Vanskelig relasjon med mor og stefar

[AnonymBruker]

Ikke så lett å forklare dette uten at det blir for innvikla og langt innlegg.

Saken er at jeg har hatt en dårlig/komplisert relasjon med mamma siden jeg kan huske. Men startet vel på ungdomsskolen. Jeg husker hun som kald og avvisende, hun hadde nok slitt å stri med. - skilsmisse, dårlig råd osv. Jeg følte ikke fikk så mye støtte, jeg gikk aldri til henne for trøst - turte ikke, følte meg ikke trygg nok på henne. Jeg er en sårbar og følsom person, og trekker meg tilbake når jeg er lei meg. Var mye lei på ungdomsskolen, og vgs. Mamma møtte stefaren min da jeg var ca 14-15. Følte meg kjapt utenfor min egen familie, og at lillesøster og mamma og stefar hadde bedre kjemi enn meg og at jeg sto på utsiden. Følte stefaren min likte lillesøsteren min bedre. Han flyttet inn til oss da jeg startet på vgs. Da var jeg mye nedstemt og lei meg, men mamma så meg ikke. Følte meg fortsatt utenfor og dritt hjemme. Mamma ble flere ganger sur på da hun så jeg gråt - en gang ble hun sint fordi hun så meg gråte og jeg sa jeg ikke orket å være med å besøke mormoren min. Stefaren min har aldri tatt initiativ til at vi skal prate sammen. Jeg flyttet ut etter vgs for å studere, ble deprimert. Orket ikke ta tlf, svare på sms osv. Mamma ble sint for dette. Ville ikke forstå at jeg var psyk, og ble sint da jeg ikke hadde forklaring på hvorfor jeg var så fraværende. Dro hjem en gang til mor og stefar for å fortelle at jeg var deprimert. Begge to tok dette som angrep og ble sinte på meg. 

Nå er det nok en gang trøbbel. Ofte har jeg følt meg utenfor når vi er alle 4 hjemme igjen på besøk. Søsteren min er i fokus som alltid og jeg er bare som pynt på siden, slik har jeg alltid følt det. Og det samme skjedde i påsken. Men nå var jeg ærlig med mamma om det, at jeg føler meg utenfor pga stefar. Hun mener jeg må ta det med han. Jeg dro hjemmefra tidliger fordi jeg var lei meg og såret pga andre ting også. Han har ikke tatt kontakt med meg. Mener dere at jeg har ansvaret her? Vet ikke helt hva som er riktig å gjøre, er iikke vant til å stole på mine egne følelser, da de alltid har blitt undertrykt(slik jeg opplever det). Mamma har sagt unnskyld for oppførselen hennes nå i senere tid, og det har sikkert vært vanskelig for henne, så prøver ikke å gjøre henne til et monster her, men dette er altså min side av saken. Hun har nok en annen. Men må innrømme at det er vanskelig for meg å være meg selv med dem. 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

Vel, klarer du å se noe positivt med «stefaren» din? (For deg blir han jo knapt noe erstatning for en far eller en ekstra-far Siden du var såpass gammel når dine foreldre skilte seg?) 

Ungdomstiden er turbulent nok i en «vanlig» famile. Hvis man har en mor som ikke er helt der man ønsker det, samt samlivsbrudd osv så er det klart at det kan bli ekstra vanskelig. 

At søsteren din klarte denne «overgangen» fint, samtidig som du mener at det samme førte til at du utviklet psykiske problemer / depresjon o.l er leit å lese. Det er samtidig viktig at du Ikke sammenligner deg med henne, og ikke holder det mot henne at hun har assimilert seg bedre enn deg. Vi mennesker er forskjellige. Noen er mer sårbare enn andre. 

Jeg synes det er fint at moren din har sagt unnskyld for oppførselen sin. Det tar ikke vekk alt det vonde, men hun viser at hun skjønner at du ikke har hatt det greit.

Ang. Din mor sin samboer / ektemann? (vet ikke om de er gift) så må du nesten vurdere hva slags forhold du ønsker at dere skal ha. Han er glad i mammaen din men han er ikke automatisk glad i deg (og din søster). For å bli glad i noen må man kjenne noen. Og det tar tid å bli kjent. Det virker ikke som dere helt har hatt sjansen til dette. 

Kanskje blir dere aldri kjempegode venner, men man kommer langt med respekt og vennlighet.

noen ganger er det godt å kunne begrense kontakten litt. Små korte besøk feks. Eller bare ringe hjem og snakke litt. Så kan man heller være sammen over lengre tid når man føler at man har gjensidig tillit og glede av hverandres selskap. 

 

Anonymkode: 0eadb...ceb

[AnonymBruker]

Du er voksen nå. Ta ansvar for livet ditt og slutt å gi skylden på andre for at du har det kjipt. Du er selv ansvarlig for egen lykke.

