Jeg skal bli tante, jeg bryr meg ikke.

[AnonymBruker]

I dette innlegget kommer jeg til så godt jeg kan å anonymisere den andre parten sitt kjønn(min søster/bror.) De som blir irritert av dette kan enten kommentere problemet eller gå utav tråden. Jeg er ikke interessert i å fortelle kjønnet til de andre nevnt i denne tråden. 

 

Ok. Jeg er ei jente/kvinne i begynnelsen av 20-årene som nå skal bli tante. Før graviditeten(lenge før) tenkte jeg at nå er det på tide at mitt søsken også får barn! Jeg ville bli tante. Men mitt søsken fikk samboer som bor på andre siden av landet og flyttet dit. Der bor dem den dag i dag. Jeg liker samboeren til søskenet mitt, sambo er hyggelig. Nå er desse gravide og min mor kjøper og strikker i et hakka kjør. Hun kjøper klær, sengesett, gardiner, leker, bilsete osv osv. Og jeg viser svært lite entusiasme for det. Jeg er helt likegyldig.

Jeg har samboer selv, men vi prøver ikke å få barn, så det er ikke problemet. Jeg tror problemet er at jeg og mitt søsken var svært tette i barndommen. Vi slåst som bare rakkeren, h*n var til tider jævlig, vi hadde det utrolig gøy sammen og fant på mange forskjellige leker og var mye sammen. Familien er ikke lengre foreldrene våre og oss barn, det er mitt søsken, samboeren til søskenet mitt og barnet. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg tror også at avstanden blir et problem. Jeg kommer til å se denne ungen 1-3 ganger i året. Jeg reiser ikke dit og de reiser sjelden til oss. 

Jeg liker det rett og slett ikke. Folk spør meg om jeg gleder meg til å bli tante, jeg svarer bare at det blir nå stas. Sannheten er at jeg ikke bryr meg om denne ungen. Jeg vil egentlig ikke at ungen skal komme og jeg syns det er en grusom tanke. 

Hvordan kan jeg skjerpe meg? Blir dette bedre? Jeg vil jo bare mitt søskenet det beste, men det beste er ikke hva jeg føler og tenker innvendig. Jeg føler meg både dum og teit og barnslig som ikke unner mitt søsken det h*n vil ha med samboeren sin.

Anonymkode: aaf12...4d5

[AnonymBruker]

Du må jobbe med tankene dine, du er sjalu.. 

Anonymkode: 66d44...4d4

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Det høres ut som om du er redd for å ikke bli prioritert, men tilsidesatt og glemt. Kan det være at du føler at du mistet søskenet ditt litt og litt...? Kanskje du kan snakke med h*n og fortelle at du håper at dere likevel vil stå hverandre nær, at deres forhold ikke vil forandres ❤️

[AnonymBruker]

Men ungen er jo ikke født enda!? Ser ikke helt problemet. Det er jo mange gravide som er litt likegyldig overfor sitt eget barn i magen, før det kommer ut og ting blir et par hakk mer konkret. Jeg var faktisk litt sånn selv Folk maste i vei om innkjøp og fargevalg på vegger på babyrom, og jeg bare *gjesp*.

Anonymkode: 557ac...9b9

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå deg. Du føler deg tilsidesatt og nedprioritert. Du er lei deg for å ha mistet kontakt med søskenet ditt. Kan du ikke snakke med h*n om det? Fortelle hvordan du føler det, på en rolig måte. Kanskje h*n forstår. Og kanskje de kommer oftere på besøk når den lille er født, slik at h*n får bli kjent med besteforeldre, tanter og onkler? Kanskje du kan dra på besøk bort dit også?

Anonymkode: 0df36...0ec

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I dette innlegget kommer jeg til så godt jeg kan å anonymisere den andre parten sitt kjønn(min søster/bror.) De som blir irritert av dette kan enten kommentere problemet eller gå utav tråden. Jeg er ikke interessert i å fortelle kjønnet til de andre nevnt i denne tråden. 

 

Ok. Jeg er ei jente/kvinne i begynnelsen av 20-årene som nå skal bli tante. Før graviditeten(lenge før) tenkte jeg at nå er det på tide at mitt søsken også får barn! Jeg ville bli tante. Men mitt søsken fikk samboer som bor på andre siden av landet og flyttet dit. Der bor dem den dag i dag. Jeg liker samboeren til søskenet mitt, sambo er hyggelig. Nå er desse gravide og min mor kjøper og strikker i et hakka kjør. Hun kjøper klær, sengesett, gardiner, leker, bilsete osv osv. Og jeg viser svært lite entusiasme for det. Jeg er helt likegyldig.

