For oss som er pårørende til noen med uhelbredelig kreft.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så vondt å lese. Kjenner meg dessverre godt igjen. Pappa overlevde mange tøffe behandlinger mens vi var små, så vi hadde allerede fått kjenne på hvor sårbart alt er. Vi hadde dette i bakhodet hele oppveksten, at han kunne bli syk igjen når som helst.
 

I fjor høst fikk han en ny type kreft, og døde etter kun tre uker. Det er helt uvirkelig. Savner å ringe min snille og gode Pappa. Rolig stemme og kloke ord bestandig. Fortalte han alt. Han dømte ingen. Han var en stille og rolig mann. Gjorde ikke mye ut av seg og var tvers igjennom snill. Ville ikke være til bry og klaget sjelden. Men han hadde klisterhjerne og dro med jevne mellomrom frem kunnskap på et detaljnivå man nesten ikke skulle tro man var mulig. Var sånn at man nesten begynte å le. Skulle gjerne ha arvet den hukommelsen, i stedet har jeg blitt utstyrt med en hjerne av teflon... 

Det vondeste var å se hvor mye smerter han hadde. I løpet av de tre ukene var det bare nedturer mtp. hva de fant ut av angående sykdommen hans. Han ble slått i bakken gang på gang. Og så forsøkte han modig å innrette seg etter situasjonen. Før et nytt slag kom. Og man får ikke gjort noe som helst med det. Man blir helt maktesløs.  
 

Men en ting kan jeg si. I starten etter han var borte var alt jeg tenkte på den vonde siste tiden. Men sakte men sikkert har minnene begynt å handle mer om tiden hans som frisk, og litt mindre om det vonde. Ting tar veldig mye tid. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før man ser tilbake etter en god stund. Der det har vært mye kjærlighet, vil det også bli mye sorg, prøver jeg å trøste meg med. Jeg har til tider lyst til å hyle og skrike og spørre hvorfor akkurat min Pappa. Men jeg har også vært heldig som fikk ha et så godt forhold til min far. Så lenge det varte.

varme tanker til deg ❤️

 

Anonymkode: 8abb4...b4d

Takk. Det hjelper å høre. Jeg har bevisst valgt å ikke ta mange bilder nå mot slutten. Jeg vil ikke huske den delen av han. Jeg vil huske santalene og styrken. Den fine tiden, slik du også nå gjør. Nå er han sårbar. Det er jeg som må løfte opp helten min, hjelpe han med å få beina opp i senga etter et dobesøk. Dette er ikke måten han, så tøff han er, ønsker å bli husket.

Det jeg er glad for, er lydopptaket av stemmen hans jeg sikret meg. Det er det kjæreste jeg har igjen. Det er en sterk og fin stemme, også ler han. Nå er den borte. Det er det oppriktige fine smilet også. Tror det er mange år siden han virkelig lo. 

Takk for ordene👍❤

Anonymkode: 530ab...e86

[AnonymBruker]

Dette var en fin tråd. Jeg er i ferd med å miste min kjære mamma nå, hun har hatt kreft lenge, men nå er det bare dager igjen av livet hennes. Jeg er helt knust, og aner ikke hvordan jeg skal orke livet mitt videre. Mine to små barn skal vokse opp uten en mormor, de kommer ikke til å huske henne, og jeg må veksle mellom å være mamma for dem, og å kjempe meg igjennom at min egen mamma skal forsvinne fra meg. Det føles så innmari brutalt, og det var godt å lese om andre som opplever noe tilsvarende. 

Anonymkode: 0427b...1a9

[AnonymBruker]

På 5.3.2020 den 9.57, AnonymBruker skrev:

Dette var en fin tråd. Jeg er i ferd med å miste min kjære mamma nå, hun har hatt kreft lenge, men nå er det bare dager igjen av livet hennes. Jeg er helt knust, og aner ikke hvordan jeg skal orke livet mitt videre. Mine to små barn skal vokse opp uten en mormor, de kommer ikke til å huske henne, og jeg må veksle mellom å være mamma for dem, og å kjempe meg igjennom at min egen mamma skal forsvinne fra meg. Det føles så innmari brutalt, og det var godt å lese om andre som opplever noe tilsvarende. 

Anonymkode: 0427b...1a9

Hei.

Hvordan går det med mammaen din? 

Jeg har alltid lurt på når jeg skal bli voksen. Altså, jeg har bodd for meg selv siden jeg var 16, alltid gjort pliktene mine, tatt en god utdanning, har fast jobb med god lønn, er gift og har ett barn. Men jeg har liksom ikke følt meg voksen.

