Har dere slike rundt dere?

[AnonymBruker]

Jeg VET at man ikke kan bli likt av alt og alle. Men har dere en/flere i familien, jobben, skolen osv som lager sure miner, himler med øyne når en ser deg, hilser ikke, rett og slett ikke tåler trynet ditt og det er uten EN grunn? En del misunnelse inni bilde som vi trur. 

Hvordan er du med slike? Konfronterer du dem om hvorfor de er slik eller bare lar dem seile? Og hvorfor tror du de er slik mot deg?

Og enkelte ganger henvender de seg til deg KUN for at dem trenger noe!

Anonymkode: 6f906...7ff

[AnonymBruker]

*

Anonymkode: 6f906...7ff

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ingen slike rundt meg.

Anonymkode: e7f27...941

[AnonymBruker]

Har ei tante som oppfører seg sånn. Det bunner og grunner i at hun har vært sykelig sjalu på meg siden jeg ble født. Hun var fremdeles bare tenåring da jeg ble født, og ekstremt bortskjemt. Da jeg kom, og hun så jeg fikk ting, så hun meg som en trussel fordi hun ikke ville dele. Og den oppfatningen har hun hatt de 40 årene jeg har levd. Det har med årene bare blitt verre og verre, og hun prøver å sette opp folk innad i familien mot meg osv. Hun kan aldri si en fin ting om meg eller noe av det jeg lager til familieselskaper. Og åpner jeg munnen, så himler hun med øynene konstant. Nå i vinter fikk jeg så nok, at jeg har utestengt henne fra alt som har med livet mitt å gjøre. Og det kommer det til å fortsette med. 

Anonymkode: 58163...906

[AnonymBruker]

Bra kutt slike  som henne ut!

Anonymkode: 6f906...7ff

[Gjest Mass]

Det beste du gjør er å hilse på dem med navn og smile. Viss du tenker i negativ retning så vil du ubevisst lete etter ting som styrker din tanke. Og du vil finne det. Uten tvil. Og det må du snu. For de går sikkert og tenker det samme. Og siden du faktisk går rundt og tenker negativt så signaliserer du også det ut til andre. Som igjen forsterker deres tanker.

Ser du den runddansen? Smil mer og si hei, og så kanskje snur du det.

Endret 27. april 2019 av Mass

[AnonymBruker]

Jeg opplever akkurat det samme som deg, TS! Med mye refleksjon og mange nye erfaringer rikere, er jeg fremdeles usikker på hvorfor jeg er så uheldig. Dette har virkelig formet livet mitt, dessverre. Jeg er 23 år.

Helt siden ungdomsskolen har jeg opplevd spesielt jenter som har tråkket på meg, ønsket meg vondt. Dette er fra jenter som tydelig er usikre, som trenger å høyne seg. I senere tid har jeg også opplevd kolleger, medelever og venner jeg møter via andre venner osvosv. som ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg gir mye av meg selv, men flere tråkker liksom unna meg. Jeg skjønner ikke hvorfor ... Vi kan liksom ha en god tone, men det er akkurat som at de ikke mener jeg er kul nok? Det er akkurat som at en forbannelse henger over meg. 

Enten så sprer jeg en type usikkerhet, eller så handler det om sjalusi. Jeg skriver dette for å reflektere, og lurer derfor på hvorfor du, TS, føler at du opplever sjalusi? Selv har jeg alltid hørt at jeg har vært over gjennomsnittet attraktiv, har derfor hatt ganske mange gutter etter meg. Selv har jeg ikke vært spesielt guttegal, men jeg liker mennesker og har kommet godt overens med gutter. Jeg føler at jeg kan framstå som å være ganske god på de fleste arenaer, og foreldrene mine mener at forbannelsen jeg føler på kommer av dette grunnlaget. Sjalusi. Men jeg har jo ikke veldig lyst til å konkludere med dette, håper jo nesten det er en annen grunn. Likevel har jeg alltid kommet bedre overens med gutter, det har aldri skjedd noe drama der. Jenter har liksom alltid laget noe styr rundt meg, tråkket på meg, snudd gjenger mot meg. Jeg har blitt mobbet av jenter, uten å vite hvorfor. Folk som slenger stygge blikk, som snakker stygt i gjenger, og ei har til og med vært innlogget på facebook-profilen min for å følge med på de guttene jeg har pratet med. Jeg er sykt lei. Det eneste jeg ønsker er å komme overens med folk. Hvorfor må jeg oppleve dette? Jeg tenker jo også at det virker som jenter som er penere enn meg ikke opplever dette, så jeg tror kanskje jeg sprer en usikkerhet og at det mulig er lett å "ta meg". Og hvordan kan jeg gjøre noe med dette?

