Er sjansene mine så godt som null?

[AnonymBruker]

44 minutter siden, ThotSlayer said:

Som flere påpeker: du kommer lenger med å være positiv. Du må vite at du kan aldri fortelle kvinner noe som kan oppfattes som negativt. De er emosjonelle vesen.

Jeg ville også anbefalt deg å prøve utlandet. Der har du større sjanse for å lykkes.

Han skriver at han kan være humørsyk og bli sur av bagateller. Som vel er det flere reagerer på.

Du ville finne det sjarmerende i en kvinne?

Anonymkode: 7748c...a40

[Gjest ThotSlayer]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Han skriver at han kan være humørsyk og bli sur av bagateller. Som vel er det flere reagerer på.

Du ville finne det sjarmerende i en kvinne?

Anonymkode: 7748c...a40

Rådene mine gjelder utover det at han er humørsjuk. Det er en generalisering som holder vann. Så lenge man avlaster dama og fyller henne med positive følelser så er man innafor. 

[AnonymBruker]

Girls just wanna have fun. Det er derfor vi liker dem. De aller fleste er ute etter uforpliktende romantikk. Velg og vrak.

Anonymkode: 7e1b0...907

[AnonymBruker]

Kan du TS, godta en kvinne som er sånn som deg selv? Hvis du godtar at kvinner er mennesker med sine særheter, pluss- og minussider, og aksepterer en på ca. ditt eget nivå, så er det absolutt noen å finne.

Til dere over her: TS ønsker et stabilt forhold og det unner jeg ham - men dere prøver å lære ham til en overfladisk greie, som sier mer om hva dere har å bidra med, dvs. ikke stort.

Anonymkode: 54145...13c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg sjansene for å få meg dame. Jeg er en mann i første halvdel av 30-åra.

Det jeg ønsker meg er simpelthen et fint familieliv med dame og et par-tre barn.

Problemet er at jeg føler meg utilstrekkelig på mange områder, og at jeg ikke lever opp til kravene jeg opplever at damer har til partnere. Syns det er vanskelig, men samtidig skjønner jeg at alle er i posisjon til å sette krav til en person man skal leve sammen med. Man velger jo ikke hvem som helst.

Her er noe punkter som gjør at jeg føler meg lite aktuell som partner:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

- Jobb/karriere/økonomi: Slitt i mange år med å komme ut i jobb, og pr. idag har jeg et fagbrev, jobber 100 % i vikariat. Altså ingen fast jobb. Akkurat nå er min eneste ambisjon karrieremessig å komme i 100 % fast jobb. Jeg har god orden på økonomien min, men jeg eier hverken bil eller bolig, derav lite utgifter.

Sosialt: Når jeg tenker over det, så har jeg ikke noe nettverk. Iallefall ikke av venner. I sen ungdomstid og tidlig voksenalder har jeg til tider isolert meg mye, stått utenfor arbeidslivet og derfor mistet kontakten med mange. Jeg er ikke den mest sosiale av meg, men jeg fungerer helt fint i de fleste sosiale situasjoner.

Helsemessig: Har hatt noe problemer med angst oppigjennom, men dette er noe som har bedret seg veldig de siste årene. Jeg har ikke gått til behandling, så fremgangen er selvhjulpet. Likevel er jeg nesten alltid litt nervøs inni meg, selv om det åpenbart ikke syns grunnet at mange sier at jeg er så rolig og bedagelig å være rundt. Fysisk så er det kun hyppig hodeverk som er av betydelige plager for meg. Hadde mye migrene i barndommen

Personlighet: Jeg tror kanskje at mange ser på meg som kjedelig. Jeg brenner ikke for noe spesielt, er ikke den som snakker mest osv.. I motsetning til de fleste andre liker jeg ikke så godt å reise; jeg trives bedre hjemme. Lysten til å se andre steder i verden er ikke så stor. For meg er reise lik stress, og jeg hater stress fordi det hos meg ofte forårsaker hodepine.

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

 

Så er spørsmålet om håpet om dame og familie er like dødfødt som jeg føler at det er.. Setter pris på dønn ærlige svar, men uten ufinheter.

Anonymkode: 4c362...ca6

Jeg tenker at dette absolutt ikke er dødfødt i det hele tatt. Det er selvsagt ikke alle som passer for deg (for meg hadde det vært uinteressant med en fyr som ikke vil reise og ikke har noen egne hobbyer som han brenner for), men det finnes helt sikkert noen som er som deg - eller passer godt for deg! 

Men det er nok noen ting du kan ta tak i for å øke dine sjanser på datingmarkedet. Da tenker jeg særlig på det der med å mangle nettverk og noe å brenne for. Har man det er det større sjanse for å møte noen - og dessuten er det attraktivt med folk som har nettverk og lidenskap. Du skriver også at du kan være litt humørsyk, noe jeg tror kan skremme vekk mange. Alle har dårlige dager, men å ha et positivt syn på livet er veldig attraktivt og kan veie opp for mange andre ting.

