Holde løft til avdød selv om det sårer pårørende?

[Sliten&kjørt52]

Del dette med presten, og B a r e presten... Ta dette så med  deg i grava...

Nevn det aldri igjen, -og brenn brevet, når presten har lest -IMHO.

a.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt før påske ble jeg uventet kontaktet av min kusine, som var alvorlig syk.  Vi har hatt nokså lite kontakt de siste 20 årene og hun har hatt et hardt/vondt liv.  Da jeg møtte henne var hun svært preget av sykdommen, og i store smerter.  Grunnen til at hun kontaktet meg var at hun lurte på om jeg ville lese opp et brev fra henne til deltakerne i begravelsen hennes (hun visste hun kom til å dø om ikke lenge).  Hun hadde ikke ork til å snakke så mye med meg, men selvfølgelig lovte jeg å gjøre som hun ba meg om.

Begravelsen er i neste uke og jeg har jo lest dette brevet.  Og det er ingen tvil om at deler av det vil føles vondt å høre for hennes nærmeste (foreldre og søster).  Det er endel bitterhet der, sinne, hun beskriver en barndom som på grunn av mobbing var mye verre enn de rundt henne kan ha visst om (og at hun ble mobbet, det visste vi).  Men mest av alt er det et brev om lengselen til en som står utenfor det meste og som så inderlig gjerne vil inn, men som ikke får det til.  Hun er flink til å skrive og det vil være krevende å lese.

Men bør jeg gjøre det?  Brevet inneholder ikke noe "takk for alt, jeg elsker dere" så jeg kan ikke lese deler av det heller.  Foreldrene hennes ønsker ingen henvendelser nå, søsteren hennes har akkurat fått barn som har hatt litt startvansker så jeg har ikke så lyst til å "mase" på henne om dette heller.  Venner hadde hun ikke.

Så; bryte løfte til avdød eller såre pårørende?

Anonymkode: fe207...3b3

Døde folk bryr seg ikke, Ts. De er døde. Sorg handler om de gjenlevende. Om du har behov for å «hedre hennes ønske»: les opp brevet ved graven (alene eller sammen med en prest) eller et sted hun trivdes godt og la det hele være.

Eventuelt kan du ringe presten og høre om det er greit at du leser det for hen. Så har du jo på et vis lest det opp.

Anonymkode: f93ad...bc5

[absinthia]

Snakk med presten om hva han mener. Prester har sjelesorg som en del av utdanningen og kan være gode veiledere , når det gjelder slikt. https://no.m.wikipedia.org/wiki/Sjelesorg

 

[Gjest NotYou]

Her går jeg for; det man ikke vet har man ikke vondt av.. 

Den nærmeste pårørende kan få brevet. Jeg ville også ha fortalt vedkommende om avdødes ønske, men aldri i livet ville jeg ha lest opp et slikt brev i selve begravelsen. Var hun ikke modig nok til å ta dette med familien før hun døde, så får det faktisk bli med henne i graven. Å få høre om brevet vil være nok smertefult for de nærmeste. Tenkt om man skulle sittet i begravelsen og fått dette servert.. 

[Alice123]

Vær veldig klar over TS, at din avdøde kusine du ikke har hatt noe forhold til, lar deg ta støyten i en familiekonfliklt hun ønsker å ha siste ordet i.

Jeg ville ALDRI ha lest opp et slikt brev i begravelsen. Jeg har selv vært i en begravelse hvor omtrent akkurat det samme skjedde, og etterspillet er forstatt bittert, 10 år senere (jeg hadde ikke personlig et forhold til avdøde eller denne konflikten, men har nært forhold til etterlatte og vet derfor hvordan ståa er). Tro meg når jeg sier at dette ikke er noe du ønsker å bli en del av.

Som flere andre her skriver: turte hun ikke ta dette opp med familien på dødsleiet, får hun ta det med seg i graven.

Om du ønsker å snakke med noen, er presten et godt alternativ.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg synes ikke du skal gjøre det. Jeg ville også snakket med presten, og evt gitt de brevet senere. Om det var beskjeder hun ville familien skulle få, så kan de få lese dem, ikke alle som er i begravelsen. Føler det blir offentlig ydmykelse å lese det opp for alle der det vil være mange som ikke har vært innblandet. Klandring hører ikke hjemme i en begravelse. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vondt nok som det er å begrave noen man er glad i

Det er ikke tilfelle her, så vidt man forstår.
Jeg ville oppfylle mitt løfte på den måten at jeg sendte brevet til de pårørende ei uke etter begravelsen. Det er mer skånsomt, og så kan de ta imot skyllebøtta i enerom og tenke seg litt om før de blir avkrevd en mening om brevet. 

