Dette går jo ikke... trist hele tiden

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame i 30-årene med samboer og barn. Har god utdannelse, bra jobb, fint hjem osv. osv. Alt det jeg kan ha orden på har jeg orden på. Jeg og mine tre har det veldig fint sammen. Men jeg klarer ikke å være glad likevel, fordi jeg føler at jeg ikke betyr noe for noen andre. Jeg har hatt dårlige perioder før, men det har gått over. Nå har jeg vært deppa i flere måneder og jeg orker ikke ha det sånn. Jeg har nok en viss grad av sosial angst har jeg funnet ut selv, som nok er årsaken til at jeg sliter med å få gode relasjoner til folk. Jeg trives best med en og en og ikke i større forsamlinger. Men det burde da ikke være noe hinder for å bli godtatt? Jeg føler det som at jeg ikke er interessant nok for noen. Det er veldig vondt og nå klarer jeg ikke tenke på noe annet. Det virker som jeg er den eneste som har det sånn:( 

Anonymkode: 3c75b...1a0

[AnonymBruker]

Ingen råd til deg❤️ Men du er ikke alene💙

 

Anonymkode: 7b62b...96f

[Megplussto]

Kjente meg veldig igjen i det du skriver, så du er ikke alene om å føle det slik. Er selv i begynnelsen i 30 årene, med to barn, mann, hus og god jobb. Sliter psykisk, og går på medisiner og til psykolog. Av og til har jeg det så ille at jeg ligger om natten å tenker at jeg ønsker å dø. Eneste grunnen til at jeg ikke tar livet mitt er at jeg er redd for at samboer og barna skal hate meg for det.

Anbefaler å snakke med noen om dette, gjerne jo før jo bedre, så du ikke kommer dit jeg er nå. For det unner jeg ingen.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Du må ikke gjøre noe sånt Megplussto! Familien din trenger deg! Hjelper det å gå til psykolog? Jeg har tenkt på det flere ganger, men for det første tør jeg ikke og for det andre har jeg ikke troa på at det hjelper. Han kan jo ikke få andre til å like meg liksom..

Anonymkode: 3c75b...1a0

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Jeg har det omtrent som deg. Føler ofte på at jeg egentlig ikke har noe å "klage" på men er likevel ulykkelig, trist og sliten. Ensom inni meg. Har du fortalt det til partneren din? 

Anonymkode: d8d23...283

[AnonymBruker]

Du er ikke alene! Jeg også har det godt økonomisk, masse fritid, tre barn og alt på stell. Flott mann som elsker meg etc etc - men gikk etter barn nr to inn i en skikkelig mørk periode - sosial angst; panikk angst, selvmordstanker og mye gråt. Gikk tillalutt til psykiater, fikk antidepressiva og ble SÅ BRA etter bare noen måneder. Nå er det to år siden jeg slutta og har det fremdeles fint. Gå til psykolog eller psykiater! Virkelig

Anonymkode: 516e4...ea6

[veslemøy]

Du er ikkje åleine med den følelsen om det er noko til trøyst. Føler på den sjølv somme stundar og likar slik som du å forholde meg til ein og ein istadenfor ei gruppe/vennegjeng. Verkar som at alle har nok med å tenkje på seg sjølv, så mi løysing er å hatt fokus på kva eg må gjer sjølv i eget selskap for at eg skal ha det bra. Så no slit eg ikkje so mykje med denne einsomhetfølelsen som før. Har blant anna brukt naturen mykje med å vere ute på tur (f.eks dagleg fjellturar) for å lufte tankane. Mykje gratis terapi når sjela er trist. Har og hatt fokus på å snu tankegangen at mykje av bilete ein ser av glade folk/lykkelege stunder på sosiale mediar ikkje alltid samsvarar med realiteten. Er mange som følar på einsomheta inni seg sjølv om ein kan vere omringa av familie etc. Berre at få tør å innrømme det høgt. Og der har du kome langt, så «stjerne i boka» for det.  

[AnonymBruker]

Du er hvertfall ikke den eneste som har det sånn for jeg kjenner meg igjen i alle dine beskrivelser. Det å ikke føle at jeg ikke betyr noe for andre, sliter med å etablere vennskap, trives best sammen med en person av gangen. 

