Hvordan gi barnet tro på at kan klare utfordrende og emosjonelle ting

[AnonymBruker]

Har en datter i skolealder som gir uttrykk for (gjennom gråt, og ordsetting) at det å gjøre ting(som for henne helt åpenbart er skummelt og vanskelig)nesten er umulig. Områder som å være med noen hjem alene, være i bursdag alene, sove alene etc medfører store emosjonelle reaksjoner for henne. Vi ønsker å hjelpe henne til å mestre, få troa på egen håndtering av det vanskelige-men lurer på hvordan. Hun har et godt utviklet språk for alderen, hun er en tenker av type, og vi har tidligere år vært i kontakt med helsesøster og kommunens bsrne-og familie team for veiledning. Vi ble anmodet om å pushe vennlig med god støtte i vanskelige dit, ellers ville vi gjøre ting enda verre. 

Hun er skolebarn og i en alder hvor de overnevnte sit blir mer og mere gjeldende, det blir viktig for oss å hjelpe henne på veien

Noen som erfaringer å dele eller tips å råd?

 

Anonymkode: a883d...831

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dere må øve. Og øve igjen. 

Og så tenker jeg at bup bare delvis har rett. Det hjelper ikke å dytte et barn inn i en situasjon med aldri så mye backing på utsiden eller i for- og etterkant dersom barnet selv føler at det mislykkes og må «reddes ut». Da blir jo hele øvelsen bare forsterkende for ubegrunnet frykt.

Dersom barnet i slik grad er språklig frempå at dere kan teoretisere situasjonen så ville jeg startet der. Altså ved å muntlig gå gjennom et kort scenario der hun besøker en venn, steg for steg og minutt for minutt. Bruk gjerne et dukkehus og lek «på besøk». Og forsøkt gjennom lek å løse opp i hva som for hen er uoverkommelig med det. Trolig er det en eller to små utløsende saker som kanskje kan øves på hjemme. Jeg ville lekt «på besøk» til barnet har fått endel positiv assosiering til moro rundt det før jeg forsøkte meg på ordentlig.

Etter dette ville jeg funnet noen å øve med. Noen som dere er dønn trygge på og som har foreldre som kan forklares situasjonen. (Og som helst ikke er en av hennes skolevenner) Så kan hen besøke alene noen minutter første gang (dere kan gjerne benytte sommeren og være utenfor huset) og så trapper dere opp. 

I forhold til dette med å sove alene - sover barnet i samme rom som dere? Eller er det å overnatte borte hen er redd for? I første tilfelle er ståa tilsvarende, dere må øve i korte, overkommelige steg. Uansett: barn som voksne blir overveldet av for mye problemhåndtering, så ikke begynn med å avvenne sovingen før de andre problemene er under kontroll. Ikke håndter alt på en gang, med andre ord. Ikke engang hele situasjonen. Er en ting vanskelig bryter vi mennesker den ned i biter små nok til å håndtere. Lær barnet å bryte ned situasjoner til sine enkelte deler gjennom barns språk - lek.

Anonymkode: 01968...148

[AnonymBruker]

Google røde og grønne tanker. Vi fikk hjelp via helsesøster med samme problematikk. Brukte den metoden, og det fungerte ganske greit. 

Anonymkode: fc105...98d

[AnonymBruker]

Ta ett skritt om gangen i alle fall. ikke kast henne ut i de vanskeligste tingene. Min gutt var redd for mye av dette. Jeg fulgte ham i bursdag mesteparten av første klasse, frem til vi kom til bestevennens bursdag. Der hadde han vært mange ganger og kjente foreldrene godt, så det var et fint sted å starte. Da fikk han prøvd å være i bursdag alene, og vi kunne utvide til naboguttens bursdag. Der hadde han ikke vært så ofte, men det var kort vei hjem om det skulle være noe. Små skritt om gangen, så gikk det så godt som problemfritt.

Overnatting var en lengre prosess, der var han helt låst lenge selv om han hadde veldig lyst. Vi snakket en del om det, og det kom frem at det som var skummelt var at han ikke kunne gå til oss hvis han våknet om natten og var redd, noe han pleide å gjøre nesten hver natt. Så da startet vi i den enden, altså med å venne ham av med det. Brukte belønningssystem som han var veldig ivrig på. Han ville jo gjerne tørre å overnatte hos vennene sine etter hvert.

Etter en tid med dette og veldig mange timer tilbragt hos nabogutten på dagtid, så turte han å prøve å overnatte der, med løfte om at han kunne gå hjem når som helst om det ble for skummelt. Foreldrene der var heldigvis veldig forståelsesfulle og gjorde mye for å trygge ham, og de var forberedt på å måtte stå opp for å følge ham hjem. Men det gikk veldig fint, og etter den gangen har det blitt mange flere overnattinger. Da hadde et par av vennene hans overnattet hos oss jevnlig i et par år allerede og mast om ikke han kunne overnatte hos dem snart også, så de ble veldig fornøyd da det endelig løsnet.

Anonymkode: 517c4...99c