For oss som er pårørende til noen med uhelbredelig kreft.

[AnonymBruker]

Min onkel døde av lungekreft mandag i forrige uke. Kreft er noe jævla dritt.

Anonymkode: e7f5d...9cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.5.2021 den 16.15):

Kondolerer så mye 😥 ❤️❤️ Jeg føler sånn med deg. Og kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det var så mye som måtte ordnes i ukene før bisettelsen, og da selve dagen kom klarte jeg nesten ikke å gråte. Jeg har heller ikke grått siden, selv om sorgen ligger som en tung klump i magen konstant. Jeg tror at kroppen går i beredskapsmodus for at vi skal takle det. 

Det kommer nok til å ta lang tid før du forstår at hun er borte for godt. Det har ikke gått opp for meg heller. Flere jeg har snakket med sier at den store sorgen kom flere måneder etter dødsfallet, da det begynte å gå opp for dem hva de hadde mistet. Så jeg er forberedt på at det er tunge tider i vente. 

Det er fint at du har din egen, lille familie å støtte deg på. Jeg har ikke barn selv, men etter at mamma gikk bort har det blitt helt tydelig for meg at jeg ønsker meg barn ganske snart. Familie er det viktigste og fineste man har, og ikke minst har jeg forstått hvor sårbar man er uten en familie. Jeg tenker bl.a. på hvordan det skulle gått med pappa, om han ikke hadde hatt meg og broren min...

Sender deg en stor klem i denne tunge siden ❤️ 

Anonymkode: 1c480...1ce

Takk ❤️❤️❤️

Hvordan går det med deg?

Jeg var så nervøs før begravelsen. Trudde jeg skulle besvime. Var helt grusomt før vi kom til kirken og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle klare å gå inn dit. Men inni kirken ble jeg helt rolig. Blomstene vi hadde valgt var helt nydelige. Og seremonien var helt i mammas ånd med tanke på valg av sanger.

Jeg gråt ikke så mye i kirken. Og har heller ikke grått så mye i etterkant. Det er av og til at jeg tårer opp. Sånn som når barnet vårt fikk ta noen karuseller i helgen på et mini-tivoli som hadde kommet til byen. Og pappa sa; dette skulle mamma ha sett..

Jeg kjenner bare på en uforståelighet. En stor vond klump i magen. Frustrasjon over at jeg aldri aldri mer skal få se henne. Jeg kommer aldri til å forstå det. Det er bare surrealistisk og vondt. Det er som en slags kjærlighetssorg. Men denne kjærligheten har så kraftige solide røtter som sitter langt inni hjertet så det gjør ekstra vondt.

Og så sliter jeg litt med tanker omkring hennes siste døgn. Det var ingen i familien som var hos henne dagen før hun døde. Vi skulle til henne den dagen hun døde men det gikk så fort. Hun døde på natten/tidlig tidlig morgenen og personen som var på nattevakt har ingen av oss hilst spesielt på så jeg føler hun var så alene.. Hørte aldri mammaen min nevne denne pleieren heller. Vi ble jo kjent med de som stort sett hadde ansvaret for mamma der men denne nattevakten møtte vi så og si aldri. Jeg vurderer å ringe dem for å få en skikkelig samtale om det siste døgnet hennes, jeg tror jeg trenger det.

 

Har vært mye med søsknene mine og faren min de siste 2 ukene og det har vært fint. Nå er jeg hjemme igjen. Skal starte på jobb igjen snart. Gruer meg veldig.. Men jeg nå ta tilbake hverdagen snart 🌺

 

 

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye til både TS og de andre i tråden som har mistet noen til kreft ❤️ det er en helt forjævlig sykdom.

Mistet selv pappaen min til spiserørskreft i fjor. Han fikk diagnosen i 2019, så fikk litt tid sammen med ham før han døde, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at han var en av dem som klarte seg. Husker hvor utrolig redd jeg ble da jeg fant ut hvor dårlig prognosen for hans type kreft var. Han var alltid en sprek og sunn mann, men det bryr jo kreften seg lite om..

Det gikk bra med ham helt til Mars i fjor, da ble han akutt dårligere. Jeg flyttet til utlandet i Januar i fjor og på grunn av kaoset med korona så kom jeg meg ikke tilbake til Norge, så vi sa hadet over Facetime. Det var helt surrealistisk. Da mamma fortalte at han var borte gråt jeg faktisk bare litt, før jeg fikk et totalt sammenbrudd noen dager senere. Klarer enda ikke skjønne at jeg aldri skal få se pappa igjen.

Vi fikk heldigvis holdt en kjempefin begravelse i August. Kirka var fylt opp med så mange gjester vi kunne ha, mange som hadde reist langveisfra. Det var veldig fint å se så mange mennesker som var glade i pappa! Det ble urnebegravelse (etter pappa's eget ønske) og jeg bærte urnen ut av kirken og til graven mens "We'll meet again" spilte. Klarer forsåvidt ikke å høre den sangen mer uten å begynne å grine.. men det var fint. Han fikk en av de fineste gravstedene på kirkegården også, under et stort tre.

