Jump to content
Sign in to follow this  
solietta

Småbarn og Sorg

Recommended Posts

solietta

Hei.

Min nevø på 2 1/2 år har nettop mistet sin unge far i tragisk og uventet hendelse.

Han forstår ikke så mye enda, han sier pappa er borte.

Begravelse er til uken, spørsmålet er ,

Skal han bli med i kirken ? eller er det beste for han å være å leke i barnehagen og heller være med på minnestunden etterpå ?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
1 minutt siden, solietta said:

Hei.

Min nevø på 2 1/2 år har nettop mistet sin unge far i tragisk og uventet hendelse.

Han forstår ikke så mye enda, han sier pappa er borte.

Begravelse er til uken, spørsmålet er ,

Skal han bli med i kirken ? eller er det beste for han å være å leke i barnehagen og heller være med på minnestunden etterpå ?

Siden det er hans egen far syns jeg det er riktig at han får være med, selv om han kanskje ikke forstår eller klarer oppføre seg eksemplarisk.

Han husker kanskje noe, og jeg tror at om han får vite senere at han ikke var med i begravelsen vil det være verre enn å være tilstede og kanskje ikke huske noe.

Og om han husker noe senere, men som han kanskje fortrenger nå, så kan det være med på å hjelpe han å forsone seg med at han i det minste var tilstede og var med.

Anonymkode: ec434...d4e

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Eller, for å si det litt flåsete, selvfølgelig skal barn, samme hvor små de er, være med i sine egne foreldres begravelse, samme om de skriker, leker, sitter i et hjørne og gråter, om de forstår noe, eller om de ikke forstår noe.

Det er mer viktig, for dem, at de er der, enn det er for andre at de ikke er der...

Anonymkode: ec434...d4e

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg mener det er viktig for han å være med i begravelsen tross sin unge alder. 

Han er tross alt barnet til den avdøde. Tror hans far ville hatt han der. Når han blir eldre vil det å ikke ha vert til stede i begravelsen kanskje bidra han til å sliter med dårlig samvittighet for å ikke ha vert der.

da jeg var 7 år gikk jeg ikke i begravelse til min tante. Selv om hun bodde langt unna og det var hovedgrunnen til at jeg ikke kom, tenker jeg ofte på at jeg burde ha gått. 

Anonymkode: f345f...312

Share this post


Link to post
Share on other sites
Belima

La barnet være med hvis mor orker. Kan være lurt at noen andre som barnet har tillit til ha muligheten til å ta barnet med ut hvis det blir veldig urolig. Viktig at mor får den roen i begravelsen hun trenger.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 minutt siden, Belima said:

Viktig at mor får den roen i begravelsen hun trenger.

Ingen nære pårørende får ro i en begravelse....

Selve begravelsen består egentlig bare mest av grining og plikthåndhilsing og pliktklemmer til alle mulige personer som har møtt opp fordi de kjente avdøde og vil snakke med deg, klemme deg, ta deg i hånden, gråte litt selv, og så videre.

Det føles egentlig mest som man bare skal være en villig mottager for deres sorg, heller enn å kjenne på sin egen.

Ens egen sorg kommer egentlig senere, lenge etter at begravelser, samlinger og slikt er over.

Det er da man først har tid til å kjenne ordentlig på det.

Anonymkode: ec434...d4e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Belima
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ingen nære pårørende får ro i en begravelse....

Selve begravelsen består egentlig bare mest av grining og plikthåndhilsing og pliktklemmer til alle mulige personer som har møtt opp fordi de kjente avdøde og vil snakke med deg, klemme deg, ta deg i hånden, gråte litt selv, og så videre.

Det føles egentlig mest som man bare skal være en villig mottager for deres sorg, heller enn å kjenne på sin egen.

Ens egen sorg kommer egentlig senere, lenge etter at begravelser, samlinger og slikt er over.

Det er da man først har tid til å kjenne ordentlig på det.

