Jeg holder på en hemmelighet. Hjemme sloss vi, og det er min skyld.

[AnonymBruker]

Jeg har vansker for å uttrykke meg blant nye mennesker.

Oppveksten min var veldig fin, men i deler av barndommen opplevde jeg likevel mye krangling i hjemmet. Kranglingen fikk jeg alltid skylden for, da ettersom storesøstra mi gjorde moren min blåøyd og ga meg skylden for noe jeg ikke hadde gjort. Hun pekte alltid på meg. Familien min sendte meg til psykolog, mente at jeg skapte familieproblemer. Egentlig burde hele gjengen vært til familieterapi, men der satt jenta på 12 år og gren over at hun følte hun ødela hele familien. De taklet ikke krangling så godt, skrek høylytt og sa mye stygt. Jeg var det sorte får, hun som alltid gjorde noe galt. Jeg hadde i tillegg mange meninger, og sa imot dersom jeg syntes noe var urettferdig eller galt, noe ingen i familien min taklet så bra. Dette gjorde vondt for meg, for den lille jenta jeg var ønsket jo ikke å føle meg slem. Inne i meg satt det ei jente som kun ønsket rettferdighet, dette sto så sterkt hos meg. Egentlig følte jeg meg snill, men det virket ikke som andre syntes at jeg var det? Hva gjorde jeg galt? Hvorfor lagde jeg så mye krangling hjemme?

Dette resulterte senere i store vansker i den sekundære sosialiseringen, der hvor jeg skulle entre en verden hvor mennesker kom fra alle typer familier. Der hvor jeg ikke visste hvor sårbare andre var, eller hvor mye de tålte før de knakk sammen. Jeg følte at jeg hadde en mørk hemmelighet, at jeg egentlig var et udyr. Blant andre mennesker passet jeg derfor i høy grad på å framstå veldig snill, høflig, hun som alltid var positiv. Dette sitter i meg den dag i dag. Jeg sier takk flere tusen ganger, og på samme måte unnskylder jeg meg, fordi jeg vet hvordan det føles å ikke bli satt pris på. Jeg vet hvordan det føles å bli såra, eller være den som urettferdig blir satt til veggs, og jeg ønsker så sårt å ikke legge den følelsen på noen andre. Derfor har jeg blitt veldig forsiktig, veldig usikker blant andre mennesker.

Usikkerheten min giør at folk misforstår meg. Det virker ikke som folk tar meg seriøst, at jeg ikke "betyr så mye". Fordi jeg ikke klarer å uttrykke meg, si ifra når jeg mener andre gjør noe galt. Jeg er jo vant til å få kjeft for det. Folk er redd for å kødde med meg, fordi de tror jeg er ekstremt sårbar. Det virker ikke som jeg har så sterk personlighet, at jeg ikke har så mange meninger. Dette er tvert imot, men jeg klarer ikke å uttrykke det godt nok. Mennesker skygger meg. En ond sirkel, eller hva?

Jeg har et veldig godt forhold til familien min, og jeg liker meg selv blant dem i dag. I dag er jeg 23 år. Vi krangler ikke så mye lenger, til tross for at foreldrene mine takler svært dårlig å høre nye meninger. Jeg orker ikke like ofte å diskutere ting. De skal alltid ha rett. Jeg har en kjæreste som har sett dette, som er veldig bevisst på å ha egne meninger rundt dem ettersom de trenger å oppleve det. Og jeg vil også trekke frem at jeg klarer å være hundre prosent meg selv rundt kjæresten min også. Vi diskuterer, reflekterer og sier imot hverandre. Men jeg føler meg likevel ikke slem, fordi det blir i høyere grad normalisert. MEN rundt venner klarer jeg ikke dette. Jeg slapper ikke av, er livredd for å såre andre. For hvor går grensa? 

Jeg har ikke angst, enda. Jeg elsker mennesker, men jeg holdes tilbake av denne usikkerheten. Dette gjør igjen at jeg holder meg mye for meg selv, fordi jeg blant andre føler meg som et annet menneske jeg ikke liker. 

Jeg har vært til psykolog, 
men egentlig ikke på grunn av dette. For alt dette har også resultert i derealisering. Jeg vet ikke hvordan virkeligheten er lenger. Jeg trenger hjelp, men jeg har ikke trua. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: a94af...cb1

[AnonymBruker]

^ Vel og merke så bor jeg ikke med familien min lenger, og det spiller jo veldig inn.

Anonymkode: a94af...cb1

[AnonymBruker]

Fortsett hos psykolog.

Anonymkode: 4df7e...fbc

[AnonymBruker]

TS her.

Takk for svar!

Men jeg har ikke trua. Hvordan kan noen hjelpe meg til å uttrykke følelser, være hun som faktisk tør å si ifra? Jeg ønsker å bli hørt, sett, føle at noen forstår meg. Jeg ønsker ikke å unnskylde meg når jeg såvidt kommer borti noen med skuldra, eller å overdrive et takk kun fordi jeg fikk et glass med vann (og ja, det har skjedd).

Jeg har vært til flere psykologer, hun siste var ekstremt flink. Likevel har jeg ikke trua. 

Anonymkode: a94af...cb1

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Takk for svar!

Men jeg har ikke trua. Hvordan kan noen hjelpe meg til å uttrykke følelser, være hun som faktisk tør å si ifra? Jeg ønsker å bli hørt, sett, føle at noen forstår meg. Jeg ønsker ikke å unnskylde meg når jeg såvidt kommer borti noen med skuldra, eller å overdrive et takk kun fordi jeg fikk et glass med vann (og ja, det har skjedd).

Jeg har vært til flere psykologer, hun siste var ekstremt flink. Likevel har jeg ikke trua. 

Anonymkode: a94af...cb1

Tren på selvhevdelse sammen med psykologen og ellers. Det finnes også selvhevdelsesgrupper som du kan delta på hvis du blir henvist av psykologen.

Anonymkode: 3dd68...21d