Drømmer ofte om pappa og "glemmer" av og til at han er død, i fjor begynte jeg faktisk å se etter julegave til ham før jeg kom på at.. åja. Det er fremdeles fryktelig rart. Hadde liksom alltid trodd at pappa var en av dem som kom til å leve til han var minst nitti år. Sorgen forsvinner nok aldri, men nå klarer jeg å snakke om pappa uten å bryte ut i gråt. Han var et fantastisk menneske.

Anonymkode: 671af...629

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kondolerer så mye til både TS og de andre i tråden som har mistet noen til kreft ❤️ det er en helt forjævlig sykdom.

Mistet selv pappaen min til spiserørskreft i fjor. Han fikk diagnosen i 2019, så fikk litt tid sammen med ham før han døde, selv om jeg selvfølgelig skulle ønske at han var en av dem som klarte seg. Husker hvor utrolig redd jeg ble da jeg fant ut hvor dårlig prognosen for hans type kreft var. Han var alltid en sprek og sunn mann, men det bryr jo kreften seg lite om..

Det gikk bra med ham helt til Mars i fjor, da ble han akutt dårligere. Jeg flyttet til utlandet i Januar i fjor og på grunn av kaoset med korona så kom jeg meg ikke tilbake til Norge, så vi sa hadet over Facetime. Det var helt surrealistisk. Da mamma fortalte at han var borte gråt jeg faktisk bare litt, før jeg fikk et totalt sammenbrudd noen dager senere. Klarer enda ikke skjønne at jeg aldri skal få se pappa igjen.

Vi fikk heldigvis holdt en kjempefin begravelse i August. Kirka var fylt opp med så mange gjester vi kunne ha, mange som hadde reist langveisfra. Det var veldig fint å se så mange mennesker som var glade i pappa! Det ble urnebegravelse (etter pappa's eget ønske) og jeg bærte urnen ut av kirken og til graven mens "We'll meet again" spilte. Klarer forsåvidt ikke å høre den sangen mer uten å begynne å grine.. men det var fint. Han fikk en av de fineste gravstedene på kirkegården også, under et stort tre.

Drømmer ofte om pappa og "glemmer" av og til at han er død, i fjor begynte jeg faktisk å se etter julegave til ham før jeg kom på at.. åja. Det er fremdeles fryktelig rart. Hadde liksom alltid trodd at pappa var en av dem som kom til å leve til han var minst nitti år. Sorgen forsvinner nok aldri, men nå klarer jeg å snakke om pappa uten å bryte ut i gråt. Han var et fantastisk menneske.

Anonymkode: 671af...629

Takk for at du deler. En varm klem til deg ❤️❤️❤️

Anonymkode: cdb85...b4b

[Forglemmegei123]

Da har jeg lest alt dere har skrevet, og mitt hjertet blør sammen med dere. Jeg havnet på dette forumet ettersom jeg er nyutdannet sykepleier og er i daglig kontakt med kreftpasienter og pårørende. Ofte finner jeg det vanskelig å komme med trøstende ord da det er vanskelig å vite hva som er de rette tingene å si. Jeg trodde aldri dette kom til å være så vanskelig som det faktisk er. 

Selv opplevde jeg at mamma ble diagnostisert med brystkreft da jeg var 4 år. Hele min barndom var preget med kreften som hovedfokus, og veldig lite fokus på å være barn. Da jeg var 10 år døde hun. Dette er nå 22 år siden, og sorgen kan være helt lammende selv i dag. Jeg har hele min oppvekst slitt med depresjon, angst og selvmordstanker. Som barn ble vi ikke ivaretatt av helsepersonell, og kreftsykdommen var «hysjhysj» for barna. Dette har satt mange spor som har hemmet mitt voksne liv. Om jeg bare kunne gått tilbake i tid og fått bearbeidet mine tanker og følelser. Blitt inkludert i samtaler med sykepleiere og leger. Jeg håper så inderlig at barn som pårørende blir mer inkludert i dag. Og selv til dere som er unge voksne- og godt voksne. FØL! SKRIK! UTAGER! Gjør alt det som føles rett der og da. Det er fullt lov, og en nødvendighet for at sorgprosessen skal være lettere å håndtere etter bortgang. Sorg har ingen fasit. Oppsøk profesjonell hjelp hvis nødvendig.

