Eksistensiell krise? Hva bør man gjøre?

[AnonymBruker]

Noen som kan forklare hva eksistensiell krise faktisk er? Jeg er ikke sikker, men jeg tror at jeg gjennomgår det nå. Er utrolig vanskelig å ha med å gjøre rundt familien nå og bare blir sint og gråter når jeg snakker med dem.

Dere som har gått gjennom eksistensiell krise (hvis jeg har forstått det riktig), hva var det den dreide seg om og hvordan håndterte dere det? Hvor bør man gjøre av seg, og hva bør man gjøre?

Anonymkode: acd78...281

[megda]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Noen som kan forklare hva eksistensiell krise faktisk er? Jeg er ikke sikker, men jeg tror at jeg gjennomgår det nå. Er utrolig vanskelig å ha med å gjøre rundt familien nå og bare blir sint og gråter når jeg snakker med dem.

Dere som har gått gjennom eksistensiell krise (hvis jeg har forstått det riktig), hva var det den dreide seg om og hvordan håndterte dere det? Hvor bør man gjøre av seg, og hva bør man gjøre?

Anonymkode: acd78...281

Det at du stiller faktiske meningsfulle spørsmålstegn ved livet ditt og hva meningen med ditt liv faktisk er. hvorfor leve istedenfor å dø? hva er verdien av ditt eget liv og hva skal du gjøre med din tid på jorden mens du lever her. har livet en verdi i seg selv eller ikke? mm.

Om du ikke vet hvorfor du er sint eller gråter, så trenger ikke det være en eksistensiell krise. Det kan være hva som helst, egentlig. Jeg synes det virker merkelig.

Selv har jeg ikke funnet et godt svar for meg selv, men jeg jobber stadig med å finne et svar. En mulig faktor for meg er kanskje at livet er blitt litt for forutsigbart og kjedelig der de samme dagene blir sykluser på uker, mnd og år også sitter jeg å tenker på om livet mitt har en verdi overhodet. For min del tror jeg ikke at det finnes et definitivt svar, men mange kloke tanker har vært skrevet og sagt om meningen med livet. Det som hjelper meg er å finne disse kildene å lese hva andre mennesker som har hatt de samme tankene har tenkt for å bedre forstå meg selv og min rolle i verden og mitt eget liv.  

Endret 5. mai 2019 av megda

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vært gjennom en eksistensiell krise som varte over flere år. Jeg stilte spørsmålstegn ved alt, tenkte mye på hva livet er, hva jorda er, hva meningen med livet er. Jeg ble veldig opptatt av det spirituelle for å få en slags forklaring, og gjennom det ble jeg overbevist om at livet her på jorda er en slags illusjon. Jeg følte at det var helt meningsløst å være her, og skjønte ikke at ingen andre kunne fortsette med livene sine uten å tenke på dette her hele tiden. Hva som kom først av depresjonen og den eksistensielle krisen er ikke godt å si. Jeg skjønte til slutt at jeg hadde vært nummen, og undertrykt alle følelsene mine. Pga. dette kjente jeg jo ikke på noe meningsfullt i livet, og livet ble tomt og platt. Jeg tror kanskje jeg egentlig var deprimert, før den eksistensielle krisen kom. 

Jeg kjenner nå mer på følelser, og kan kjenne glede, bli rørt o.l. Disse opplevelsene i hverdagen gjør at livet føles mer meningsfullt, selv om jeg ikke har funnet "svaret" på hva som er meningen med livet. Jeg har heller begynt å jakte på opplevelsen av mening. Derfor har jeg også knyttet meg sterkere til andre mennesker, og funnet mer ut av hva som er viktig for meg. Da er jeg ikke like opptatt av å finne meningen med livet, siden jeg har det fint i hverdagen. Så det kan jo hende at det egentlig er en depresjon du har? Finn noen å prate med om disse tingene  

Anonymkode: be7ae...32b

[AnonymBruker]

7 timer siden, megda skrev:

Det at du stiller faktiske meningsfulle spørsmålstegn ved livet ditt og hva meningen med ditt liv faktisk er. hvorfor leve istedenfor å dø? hva er verdien av ditt eget liv og hva skal du gjøre med din tid på jorden mens du lever her. har livet en verdi i seg selv eller ikke? mm.

Om du ikke vet hvorfor du er sint eller gråter, så trenger ikke det være en eksistensiell krise. Det kan være hva som helst, egentlig. Jeg synes det virker merkelig.

Selv har jeg ikke funnet et godt svar for meg selv, men jeg jobber stadig med å finne et svar. En mulig faktor for meg er kanskje at livet er blitt litt for forutsigbart og kjedelig der de samme dagene blir sykluser på uker, mnd og år også sitter jeg å tenker på om livet mitt har en verdi overhodet. For min del tror jeg ikke at det finnes et definitivt svar, men mange kloke tanker har vært skrevet og sagt om meningen med livet. Det som hjelper meg er å finne disse kildene å lese hva andre mennesker som har hatt de samme tankene har tenkt for å bedre forstå meg selv og min rolle i verden og mitt eget liv.  

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det @megda skriver, men for meg er ikke dette en egentlig eksistensiell krise men mer som en normaltilstand. Altså, at jeg grubler og undrer meg veldig over store spørsmål og lever stort sett livet på en knivegg akkurat i disse spørsmålene. Men for en stund siden skjedde det noe, en opprivende hendelse, som førte meg inn i en slik krise, og tro meg; du vet når du er en slik sinnstilstand. Ingen tvil. I tillegg til å gruble mye hadde jeg også mye indre uro og angst. Jeg gikk med en spenning i kroppen som gjorde meg sliten. Jeg sov mye men dårlig. Spise mye, men usunt. Hadde et svært repeterende tankemønster og begynte å snakke meg meg selv. Isolerte meg sosialt og gråt veldig mye. Men jeg leste og skrev mye også , og det lærte jeg mye av. Faktisk var det lesingen og skrivingen som reddet meg gjennom hele denne krisen. Nå har jeg landets virkeligheten igjen, og når jeg tenker tilbake syns jeg det var en opprivende, sjelsettende og lærerik erfaring. 

Anonymkode: 89201...902