Jeg vil også legge til at jeg har begynt å skygge mennesker, til tross for at jeg elsker mennesker. Selv er jeg typen som kan sitte på en kafé og titte på andre mennesker, bare beundre andre. Folk er fine på hver sin måte. Men når jeg er med andre, så er jeg liksom ikke bra nok selv. 

Jeg vet ikke om TS kan bygge noe videre herfra, men jeg trenger virkelig å reflektere over det samme som deg. 

Anonymkode: 68302...6f9

[AnonymBruker]

^

Jeg vil også nevne at mange, slik du også beskriver, har kommet til meg kun for å få hjelp. Andre har stjelt idéer eller gjort det samme som meg, også skygger de meg deretter. 

Anonymkode: 68302...6f9

[Gjest AthenaRavenLuna]

Nei, sånne folk ser jeg ingen grunn til å ha rundt meg.

[AnonymBruker]

 

3 minutter siden, Catalina Culès skrev:

Nei, sånne folk ser jeg ingen grunn til å ha rundt meg.

Selv opplever jeg dette så mye at jeg lurer på om jeg gjør noe galt. Føler jeg blir behandlet urettferdig, og det gjør at jeg skygger mennesker. Opplever du det samme, TS?

Anonymkode: 68302...6f9

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever akkurat det samme som deg, TS! Med mye refleksjon og mange nye erfaringer rikere, er jeg fremdeles usikker på hvorfor jeg er så uheldig. Dette har virkelig formet livet mitt, dessverre. Jeg er 23 år.

Helt siden ungdomsskolen har jeg opplevd spesielt jenter som har tråkket på meg, ønsket meg vondt. Dette er fra jenter som tydelig er usikre, som trenger å høyne seg. I senere tid har jeg også opplevd kolleger, medelever og venner jeg møter via andre venner osvosv. som ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg gir mye av meg selv, men flere tråkker liksom unna meg. Jeg skjønner ikke hvorfor ... Vi kan liksom ha en god tone, men det er akkurat som at de ikke mener jeg er kul nok? Det er akkurat som at en forbannelse henger over meg. 

Enten så sprer jeg en type usikkerhet, eller så handler det om sjalusi. Jeg skriver dette for å reflektere, og lurer derfor på hvorfor du, TS, føler at du opplever sjalusi? Selv har jeg alltid hørt at jeg har vært over gjennomsnittet attraktiv, har derfor hatt ganske mange gutter etter meg. Selv har jeg ikke vært spesielt guttegal, men jeg liker mennesker og har kommet godt overens med gutter. Jeg føler at jeg kan framstå som å være ganske god på de fleste arenaer, og foreldrene mine mener at forbannelsen jeg føler på kommer av dette grunnlaget. Sjalusi. Men jeg har jo ikke veldig lyst til å konkludere med dette, håper jo nesten det er en annen grunn. Likevel har jeg alltid kommet bedre overens med gutter, det har aldri skjedd noe drama der. Jenter har liksom alltid laget noe styr rundt meg, tråkket på meg, snudd gjenger mot meg. Jeg har blitt mobbet av jenter, uten å vite hvorfor. Folk som slenger stygge blikk, som snakker stygt i gjenger, og ei har til og med vært innlogget på facebook-profilen min for å følge med på de guttene jeg har pratet med. Jeg er sykt lei. Det eneste jeg ønsker er å komme overens med folk. Hvorfor må jeg oppleve dette? Jeg tenker jo også at det virker som jenter som er penere enn meg ikke opplever dette, så jeg tror kanskje jeg sprer en usikkerhet og at det mulig er lett å "ta meg". Og hvordan kan jeg gjøre noe med dette?

Jeg vil også legge til at jeg har begynt å skygge mennesker, til tross for at jeg elsker mennesker. Selv er jeg typen som kan sitte på en kafé og titte på andre mennesker, bare beundre andre. Folk er fine på hver sin måte. Men når jeg er med andre, så er jeg liksom ikke bra nok selv. 

Jeg vet ikke om TS kan bygge noe videre herfra, men jeg trenger virkelig å reflektere over det samme som deg. 