Jeg kom nettopp hjem fra nok en dag på studiet der jeg kommer hjem med en dårlig følelse. Jeg lærte allerede i barnehagen at jeg ikke var en foretrukken lekekamerat og det har fortsatt slik oppigjennom. Skulle ønske en barnehagelærer eller lærer eller psykolog for den saks skyld kunne fortalt hva jeg gjør galt og må forandre. Ingen sa noe da jeg var barn, og psykolog mener jeg ikke skal forandre noe annet enn tankemønstre. Føler meg som en belastning for andre. Slik er følelsen som er sterkt tilstede inni meg. Men min rasjonelle side har en oppfatning av problemet som er slik: 

Jeg tror vi med sosial angst er like interessante/uinteressante som alle andre. Men jeg tror vi signaliserer noe som oppfattes avvisende på andre, som når vi vurderer oss selv mens vi er sammen med andre, da spaker vi/opprettholder en avstand til andre som kanskje gjør dem usikre på hva vi ønsker. Kanskje de føler seg avvist av oss. 

For meg er det en liten trøst at det ikke er hele meg det er noe galt med om du skjønner. Det føles litt lysere hvis det er en liten del av deg som ødelegger for at andre skal få se ditt egentlige jeg. Bevisene for at du er interessant og virkelig kan bety noe for andre har du i din familie.

Støtter også Veslemøy sitt råd om å bruke naturen. Jeg tror dyr og natur er det som holder meg gående. Du må passe på å gi deg selv disse pausene så du et øyeblikk kan være fri for de vonde tankene du opplever sammen med andre. 

 

Anonymkode: b1be1...961

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er hvertfall ikke den eneste som har det sånn for jeg kjenner meg igjen i alle dine beskrivelser. Det å ikke føle at jeg ikke betyr noe for andre, sliter med å etablere vennskap, trives best sammen med en person av gangen. 

Jeg kom nettopp hjem fra nok en dag på studiet der jeg kommer hjem med en dårlig følelse. Jeg lærte allerede i barnehagen at jeg ikke var en foretrukken lekekamerat og det har fortsatt slik oppigjennom. Skulle ønske en barnehagelærer eller lærer eller psykolog for den saks skyld kunne fortalt hva jeg gjør galt og må forandre. Ingen sa noe da jeg var barn, og psykolog mener jeg ikke skal forandre noe annet enn tankemønstre. Føler meg som en belastning for andre. Slik er følelsen som er sterkt tilstede inni meg. Men min rasjonelle side har en oppfatning av problemet som er slik: 

Jeg tror vi med sosial angst er like interessante/uinteressante som alle andre. Men jeg tror vi signaliserer noe som oppfattes avvisende på andre, som når vi vurderer oss selv mens vi er sammen med andre, da spaker vi/opprettholder en avstand til andre som kanskje gjør dem usikre på hva vi ønsker. Kanskje de føler seg avvist av oss. 

For meg er det en liten trøst at det ikke er hele meg det er noe galt med om du skjønner. Det føles litt lysere hvis det er en liten del av deg som ødelegger for at andre skal få se ditt egentlige jeg. Bevisene for at du er interessant og virkelig kan bety noe for andre har du i din familie.

Støtter også Veslemøy sitt råd om å bruke naturen. Jeg tror dyr og natur er det som holder meg gående. Du må passe på å gi deg selv disse pausene så du et øyeblikk kan være fri for de vonde tankene du opplever sammen med andre. 

 

Anonymkode: b1be1...961

Dette er nok helt riktig. Det er derfor jeg tror du TS kan ha nytte av psykolog, det er nemlig ikke deg det er noe galt med, det er tankemønstrene dine som gjør at du ikke helt klarer å la andre slippe innpå deg. 

Anonymkode: 857c5...083

[AnonymBruker]

Hvis du ikke har troen på at samtaler hjelper, så kan medisiner være riktig for deg. Oppsøk fastlegen, bestill time og spør om å få dobbelttime, sånn at dere får god tid til å prate ut.