Men jeg tror det å miste en av sine foreldre når man selv er ung enda vil gjøre at jeg plutselig føler meg voksen. Er så rart at jeg ikke skal ha en mamma. En mamma jeg kan ringe og snakke med.

 

Hun skal ta nye undersøkelser neste uke. Hun har nye symptomer og jeg tror de undersøkelsene vil avdekke spredning til hjernen. Jeg tror jeg forbereder meg på det men vet av tidligere erfaringer at jeg aldri er forberedt allikevel.

Det føles som om noen står rett foran meg med knyttneven hevet, klar til å slå meg midt i ansiktet med en voldsom kraft samtidig som noen holder meg fast. Hendene mine er kneblet så jeg får ikke beskyttet meg selv.  Så jeg kniper øynene igjen for jeg vil ikke se når slaget kommer. Og så får jeg bare håpe at smerten går fort over. 

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Hei.

Hvordan går det med mammaen din? 

Jeg har alltid lurt på når jeg skal bli voksen. Altså, jeg har bodd for meg selv siden jeg var 16, alltid gjort pliktene mine, tatt en god utdanning, har fast jobb med god lønn, er gift og har ett barn. Men jeg har liksom ikke følt meg voksen.

Men jeg tror det å miste en av sine foreldre når man selv er ung enda vil gjøre at jeg plutselig føler meg voksen. Er så rart at jeg ikke skal ha en mamma. En mamma jeg kan ringe og snakke med.

 

Hun skal ta nye undersøkelser neste uke. Hun har nye symptomer og jeg tror de undersøkelsene vil avdekke spredning til hjernen. Jeg tror jeg forbereder meg på det men vet av tidligere erfaringer at jeg aldri er forberedt allikevel.

Det føles som om noen står rett foran meg med knyttneven hevet, klar til å slå meg midt i ansiktet med en voldsom kraft samtidig som noen holder meg fast. Hendene mine er kneblet så jeg får ikke beskyttet meg selv.  Så jeg kniper øynene igjen for jeg vil ikke se når slaget kommer. Og så får jeg bare håpe at smerten går fort over. 

Anonymkode: cdb85...b4b

Så leit å lese om Mammaen din.

Maktesløsheten når våre nærmeste blir alvorlig syke kan være utrolig fortvilende. Ikke kan man ta smerten for dem og ikke kan man gjøre noe med prognosene for utfallet. Man må bare være der og stille opp som best man kan...

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen og sender deg en klem. Hold oss gjerne oppdatert hvis du føler det hjelper å skrive om det.

Anonymkode: 8abb4...b4d

[Gjest Suzanne]

Jeg har en mor med langt fremtreden Parkinson. Hun fikk diagnosen for ca 15 år siden, og nå er det nesten ikke noe igjen av henne. Det har vært, og er, en lang smertefull "reise" i sorg, håpløshet, sinne og dårlig samvittighet. Jeg er hennes nærmeste pårørende, og det er en heltidsjobb. Parkinson er en forferdelig sykdom, med store fysiske smerter. Bivirkningene av medisinene er nesten like ille som selve sykdommen. Det er en progressiv sykdom, og det finnes ingen kur. Nå er hun ganske koko i lange perioder (litt som et uansvarlig barn), men plutselig fryser hun helt til, kan ikke røre seg, og da kommer panikkangsten. Jeg må være tilgjengelig hele døgnet da hun fortsatt bor hjemme. 

Sykdommen er ekstremt belastende for pårørende, og livet mitt har stått på vent i flere perioder. Jeg hadde en søster som døde for mange år siden, så sorg har nesten alltid vært en stor del av livet vårt. 

Snart må jeg ta en avgjørelse ang mammas bosituasjon. Kommunen vil ha henne i en tilpasset bolig. Jeg orker ikke tenke på det engang. Tar gjerne imot råd om hvordan jeg burde gå frem. 

KlemS

[AnonymBruker]

Ts her..

Tør nesten ikke skrive dette...Ingen tegn til spredning til hjernen. Jeg ble så glad! Trudde det knapt da jeg fikk høre det. Gått rundt som et nervevrak i hele dag. Helt pumpa når jeg fikk beskjeden. En helvetes berg og dalbane dette (beklager ordleggingen). 

Nye undersøkelser igjen neste uke så får vi se om det evt blir stråling igjen.

Fy flate, nå er det bare å sveve på denne skyen iallefall i 1 uke til. Så er det bare å vente på neste beskjed. 