Anonymkode: df190...318

[Sliten&kjørt52]

2 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg synes ikke du skal gjøre det. Jeg ville også snakket med presten, ...

-Klandring hører ikke hjemme i en begravelse. 

Døden har mange ansikter, -og ¨settinger¨... Vanskelige, alvorlige og krevende greier...

Ga en mann som var veldig viktig i livet mitt, i en situasjon der han trodde han skulle dø, -for å skåne sine aller nærmeste, hjelp til å fjærne han fra ei vegløs hytte. Han ble skikkelig dårlig på vegen ut, -fikk meg til å gi ett løfte om å ALDRI prøve å gjennopplive han... Par år etterpå satt jeg og døttrene hans å så en video vi hadde leid, pauset filmen, de skulle ned å spise middag. ... Yngste dattra, som jeg var SYKT Forelsket i, roper navnet mitt med en stemme jeg aldri hadde hørt før, vi var vokst opp sammen, hun visste jeg hadde trening i frivillig ¨ambulanse-tjeneste¨ -E.G. Pga. pappaen hennes.

Stans, bare ralla i karen, han hadde endelig fått det digre HJÆRTEINNFARKTET Han hadde ønsket seg, planta fjeset i tallerkenen... ALLE SKREK Meg i tryne -GJØR NOE... REDD HAN ...

Jeg nølte 0,5 sekund, -feiga ut. -Startet med HLR...

-Det gikk heldigvis ¨bra¨, -han ble fri fra ett overkjipt liv, på veg til sykehuset... Er ikke alt man bør spørre noen om, men jeg mente, eller trodde jeg mente det jeg sa, 

-da jeg sa jeg aldri ville gjøre det. Gikk  m a n g e  runder med meg selv, på DET valget, ...

- kan regnes I ÅR. ... Var ikke mer enn ca. myndig da. Endte opp med å jobbe,

-med å prøve å gjøre godt, for sjuke folk. ƨkke mye jeg væit, -men livet er en rar dings,

-OG DET GÅR OVER. 

a

 

Endret 27. april 2019 av Sliten&kjørt51
Tillegsinfo + rot.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt før påske ble jeg uventet kontaktet av min kusine, som var alvorlig syk.  Vi har hatt nokså lite kontakt de siste 20 årene og hun har hatt et hardt/vondt liv.  Da jeg møtte henne var hun svært preget av sykdommen, og i store smerter.  Grunnen til at hun kontaktet meg var at hun lurte på om jeg ville lese opp et brev fra henne til deltakerne i begravelsen hennes (hun visste hun kom til å dø om ikke lenge).  Hun hadde ikke ork til å snakke så mye med meg, men selvfølgelig lovte jeg å gjøre som hun ba meg om.

Begravelsen er i neste uke og jeg har jo lest dette brevet.  Og det er ingen tvil om at deler av det vil føles vondt å høre for hennes nærmeste (foreldre og søster).  Det er endel bitterhet der, sinne, hun beskriver en barndom som på grunn av mobbing var mye verre enn de rundt henne kan ha visst om (og at hun ble mobbet, det visste vi).  Men mest av alt er det et brev om lengselen til en som står utenfor det meste og som så inderlig gjerne vil inn, men som ikke får det til.  Hun er flink til å skrive og det vil være krevende å lese.

Men bør jeg gjøre det?  Brevet inneholder ikke noe "takk for alt, jeg elsker dere" så jeg kan ikke lese deler av det heller.  Foreldrene hennes ønsker ingen henvendelser nå, søsteren hennes har akkurat fått barn som har hatt litt startvansker så jeg har ikke så lyst til å "mase" på henne om dette heller.  Venner hadde hun ikke.

Så; bryte løfte til avdød eller såre pårørende?

Anonymkode: fe207...3b3

Du ringer prestekontoret og tar en prat med presten. Lar han lese brevet og gjøre seg opp en mening om saken. 

Alternativt gjør det det samme med begravelsebyrået. 

Både prest og begravelsesbyråansatte er vant til denne typen saker, i motsetning til alle "synserne" på kvinneguiden.