Jeg begynte på medisin (Seroquel) i høst av samme grunner som deg, men også pga panikkangst. Den fungerte strålende, og hjalp meg akkurat slik den skulle. Jeg fikk sove godt om natten, det var virkelig deilig. Og jeg sluttet med de tullete og vonde tankene på dagtid. Dessverre har mange slike medisiner en bivirkning, og det er vektøkning for en del som bruker de. Jeg la på meg 7 kg, så sluttet jeg med dem igjen. Orket ikke mer vektøkning. Men jeg føler meg generelt bedre enn i høst, så kanskje medisinene har en langtidsvirkning også.

Tidligere, for en del år siden, prøvde jeg psykolog en periode. Det var bortkastet. Helt bortkastet. Ga meg ingenting, løste ingenting. Det irriterte meg bare, for annenhver gang psykologen sa noe til meg, virket det som hun trodde hun hadde funnet opp kruttet på nytt og at det var så genialt det hun sa. Det ble for dumt. Ingenting av hva hun sa, var noe jeg ikke hadde tenkt selv, mange ganger før. Så ja...bortkastet. 10 måneder med jevnlige timer.

Anbefaler deg at du tar kontakt med fastlegen. Det er taushetsplikt, og ingen får vite hvorfor du er der. Skulle naboen se deg, så si at du har urinveisinfeksjon eller noe

Lykke til. Håper du blir bedre.

Anonymkode: c31e4...af5

[AnonymBruker]

Rart dere har mann og familie når dere er så deppa. Jeg kjenner ingen menn som vil ha en dame som har EN dårlig dag.....

Anonymkode: ff569...90a

[NeonNinja]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rart dere har mann og familie når dere er så deppa. Jeg kjenner ingen menn som vil ha en dame som har EN dårlig dag.....

Anonymkode: ff569...90a

Nå tenker jeg du er fornøyd med informasjonen du klarte å komme med. Bra jobba, men totalt unødvendig. 

TS, jeg var litt i samme situasjonen som deg, og som du ser så er du jo absolutt ikke alene.  For min del hjalp det mye med psykolog. Han pushet meg aldri til å snakke om ting jeg ikke ville snakke om, men var en som lyttet og kom med gode råd. Jeg har selv aldri prøvd medisiner, men tror kanskje likevel jeg ville anbefalt psykolog eller noen andre å snakke med før jeg ville prøvd medisiner. Det er mye som sitter i hodet. Selv om du tror det ikke kommer til å funke, vil jeg likevel anbefale deg å prøve

Signerer også post #8 "Anonymkode: b1be1...961". Der kjenner jeg meg igjen i alt som blir sagt. 

Ønsker deg lykke til, og sender en digital klem 

[AnonymBruker]

Jammen det er NORMALT at du ikke betyr noe for andre enn dine nærmeste. Barna dine, mannen, søsken, foreldre, kanskje noe øvrig familie og kanskje noen venner du har hatt mye med å gjøre er normalt sett de som bryr seg.

Anonymkode: de4f5...c8a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, NeonNinja skrev:

Nå tenker jeg du er fornøyd med informasjonen du klarte å komme med. Bra jobba, men totalt unødvendig. 

TS, jeg var litt i samme situasjonen som deg, og som du ser så er du jo absolutt ikke alene.  For min del hjalp det mye med psykolog. Han pushet meg aldri til å snakke om ting jeg ikke ville snakke om, men var en som lyttet og kom med gode råd. Jeg har selv aldri prøvd medisiner, men tror kanskje likevel jeg ville anbefalt psykolog eller noen andre å snakke med før jeg ville prøvd medisiner. Det er mye som sitter i hodet. Selv om du tror det ikke kommer til å funke, vil jeg likevel anbefale deg å prøve

Signerer også post #8 "Anonymkode: b1be1...961". Der kjenner jeg meg igjen i alt som blir sagt. 

Ønsker deg lykke til, og sender en digital klem 

Alt må tolkes feil 😫 ... den var ment som motivasjon! Hun er heldig som har mann i det hele tatt som er glad i henne! Ikke alle har det vettu! Jeg har mistet hunden min, mistet venner og har verken kjæreste eller egne barn, pga depresjonen... kan glemme hus, barn og mann også. Så ts nå vet du at mange har det verre! Noen mister alt pga depresjonen.

Anonymkode: ff569...90a