 

En god klem til dere alle andre som er med på samme berg og dalbane ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

[sommermor]

På 25.3.2020 den 10.43, Suzanne skrev:

Jeg har en mor med langt fremtreden Parkinson. Hun fikk diagnosen for ca 15 år siden, og nå er det nesten ikke noe igjen av henne. Det har vært, og er, en lang smertefull "reise" i sorg, håpløshet, sinne og dårlig samvittighet. Jeg er hennes nærmeste pårørende, og det er en heltidsjobb. Parkinson er en forferdelig sykdom, med store fysiske smerter. Bivirkningene av medisinene er nesten like ille som selve sykdommen. Det er en progressiv sykdom, og det finnes ingen kur. Nå er hun ganske koko i lange perioder (litt som et uansvarlig barn), men plutselig fryser hun helt til, kan ikke røre seg, og da kommer panikkangsten. Jeg må være tilgjengelig hele døgnet da hun fortsatt bor hjemme. 

Sykdommen er ekstremt belastende for pårørende, og livet mitt har stått på vent i flere perioder. Jeg hadde en søster som døde for mange år siden, så sorg har nesten alltid vært en stor del av livet vårt. 

Snart må jeg ta en avgjørelse ang mammas bosituasjon. Kommunen vil ha henne i en tilpasset bolig. Jeg orker ikke tenke på det engang. Tar gjerne imot råd om hvordan jeg burde gå frem. 

KlemS

Jeg har også en mamma med samme sykdom, men ikke så dårlig som din mor. Jeg vil bare gi deg en klem.

[Gjest Suzanne]

1 time siden, sommermor skrev:

Jeg har også en mamma med samme sykdom, men ikke så dårlig som din mor. Jeg vil bare gi deg en klem.

Tusen takk, og klem tilbake❤

[Gjest Suzanne]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Tør nesten ikke skrive dette...Ingen tegn til spredning til hjernen. Jeg ble så glad! Trudde det knapt da jeg fikk høre det. Gått rundt som et nervevrak i hele dag. Helt pumpa når jeg fikk beskjeden. En helvetes berg og dalbane dette (beklager ordleggingen). 

Nye undersøkelser igjen neste uke så får vi se om det evt blir stråling igjen.

Fy flate, nå er det bare å sveve på denne skyen iallefall i 1 uke til. Så er det bare å vente på neste beskjed. 

 

En god klem til dere alle andre som er med på samme berg og dalbane ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

Så hyggelig å høre. Masse lykke til❤

[AnonymBruker]

1 time siden, Suzanne skrev:

Så hyggelig å høre. Masse lykke til❤

Takk ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Jeg har en pappa på 82 år, som i okt  19 begynte med immunterapi  mot føflekkreft mer spredning til lunger. Han fikk beskjed uken før påske om at de stopper beh,  da den ikke virker 😪 han har fått påvist spredning til lever også. Han er ny time hos kreftlegen  etter påske, men jeg er nokså engstelig for nå miste mim gode pappa. Jeg vet han er gammel , men han har aldri vært syk(virker ikke det  å heller)og jeg er veldig lik min pappa i personlighet,  selv om vi ikke er så nære som mamma og jeg. Dette er vondt, og jeg ver heller ikke hvordan jeg skal få fortalt vår datter på 7 år at henne morfar er alvorlig syk. 

Anonymkode: d9291...99c

[AnonymBruker]

Så leit å høre om alle tilfellene. 
har selv  begynt på en ny Berg og dalbane da min søster har fått kreft i bukspyttkjertelen med spredning, og det er ca 10 år siden mamma døde av samme type. Hva er oddsen

så ringte legen for p be om en sjekk

 

Anonymkode: d9d86...b54

[AnonymBruker]

En stund siden jeg har skrevet her..Vet nesten ikke om jeg er klar for å skrive nå heller. Vet liksom ikke hvorfor jeg skriver. 

Har vært noen runder med cellegift nå. Og denne uka fikk mamma en oppdatering på hva som skjer i kroppen. Cellegiften virker ikke lengre og svulsten har vokst.

Er som å få en knyttneve i magen. Vært uvel og frustrert de siste dagene. Føler meg desperat. Desperat etter å finne løsninger. 

Føler jeg har blitt ført inne i et fremmed og mørkt rom og jeg aner ikke hvordan det ser ut der for jeg har ikke funnet noe lysbryter enda. Og når jeg kanskje finner lysbryteren må jeg ta en god titt rundt meg å finne ut hvordan det faktisk ser ut og om jeg kan finne meg til rette.

Faan som jeg hater alt dette. Som jeg hater kreften. Som jeg hater koronaen som setter grenser for hverdagslivet. Jeg vil bare våkne av dette marerittet. Jeg er så sliten i hodet av alle følelsene og tankene. Jeg orker ikke alt det som venter oss. Alt det jævlige. Orker ikke.

