Ei venninne tror vi er 110% match

[AnonymBruker]

Først må jeg starte med å si at jeg er utrolig heldig, jeg er rik på venner. Jeg har et trygt og godt nettverk rundt meg, som alltid stiller opp ved behov. 

Jeg har derimot ei venninne som jeg føler "spiser" meg litt opp. Hun er fantastisk hyggelig og søt, men tidvis synes jeg hun kan virke litt vel intens. Jeg blir litt sliten av det. Hun er ikke den jeg klarer stole 110% på heller, så mye velger jeg holde for meg selv. Hun derimot er overbevist om at jeg deler alt, hun deler hvertfall alt til meg, sier hun. Hun har ikke lagt skjul på at jeg er den nærmeste hun har. Vi har gjort mye hyggelig sammen, vært på ferier, småturer og er generelt flink til å møtes. 

Jeg får derimot så dårlig samvittighet ovenfor henne. Hun tilbyr seg ALLTID å hjelpe meg hvis det skulle være noe- selv om jeg ikke ber om det. Hun er flink til å ta initiativ for å finne på ting- det er ikke jeg. Hun gir mye av seg selv for å beholde meg (føler jeg), og det begynner å gjøre veldig vondt nå. Jeg kjenner dessverre ikke på det samme når det gjelder vennskapet vårt, jeg har flere venninner som står meg enda nærmere og som jeg føler meg mer trygg på og komfortabel med. 

Jeg føler meg utakknemlig som ikke klarer glede meg helt over dette vennskapet. Jeg føler meg litt adoptert? som venn- hvis det er en betegnelse som kan brukes? Tror jeg er der for henne på grunn av samvittighet- men vet det blir feil det også
Hvis jeg "dumper" henne som venninne kommer hun til å bli ekstremt såret. 
 

Jeg har en periode lurt på hvordan jeg skal gripe dette an, for jeg begynner nå å bli sliten. Har egentlig siden starten tidvis unnlatt å svare på meldinger, men hun unnskylder det og sier bare "du svarer når du får tid", også stresser hun ikke mer over det. Føler meg så slem uansett hvordan eller hva jeg gjør videre nå.

Noen som har opplevd lignende, og hva gjorde du i den situasjonen? Eventuelt kom med innspill!

Anonymkode: c7271...f47

[AnonymBruker]

Uff, dette er vanskelig altså. Jeg har det faktisk litt sånn som venninnen din. Jeg har nemlig en venninne som jeg er utrolig glad i og ville gjort alt for. Vi har vært venner i mange år, og hun er min beste venn. Hun sier at jeg er hennes også, men i handling er det dessverre noe annet. Hun kan godt la være å svare på meldinger i flere uker, tar sjelden initiativ, jeg deler alt med henne og hun holder mye tilbake fra meg. 

Jeg aksepterer at vennskapet vårt betyr mer for meg enn for henne. Jeg tror nok sikkert jeg kunne være litt intens før, men de siste årene har jeg trukket meg en del tilbake. Jeg ønsker selvsagt ikke å "spise henne opp", som du sier, og jeg aksepterer at vi ikke har så mye kontakt som vi engang hadde (da vi var tenåringer). 

Jeg hadde selvsagt blitt utrolig såret om min bestevenninne sa at hun ikke ønsket å være venner lenger. Samtidig hadde jeg satt pris på å få beskjed om det, dersom det var noe jeg gjorde som gjorde at hun ikke ville være sammen med meg...  Jeg ønsker jo ikke å ha en venn som bare er sammen med meg "for å være snill" heller. For min del har jeg andre å støtte meg på hvis det skulle skje (familie, andre venner osv) så det hadde jo gått bra med meg... Selv om jeg hadde blitt såret.

