 16.15, Barnavregnbuen skrev:

Jeg er redd det ikke er noen måte å nå inn til noen som er låst på, så lenge den som er låst har bestemt seg for å være nettopp det. Han fremstår heller ikke særlig empatisk, for da hadde han ikke stengt deg fullstendig ute, all den tid han vet det gjør deg vondt. Jeg forstår virkelig behovet du har for å hjelpe han, for jeg er samme type selv. Jeg har brukt utrolig mye tid av livet mitt på å ville hjelpe de jeg er glad i, på bekostning av egen helse og selvfølelse. Det ender ikke pent, og man får hverken takk eller medalje for innsatsen. 

Jeg bet meg merke i at noen spurte hva psykologen din hadde sagt, og at det står ubesvart. Nå gjetter jeg: men du har ikke spurt? Fordi du allerede vet svaret. I traumebehandling jobber man jo nettopp med nogenlunde det motsatte av det du gjør i forholdet ditt. Man skal kjenne etter på sine egne følelser, behov, grenser og drømmer. Lære seg å bli glad i seg selv igjen, gi slipp på skammen, og ta den plassen man faktisk har lov til i egne relasjoner og eget liv. Når man har gjort seg masse erfaringer med at grensene ens ikke blir tatt hensyn til, å bli tråkka på, og ikke får den respekten alle mennesker fortjener, så blir det ikke overraskende fryktelig vanskelig å begynne å sette grenser etc. 

Det er ikke det minste rart at du har ett hav av empati for han du er sammen med nå, fordi du ser mye av deg i han. Det gjør det selvfølgelig også mye vanskeligere, fordi det er så veldig lett å blande korta. Selv om bakgrunnen deres nok er veldig lik, er dere jo diamentrale motsettninger. Du bøyer deg baklengs for å møte hans behov, på bekostning av dine egne. Du anerkjenner at du trenger hjelp, og er allerede i gang med traumebehandling (all kudos til deg, det er tøffe tak, og jeg synes du er modig ). Du prøver å finne løsninger for å hjelpe forholdet deres, og oppsøker informasjon og ber om råd. 

Men... Hva gjør han? Han fortsetter å stenge deg ute, vel vitende om at med din bakgrunn er det det styggeste han kan gjøre mot deg. Han nekter å ta tak i egen problematikk og oppsøke psykolog. Han forvirrer deg ved å idealisere deg det ene øyeblikket, og å deevaluere deg det neste. Han sier at han elsker deg, men handlingene hans forteller noe annet. Jeg kan heller ikke se for meg at han oppsøker informasjon eller ber om råd. Han har jo ikke noe behov for hjelp. 

For å besvare det første spørsmålet ditt: Ja, jeg har opplevd det. Jeg holdt ut i ca ett år, og trengte 1,5 år på å bli meg selv igjen etterpå. Han snudde verden opp ned, alle hans feil og mangler projiserte han over på meg. Jeg tok villig imot, og trodde helt ærlig at jeg fortjente det. De gode periodene hans ble progressivt kortere, de dårlige gradvis lengre. Han jeg var borti er jeg temmelig sikker på at hadde borderline personlighetsforrstyrrelse. «I hate you, don’t leave me» oppsummerer det godt. Han var livredd for å bli forlatt, men alt han foretok seg gjorde at han alltid ble det. Det var hans relasjonelle mønster, og det kommer han alltid til å gjenta, inntil han ber om hjelp. 

Du kan kjempe med nebb og klør, med egen helse og psyke som innsats, men så lenge han ikke vil det selv, så er det meningsløst. Han må ville det, han må forstå problemet og han må selv oppsøke hjelp. 

At du sier du ikke lengre føler deg trygg i forholdet du er i, det er noe du virkelig bør ta på alvor. Spesielt når du er i traumebehandling, hvor nettopp trygghet er en så essensiel del av tilfriskningen. Du nevner at du har separasjonsangst, og som all annen angst føles det helt jævlig. Som all annen angst er den også irrasjonell, og betyr ikke at man bør unngå tinga man har angst for. Iallefall ikke når alternativet potensielt er mye verre. 

Jeg sier ikke at fyren er Satan, for han har sikkert gode sider også. Men om dette skal være ett fruktbart og fint forhold for dere begge (ikke bare han), så må han agere. Og tar han deg ikke på alvor, så må du jo dra. Du fortjener bedre enn det han gir nå. Jeg håper inderlig at ting blir bedre for deg snart  

Tusen takk for ditt lange svar ❤️ setter veldig pris på det. Skal lese gjennom det flere ganger og se om jeg gir deg en litt lengre tilbakemelding. 

Tusen takk ❤️

Anonymkode: b1093...b98

[AnonymBruker]

Jeg var gift med en som var lik i 8 år, og resultatet er skremmende. Jeg begynte å bli psykisk syk de siste 2 årene, begynte med alkohol for å dempe de tunge stundene hans når han ignorerte meg og på slutten begynte jeg plutselig å slite med selvmordstanker uten å vite hvorfor (nå vet jeg jo hvorfor). Det har ødelagt så mye av livet mitt, jeg håper du tenker deg om om dette er noe du kan leve med resten av livet om det ikke bedrer seg. Jeg elsker enda eksen min, men kunne ikke leve sånn lenger. 

Anonymkode: d3f4b...8f8