Anonymkode: f0599...cf9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er voksen nå. Ta ansvar for livet ditt og slutt å gi skylden på andre for at du har det kjipt. Du er selv ansvarlig for egen lykke.

Anonymkode: f0599...cf9

Og hva har dette med det jeg skrev å gjøre? 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er voksen nå. Ta ansvar for livet ditt og slutt å gi skylden på andre for at du har det kjipt. Du er selv ansvarlig for egen lykke.

Anonymkode: f0599...cf9

Snakk om god dag mann økseskaft svar. 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, klarer du å se noe positivt med «stefaren» din? (For deg blir han jo knapt noe erstatning for en far eller en ekstra-far Siden du var såpass gammel når dine foreldre skilte seg?) 

Ungdomstiden er turbulent nok i en «vanlig» famile. Hvis man har en mor som ikke er helt der man ønsker det, samt samlivsbrudd osv så er det klart at det kan bli ekstra vanskelig. 

At søsteren din klarte denne «overgangen» fint, samtidig som du mener at det samme førte til at du utviklet psykiske problemer / depresjon o.l er leit å lese. Det er samtidig viktig at du Ikke sammenligner deg med henne, og ikke holder det mot henne at hun har assimilert seg bedre enn deg. Vi mennesker er forskjellige. Noen er mer sårbare enn andre. 

Jeg synes det er fint at moren din har sagt unnskyld for oppførselen sin. Det tar ikke vekk alt det vonde, men hun viser at hun skjønner at du ikke har hatt det greit.

Ang. Din mor sin samboer / ektemann? (vet ikke om de er gift) så må du nesten vurdere hva slags forhold du ønsker at dere skal ha. Han er glad i mammaen din men han er ikke automatisk glad i deg (og din søster). For å bli glad i noen må man kjenne noen. Og det tar tid å bli kjent. Det virker ikke som dere helt har hatt sjansen til dette. 

Kanskje blir dere aldri kjempegode venner, men man kommer langt med respekt og vennlighet.

noen ganger er det godt å kunne begrense kontakten litt. Små korte besøk feks. Eller bare ringe hjem og snakke litt. Så kan man heller være sammen over lengre tid når man føler at man har gjensidig tillit og glede av hverandres selskap. 

 

Anonymkode: 0eadb...ceb

Tusen takk for fint og reflektert svar. Problemet er vel at jeg ikke vet selv hva slags relasjon jeg ønsker. jeg føler både for å holde begge to på avstand for å kunne ha det stabilt og fint i livet, men samtidig vil jeg også til en viss grad ha de i livet mitt - men da ønsker jeg en endring i deres oppførsel mot meg. Jeg føler ikke at stefaren min har lyst å bli kjent med meg, og at egentlig vår relasjon går på hans premisser. Det siste du skriver kunne være en god ide. Men som sagt, jeg føler ikke jeg kjenner meg selv en gang og er usikker på meg selv, mine følelser, om hva slags rolle han skal ta/hva slags ansvar og det samme med meg. 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

Jeg kunne vert moren din Ts. Mitt barn var på din alder når stefar kom inn i bildet. De har en god relasjon. Han blir veldig glad hver gang «barnet» ringer, sender snap, ber om hjelp til ting osv. Har du forsøkt å be din stefar om å hjelpe deg med ting? Kanskje han blir glad for å kunne bidra med noe. I og med han har ett godt forhold til ditt søsken så vil jeg tro at han innerst inne vil ha det til deg og men at han ikke helt vet hvordan. 

Anonymkode: 9c716...d22

[AnonymBruker]

Kjære anonym.

Det har vært og er din mor og stefar som har ansvaret for å bygge den relasjonen. Du som barn kan ikke holdes ansvarlig for deres manglende oppfølgning/inkludering. Din mor har sviktet deg som omsorgsperson, og samme hvilken side vi ser det fra (både din og din mors), så var du et barn og hun den ansvarlige. Din stefar har sviktet det ansvar han påtok seg da han valgte å bli endel av deres familie. Videre har de begge sviktet deg grovt da du i en svært sårbar periode forsøkte å forklare at du var deprimert, og istedenfor forståelse og støtte valgte å “angripe” deg. Som voksen kan du nå velge om du ønsker å forsøke å bygge opp en fungerende relasjon mellem dere, men på dine premisser. Jeg syns at din mor fortsetter å fraskrive seg ansvaret ved at hun mener at du selv må ordne opp med stefar. Og stefar selv viser en manglende interesse. Så du må nesten selv kjenne på om du syns det er innsatsen verdt? 

‘Forøvrig har du min dypeste medfølelse, det er vondt å kjenne seg utenfor og ikke oppleve å ha den tryggheten som en mor burde representere. Og jeg gjentar en gang til: du var barnet- de var voksne og hadde derfor et ansvar som foreldre å skape gode rammer, tillit og trygghet.