Jeg tror at jeg hadde satt pris på ærligheten ("vi har vokst fra hverandre, jeg synes ikke vi passer så godt sammen"), framfor at hun bare prøvde å unngå meg. Men det går jo ikke an å dumpe en som elsker deg uten at det blir en sorg for den andre  

Anonymkode: 14220...3c1

[AnonymBruker]

Vær i alle fall ærlig om hvorfor du ikke vil være venner mer og ikke gi henne falske forhåpninger om videre kontakt hvis det ikke er intensjonen din. Da tar det lengre tid før du blir kvitt henne som nær venn og hun kan bli mer såret når hun skjønner at du ikke var helt åpen om hva du egentlig ønsket. Du kan ikke ta ansvar for hennes følelser utover å avslutte på en redelig måte, så selv om hun kommer til å bli lei seg så må du avslutte hvis det er det du føler er best. 

Anonymkode: baa92...153

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, jeg har også en venninne som vil gjøre alt for meg, uten at jeg ber om det. Når jeg har vært i kriser har hun tilbudt seg å slenge seg i bilen midt på natta for å komme til meg osv. Har overført en liten sum med penger til mat (når jeg sier at hun ikke skal gjøre det) hvis jeg har hatt dårlig råd en måned. Jeg føler meg utakknemlig, men føler hun kan være alt for intens. Det er sikkert noe galt med meg, som føler at jeg blir litt kvelt. Jeg ønsker ikke at noen mennesker (heller ikke samboer eller familien) skal gjøre alt mulig for meg, strekke seg langt for å hjelpe meg, hjelpe meg uoppfordret på eget initiativ, osv. Jeg får dårlig samvittighet da, faktisk. Og jeg har ikke samme mulighet til å hjelpe og støtte tilbake døgnet rundt, grunnet psykisk sykdom, søvnproblemer og mangel på energi. Klarer ikke å gi 110% tilbake hele tiden. Mine nærmeste synes jeg er en kjempegod venn, men akkurat med denne venninnen, føler jeg meg ikke god nok. Det blir liksom en ubalanse i vennskapet, hun gir mye mer enn nødvendig, og jeg føler meg litt utilstrekkelig sammenlignet med henne.

Vet ikke hva jeg vil frem til, men jeg synes du skal lufte tankene dine for henne, på en fin måte. Jeg har sagt til venninnen min flere ganger at jeg ikke ønsker at hun strekker seg så langt, og at jeg synes hun kan være litt intens. Men føler ikke at jeg når inn, eller at vi kommer noen vei. Har faktisk blitt noen krangler grunnet dette, hbor hun har blitt veldig såret. Hun er rett og slett alt for forståelsesfull, og sier at hun ikke forventer det samme tilbake, at hun forstår at jeg er for syk til tider. Vet ikke om dette hjalp, men vit at du ikke er helt alene.

Anonymkode: 9e675...908

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar sålangt! Jeg føler meg også utakknemlig som føler det slik, synes det hele er en vanskelig situasjon. Er så redd for å såre henne, for hun er i utgangspunktet skjør og har svært få venner. Sitter mye alene, og det er meg hun kommer til når ting blir utfordrende. Det er ikke det at jeg nødvendigvis vil kvitte meg med henne, hvis dere forstår, men jeg ønsker å roe ting litt ned. Tidvis har jeg også mer en nok med meg og mitt, og jeg klarer ikke være der fullt og helt for henne

Nei, dette er vanskelig. Vet heller ikke helt hva jeg vil, tror bare jeg trengte lufte det!

Anonymkode: c7271...f47

[AnonymBruker]

Du er ikke utakknemlig som føler det du gjør. Vet ikke med venninnen din, men jeg hadde satt pris på å bli fortalt hvordan jeg ble oppfattet og at det kunne bli for mye. Spesielt hvis du har gått i lang tid og følt det sånn. Det er jo det siste man vil, egentlig, det å være på en måte som motparten ikke liker av ulike grunner, uten at motparten sier noe. Hvis hun vil ditt beste så vil hun vel ikke fortsette med det som gjør at du føler det blir altfor mye og intenst og at hun sliter deg ut. Hun må tydeligvis bare gjøres oppmerksom på det siden hun ikke ser/forstår det selv, og så håper jeg for din skyld at hun etter hvert forstår. 

Anonymkode: baa92...153

[AnonymBruker]

Hvorfor dumpe henne?