Jeg har samboer selv, men vi prøver ikke å få barn, så det er ikke problemet. Jeg tror problemet er at jeg og mitt søsken var svært tette i barndommen. Vi slåst som bare rakkeren, h*n var til tider jævlig, vi hadde det utrolig gøy sammen og fant på mange forskjellige leker og var mye sammen. Familien er ikke lengre foreldrene våre og oss barn, det er mitt søsken, samboeren til søskenet mitt og barnet. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg tror også at avstanden blir et problem. Jeg kommer til å se denne ungen 1-3 ganger i året. Jeg reiser ikke dit og de reiser sjelden til oss. 

Jeg liker det rett og slett ikke. Folk spør meg om jeg gleder meg til å bli tante, jeg svarer bare at det blir nå stas. Sannheten er at jeg ikke bryr meg om denne ungen. Jeg vil egentlig ikke at ungen skal komme og jeg syns det er en grusom tanke. 

Hvordan kan jeg skjerpe meg? Blir dette bedre? Jeg vil jo bare mitt søskenet det beste, men det beste er ikke hva jeg føler og tenker innvendig. Jeg føler meg både dum og teit og barnslig som ikke unner mitt søsken det h*n vil ha med samboeren sin.

Anonymkode: aaf12...4d5

dere har rett og slett kommet i avstand, og siden dere er i den alderen så er det normalt. Om dere ikke  har kommunisert noe før, så blir det ikke plutselig bra over natten, Og verre blir det. Det blir ikke bedre uansett. Og dere har fått forskjellige interesser på hver side. En annen ting er også hvordan har dere feiret høytider sammen før, møttes dere hos foreldrene deres? uansett er noe av livsyklusen for noen, men tror det er viktig du fokuserer på det du gjør idag, og det som er dine drømmer, og ikke gå tilbake og tenke på noe som allikevel du ikke får gjort noe med. 

Lykke til.

Anonymkode: aa3d5...d17

[AnonymBruker]

Jeg følte også en slags sjalusi/sorg over at kjernefamilien min brast når bror fikk seg samboer og barn. Da var det liksom ikke «oss fire» lenger, og alt ble annerledes med ferier, julefering og så videre. Merket også at foreldrene mine selvsagt var veldig opptatt av barnebarn - og jeg følte meg nok litt tilsidesatt som singel og barnløs. 

Jeg tror det er naturlig å føle disse tingene. Men prøv å legge dem til side, for det skader bare deg selv. Du trenger ikke være superinteressert i barnet heller, bare du er normalt høflig. Det er en overgang, og jeg tipper at etterhvert som barnet kommer og nye vaner/tradisjoner blir til, så vil disse følelsene blekne av seg selv. Babyen blir en naturlig del av din familie, tror jeg. 

Anonymkode: 5ae23...9b2

[AnonymBruker]

Jeg synes det er vanskelig å relatere meg til dine følelser. Jeg skal snart bli tante selv, og det blir første barnebarn til mine foreldre og mitt første tantebarn. Jeg er bare så utrolig takknemlig for at de endelig blir besteforeldre, da de andre barna deres har rukket å passere 35 uten å få barn (dette inkluderer meg selv). De er selvfølgelig veldig glade, og snakker en del om det og mamma strikker og ordner. Den relasjonen jeg har med mine foreldre og søsken er så god og solid at jeg ikke tviler på at de interesserer seg for meg selv om det kommer et barn. 

Jeg kommer nok heller ikke til å se barnet oftere enn maks 3-4 ganger i året, men gleder meg masse likevel. 

Anonymkode: 37851...5d1

[AnonymBruker]

Jeg syns også det var vanskelig da broren min flyttet til andre siden av landet og fikk seg kjæreste. Plutselig var jeg ikke viktig lenger, og de gode minnene fra barndommen fikk liksom en veldig brå slutt. Det hjalp heller ikke på at jeg ikke var spesielt begeistret for kjæresten hans. Skulle ønske jeg kunne si at det blir det samme igjen, men det gjør det rett og slett ikke. Etter broren min og dama flyttet tilbake hit fikk de barn, og det gjorde faktisk at vi kom nærmere hverandre igjen. Ikke like nærme som før, men litt bedre

Anonymkode: a2119...7e1

[AnonymBruker]

Tenker at set er helt greit. De kommer til å bry seg enda mindre om dine barn. Da har de fult opp med egne barn og 0 overskudd til å være tante og onkel. 

