Hvor strengt reagerer du/på hvilken måte når du hører barnet ditt gjør ulovlige ting?

[AnonymBruker]

Tenker da i settingen samtale med barnet i etterkant. Hvordan reagere du, hvor streng er du, er du rolig å forklarer for og i mot, setter du konsekvenser/straff på noe måte osv? Feks av at barnet har slått/sparket et annet barn. 

Mitt eldste barn er 7 år og tester grenser så det holder for tiden. Jeg synes det er vanskelig som foreldre å reagere «rett» da det er første gang jeg opplever det selv. 

Hva gjør dere, på hvilken måte?

Anonymkode: c1726...ef5

[tass]

Jeg har en jente på 6 år, hun er som regel snill som dagen er lang å gjør omtrent aldri noe galt. Vi har alltid hatt en veldig åpen linje å prater om mye, spess etter pappan flyttet ut fra oss for snart 2 år siden. Men jeg er nok det mange ser på som en streng mamma😅 

Når jeg snakker med min jente tar jeg meg alltid tid til og sette oss ned, spørre hvorfor hun gjorde hva hun gjorde, i en rolig tone. få en forklaring. Sånn som slåing osv vet hun er uakseptabelt og da hadde jeg som konsekvens tatt vekk nettbrettet i en periode og forklart hvorfor jeg tar den vekk og gitt forklaring på hva som må til for at hun får den tilbake. Men selv mener at god kommunikasjon med barna er det viktigste😊 

Lylle til 😊

 

[AnonymBruker]

Med ungdommer i hus er jeg glad jeg har stått i kampene fra de var små. Trenger ikke lenger å si hva konsekvensene blir, de vet bare at det blir konsekvenser av oppførsel som ikke er ok, og de er stort sett snille.

Da de var mindre var jeg streng på at all dårlig oppførsel gir konsekvenser, men jeg snakket alltid rolig med de. Er ikke vits i å kjefte. Når situasjonen er ferdig og alle hadde roet seg snakket jeg med de og ga de en konsekvens.

Kan vel telle på en hånd hvor mange ganger de har gjort noe som har ført til konsekvens fra meg på noen år. Så det er viktig å begynne tidlig, være konsekvent, etabler gjensidig respekt (det får man ikke ved å kjefte eller misbruke makt, men ved å snakke rolig, men bestemt, gi en konsekvens, gjennomfør, ferdig med det! Det er og viktig at de skjønner at det de har gjort var galt.)

Det er viktig å bli ferdig med det også. Vet om foreldre som omtrent gir ungene en kald skulder for å straffe de i tillegg til konsekvensen, og det forstår jeg ikke! Jeg kan stenge Internett som konsekvens, men likevel tulle og tøyse og gi massevis av kjærlighet, for da er vi ferdig med dem saken! Poenget er at de skal forstå og godta at de har gjort noe galt, og at de skjønner at gjør de det igjen kan det være jeg blir enda strengere neste gang for da har de ikke skjønt.

Anonymkode: 95866...f6b

[AnonymBruker]

Jeg har to unger som reagerer helt forskjellig på "å bli tatt" for ting. Den ene er det ingenting som biter på. Jeg tror helt ærlig jeg kunne banket barnet uten at det hadde reagert. Ikke at jeg gjør det altså. Men uansett om jeg tar vekk goder, belønner god oppførsel, snakker, kjefter, sender på rommet eller lignende, så er barnet like uberørt virker det som. Nå er barnet seks år, og endelig har det sånn smått begynt å fungere med å ta vekk goder eller gi belønning. Og jeg kan nå snakke med barnet når det er rolig, altså etter ting har roet seg ned eller før ting skjer. Det er noe vi har jobbet aktivt med helt siden start. Å snakke rolig med barnet når ting skjer, er rett og slett umulig. Da bare øker det på tempoet med det som drives med. Det andre barnet er helt annerledes. Der kan jeg snakke og holde fast forsiktig. Tar hånda og sier nei, og forklarer, og da er det stort sett greit. Kommer det et raserianfall ut av det, så går det som regel over av seg selv uten noe særlig drama. 

Anonymkode: 1da70...89b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med ungdommer i hus er jeg glad jeg har stått i kampene fra de var små. Trenger ikke lenger å si hva konsekvensene blir, de vet bare at det blir konsekvenser av oppførsel som ikke er ok, og de er stort sett snille.

Da de var mindre var jeg streng på at all dårlig oppførsel gir konsekvenser, men jeg snakket alltid rolig med de. Er ikke vits i å kjefte. Når situasjonen er ferdig og alle hadde roet seg snakket jeg med de og ga de en konsekvens.

Kan vel telle på en hånd hvor mange ganger de har gjort noe som har ført til konsekvens fra meg på noen år. Så det er viktig å begynne tidlig, være konsekvent, etabler gjensidig respekt (det får man ikke ved å kjefte eller misbruke makt, men ved å snakke rolig, men bestemt, gi en konsekvens, gjennomfør, ferdig med det! Det er og viktig at de skjønner at det de har gjort var galt.)