Anonymkode: ec434...d4e

Folk er forskjellige. Ikke alle gråter og mister sans og samling. Det pleier alltid å være noen som er mer distanserte enn nær familie i begravleser. Var i begravelse til mitt eget barnebarn og jeg var selv som en stein i kapellet.  Helt nummen og jeg felte ikke en tåre. Kan jo være en nabo som kan hjelpe til med barnet.  Noen går av plikt, fordi de synes de må.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
11 minutter siden, Belima said:

Folk er forskjellige. Ikke alle gråter og mister sans og samling. Det pleier alltid å være noen som er mer distanserte enn nær familie i begravleser. Var i begravelse til mitt eget barnebarn og jeg var selv som en stein i kapellet.  Helt nummen og jeg felte ikke en tåre. Kan jo være en nabo som kan hjelpe til med barnet.  Noen går av plikt, fordi de synes de må.

Jeg var også mest som en sten i begravelsen til en nær slektning.

Jeg var kjempeflink, og gråt pent og pyntelig på de riktige tidspunktene, og hilste og klemte på alle de som kom for å hilse og klemme på meg.

Nummen, som du sier.

Og det må man være, i en begravelse.

Det man egentlig føler må man ta en annen plass og på en annen tid.

Det virker for meg egentlig helt motsatt av hva det burde være, men det er nå engang slik at det er det som er forventet av voksne pårørende i begravelser.

Anonymkode: ec434...d4e

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Vår datter var like gammel da hun mistet bestefaren sin plutselig som hun hadde et nært forhold til. Hun forstod langt mer enn vi hadde forventet av alt! Hun fikk være med å legge ned blomster på kisten og forstod at kroppen til bestefar lå inni kisten. Hun var selvsagt med i bisettelsen og husker dette i dag. Det hun husker er basert på hennes alder som f.eks. at hun fikk sjokolade og at hun la blomst på kisten til bestefar. I tiden etter lekte hun en del hvor noen dør o.l. og generelt snakket litt om at når den og den dør så... vi tok kontakt med psykolog som fortalte at dette var helt vanlig for barn i den alderen og en måte å bearbeide og ufarliggjøre det på selv om vi voksne kan synes en del ting er makabre. 

Ville definitivt tatt med barnet det er snakk om i egen fars begravelse og alt som hører med. Hør med mor om hun ønsker hjelp med barnet, eller kanskje hun syns det er en trygghet i å selv være nære barnet sitt i en sårbar situasjon. Det må være forferdelig vanskelig!

Anonymkode: a700b...5a0

Share this post


Link to post
Share on other sites
Duftavsommerregn
Posted (edited)
På 14.4.2019 den 8.34, solietta skrev:

Skal han bli med i kirken ? eller er det beste for han å være å leke i barnehagen og heller være med på minnestunden etterpå ?

 Ta han med! Ellers vil du angre for all fremtid. Han forstår ikke mye av det, kanskje husker han litt av det når han vokser til. Dette er små barn, så bruk enkle ting å forklare bortgangen med. Barn sørger på sin måte, kan være vanskelig å forstå det. Har vært gjennom litt av det samme, da var det en onkel som døde brått. Fikk noen rare spørsmål av poden, og måtte bare svare så godt jeg klarte som barnet forstod.

Ta gjerne noen bilder fra begravelsen også, som barnet kan se når det blir gammelt nok til å kunne ta det inn over seg.

Edited by Duftavsommerregn

Share this post


Link to post
Share on other sites
Duftavsommerregn
På 14.4.2019 den 8.50, AnonymBruker skrev:

Ingen nære pårørende får ro i en begravelse....

Selve begravelsen består egentlig bare mest av grining og plikthåndhilsing og pliktklemmer til alle mulige personer som har møtt opp fordi de kjente avdøde og vil snakke med deg, klemme deg, ta deg i hånden, gråte litt selv, og så videre.

Det føles egentlig mest som man bare skal være en villig mottager for deres sorg, heller enn å kjenne på sin egen.

Ens egen sorg kommer egentlig senere, lenge etter at begravelser, samlinger og slikt er over.

Det er da man først har tid til å kjenne ordentlig på det.

Det er helt rett. Når jeg går i begravelser går jeg nesten aldri bort til de etterlatte.Er med i begravelsen for å vise min medfølelse og sorg. For jeg vet hvordan det er å stå der fremme og alle skal gå forbi og vise sin kondolanse. En eneste forferdelig lang seanse jeg ikke unner noen. Man er ofte fremdeles i sjokk, og som du sier det er først i ukene etter begravelsene man får perspektiv på tingene.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×