Anonymkode: aa7c7...944

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

TS.

Jeg håper ikke jeg har gitt inntrykk av at min kusine anklager sine nærmeste direkte for mobbingen, altså, for det er ikke det som er tonen i brevet.  Det er mer en måte å forklare sin vanskelige livssituasjon på, årsaken til uførhet, ensomhet, (psykisk) sykdom etc, men det ligger jo implisitt føler jeg at ingen gjorde noe (ingen=både foreldre og skole, blant annet).  Mer som "jeg gråt og dere så meg ikke", at hun selvskadet for å bli sett, for eksempel.  Det finnes ingen formuleringer av typen "Jeg hater dere, mor og far", hvis dere skjønner.

Om jeg kan omformulere? Nei, jeg kjente henne heller ikke, må jeg med skam melde.  At hun skrev så godt, ante jeg ikke, og midt oppe i alt det triste har hun noen formuleringer som er hylende morsomme (dog av den mer galgenhumoristiske typen) - jeg visste virkelig ikke at hun var morsom.

Takk for tipset om å snakke med presten!

Anonymkode: fe207...3b3

Da synes jeg hennes ønsker skal respekteres. Det er dog muligens bedre om presten kan lese det.

Anonymkode: fb345...15b

[Apis]

Hvor mye er faktisk henne og hvor mye er det sykdommen som snakker i det brevet? Umiddelbart tenker jeg at jeg hadde tatt kontakt med presten og latt han bruke brevet i minneordet, vis presten finner det formålstjenlig, trenger jo ikke gjengis bokstavelig heller 

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt før påske ble jeg uventet kontaktet av min kusine, som var alvorlig syk.  Vi har hatt nokså lite kontakt de siste 20 årene og hun har hatt et hardt/vondt liv.  Da jeg møtte henne var hun svært preget av sykdommen, og i store smerter.  Grunnen til at hun kontaktet meg var at hun lurte på om jeg ville lese opp et brev fra henne til deltakerne i begravelsen hennes (hun visste hun kom til å dø om ikke lenge).  Hun hadde ikke ork til å snakke så mye med meg, men selvfølgelig lovte jeg å gjøre som hun ba meg om.

Begravelsen er i neste uke og jeg har jo lest dette brevet.  Og det er ingen tvil om at deler av det vil føles vondt å høre for hennes nærmeste (foreldre og søster).  Det er endel bitterhet der, sinne, hun beskriver en barndom som på grunn av mobbing var mye verre enn de rundt henne kan ha visst om (og at hun ble mobbet, det visste vi).  Men mest av alt er det et brev om lengselen til en som står utenfor det meste og som så inderlig gjerne vil inn, men som ikke får det til.  Hun er flink til å skrive og det vil være krevende å lese.

Men bør jeg gjøre det?  Brevet inneholder ikke noe "takk for alt, jeg elsker dere" så jeg kan ikke lese deler av det heller.  Foreldrene hennes ønsker ingen henvendelser nå, søsteren hennes har akkurat fått barn som har hatt litt startvansker så jeg har ikke så lyst til å "mase" på henne om dette heller.  Venner hadde hun ikke.

Så; bryte løfte til avdød eller såre pårørende?

Anonymkode: fe207...3b3

Be om samtale med presten om det og la presten lese det. 

Synes uansett at det ikke bør leses opp i selve begravelsen men kanskje heller tas i ettertid. 

Anonymkode: 37bde...230

[exictence]

15 timer siden, hind skrev:

Ikke snakk om at jeg ville lest det opp i begravelsen og lagt stein til byrden for de som sørger, men jeg ville gitt dem brevet en stund etterpå når de hadde fått summet seg litt. Jeg tror det vil oppleves vondt, sårende og kanskje også skamfullt å få noe sånt opplest når det er mange mennesker tilstede. De vet sikkert om følelsene hun hadde, men å trekke dem fram i begravelsen er brutalt.

Helt enig.

Dette synes jeg du skal gjøre.

 

[AnonymBruker]

Dette brevet skal du gi til presten. Du har ingen forpliktelse til å være talerør for noe som vil være belastende for de pårørende å høre i en begravelse. Presten kan så vurdere hvordan dette skal håndteres videre. Han eller hun kan f eks ta inn noe av det i sin tale, og så levere brevet til de pårørende senere. Han er nok uansett bedre til å formidle dette enn deg. Han kan sette et budskap fra en dødssyk i rammer som gjør det lettere for familien å ta inn over seg innholdet. Dette er ikke noe familien trenger midt oppe i begravelsen.