Det er viktig å bli ferdig med det også. Vet om foreldre som omtrent gir ungene en kald skulder for å straffe de i tillegg til konsekvensen, og det forstår jeg ikke! Jeg kan stenge Internett som konsekvens, men likevel tulle og tøyse og gi massevis av kjærlighet, for da er vi ferdig med dem saken! Poenget er at de skal forstå og godta at de har gjort noe galt, og at de skjønner at gjør de det igjen kan det være jeg blir enda strengere neste gang for da har de ikke skjønt.

Anonymkode: 95866...f6b

Synes det virker som du vet hva du driver med. Bra jobba!

Anonymkode: 2ae79...a67

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har to unger som reagerer helt forskjellig på "å bli tatt" for ting. Den ene er det ingenting som biter på. Jeg tror helt ærlig jeg kunne banket barnet uten at det hadde reagert. Ikke at jeg gjør det altså. Men uansett om jeg tar vekk goder, belønner god oppførsel, snakker, kjefter, sender på rommet eller lignende, så er barnet like uberørt virker det som. Nå er barnet seks år, og endelig har det sånn smått begynt å fungere med å ta vekk goder eller gi belønning. Og jeg kan nå snakke med barnet når det er rolig, altså etter ting har roet seg ned eller før ting skjer. Det er noe vi har jobbet aktivt med helt siden start. Å snakke rolig med barnet når ting skjer, er rett og slett umulig. Da bare øker det på tempoet med det som drives med. Det andre barnet er helt annerledes. Der kan jeg snakke og holde fast forsiktig. Tar hånda og sier nei, og forklarer, og da er det stort sett greit. Kommer det et raserianfall ut av det, så går det som regel over av seg selv uten noe særlig drama. 

Anonymkode: 1da70...89b

Har ei slik som din der ingenting nytter. Prøvd alt og til slutt så er det mest sannsynlig bare det å banke opp ungen som gjenstår. Spørs om det hadde hjulpet da. Blir 100% krakilsk. 

Å snakke om det etterpå når hun har roet seg ned er det også lite verdi i. Hun er da i tillegg en helt annen verden og snakker om helt andre ting. 

Anonymkode: b02ca...3ff

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ei slik som din der ingenting nytter. Prøvd alt og til slutt så er det mest sannsynlig bare det å banke opp ungen som gjenstår. Spørs om det hadde hjulpet da. Blir 100% krakilsk. 

Å snakke om det etterpå når hun har roet seg ned er det også lite verdi i. Hun er da i tillegg en helt annen verden og snakker om helt andre ting. 

Anonymkode: b02ca...3ff

Ja den merker jeg litt og med vårt barn. Jeg kan sitte og snakke om hva som skjedde og får til svar at det kjører en bil forbi. Blir så oppgitt! Men innimellom føler jeg at jeg når inn. For plutselig kan barnet selv si at det eller det må vi ikke gjøre eller lignende. Men fy flate så frustrert jeg blir til tider av det. Jeg vet de sliter litt med det samme i barnehagen. Grensene strekkes ikke like langt der som hjemme, men noen ganger går det over støvleskaft der og.

Anonymkode: 1da70...89b

[AnonymBruker]

Veldig strengt. Det er først en streng samtale for så å måtte gå på rommet og være der resten av dagen. I tillegg bruker vi husarrest hvis det h*n har gjort er veldig ille.

Vi har nulltoleranse for å begå ulovlige handlinger

Anonymkode: 86c86...850

[Vera Vinge]

Jeg har også en 7-åring som vel føler han har blitt så stor at han kan gjøre diverse ting for tiden. Dvs han er stort sett veldig grei, og ville aldri slå andre barn og den type ting. Men han slo faktisk meg her en dag, noe jeg ble helt sjokkert over, og han også. Jeg så jo selv at jeg burde latt ham være i fred akkurat da, fordi han ble veldig sint for noe, og jeg burde gitt ham mer fysisk plass framfor å stå så nær når jeg prøvde å snakke med ham. Hvorpå han slo. Jeg sa strengt at det var uakseptabelt, men det ville aldri falt meg inn å såkalt "gi en konsekvens" for det. Han løp på rommet, jeg ventet noen minutter, gikk etter og snakket ham. Prøvde å finne ut hvorfor han ble så sint, vi snakket rundt det. Og så sa jeg at jeg skvatt og ble lei meg da han slo (var ikke så hardt) og ville at han skulle si unnskyld. Det gjorde han, og det var greit. Og vi var enige om at man må respektere ønske om å få litt fysisk rom rundt seg når man er sint, ikke stå for nær noen som ikke ønsker det.

Ved å sette hardt mot hardt, ville det hele bare eskalert. Og jeg er ikke interessert i å gå til krig mot barna mine. Jeg er sjefen, ja, det skal det ikke være tvil om, men jeg tror mye mer på ros og jobbe med å fremme god oppførsel enn å sende barn på rommet, ta fra dem goder i hytt og vær osv. Dvs jeg kunne vel gjort noe lignende om det skjedde noe veldig alvorlig og barnet bare lo meg opp i ansiktet, men da mest for å bruke mer tid til å snakke om ting og gjøre noe sammen. Har liten tro på å straffe og så ikke være tett på selv. Barn som gjør mye galt trenger jo mer oppfølging av foreldrene, ikke å sitte på rommet alene og sture hele dagen.