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En stund siden jeg har skrevet her..Vet nesten ikke om jeg er klar for å skrive nå heller. Vet liksom ikke hvorfor jeg skriver. 

Har vært noen runder med cellegift nå. Og denne uka fikk mamma en oppdatering på hva som skjer i kroppen. Cellegiften virker ikke lengre og svulsten har vokst.

Er som å få en knyttneve i magen. Vært uvel og frustrert de siste dagene. Føler meg desperat. Desperat etter å finne løsninger. 

Føler jeg har blitt ført inne i et fremmed og mørkt rom og jeg aner ikke hvordan det ser ut der for jeg har ikke funnet noe lysbryter enda. Og når jeg kanskje finner lysbryteren må jeg ta en god titt rundt meg å finne ut hvordan det faktisk ser ut og om jeg kan finne meg til rette.

Faan som jeg hater alt dette. Som jeg hater kreften. Som jeg hater koronaen som setter grenser for hverdagslivet. Jeg vil bare våkne av dette marerittet. Jeg er så sliten i hodet av alle følelsene og tankene. Jeg orker ikke alt det som venter oss. Alt det jævlige. Orker ikke.

Anonymkode: cdb85...b4b

Vet hvordan du har det. Ene forelderen min gikk bort på grunn av kreft for litt siden. Mye opp og ned. Venting. Håp. Skuffelse. Håp igjen. 

Anonymkode: 9a8ab...53a

[AnonymBruker]

Jeg var nybakt mor, midten av 20 årene da min mamma døde av kreft etter korttidssykdom.   Hun svarte at det gikk bra når vi spurte henne. Savner henne veldig enda, det er snart 20 år siden.  Pappa var ikke vant med å ta seg av hus og hjem, men det har gått på et vis.

Nå nylig mistet jeg et søsken av kreft, denne gangen også etter korttidssykdom. Spør legene om det du lurer på, dvs er nok sykepleierne som svarer på spørsmålene..

Har opplevd disse litt forskjellig min mamma sa veldig lite, men mitt søsken har vært veldig åpen hele veien. Noe som har vært godt for oss rundt.  
jeg er sikker på at din mamma vil Skåne de rundt seg, er jo de rundt en er redd for.

Ta deg tid med moren din, og om det er noe du lurer på så spør henne

Anonymkode: d9d86...b54

[AnonymBruker]

Skriver for min egen del. Igjen så er det en stund siden jeg har vært innom her.

Spredning til hjernen. Fått stråling igjen. Og en ny type cellegift som ikke er brukt så mye. Hun har vært skikkelig dårlig de siste mnd. Inn og ut av sykehuset. Tror ikke det har vært en eneste uke hvor hun ikke har vært innlagt. Er stort sett bivirkninger samt infeksjoner som har ført til innleggelser.

Og nå har hun gått ned mye i vekt.. Matlysten er veldig dårlig. Fikk sjokk da jeg så henne sist gang. Hun så ut som en liten fugleunge..

Jeg kjenner henne liksom ikke helt igjen. Hun er ikke den hun en gang var. Humøret hennes, gnisten, den er der ikke. Hun er så sliten så sliten og hjertet mitt rives i filler av å se å høre hvor trasig det er for henne. 

Jeg tror ikke det blir flere cellegifter nå. Er grenser for hva kroppen hennes tåler. Infeksjon nå igjen og jeg håper antibiotika en gjør jobben sin..

 

Og det føles så forbanna ensomt ut alt. Kjenner jeg blir sur over snapper fra venninner med helt hverdagslige problemer. Forstår jeg er urettferdig men det bare velter opp en bitterhet i meg. Får lyst til å rømme til skogs helt for meg selv. Være helt alene. Konstant urolig. Og når jeg endelig klarer å slappe litt av og glede meg over noe så blir jeg kastet tilbake til virkeligheten og jævelskapet.

Sier ofte til henne hvor mye jeg beundrer henne og hvor glad jeg er i henne. Jeg er så redd for at hun skal føle seg alene. Jeg er så redd for å sitte igjen med en følelse av at noe er usagt.