Å ivareta sin egen psykiske helse er så utrolig viktig. Jeg prøver så godt jeg kan å fortelle den lille jenta jeg var mellom 4 og 10 år at jeg ikke kunne si eller gjøre noe annet enn det jeg var i stand til der og da. Jeg måtte jo bare være den «snille, gode og pliktoppfyllende» jenta som ikke plaget mammaen sin med tulleting. Men det er så vanskelig selv den dag i dag og godta. Slutte å kjenne på det uendelige tapet over å bli frarøvet det kjæreste jeg hadde. Jeg jobber veldig med meg selv, får profesjonell hjelp og har gjort enorm fremgang. Men dager hvor man føler seg alene med sorgen må jeg fortsatt bære. Det var derfor veldig, veldig godt å lese denne tråden og vite at man ikke er alene. Tusen takk for at dere deler. Og alle deres tanker og følelser tar jeg med meg videre i møte med pårørende på sykehuset. Sykepleien har virkelig reddet livet mitt, og kondolerer så mye til dere som har mistet deres kjære. 

[AnonymBruker]

Hammer skrev (På 17.8.2019 den 0.44):

Jeg mistet også min mor til kreft,hun hadde bukspyttkjertelkreft som få overlever. Hun jobbet ut desember og døde på kvinnedagen. Ting gikk veldig fort så det var utrolig vanskelig å se henne slik. Hun havnet til slutt på Hospice Lovisenberg i Oslo. Der var de utrolig flinke med henne og meg og min bror. Vi fikk snakke med prest og sosionom. Jeg sleit en del i etterkant,særlig hvis jeg var alene hjemme. Der jeg hadde det best var på jobb,da fikk jeg noe annet å tenke på. Jeg føler med deg❤️

Vet denne tråden er gammel, men ja bukspyttkjertelkreft er forferdelig. Hadde en grandonkel og en grandtante som fikk det. Min grandtante levde vel i nesten 2 år med det, hun kunne faktisk opereres, men som nesten alltid med selv operabel bukspyttkjertelkreft så kom det tilbake. 

Med min grandonkel gikk det fortere. Min mormor fikk beinmargskreft og levde i to år med det før det spredte seg mer og hun døde. Kreft er noe satan dritt. Så har man min bestefar som ble 100 og var frisk og sprek til han var 98. Så hos noen så er man heldig og unngår sykdom og andre plager. 

Anonymkode: fc4da...bad

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.5.2019 den 19.00):

Felles skjebne felles trøst sies det. 

Jeg kan jo ikke være den eneste som opplever at en som står meg veldig nær har fått en dødelig sykdom. Kanskje vi kan veksle erfaringer, tanker og følelser her? Jeg kjenner jeg savner det og vet liksom ikke hvor jeg skal snu meg..

Mamma har fått kreft og hun kommer ikke til overleve det. Jeg klarer nesten ikke å skrive de ordene der. Jeg har søsken og jeg har en far som jeg selvfølgelig prater mye med. Men allikevel så føles det ensomt ut..

Jeg har så mange spørsmål som jeg har lyst til å spørre en lege om men jeg kan jo ikke bare valse inn på et sykehus og kreve slikt heller. Er så rart å skal forholde seg til at mamma ikke skal være her så lenge. Skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Konstant vondt i magen. Og jeg som nettopp ble mamma selv og det er så sårt at mitt barn ikke skal få huske sin mormor.

 

Anonymkode: cdb85...b4b

Du kan be om en pårørende samtale med sykehus legen der du kan stille de spørsmålene du trenger svar på. Der kan du også snakke om dine følelser og tanker knyttet til dette. 
Alle pårørende kan kreve samtaler. Når du er på sykehuset og besøker henne, eller du kan jo ringe også så spør om du får en samtale. Dato og klokkeslett. 
Det har de plikt til. 
ellers vil jeg si at jeg føler med deg. Dette er tøft for deg og dere. Snakk med familie og venner og gjerne en fastlege om det du sliter med. Ikke gå med det alene

Anonymkode: 21a33...bb0

[AnonymBruker]

Jeg skrev forrige innlegg. Beklager da jeg ikke leste hele tråden. 
Kondolerer med mamman din ❤️ dette er vondt. Min erfaring med sorg er at det gjør så innmari vondt, så får en bedre dager, så slår det inn igjen med full kraft.. slik vil det gå en stund. Opp og ned. For meg er det slik, men vi er alle ulike. 
mitt råd er å ta dag for dag og unn deg selv å glede deg og ha det godt. 

Anonymkode: 21a33...bb0

[AnonymBruker]

Min kjære onkel fikk påvist bukspyttkjertelkreft med spredning for ca 4 mnd siden. Legen sir at han er heldig hvis han får oppleve jula 😢 

Anonymkode: bf712...39d

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjennom 14 år har kreft i tarmen med metastaser i lever og lunger.

Sykehuset har stoppet behandlingen fordi svulster vokser likevel.

Han er i bra form men det er dårlig med matlysten og det går jo bare en vei.

Jeg er utslitt mentalt, men det er det ingen som forstår virker det som.

Alle spør om han med INGEN spør hvordan jeg har det.

Av og til sier jeg at det er jævlig tøft og at både forholdet vårt og jeg er helt nedkjørt.

Da får jeg ingen kommentarer eller så svarer de bare ; "jaja forstår det". 

Mange forstår ikke at det er knalltøft for oss som er nærmest.

Anonymkode: 9aa4e...c31