Er jeg en dårlig tante/ bryte kontakt med egen søster

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som er 12 år eldre enn meg og har fem barn. Våre prioriteringer har selvsagt vært helt forskjellige, mye pga. aldersforskjellen og at hun fikk barn i en alder av 18 mens jeg fikk barn i en alder av 30. 

Jeg har stilt opp det jeg kan i bursdagene til barna hennes, men det er dessverre ikke alle bursdagene jeg har fått til å delta i siden jeg arbeider innen helsevesenet, derav skiftarbeid. Dette har hun svært liten forståelse for og har skjelt meg ut flere ganger pga. dette.
Det som er slitsomt er at jeg har følt i alle år at hun har et enormt sinne mot meg, uten at jeg vet hvorfor. Hun har slitt mye psykisk oppigjennom årene og er generelt en ustabil person som er svært utagerende mot de fleste mennesker som omgåes henne. Dette resulterer i at hun ofte snakker stygt til/ om meg og generelt er en ubehagelig person å være rundt.
Vi har begge utdanning, men da hun har valgt en annen studieretning enn meg og at jeg "bare er hjelpepleier" så bruker hun meg som et dårlig eksempel overfor sine barn, som at "hvis dere gjør som tanta deres så faller dere utenfor samfunnet", for å nevne noe. (Jeg er på ingen måte "utenfor samfunnet", bare så det er sagt). Jeg er redd for at hun vil prate på samme måte foran sønnen min.


Nå som gutten min er et halvt år gammel føler jeg på dette mer enn før og både jeg og mannen min er usikker på om vi ønsker å ha noe med henne og barna å gjøre overhodet. Jeg har forsøkt å bryte tidligere, men møtt stor motstand og lite forståelse fra foreldrene mine.

 

Så jeg vil gjerne spørre om:
1) Har dere deltatt i alle bursdagene til deres tante/ onkelbarn? Hvis ikke, blir det et helvete om ikke du kommer?
2) Har du brutt med søster/ bror eller annen familie og hvordan var det?
3) Er jeg en dårlig mor hvis jeg bryter kontakt med den eneste tanta han har? Søsteren min mener at jeg er en utrolig egosentrisk og kynisk mor dersom jeg velger å trekke meg unna, for barnets del. 
 

Anonymkode: 516e8...41b

[AnonymBruker]

Jeg går ikke i bursdagene til tantebarna med mindre jeg er i nærheten. Gjorde det før, men liker ikke familieselskap lenger. Jeg ringer til ungene, noe jeg heller ikke liker. Og likte heller ikke å få bursdagstelefoner når jeg var barn. Men føler at det er forventet.

Anonymkode: 2b170...dac

[AnonymBruker]

Tanta mi bodde ganske langt unna og jobbet som sykepleier, så vi så aldri den siden av familien. Tror det mest var fordi moren min og tanta mi ikke kom overens. Fra mitt perspektiv synes jeg det var ganske leit da jeg kun har møtt søskenbarna mine 2 ganger og aldri sett noe til onkelen min. Det føltes trist ut som barn å tro at de ikke ville ha noe med meg/oss å gjøre. 

Når det er sagt så synes jeg søsteren din har en forkastelig oppførsel om hun snakker nedlatende om deg, til og med til barna sine. Jeg forstår veldig godt at du ikke vil ha noe med henne å gjøre. Sånn sett er det vel hennes skyld om gutten din ikke har en tante og søskenbarn i livet sitt, ikke din. Det burde du få frem om du tenker å ta det opp i fremtiden. 

Anonymkode: 513ae...671

[SoWhat?]

Det er ikke akkurat ofte jeg syns noe om å bryte kontakt med familiemedlemmer. Men her forstår jeg deg godt, for dette skåner barnet ditt fra å oppleve en tante som tråkker ned moren. En vet jo ikke hvor påvirket barna hennes blir, men oftest vil barn tro at foreldre har rett. Om barna lærer av den nedlatende og aggressiv måten hun er på, så kan det igjen gå ut over barnet ditt. 

Ville nok sendt gaver eller kort til tanteungene dine da. Om dere møtes i familietilstelninger så går vel det greit? Hun lager vel ikke drama der eller? Trist at hun sliter psykisk, det er det, men hun er typen som tar ut ting på andre tydeligvis, og de kan bli veldig vanskelig og iblant umulig å omgås. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, SoWhat? skrev:

Det er ikke akkurat ofte jeg syns noe om å bryte kontakt med familiemedlemmer. Men her forstår jeg deg godt, for dette skåner barnet ditt fra å oppleve en tante som tråkker ned moren. En vet jo ikke hvor påvirket barna hennes blir, men oftest vil barn tro at foreldre har rett. Om barna lærer av den nedlatende og aggressiv måten hun er på, så kan det igjen gå ut over barnet ditt. 

Ville nok sendt gaver eller kort til tanteungene dine da. Om dere møtes i familietilstelninger så går vel det greit? Hun lager vel ikke drama der eller? Trist at hun sliter psykisk, det er det, men hun er typen som tar ut ting på andre tydeligvis, og de kan bli veldig vanskelig og iblant umulig å omgås. 