Ønsker deg en fin kveld:)

Anonymkode: 36756...2eb

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære anonym.

Det har vært og er din mor og stefar som har ansvaret for å bygge den relasjonen. Du som barn kan ikke holdes ansvarlig for deres manglende oppfølgning/inkludering. Din mor har sviktet deg som omsorgsperson, og samme hvilken side vi ser det fra (både din og din mors), så var du et barn og hun den ansvarlige. Din stefar har sviktet det ansvar han påtok seg da han valgte å bli endel av deres familie. Videre har de begge sviktet deg grovt da du i en svært sårbar periode forsøkte å forklare at du var deprimert, og istedenfor forståelse og støtte valgte å “angripe” deg. Som voksen kan du nå velge om du ønsker å forsøke å bygge opp en fungerende relasjon mellem dere, men på dine premisser. Jeg syns at din mor fortsetter å fraskrive seg ansvaret ved at hun mener at du selv må ordne opp med stefar. Og stefar selv viser en manglende interesse. Så du må nesten selv kjenne på om du syns det er innsatsen verdt? 

‘Forøvrig har du min dypeste medfølelse, det er vondt å kjenne seg utenfor og ikke oppleve å ha den tryggheten som en mor burde representere. Og jeg gjentar en gang til: du var barnet- de var voksne og hadde derfor et ansvar som foreldre å skape gode rammer, tillit og trygghet.

Ønsker deg en fin kveld:)

Anonymkode: 36756...2eb

Tusen tusen takk for det rørende og veldig innsiktsfulle svaret ditt. Leser med en blanding av skuffelse,sinne, bittherhet og tristhet. Slik du beskriver det, er vel så og si slik jeg føler, men det er godt at noen andre ser det.

At mine to nærmeste omsorgspersoner i mine mest sårbare år ikke har forstått dette som du skriver her er veldig opprørende for meg. Til tross for at jeg er voksen. Det henger veldig igjen. Og jeg får den følelsen igjen fra barndommen/tenårene nesten hver gang jeg er hjemme. En klump i magen og følelsen av å ikke være god nok. Jeg rives mellom å bryte med dem og ha de i livet mitt flere ganger om dagen.

Tusen takk igjen, dette svaret betydde mer enn du aner 😘 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

Ikke bare så og si - du traff spikeren. Virkelig. AB2eb:) Takk for at du tok dette/meg på alvor. Det føler jeg at jeg ikke blir gjort i min familie. 

Anonymkode: c634c...386

[AnonymBruker]

At din mor ikke hjalp deg da du var syk, men heller nærmest gjorde narr av deg (får jeg inntrykk av), ville jeg sett på som et stort svik. Det var din mor som satte deg til verden, og hun vil for alltid være ansvarlig for deg. Hun burde ta sitt mors-ansvar på alvor. Jeg ville vært dypt skuffet dersom jeg var deg og var blitt møtt på en slik måte når jeg var på mitt aller mest sårbare. 

Anonymkode: 92535...a8e

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

At din mor ikke hjalp deg da du var syk, men heller nærmest gjorde narr av deg (får jeg inntrykk av), ville jeg sett på som et stort svik. Det var din mor som satte deg til verden, og hun vil for alltid være ansvarlig for deg. Hun burde ta sitt mors-ansvar på alvor. Jeg ville vært dypt skuffet dersom jeg var deg og var blitt møtt på en slik måte når jeg var på mitt aller mest sårbare. 

Anonymkode: 92535...a8e

Vet ikke om hun gjorde narr av meg, men kanskje? Hun var iallfall ikke der for meg. Føler jeg har godtatt mye og vært for snill og tilgivende, at de har fått slippe unna for lett. Jeg er ganske skuffa, men nå har det gått så mange år. Noen dager føles verre enn andre. Ofte drømt om ubehagelige situasjoner med de som føles veldig virkelig. Samtidig vil jeg ikke være bitter resten av livet. Men jeg skulle ønske de hadde innsett feilene deres og hva det har gjort med meg. De mener jeg er så vanskelig å komme inn på, og på den måten opplever jeg at de legger skylden på meg. De spør jo aldri. Og når mamma spurte sist var jeg ærlig og da får jeg en kald/avvisende skulder("snakk med stefaren din, jeg forstår ikke hva du mener blalbla"), samtidig som hun ville henne og jeg skulle møtes. Så det er veldig forvirrende.Vi kan ha det veldig gøy sammen, så lenge jeg er i godt humør og på et bra sted og jeg ikke føler meg utenfor, men det ligger vel alltid noe i luften.  En veldig skjør relasjon. 

Takk for støtten, forresten. Setter veldig pris på det. 

Anonymkode: c634c...386