Noen vil kanskje velge deg vekk på bakgrunn av mangel på hus, bil og fast jobb. Det er jo forsåvidt ting man gjerne «forventer» av en mann i 30-åra. Men disse tingene er ikke avgjørende for de fleste. De fleste ønsker seg en som de klaffer med personlighetsmessig. Da er ikke de andre tingene så viktige! 

 

Anonymkode: 56c3c...abc

[Gjest Juks]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg sjansene for å få meg dame. Jeg er en mann i første halvdel av 30-åra.

Det jeg ønsker meg er simpelthen et fint familieliv med dame og et par-tre barn.

Problemet er at jeg føler meg utilstrekkelig på mange områder, og at jeg ikke lever opp til kravene jeg opplever at damer har til partnere. Syns det er vanskelig, men samtidig skjønner jeg at alle er i posisjon til å sette krav til en person man skal leve sammen med. Man velger jo ikke hvem som helst.

Her er noe punkter som gjør at jeg føler meg lite aktuell som partner:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

- Jobb/karriere/økonomi: Slitt i mange år med å komme ut i jobb, og pr. idag har jeg et fagbrev, jobber 100 % i vikariat. Altså ingen fast jobb. Akkurat nå er min eneste ambisjon karrieremessig å komme i 100 % fast jobb. Jeg har god orden på økonomien min, men jeg eier hverken bil eller bolig, derav lite utgifter.

Sosialt: Når jeg tenker over det, så har jeg ikke noe nettverk. Iallefall ikke av venner. I sen ungdomstid og tidlig voksenalder har jeg til tider isolert meg mye, stått utenfor arbeidslivet og derfor mistet kontakten med mange. Jeg er ikke den mest sosiale av meg, men jeg fungerer helt fint i de fleste sosiale situasjoner.

Helsemessig: Har hatt noe problemer med angst oppigjennom, men dette er noe som har bedret seg veldig de siste årene. Jeg har ikke gått til behandling, så fremgangen er selvhjulpet. Likevel er jeg nesten alltid litt nervøs inni meg, selv om det åpenbart ikke syns grunnet at mange sier at jeg er så rolig og bedagelig å være rundt. Fysisk så er det kun hyppig hodeverk som er av betydelige plager for meg. Hadde mye migrene i barndommen

Personlighet: Jeg tror kanskje at mange ser på meg som kjedelig. Jeg brenner ikke for noe spesielt, er ikke den som snakker mest osv.. I motsetning til de fleste andre liker jeg ikke så godt å reise; jeg trives bedre hjemme. Lysten til å se andre steder i verden er ikke så stor. For meg er reise lik stress, og jeg hater stress fordi det hos meg ofte forårsaker hodepine.

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

 

Så er spørsmålet om håpet om dame og familie er like dødfødt som jeg føler at det er.. Setter pris på dønn ærlige svar, men uten ufinheter.

Anonymkode: 4c362...ca6

Vil nevne en ting til TS. 
Alt dette du skriver ovenfor om det du er eller ikke er, så skal du vite at alt kan gjøres noe med. Det er ikke en fasit som definerer deg. Ting er ikke enkelt, men som budskap er at ting kan faktisk gjøres noe med hvis du ønsker det. Ting fungerer tydeligvis ikke slik det er nå, så derfor må man ta små grep. 
Utseende: Du kan trene styrke, det strammer deg opp og gir god kroppsholdning og utstråling. 
Jobb: Man kan alltids finne ny jobb!
Sosialt: Du kan få deg et nettverk. Men du må aktivt søke etter dem. Meld deg inn i klubber, treningsaktiviteter, ta kontakt med gamle venner osv. Oppsøk plasser på nytt og på nytt der det er folk, gjerne på samme plasser.
Helse: Du kan oppsøke hjelp til dine problemer.
Personlighet: Finn dine interesser og praktisér disse. Humørsyken din kan du lære deg å mestre og håndtere. Også her kan du få hjelp. 

[Gjest Sozo]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg sjansene for å få meg dame. Jeg er en mann i første halvdel av 30-åra.

Det jeg ønsker meg er simpelthen et fint familieliv med dame og et par-tre barn.

Problemet er at jeg føler meg utilstrekkelig på mange områder, og at jeg ikke lever opp til kravene jeg opplever at damer har til partnere. Syns det er vanskelig, men samtidig skjønner jeg at alle er i posisjon til å sette krav til en person man skal leve sammen med. Man velger jo ikke hvem som helst.

Her er noe punkter som gjør at jeg føler meg lite aktuell som partner:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

Dette er ikke et problem. 