Hva med å inkuldere henne i ditt sosialt liv, i vennegjenger?

Så får hun flere venner enn å være alene?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan inkludere ensomme folk som ikke har noe å gjøre som f eks parkdager eller fester med masse mennesker, jeg kan skjønne at i mindre grupper passer det ikke.

 

Hva er det verste som kan skje? Du får en ny venn. Du blir kjent med nye mennesker.

 

Er ikke rart det er så mange venneløse der ute når man ikke inkluderer de?

 

Facebook event hvor man kan invitere folk? Hvorfor ikke invitere de som strekker ut en hånd og spør om å finne på noe med deg?

Anonymkode: 3854d...6c3

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Hvor gamle er dere?

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvor gamle er dere?

Hvorfor er det viktig?

Dette er noe man kan oppleve i alle alder.

Dame 38.-

Anonymkode: 3854d...6c3

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor dumpe henne?

Hva med å inkuldere henne i ditt sosialt liv, i vennegjenger?

Så får hun flere venner enn å være alene?

 

Jeg skjønner ikke hvorfor man ikke kan inkludere ensomme folk som ikke har noe å gjøre som f eks parkdager eller fester med masse mennesker, jeg kan skjønne at i mindre grupper passer det ikke.

 

Hva er det verste som kan skje? Du får en ny venn. Du blir kjent med nye mennesker.

 

Er ikke rart det er så mange venneløse der ute når man ikke inkluderer de?

 

Facebook event hvor man kan invitere folk? Hvorfor ikke invitere de som strekker ut en hånd og spør om å finne på noe med deg?

Anonymkode: 3854d...6c3

Tidligere ble hun alltid invitert med, men takket bestandig nei (hun sliter sosialt). Har derfor sluttet. Kommer ikke hvis jeg feirer bursdag heller. Alt vi gjør skjer på tomannshånd. Tror også det er noe av grunnet til at jeg føler hun spiser meg opp. Med andre venninner kan vi godt møtes 3-4 stykker på cafe. Da får jeg tatt alle i en smekk og har god samvittighet for å ha møtt en god del av dem. Jeg synes det er enklere å finne på ting sammen, men når jeg skal være med henne trengs det noen begrensninger. Bare vi er 3 stykker føler hun seg utenfor, hun kan bli sint hvis andre ikke deler (hun ble f.eks kjempeprovosert for at en bekjent ikke ville fortelle henne at han var homo, selv om det var tydelig). Så det er utfordrende. 

 

Anonymkode: c7271...f47

[AnonymBruker]

1 time siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Hvor gamle er dere?

Vi er 27 og 29.

Anonymkode: c7271...f47

[AnonymBruker]

Jeg skjønner

Anonymkode: 3854d...6c3

[AnonymBruker]

Her er jo problemet at hun ikke har NOEN andre, og heller ikke tør å gjøre noe for å bli kjent med andre. 

Jeg tror hun hadde blitt mindre intens om hun tok tak i den sosiale angsten og øvd seg på å være mer sosial og omgås andre mennesker.

JEG ville ikke kuttet henne ut, men ville tatt en alvorsprat med henne og sagt på en fin måte at hun har et problem og at hun må jobbe med det.

Si at du er glad i henne, men at du opplever det som slitsomt at dere alltid må være sammen på tomannshånd, fordi du også har andre venner du vil tilbringe tiden din med.

Få også frem at du er bekymret for henne og at du syns det er trist at hun ikke tør komme i større sosiale settinger som bursdager, og at det ikke kan fortsette slik. Tilby støtte og fleksibilitet, feks at hun kan øve seg på å komme innom en times tid i bursdagen din, hun må ikke være hele kvelden. Og hvis hun ikke allerede går til psykolog så bør starte med det. 

Anonymkode: 1f01c...27c

[AnonymBruker]

Kanskje du skal snakke med henne i stedet for å lage anonyme tråder på et forum? Kanskje hun leser her inne selv og kjenner seg veldig godt igjen? Kanskje hun føler seg som verdens største idiot som ikke skjønte at vi ikke er nære venner?

Anonymkode: 316a5...f22