Anonymkode: 48646...fd8

[AnonymBruker]

Din identitet er veldig lenket med at dere er du din søster og dine foreldre. Men nå er familien større. Det er en gave, ikke en straff. Det er på tide å være voksen, og se at nå er det et barn som blir hovedfokuset og får mest oppmerksomhet, og at du er voksen og blir en voksenfigur for barnet. barnet vil se opp til deg og være glad i deg og ønske å bli sett og godtatt av deg. Du blir nok en av favorittene skal du se. 

Anonymkode: 9d0d6...282

[AnonymBruker]

Jeg og søsteren min er veldig nære. Vi ringer hver dag og er gode venner. Når hun fikk barn følte jeg st hun kun prioriterte ungen sin noe som var vanøig, men jeg kjente at jeg ble sjalu og følte meg glemt. Det gikk over da etterhvert. 

Anonymkode: ffa48...f7f

[AnonymBruker]

Min opplevelse er at du ikke er alene om å føle det slikt. Det virker spesielt som om den yngste i søskenflokken ofte sliter med en følelse av at tantebarnet vil ta plassen til dens familien. Babyen blir en rival og du føler på en form for sjalusi. I de tilfellene jeg kjenner til ble tanten glad i barnet etter det ble født og sjalusien forsvant da man så at man fortsatt har en plass i familien. 

Anonymkode: 7a9af...816

[AnonymBruker]

Litt i samme situasjon. Har et dårlig forhold til søsken. Liker ikke samboeren. Bor langt unna. Kommer ikke til å ha noe kontakt med ungen. Synd, for jeg hadde likt å være tante. 

Anonymkode: ae425...71f

[AnonymBruker]

Du er vel som de fleste av generasjonen som er i begynnelsen av 20-årene nå, narsissistske, selvsentrerte og for opptatt med å dyrke seg selv/sin egen lykke.... stakkars barnet 

Anonymkode: 8c71d...9e6

[Lostintranslation]

Det er en helt naturlig reaksjon, og for å være ærlig forbereder den deg bare på det som kommer: din bror/søster kommer til å være opptatt mesteparten av tiden, livet deres vil snus på hodet og det blir mindre tid til deres "søskenskap".

Du kommer nok til å føle en viss ømhet for dette barnet når du ser det komme. Men at du ikke er spesielt engasjert skal du ikke bebreide deg selv for.

Det at ditt søsken også har flyttet på andre kanten av landet bidrar jo til en del av det samme. Da er ikke kjernefamilien ved hjemstedet prioritert på samme linje som samboerens (mannens) familie. 

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å ikke ha noen følelser overfor noen som ikke er født ennå! 

 

Anonymkode: 121e7...859

[AnonymBruker]

Det er jo rimelig åpebart at du er sjalu.

Noe jeg kunne forstått om du hadde et barn selv som ikke fikk tilsvarende oppmerksomhet overhodet, eller at du selv ønsket barn og var ufrivillig barnløs.

Men. Du er sjalu på en baby. Og du har en slags separasjonssorg nå som du er forventet å leve et selvstendig voksent liv.

Jeg opplever det som noe infantilt, så dette bør du igrunnen fortsette å jatte høflig med på så godt du klarer.

Det er helt greit at man ikke klarer ¨produsere de varmeste følelsene for noen som bor milevis unna, men du er jo bare sjalu. Og har ganske sterke følelser for det.

Om jeg var moren eller broren din hadde jeg nok respindert med at du må grow the fuck up - så om du vil unngå det anbefaler jeg at du bare tar tiden til hjelp for å bli mer voksen rett og slett. 

Anonymkode: 778d8...a70

[AnonymBruker]

Dette endrer seg når du møter tantebarnet ditt.  Helt normale følelser. Det er uvirkelig for deg enda, men lover det kommer når du ser babyen ❤ 

Anonymkode: 217eb...606

[AnonymBruker]

Storesøsteren min og ektemannen hennes har en sønn nå, men som jeg nesten aldri har møtt...     

Hun møtte en fyr, flyttet til hjemstedet hans etter at hun fikk seg en fast jobb der, og de har bodd der siden den gang. Denne plassen ligger jo på en helt annen kant av landet, enn der jeg bor. Jeg har vært på besøk der hele TRE ganger. Da de skulle gifte seg, da barnet deres var født (og skulle døpes) og en gang da barnet var nærmere 10 år gammel.    

Men de har ALDRI tatt seg bryet med å besøke meg eller noen andre i hennes familie. Når man har ett SÅ ekstremt lite forhold til barn man er tante for, så hvorfor skal man egenrlig bry seg om man er "tante" da? 

Anonymkode: 4c3af...de6