Anonymkode: 68302...6f9

Det er jo MEG!! Men jeg ble skrevet om på facebook så mye stygt og usant. Jeg er matt, lei og gjør alt for å få det bedre. En ting jeg ikke klarer er å bare drite i det, gå videre og tenke at det er de som har et problem og er problemet. MEn jeg klarer det ikke. Det er svart i mitt liv pga det. Ille og verst er når det er kolleger og folk du omgås med hver dag! Klarer du å få det på avstand? Du er sikker en fantastisk jente som vil alle vel og bare ha det godt med deg selv og andre ❤️  

Anonymkode: 6f906...7ff

[AnonymBruker]

Du virker som et veldig godt menneske, TS ❤️Jeg er lei meg for at du opplever dette, og jeg håper vi kan få noe ut av dette sammen, ved å reflektere litt.
Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Jeg vet at dette har ødelagt livet mitt i en så stor grad, så for meg har det vært viktig å jobbe målrettet med dette. Tidligere hadde jeg det svært tungt, følte meg mislykka, ensom og fortvilet. Altså klarte jeg absolutt ikke å få det på avstand. Dette gjorde meg svært usikker, og jeg slet med prestasjonsangst, så ille at jeg ikke klarte å knyte skolissene mine foran andre. Da ettersom jeg ikke følte meg god nok til noe eller for noen. Ingen likte meg jo, tenkte jeg. 

Det har vært vanskelig å jobbe med dette ettersom jeg ikke vet roten til problemet, noe som igjen har gjort meg usikker. Men jeg vet hvor destruktivt det er å la disse tankene styre deg, det å være avhengige av andre (altså at du lar deg knekke av at andre ser stygt på deg etc.), samtidig som jeg ikke har hatt selvtillit nok til å være sikker på om jeg er bra nok. Så jeg har egentlig bare prøvd på nytt og på nytt, jeg prøver å ikke gi meg. Jeg prøver stadig å utfordre meg selv. Ta vare på deg selv, dyrk deg selv! Ikke gi deg, hopp inn i nye situasjoner med nye mennesker, ikke fjern deg fra sosialisering. Utfordre deg selv, bygg deg selv og fortsett prosessen du er i. 
Jeg vil egentlig anbefale deg mindfulness, hørt om det? Altså med dette så mener jeg å endre på tankemønsteret sitt, at man prøver å tenke på noe annet istedenfor å bekymre seg over problemer. Det er jo på ingen måte sunt for deg å tenke så mange negative tanker. Prøv å la livet leve. For du vet jo ikke hvorfor du opplever dette, for kanskje du overtenker? Men selv så blir jeg irritert når andre forteller meg at jeg overtenker, for problemene mine føles veldig reelt og utrolig urettferdig. Føler du det slik? Uansett så er du nødt til å bare stå litt i det, aldri gi deg. Vis deg sterkere og sterkere for hver dag, og ved å være sterk så mener jeg at du ikke skal bry deg om slik. Stå sterkt i deg selv. Jeg er sikker på at du er et fantastisk menneske.

Føler du at du fremstår usikker på noen som helst måte? At du sliter med selvhevdelse? 

Jeg er utrolig glad for at jeg fant denne tråden, ettersom jeg føler meg veldig alene om å oppleve hat fra andre så sterkt som jeg gjør. Til tross for at jeg har pratet med mange om dette, så virker det ikke som noen andre har opplevd det samme. 

Har du noen å prate med ang. dette? Kan jeg også spørre deg hvorfor du tror andre har vært sjalu på deg, er det jentedrama slik jeg beskriver det? 

Anonymkode: 68302...6f9

[AnonymBruker]

^

Jeg sender forresten en stor klem ❤️ 

Anonymkode: 68302...6f9

[AnonymBruker]

På 28.4.2019 den 23.00, AnonymBruker skrev:

Du virker som et veldig godt menneske, TS ❤️Jeg er lei meg for at du opplever dette, og jeg håper vi kan få noe ut av dette sammen, ved å reflektere litt.
Kan jeg spørre hvor gammel du er?

Jeg vet at dette har ødelagt livet mitt i en så stor grad, så for meg har det vært viktig å jobbe målrettet med dette. Tidligere hadde jeg det svært tungt, følte meg mislykka, ensom og fortvilet. Altså klarte jeg absolutt ikke å få det på avstand. Dette gjorde meg svært usikker, og jeg slet med prestasjonsangst, så ille at jeg ikke klarte å knyte skolissene mine foran andre. Da ettersom jeg ikke følte meg god nok til noe eller for noen. Ingen likte meg jo, tenkte jeg. 

