Synes moren min har blitt så vanskelig

[AnonymBruker]

Hei.

Kvinne 35 her, moren min er 56.

Jeg synes hun blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere. Hun har ingen diagnoser og mener selv at hun er helt perfekt.

Hun mangler fullstendig bakkekontakt og hopper veldig lett til konklusjoner. Hun mener hun lett kan få seg en ny jobb fordi hun tok er brevkurs i journalistikk for 40 år siden. Det skal liksom være like bra som høyskoleutdannelse. Hun krangler om det ene og det andre. Thing faren min gjorde feil for 35 år siden sitter enda og hun tar det opp med jevne mellomrom. I senere tid har hun også kranglet med familien hans etter at de syntes hun klaget for mye på han. De er fortsatt gift («bare på kommunen, ikke sånn på ordentlig i kirken»). Hun har kastet så mye dritt på dem at de har blokkert henne på Facebook og nå er krigen fullt i gang. Hun vil at de skal legge henne tilbake som venn slik at hun kan komme med resten av dritten hun skulle kaste på dem. Er det realistisk å forvente at de vil det? Hun forventer også at faren min avbryter kontakten med dem. Så kommer det dager hvor hun mener at de bare skal late som ingenting og fortsatt være venner slik som før i tiden. 

Nå har hun begynt med det at hun ikke skal kaste bort tid på de som har lavere rang en henne sosialt.. hva faen?! Vet ikke hvor mye jeg kan skrive før situasjonen blir så kjent at folk kjenner henne igjen, men det er veldig mye.

Er dette overgangsalderen? Det har bestandig vært slik at vi har trådd varsomt rundt henne, men det har blitt så mye verre.

 

Anonymkode: 15b3c...4f1

[AnonymBruker]

Høres ut som svigermor. Unngå henne mest mulig, men ikke kutt henne ut av livet. 

Anonymkode: 0945d...712

[solmåneogstjerner]

Det er ikke overgangsalderen. Men en krise av en eller annen sort, kanskje noe psykisk eller begynnende demens. Eller utløst av noe hun har opplevd eller tenkt på en stund. Overgangsalderen er det ihvertfall ikke. 

Jeg kjenner det igjen fra min eks-svigermor. Hun har nektet alt av behandling og nekter å høre. Det er det en eller annen diagnose, det er ikke tvil. Det har utviklet seg over år. Hun var også vanskelig fra begynnelsen av, men det har eskalert. 

Om du ikke får henne til en lege som forstår (bli med!), så er det best å bare overse alt sammen. 

Forstår at det er vanskelig.

Må legge til: hun var helt lik som du beskriver, for 15 år siden. Det ble mye verre etterhvert. Paranoia blant annet. 

Endret 23. april 2019 av solmåneogstjerner

[solmåneogstjerner]

Til ts: Har ikke lyst til å legge ut alt her. PM meg om du vil høre mine erfaringer 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Det er ikke overgangsalderen. Men en krise av en eller annen sort, kanskje noe psykisk eller begynnende demens. Eller utløst av noe hun har opplevd eller tenkt på en stund. Overgangsalderen er det ihvertfall ikke. 

Jeg kjenner det igjen fra min eks-svigermor. Hun har nektet alt av behandling og nekter å høre. Det er det en eller annen diagnose, det er ikke tvil. Det har utviklet seg over år. Hun var også vanskelig fra begynnelsen av, men det har eskalert. 

Om du ikke får henne til en lege som forstår (bli med!), så er det best å bare overse alt sammen. 

Forstår at det er vanskelig.

Må legge til: hun var helt lik som du beskriver, for 15 år siden. Det ble mye verre etterhvert. Paranoia blant annet. 

Hun er ekstremt paranoid over at faren min leser mailer og private chatter! Hvor mye verre kan det bli?

Jeg mistenker at hun har opplevd noe når hun var 16. Det er da ALT skjedde i livet hennes. Første gang hun møtte noen som hadde brukket et bein, første gang hun kysset noen, første gang hun møtte venninna, første gang hun fikk noe hun hadde ønsket seg lenge (foreldrene var ikke så snille), første genseren hun strikket ferdig.. veldig mye skjedde akkurat det året.

Jeg får henne ikke med til lege. Hun har også vært hos psykolog som mener hun er perfekt (tror det kan være en unnskyldning). Er dette noe som vil vises på en type DNA test? Du vet de som forteller deg hva du er utsatt for og hvor du kommer fra?

Det er ikke aktuelt å fase henne ut, men er redd det blir noe jeg må gjøre etterhvert. Hun sier selv hun skal passe på barna mine når den tiden kommer, men vet ikke hvor trygge de er for å si det slik. Hun forventer at de selv skal komme på besøk hver dag etter skolen frem til de fyller 16(!), fordi «da begynner de å tenke selv». 16!? Jeg husker jeg syntes det var teit å henge med voksne når jeg var 14 liksom.. det er da ikke normalt.

Hun mener selv hun aldri har vært glad og husker kun det negative. Hele livet har vært en enorm motbakke.

Anonymkode: 15b3c...4f1

[AnonymBruker]

Bare vær ærlig med henne. Korrigér henne når hun tar feil. Minn henne på alt det positive i livet hennes. Litt sånn som man ville behandlet et påståelig barn. 

Anonymkode: 6cbc6...e4f