- Jobb/karriere/økonomi: Slitt i mange år med å komme ut i jobb, og pr. idag har jeg et fagbrev, jobber 100 % i vikariat. Altså ingen fast jobb. Akkurat nå er min eneste ambisjon karrieremessig å komme i 100 % fast jobb. Jeg har god orden på økonomien min, men jeg eier hverken bil eller bolig, derav lite utgifter.

Ikke dette heller. Du har ambisjoner. 

Sosialt: Når jeg tenker over det, så har jeg ikke noe nettverk. Iallefall ikke av venner. I sen ungdomstid og tidlig voksenalder har jeg til tider isolert meg mye, stått utenfor arbeidslivet og derfor mistet kontakten med mange. Jeg er ikke den mest sosiale av meg, men jeg fungerer helt fint i de fleste sosiale situasjoner.

I utgangspunktet ikke et problem - det er mange som er ensomme. Det er fint at du fungerer i sosiale situasjoner. 

Helsemessig: Har hatt noe problemer med angst oppigjennom, men dette er noe som har bedret seg veldig de siste årene. Jeg har ikke gått til behandling, så fremgangen er selvhjulpet. Likevel er jeg nesten alltid litt nervøs inni meg, selv om det åpenbart ikke syns grunnet at mange sier at jeg er så rolig og bedagelig å være rundt. Fysisk så er det kun hyppig hodeverk som er av betydelige plager for meg. Hadde mye migrene i barndommen

Heller ikke et problem, det er mange som har angst. Mange har fysiske plager også. 

Personlighet: Jeg tror kanskje at mange ser på meg som kjedelig. Jeg brenner ikke for noe spesielt, er ikke den som snakker mest osv.. I motsetning til de fleste andre liker jeg ikke så godt å reise; jeg trives bedre hjemme. Lysten til å se andre steder i verden er ikke så stor. For meg er reise lik stress, og jeg hater stress fordi det hos meg ofte forårsaker hodepine.

Ikke et problem. Mange damer ønsker seg rolige menn som liker seg hjemme. 

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

Dette er et problem. Det kan ødelegge et forhold. 

Så er spørsmålet om håpet om dame og familie er like dødfødt som jeg føler at det er.. Setter pris på dønn ærlige svar, men uten ufinheter.

Anonymkode: 4c362...ca6

Jeg tenker at du bør be om henvisning til terapi, når du lager en liste over alle, i dine øyne, negative sider. For akkurat det er et problem. Logg av, gå ut på byen, kjøp ei øl og se om du kommer i snakk med ei hyggelig dame. 

Endret 13. april 2019 av Sozo

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan være mer direkte: Hvis du trekker deg inn i deg selv pga. bagateller og hater stress, hvordan har du tenkt at et forhold og familieliv skal foregå? Med partner og barn som faktisk krever og trenger din tilstedeværelse og ditt engasjement?

Anonymkode: 54145...13c

Jeg noterer meg at mange reagerer på det med humørsyke. Ser den.

Må få påpeke at dette er noe som har forsvunnet i større grad i takt med at ting ordner seg i livet. Det har hatt sammenheng med at jeg har følt at alt er imot meg, og da kan små ting bikke tankene over i negativt spor. Etter at jeg først fagbrev og deretter jobb, har latt små bagateller gli forbi uten å bli sur i langt større grad.

Hvis det mot formodning skjer nå, så henter jeg meg lettere opp enn jeg gjorde tidligere.

Jeg forbinder det å være i et forhold med lykke, og da tenker jeg at det er naturlig at jeg blir mindre humørsyk. Jeg ville iallefall vært bevisst på det, og sørget for at det ikke blir en byrde for partner.

Anonymkode: 4c362...ca6

[AnonymBruker]

Reagerer kun på det med at du er humørsyk/sur. Sure folk er det verste jeg vet..får lyst å terge dem helt til de blir sint i stedet. Det er enklere å forholde seg til en sur. 

Anonymkode: c43ac...33e

[Sparkling_Pink]

Jeg skygger unna folk uten venner. Så jeg vil si at å finne deg noen kompiser og venner er det første rådet jeg har å gi.

Det med humørsyken og det meste kan bedre seg som en konsekvens av at du omgås folk. Kan du holde på nære venner over tid, vil du trolig få til et parforhold også. Sure folk kan godt være sure bare de vet om det selv og ikke ødelegger forholdene sine til de som betyr noe for dem.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Sparkling_Pink skrev:

Jeg skygger unna folk uten venner. Så jeg vil si at å finne deg noen kompiser og venner er det første rådet jeg har å gi.

Det med humørsyken og det meste kan bedre seg som en konsekvens av at du omgås folk. Kan du holde på nære venner over tid, vil du trolig få til et parforhold også. Sure folk kan godt være sure bare de vet om det selv og ikke ødelegger forholdene sine til de som betyr noe for dem.