Det har vært vanskelig å jobbe med dette ettersom jeg ikke vet roten til problemet, noe som igjen har gjort meg usikker. Men jeg vet hvor destruktivt det er å la disse tankene styre deg, det å være avhengige av andre (altså at du lar deg knekke av at andre ser stygt på deg etc.), samtidig som jeg ikke har hatt selvtillit nok til å være sikker på om jeg er bra nok. Så jeg har egentlig bare prøvd på nytt og på nytt, jeg prøver å ikke gi meg. Jeg prøver stadig å utfordre meg selv. Ta vare på deg selv, dyrk deg selv! Ikke gi deg, hopp inn i nye situasjoner med nye mennesker, ikke fjern deg fra sosialisering. Utfordre deg selv, bygg deg selv og fortsett prosessen du er i. 
Jeg vil egentlig anbefale deg mindfulness, hørt om det? Altså med dette så mener jeg å endre på tankemønsteret sitt, at man prøver å tenke på noe annet istedenfor å bekymre seg over problemer. Det er jo på ingen måte sunt for deg å tenke så mange negative tanker. Prøv å la livet leve. For du vet jo ikke hvorfor du opplever dette, for kanskje du overtenker? Men selv så blir jeg irritert når andre forteller meg at jeg overtenker, for problemene mine føles veldig reelt og utrolig urettferdig. Føler du det slik? Uansett så er du nødt til å bare stå litt i det, aldri gi deg. Vis deg sterkere og sterkere for hver dag, og ved å være sterk så mener jeg at du ikke skal bry deg om slik. Stå sterkt i deg selv. Jeg er sikker på at du er et fantastisk menneske.

Føler du at du fremstår usikker på noen som helst måte? At du sliter med selvhevdelse? 

Jeg er utrolig glad for at jeg fant denne tråden, ettersom jeg føler meg veldig alene om å oppleve hat fra andre så sterkt som jeg gjør. Til tross for at jeg har pratet med mange om dette, så virker det ikke som noen andre har opplevd det samme. 

Har du noen å prate med ang. dette? Kan jeg også spørre deg hvorfor du tror andre har vært sjalu på deg, er det jentedrama slik jeg beskriver det? 

Anonymkode: 68302...6f9

Skulle ønske jeg kunne skrive med deg eller prate med deg! Hilsen TS!

Beklager for sein svar!:( 

Anonymkode: 6f906...7ff

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det. De kan gå rett forbi meg og se rett fram som om jeh er ett spøkelse. Må klype meg selv for å være sikker😂... Neida..

Det eneste jeg tenker er at jeg ser så fin og sexy ut at hun er livredd for at hennes mann plutselig skal dukke opp og se meg.😂😂

Men seriøst, jeg tror det handler om misunnelse og en psykisk makt inni de som må vises. Jeg blir rede når de først snakker til meg. Jeg kvepper og får skjokk nesten. Trodde jeg var etr spøkelse, men så vat jeg plutselig ikke det lenger😳

Anonymkode: 9e980...a45

[AnonymBruker]

På 28.4.2019 den 19.53, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever akkurat det samme som deg, TS! Med mye refleksjon og mange nye erfaringer rikere, er jeg fremdeles usikker på hvorfor jeg er så uheldig. Dette har virkelig formet livet mitt, dessverre. Jeg er 23 år.

Helt siden ungdomsskolen har jeg opplevd spesielt jenter som har tråkket på meg, ønsket meg vondt. Dette er fra jenter som tydelig er usikre, som trenger å høyne seg. I senere tid har jeg også opplevd kolleger, medelever og venner jeg møter via andre venner osvosv. som ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Jeg gir mye av meg selv, men flere tråkker liksom unna meg. Jeg skjønner ikke hvorfor ... Vi kan liksom ha en god tone, men det er akkurat som at de ikke mener jeg er kul nok? Det er akkurat som at en forbannelse henger over meg. 