💚

 

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Nå er det 9,5 år siden mamma døde av kreft, men husker det jo fortsatt godt. 

jeg har hatt veldig annerledes forhold til mine foreldre enn folk flest, pga omsorgssvikt, men bodd hjemme hele tiden, så var så klart glad i de. 

når mamma døde fikk jeg skikkelig sjokk. jeg trodde ikke det var mulig at hun skulle dø. hun var så sta og prata aldri om sånt, så jeg var virkelig ikke forberedt. Jeg gikk inn i min egen boble, hørte ikke hva folk sa, hadde høy piping i øra, bare surra helt for meg selv. fikk alvorlig angst og slet skikkelig en periode, men kom meg igjennom det. det føles fortsatt helt uvirkelig, og det er vel egentlig bare bra. kan ikke skjønne at jeg ikke har sett mamma på snart 10 år, og jeg klarer heller ikke å fatte at jeg aldri skal se henne igjen. det er jævlig rart. 

Anonymkode: 1b4a9...3a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.4.2020 den 16.46):

Jeg har en pappa på 82 år, som i okt  19 begynte med immunterapi  mot føflekkreft mer spredning til lunger. Han fikk beskjed uken før påske om at de stopper beh,  da den ikke virker 😪 han har fått påvist spredning til lever også. Han er ny time hos kreftlegen  etter påske, men jeg er nokså engstelig for nå miste mim gode pappa. Jeg vet han er gammel , men han har aldri vært syk(virker ikke det  å heller)og jeg er veldig lik min pappa i personlighet,  selv om vi ikke er så nære som mamma og jeg. Dette er vondt, og jeg ver heller ikke hvordan jeg skal få fortalt vår datter på 7 år at henne morfar er alvorlig syk. 

Anonymkode: d9291...99c

Min kjære gode pappa døde i januar.  Fikk en fin vår, feiret gullbryllup,  opplevde barnebarn sine bursdager,  og vi feiret jul sammen. Han ble akutt verre 6 dager før han døde,  og ble innlagt på lindrende avd hvor han døde stille og fredelig. ❤

Anonymkode: d9291...99c

[AnonymBruker]

Hei TS ❤️ Min mamma fikk en alvorlig hjerneblødning i mars i år. Vi hadde i det lengste håp om at det skulle gå bra, men nå har de funnet en stor, ondartet svulst på hjernen. Det er ikke noe de kan gjøre, så nå håper jeg bare at det går så raskt og smertefritt som mulig. Det føles helt uvirkelig at jeg skal miste mamma. Jeg var sikker på at hun kom til å bli over 90 år, så sunn og sprek som hun er. Det som kanskje gjør mest vondt er at hun ikke får oppleve å bli bestemor, noe jeg vet hun hadde gledet seg veldig til. Du har sikkert mange å støtte deg på nå, men gi beskjed om du har behov for å snakke med noen i samme situasjon ❤️ 

 

Anonymkode: 1c480...1ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.4.2021 den 13.50):

Hei TS ❤️ Min mamma fikk en alvorlig hjerneblødning i mars i år. Vi hadde i det lengste håp om at det skulle gå bra, men nå har de funnet en stor, ondartet svulst på hjernen. Det er ikke noe de kan gjøre, så nå håper jeg bare at det går så raskt og smertefritt som mulig. Det føles helt uvirkelig at jeg skal miste mamma. Jeg var sikker på at hun kom til å bli over 90 år, så sunn og sprek som hun er. Det som kanskje gjør mest vondt er at hun ikke får oppleve å bli bestemor, noe jeg vet hun hadde gledet seg veldig til. Du har sikkert mange å støtte deg på nå, men gi beskjed om du har behov for å snakke med noen i samme situasjon ❤️ 

 

Anonymkode: 1c480...1ce

Hei.

❤️ For en forferdelig vond beskjed! Hele livet blir jo snudd på hodet...

Vet dere hva slags svulst det er og om hun skal få noe behandling?

 

 

Her har det vært en tung uke. På 2.års dagen for diagnosen hennes fikk vi vite at de kan ikke gjøre mer for mamma nå. Vi vet ikke hvor lang tid hun har igjen. Var så vondt å høre henne si at nå dør jeg. Jeg har jo visst en stund at hun skal dø av dette. Og jeg har på en måte godtatt det. Jeg er bare så redd for at hun skal ha det vondt, at hun skal være urolig og redd. 

At døden kan være en slags befrielse forstår jeg godt. Mamma har vært så syk de siste mnd. Hun er seg ikke selv lenger. Hun er så preget av sykdommen og all behandlingen. Hun har liksom gitt seg litt overende.

Jeg skulle ønske jeg fikk henne til å le hjertelig slik hun pleide. Skulle ønske jeg fikk se henne ivrig slik hun pleide å være. Skulle ønske jeg fikk se henne være engasjert. Jeg skulle til og med ønske å se henne irritert!

De var virkelig livet alle disse dagene som kom og gikk.

 

Anonymkode: cdb85...b4b