Anonymkode: d7324...1fd

[Gjest Made4u]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er kun ondsinnet hevn, ta hensyn til de levende.

Anonymkode: 23b00...e6f

Ville ikke sagt det slik, tror heller det er ment mer som en forklaring på hva som har gått galt, altså et ønske om forståelse og ikke minst at det skal være en øye-åpner for etterlatte.

[SoWhat?]

Skjønner ikke dere som tolker dette brevet som hevn osv. Det er jo bare hennes historie, og alle rundt vet nok... Ja, så klart vil noe av det være vondt å høre, men så lenge hun ikke direkte klandrer noen, så ser jeg ikke helt det store problemet. Jeg tenker også at siden hun er god på å skrive kan hun ha brukt tid på dette for å få formidlet. Ser også at hun har brukt humor, om enn svart.

Det som uansett MÅ gjøres er å vise dette til familien, foreldre og søsken. Du må ta kontakt med dem om et par dager og informere om brevet, at du er bedt om å lese det opp, men ikke kan gjøre det om de ikke har lest og er enige. 

Du kan jo snakke med presten, men jeg ville kontaktet familien i første rekke. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, SoWhat? said:

Skjønner ikke dere som tolker dette brevet som hevn osv.

Nå forklarer ts det litt annerledes i et senere innlegg som gir et annet inntrykk av brevet. Men når hun skriver i åpeningsinnlegget at det er et brev som vil være vondt å høre for familie, så nevenr hun bitterhet og sinne, så kan man tolke det dit at bitterhet og sinne også er rettet mot familien. 

Anonymkode: 87565...4c8

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

Skjønner ikke dere som tolker dette brevet som hevn osv. Det er jo bare hennes historie, og alle rundt vet nok... Ja, så klart vil noe av det være vondt å høre, men så lenge hun ikke direkte klandrer noen, så ser jeg ikke helt det store problemet. Jeg tenker også at siden hun er god på å skrive kan hun ha brukt tid på dette for å få formidlet. Ser også at hun har brukt humor, om enn svart.

Det som uansett MÅ gjøres er å vise dette til familien, foreldre og søsken. Du må ta kontakt med dem om et par dager og informere om brevet, at du er bedt om å lese det opp, men ikke kan gjøre det om de ikke har lest og er enige. 

Du kan jo snakke med presten, men jeg ville kontaktet familien i første rekke. 

Jeg er enig. Hennes historie er ikke automatisk en hevn selv om hun har hatt det vanskelig og det er vanskelig å høre om. Jeg stiller meg bak dette svaret med unntak av på ett punkt - jeg hadde ikke lest brevet kun hvis nærmeste familie var enig. Jeg hadde rett og slett informert dem om brevet, bedt dem lese det på forhånd for å være forberedt og deretter lest det opp i begravelsen uavhengig av hva de pårørende måtte mene. 

Anonymkode: d67c5...4d6

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå forklarer ts det litt annerledes i et senere innlegg som gir et annet inntrykk av brevet. Men når hun skriver i åpeningsinnlegget at det er et brev som vil være vondt å høre for familie, så nevenr hun bitterhet og sinne, så kan man tolke det dit at bitterhet og sinne også er rettet mot familien. 

Anonymkode: 87565...4c8

Ja, det ble litt mer oppklarende ut i tråden. 

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig. Hennes historie er ikke automatisk en hevn selv om hun har hatt det vanskelig og det er vanskelig å høre om. Jeg stiller meg bak dette svaret med unntak av på ett punkt - jeg hadde ikke lest brevet kun hvis nærmeste familie var enig. Jeg hadde rett og slett informert dem om brevet, bedt dem lese det på forhånd for å være forberedt og deretter lest det opp i begravelsen uavhengig av hva de pårørende måtte mene. 

Anonymkode: d67c5...4d6

Hm. Syns det er veldig vanskelig å ikke ta hensyn til familiens følelser. Samtidig er jeg for at avdødes ønske skal bli respektert. Hun var mest sannsynlig ei som tenkte mye og klarte å finne rette ordene. Hun ville formidle noe. Det var nok noe hun hadde tenkt mye på...