Enten så sprer jeg en type usikkerhet, eller så handler det om sjalusi. Jeg skriver dette for å reflektere, og lurer derfor på hvorfor du, TS, føler at du opplever sjalusi? Selv har jeg alltid hørt at jeg har vært over gjennomsnittet attraktiv, har derfor hatt ganske mange gutter etter meg. Selv har jeg ikke vært spesielt guttegal, men jeg liker mennesker og har kommet godt overens med gutter. Jeg føler at jeg kan framstå som å være ganske god på de fleste arenaer, og foreldrene mine mener at forbannelsen jeg føler på kommer av dette grunnlaget. Sjalusi. Men jeg har jo ikke veldig lyst til å konkludere med dette, håper jo nesten det er en annen grunn. Likevel har jeg alltid kommet bedre overens med gutter, det har aldri skjedd noe drama der. Jenter har liksom alltid laget noe styr rundt meg, tråkket på meg, snudd gjenger mot meg. Jeg har blitt mobbet av jenter, uten å vite hvorfor. Folk som slenger stygge blikk, som snakker stygt i gjenger, og ei har til og med vært innlogget på facebook-profilen min for å følge med på de guttene jeg har pratet med. Jeg er sykt lei. Det eneste jeg ønsker er å komme overens med folk. Hvorfor må jeg oppleve dette? Jeg tenker jo også at det virker som jenter som er penere enn meg ikke opplever dette, så jeg tror kanskje jeg sprer en usikkerhet og at det mulig er lett å "ta meg". Og hvordan kan jeg gjøre noe med dette?

Jeg vil også legge til at jeg har begynt å skygge mennesker, til tross for at jeg elsker mennesker. Selv er jeg typen som kan sitte på en kafé og titte på andre mennesker, bare beundre andre. Folk er fine på hver sin måte. Men når jeg er med andre, så er jeg liksom ikke bra nok selv. 

Jeg vet ikke om TS kan bygge noe videre herfra, men jeg trenger virkelig å reflektere over det samme som deg. 

Anonymkode: 68302...6f9

Nesten som jeg kunne skrevet dette selv!... Samme situasjon... Kjæresten min sier også at det handler om misunnelse. Men det hjelper ikke det da.... Hvordan få vekk misunnelse da? Må vi gjømme de gode egenskapene, legge på oss 10 kg, og klippe håret..?

Bra jeg ikke er alene om dette da... Jeg trodde det...

 

Anonymkode: 9e980...a45

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd så mye av det i vennekretsen, skoler og på personlige sosiale arenaer, men på arbeidsplassen... da jeg startet å jobbe her så tok det ikke mange dagene før jeg hadde flere "imot" meg, som var frekke, rappkjeftede, og virket som å virkelig ha lagt meg for hat! 

Jeg har et helt middels utseende, og på arbeidsplassen er det kun damer.. jeg var den yngste da jeg startet her. Det endte med et møte med sjefen, der jeg selvfølgelig fikk all støtte, hun ene fikk sparken faktisk.. jeg har aldri fått noe svar eller bekreftelse på hvorfor de misslikte meg sånn, jeg ble direkte mobbet faktisk. Det rettet seg og ble bra igjen etter det møte da, men jeg tenker fortsatt på det, hva som gjorde at de var sånn imot meg, jeg klarer ikke å forstå det! Jeg prøvde å spørre dem under møte, men de nektet bare for at de misslikte meg. 

(Btw så var det ikke jeg som tilkaldte sjefen ang dette, der var en annen kollega som fikk det med seg og meldte til sjefen på mine vegne uten å si noe til meg om at hun gjorde det først, så heldigvis!, jeg var ny og hadde verken turt å ta det opp med sjefen eller konfrontere de personlig. Jeg slet så sykt med det at jeg kunne begynne å gråte med en gang jeg gikk ut av døra fra jobb da jeg skulle hjem, hadde ingen krefter når jeg kom hjem) 

Anonymkode: 84229...119

[Sliten&kjørt52]

På 27.4.2019 den 15.57, AnonymBruker skrev:

Jeg VET at man ikke kan bli likt av alt og alle. Men har dere en/flere i familien, jobben, skolen osv som lager sure miner, himler med øyne når en ser deg, hilser ikke, rett og slett ikke tåler trynet ditt og det er uten EN grunn? En del misunnelse inni bilde som vi trur. 

Hvordan er du med slike? Konfronterer du dem om hvorfor de er slik eller bare lar dem seile? Og hvorfor tror du de er slik mot deg?

Smarte lillebroren til han ei ex valgte å dumpe, for å bli sammen med meg hadde slengt nåkk dritt, på jobb. Taklet han inn i en vegg, forklarte han hva framtiden hans kom til å bestå av...

Han fant seg ny jobb.

a.

Endret 11. mai 2019 av Sliten&kjørt51
LØSE OPPDRAG