Du får det til å høres så lett ut. Når man er over 30, er det ikke lett.

Anonymkode: 4c362...ca6

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei langt i fra, men å ha sånn holdning gjør deg både uattraktiv og forhindrer deg selv i å i det hele tatt prøve eller stole på at du er "verdig" nok så du slår kjepper i egne hjul. 

Jeg så Trygdekontorets episode om incels og som Trine Lise Olsen og psykologen der sa til incel gutten, han var jo en kjekk og smart gutt, men holdninga hans gjorde han uattraktiv. Når man har bestemt seg for å ikke klare noe så klarer man det hvertfall ikke og det gjelder alle ting. Det er psykisk sykdom å se på seg selv som et null og som for "shtøgg" som han kalte seg , og rette frustrasjon over eget selvhat ut mot andre og ut mot livets muligheter for livets muligheter er der for alle og du høres ut som en helt normal og fin fyr du må bare jobbe med å innse det selv og snu holdningene dine! Og sannsynligvis bli flinkere sosialt, som er det som ødelegger for ufrivillig single. Du er lite sosial og selvom du klarer deg greit i korte sosiale settinger så har du nok mista mye trening og mellommenneskelig teft når du er så isolert. Altså det er ikke utseende eller jobb eller sykdom som ødelegger. 
Men grinebitere er det ingen som liker så du skal nok ikke gå rundt å si at du hater å reise og hater stress og at alt er så ork og stress. Mange som heller trives hjemme enn ute på farten og det er helt greit, men blir uattraktivt om man klager på alt annet.

 

Anonymkode: 2e245...e62

Skjønner ikke hvorfor du nevner Incels her?

Er ikke i nærheten av å klandre damer for at jeg ikke får kjæreste.

Anonymkode: 4c362...ca6

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Må få påpeke at dette er noe som har forsvunnet i større grad i takt med at ting ordner seg i livet. Det har hatt sammenheng med at jeg har følt at alt er imot meg, og da kan små ting bikke tankene over i negativt spor.

Jeg forbinder det å være i et forhold med lykke, og da tenker jeg at det er naturlig at jeg blir mindre humørsyk. Jeg ville iallefall vært bevisst på det, og sørget for at det ikke blir en byrde for partner.

Anonymkode: 4c362...ca6

Det er holdninger som dette du må snu. Det er veldig turnoff og demotiverende å forholde seg til. Om det føles sånn så endre fremgangsmåter, strategier og støtt deg selv og bygg opp deg selv , så vil du se at ting går mer blå gli. Om man setter seg ned og grumper over at "ikke en dritt går min vei og alle er i mot meg fordi jeg er så udugelig og dritt og det funka jo ikke på den måten eller til den tiden jeg ville så da går det ikke og det betyr jeg ikke er bra nok så da bare gir jeg opp" det får en hvertfall ingen steder. 

Det er forøvrig viktig å være lykkelig før man går i et forhold, lykkelig med seg selv og finne mål og mening med livet som et individ, uavhengig av partner.

Anonymkode: 2e245...e62

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg vil si du ikke så stor sjans. I alle fall ikke i Norge.

Det finnes riktignok mange kvinnelige versjoner av deg, men de kan velge på en høyere hylle, og da velger de selvsagt det. Også hvis de må vente til fyren blir singel. De er heller single enn å ta til takke med deg, minus og minus blir som kjent krøll.

Anonymkode: 0862d...273

Tull. Jeg er en kvinnelig versjon av Ts. Og er fortsatt singel og barnløs som 40 + fordi jeg ikke tåler stress og har migrene. Min fetter som slet med sjenanse løste problemet med å date og gifte seg med en dame fra Asia. Og er nå i et lykkelig forhold. Så det virker som om det er mye enklere for menn som er single at de lett kan finne seg damer fra Asia og Afrika.Ikke like lett for kvinner som sliter.

Anonymkode: ec45b...d8a

[Sparkling_Pink]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du får det til å høres så lett ut. Når man er over 30, er det ikke lett.

Anonymkode: 4c362...ca6

Jeg var 25 da jeg innså at jeg ikke hadde venner på den måten jeg ønsket. Det er ikke lett da heller.

Jeg kan tenke tilbake på dusinvis med avtaler, invitasjoner og hendvendelser som bare ble hengende i lufta, uten svar, uten oppmøtte, uten noen som helst ide på hva jeg kunne gjøre for å bedre situasjonen. Min filosofi har vært at en først er bekjente og om en har mange nok bekjente kan det dukke opp nærere vennskap derfra.  Det har dukket opp et vennskap i året de årene jeg har aktivt lagt til rette for det. Er ikke vennskapet etablert når livet selv gjør en eller begge opptatt, brytes ofte båndet permanent.