Jeg skulle aldri hatt katt

[AnonymBruker]

I femte klasse var jeg med mamma en lang kjøretur for å hente Nusse til vår familie. Hun var en vakker, svart pus som skulle bo på mitt rom, ha sin egen seng, do og skål. Til tross for at hun endte opp i min seng og det skjedde en god del douhell, knyttet vi oss til hverandre. Hun kunne ikke fordra andre katter og jeg tror de eneste hun likte var oss, menneskefamilien hennes. År gikk og jeg ville spørre om å kastrere henne slik at hun være ute uten å det skal skje konsekvenser. Konsekvensene skjedde da mine foreldre ikke ville betale for dette. Hun fikk to kull med kattunger. Det første kullet, der beholdt vi den ene kattungen mens vi ga bort den andre. Allerede da hadde vi også en annen hunkatt som Nusse ikke likte, Nøste, som pappa hadde reddet fra rivningsplass på jobb. Simba, kattungen vi reddet, elsket å være ute og var kun inne for å sove. Da jeg var femten fikk Nusse sitt andre kull på seks kattunger som ble tatt med til veterinæren og avvlivet. Ikke lenge etter det, forsvant Nusse. Nøste fant vi død oppe i skogen, bitt i nakken. Nøste hadde også et kull med kattunger på tre, men det gjorde ikke foreldrene mine noe med. De bare var der med Simba som passet på dem og så en dag var de vekke. Jeg skulle tatt mer ansvar og forsøkt å få gitt kattungene vekk ettersom min familie ikke tok initiativ til dette. En dag hørte jeg noe som mjauet og fant en grå kattunge som gjemmet seg under noen steiner. Denne fikk navnet Pus og endte heldigvis opp i noen trygge hender, vekke fra meg og min håpløse familie. Simba derimot, ble med meg til byen der vi flyttet til et nytt hus. Han likte selvsagt ikke den forandringen. I begynnelsen synes han det var kjekt, men et halvt år senere forsvant han og kom ikke tilbake. Vi spurte på facebook og noen svarte, og vi hentet han langt borte hos noen som bodde i skog og mark. Dette skjedde flere ganger og vi måtte stadig hente han da han ikke kom tilbake. Jeg prøvde å ha han inne og ikke slippe han ut før etter noen uker, men han forsvant bare. Det viste seg at de der oppe ga han mat og da vi ga beskjed om at det måtte de ikke gjøre så sa de at de ikke skulle gjøre det. Det endte opp med at de synes det var greit at han var der ettersom de mistet nylig sin egen katt og matet han sikkert på grunn av det. Den siste gangen han forsvant, så forsvant han i ett år før vi fikk melding om at vi måtte ta ansvar. De var da leie av han og kom til å legge ut på FB hva som hadde skjedd. Men de matet Simba og lot barna deres kose med han. Dette var livet han hadde med oss før vi flyttet til byen. Det endte oppe med at mine foreldren spleiet for betalingen for avvliving med dem. Simba ble fire år gammel. Han var min bestevenn og jeg lovet at jeg skulle ta vare på han, men jeg ga opp på han. Jeg brukte mine penger på å kastrere og vaksinere han, men siden han var skogskatt (ikke rase skogskatt, men elsker skog) var det ikke greit tydeligvis at han var der ute. 

 

Nå har jeg Oskar. Oskar blir 2 år og jeg fortjener han ikke. Uansett hva mine foreldre gjør og mener, så bor han med meg på mitt bitte lille rom (han har sitt eget rom helt øverst i skapet som han bruker klatrestativet til å komme seg opp til.). Jeg anser han som en levende skapning og ikke midlertidig underholdning ment til å kastes når det gjør noe uforutsigbart.

 

Hat meg og kritiserer meg. Som tiåring skulle jeg aldri ha mast på mine foreldre om "hvor mye jeg ønsker meg katt". Jeg skiftet kattesanden, ga han mat, lekte og koste med bestevennene mine, men det mangelen på ansvar fra mine foreldres side som ødela alt. 

 

Så før dere kjære foreldre sier til dine barn at de må være klare på sitt ansvar, så må dere også være klare på deres. Kastrer katten din ellers får du konsekvensene!

 

Unnskyld Nusse, Nøste og Simba for at jeg ikke kunne gi dere bedre liv. 

 

Anonymkode: 5a3a4...a84

[AnonymBruker]

Leser katter på kvinneguiden? 

 

Anonymkode: 8f70c...3f3

[AnonymBruker]

Du var tiår, og ikke gammel nok til å kunne gjøre alt selv. Dette er foreldrene dine sin feil, ikke din. 

Anonymkode: a06bc...067

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leser katter på kvinneguiden? 

 

Anonymkode: 8f70c...3f3

2

Nei, de gjør ikke det. Hadde et behov for å uttrykke mine følelser, og her er den eneste plassen. 

Anonymkode: 5a3a4...a84

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du var tiår, og ikke gammel nok til å kunne gjøre alt selv. Dette er foreldrene dine sin feil, ikke din. 

Anonymkode: a06bc...067

Jeg har gjerne lyst til tro på det, men kunne gjort mye anerledes i en alder av 14-16. Det var til tider der det var rett før jeg ga beskjed til dyrevernet, men hadde aldri motet til å gjøre det. Ikke visste jeg hvordan heller da verken pc eller mobil var noe særlig stor del av livet mitt. Jeg var også utrolig barnslig og naiv, og tenkte at ting skulle gå bra etterhvert. Min mor gråt i flere dager etter hun måtte til veterinæren og avvlive så mange kattunger. Nusse, moren til dem, var forvirret og gikk og mjauet etter dem. Min mor er konstrasten til den hun var før og ser ut til å bry seg. 

Anonymkode: 5a3a4...a84

[AnonymBruker]

Omplasser katten, dere er tydeligvis ikke skikket til å ha dyr.

Anonymkode: 3c95d...7c0