Det går an. Barna blir jo påvirket av holdningen hennes, som du sier. Når jeg har gitt dem gaver så drar de pakken ut av hånden min og sier ikke takk en gang, så det er jo ikke kjempe fristende å gi de flotte gaver. Vi sees tilnærmet aldri utenom i familietilstelninger og det er der hun kan sitte rundt middagsbordet og slenge dritt om meg til alle rundt bordet og bruke meg som skrekkeksempel på at jeg ikke fullførte alle 3 årene på videregående sammenhengende, men tok generell studiekompetanse et par år senere. "Tanta deres er jo så utrolig dum" sier hun og så sitter noen av barna og ler av morens kommentarer. Jeg takler det jo, men jeg synes det blir så feil å skulle sitte å holde på sånn foran barn. 

Det hjelper jo ikke akkurat på situasjonen at barna hennes er uhøflige og ufine i tillegg (som dessverre er et resultat av hennes holdninger). Det gjør det enklere for meg å ville bryte kontakten med dem alle, men ja... så er det jo noe med det at man er familie til syvende og sist. Jeg synes hun krever så vanvittig mye av meg og at jeg må være tilstede på absolutt alle ting som omhandler barna hennes, enten det er skolerevy, bursdager, se på barnetoget på 17 mai e.l., og hvis ikke jeg kan delta av en eller annen årsak så blir det et helvete hver gang og jeg blir så sliten av det. Jeg er jo bare ei tante, ikke moren deres.

Anonymkode: 516e8...41b

[SoWhat?]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går an. Barna blir jo påvirket av holdningen hennes, som du sier. Når jeg har gitt dem gaver så drar de pakken ut av hånden min og sier ikke takk en gang, så det er jo ikke kjempe fristende å gi de flotte gaver. Vi sees tilnærmet aldri utenom i familietilstelninger og det er der hun kan sitte rundt middagsbordet og slenge dritt om meg til alle rundt bordet og bruke meg som skrekkeksempel på at jeg ikke fullførte alle 3 årene på videregående sammenhengende, men tok generell studiekompetanse et par år senere. "Tanta deres er jo så utrolig dum" sier hun og så sitter noen av barna og ler av morens kommentarer. Jeg takler det jo, men jeg synes det blir så feil å skulle sitte å holde på sånn foran barn. 

Det hjelper jo ikke akkurat på situasjonen at barna hennes er uhøflige og ufine i tillegg (som dessverre er et resultat av hennes holdninger). Det gjør det enklere for meg å ville bryte kontakten med dem alle, men ja... så er det jo noe med det at man er familie til syvende og sist. Jeg synes hun krever så vanvittig mye av meg og at jeg må være tilstede på absolutt alle ting som omhandler barna hennes, enten det er skolerevy, bursdager, se på barnetoget på 17 mai e.l., og hvis ikke jeg kan delta av en eller annen årsak så blir det et helvete hver gang og jeg blir så sliten av det. Jeg er jo bare ei tante, ikke moren deres.

Anonymkode: 516e8...41b

Jeg syns du kan trekke deg unna selv om det er familie. Ja, barn blir ofte påvirket av slike foreldre. Når de latterliggjør og herjer med andre, så blir de også redde for å få gjennomgå på samme måte så de blir heller lik forelderen. Det ser ut som at hun er en ganske "giftig" person, og at du har vært veldig tålmodig. Vet at det er vanskelig for mange foreldre når barna deres ikke har kontakt, men de bør IKKE klandre deg her altså. De ser og hører vel hva som foregår, og de skjønner deg kanskje innerst inne? Mulig de blir litt ekstra unnskyldende ovenfor henne iom at hun har hatt mye psykisk å slite med. Men syns du bør tenke på ditt barn og deg selv her. Noen mennesker er bare ikke bra for en. Familie eller ei. 

[AnonymBruker]

Det går desverre alltid utover barna, når de voksne ikke har et godt forhold. Jeg ser ikke mine tantebarn så mye. Pga min bror. Det er fryktelig vanskelig, og kommer alltid til å være det. Vet ikke hva man kan gjøre med sånt heller, jeg kommer aldri til å få et godt forhold med min bror. Mange år med dårlige minner og store svik. Savner tantebarna mine. Men det er desverre bare sånn det er. Tror aldri det vil ordne seg heller, så man må bare leve med det. Det er ikke bra p tilbringe tid med mennesker man ikke klarer å omgås på en Ok måte. Noen familier fungerer ikke så bra, desverre. 

Anonymkode: 901f4...bc2

[AnonymBruker]

Selv om man deler DNA så betyr ikke det at man må like eller bruke tid på hverandre.

Anonymkode: 27263...197

[AnonymBruker]

Nei du er ikke en dårlig tante. Familie er noen ganger skadelig for en selv. Har selv en søster som er det nærmeste man kan komme psykopat,  og pga henne så holder jeg meg unna resten av familien.

Anonymkode: 67e3d...c24

[AnonymBruker]

Takk for svar. Har støtte fra pappa da han ser det jeg ser og jeg tror helt ærlig han hadde brutt kontakt med henne selv om det ikke er for at han er faren hennes.

Mamma derimot er veldig på det at man skal ta vare på familie og maser svært mye rundt det hele, noe som nesten oppfattes som mer stressende enn å bare måtte "deale med" søsteren min på de sosiale settingene som er. Nei, jeg får bare se an litt videre, nå har jeg sagt i fra til henne at jeg ikke liker måten hun behandler meg på og hvis ikke det skjer en bedring så ser jeg rett og slett ingen annen utvei enn å bryte kontakten.

Anonymkode: 516e8...41b