Er sjansene mine så godt som null?

[AnonymBruker]

Da mener jeg sjansene for å få meg dame. Jeg er en mann i første halvdel av 30-åra.

Det jeg ønsker meg er simpelthen et fint familieliv med dame og et par-tre barn.

Problemet er at jeg føler meg utilstrekkelig på mange områder, og at jeg ikke lever opp til kravene jeg opplever at damer har til partnere. Syns det er vanskelig, men samtidig skjønner jeg at alle er i posisjon til å sette krav til en person man skal leve sammen med. Man velger jo ikke hvem som helst.

Her er noe punkter som gjør at jeg føler meg lite aktuell som partner:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

- Jobb/karriere/økonomi: Slitt i mange år med å komme ut i jobb, og pr. idag har jeg et fagbrev, jobber 100 % i vikariat. Altså ingen fast jobb. Akkurat nå er min eneste ambisjon karrieremessig å komme i 100 % fast jobb. Jeg har god orden på økonomien min, men jeg eier hverken bil eller bolig, derav lite utgifter.

Sosialt: Når jeg tenker over det, så har jeg ikke noe nettverk. Iallefall ikke av venner. I sen ungdomstid og tidlig voksenalder har jeg til tider isolert meg mye, stått utenfor arbeidslivet og derfor mistet kontakten med mange. Jeg er ikke den mest sosiale av meg, men jeg fungerer helt fint i de fleste sosiale situasjoner.

Helsemessig: Har hatt noe problemer med angst oppigjennom, men dette er noe som har bedret seg veldig de siste årene. Jeg har ikke gått til behandling, så fremgangen er selvhjulpet. Likevel er jeg nesten alltid litt nervøs inni meg, selv om det åpenbart ikke syns grunnet at mange sier at jeg er så rolig og bedagelig å være rundt. Fysisk så er det kun hyppig hodeverk som er av betydelige plager for meg. Hadde mye migrene i barndommen

Personlighet: Jeg tror kanskje at mange ser på meg som kjedelig. Jeg brenner ikke for noe spesielt, er ikke den som snakker mest osv.. I motsetning til de fleste andre liker jeg ikke så godt å reise; jeg trives bedre hjemme. Lysten til å se andre steder i verden er ikke så stor. For meg er reise lik stress, og jeg hater stress fordi det hos meg ofte forårsaker hodepine.

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

 

Så er spørsmålet om håpet om dame og familie er like dødfødt som jeg føler at det er.. Setter pris på dønn ærlige svar, men uten ufinheter.

Anonymkode: 4c362...ca6

[Gjest Juks]

Sjansen er nok godt tilstede for at du kan finne kjærligheten og få det livet du håper på. 
Men du må bryte noen mønstre. Gjerne få deg et sosialt nettverk, og utfordre deg selv i å prøve ut nye ting. Kanskje endrer du deg, og din egen opplevelse av deg selv. 
Det er ingen som kommer bankende på din dør og gir deg ring. Du må faktisk ut å jobbe for det. 

[AnonymBruker]

Nei langt i fra, men å ha sånn holdning gjør deg både uattraktiv og forhindrer deg selv i å i det hele tatt prøve eller stole på at du er "verdig" nok så du slår kjepper i egne hjul. 

Jeg så Trygdekontorets episode om incels og som Trine Lise Olsen og psykologen der sa til incel gutten, han var jo en kjekk og smart gutt, men holdninga hans gjorde han uattraktiv. Når man har bestemt seg for å ikke klare noe så klarer man det hvertfall ikke og det gjelder alle ting. Det er psykisk sykdom å se på seg selv som et null og som for "shtøgg" som han kalte seg , og rette frustrasjon over eget selvhat ut mot andre og ut mot livets muligheter for livets muligheter er der for alle og du høres ut som en helt normal og fin fyr du må bare jobbe med å innse det selv og snu holdningene dine! Og sannsynligvis bli flinkere sosialt, som er det som ødelegger for ufrivillig single. Du er lite sosial og selvom du klarer deg greit i korte sosiale settinger så har du nok mista mye trening og mellommenneskelig teft når du er så isolert. Altså det er ikke utseende eller jobb eller sykdom som ødelegger. 
Men grinebitere er det ingen som liker så du skal nok ikke gå rundt å si at du hater å reise og hater stress og at alt er så ork og stress. Mange som heller trives hjemme enn ute på farten og det er helt greit, men blir uattraktivt om man klager på alt annet.

 

Anonymkode: 2e245...e62

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at holningene dine gjør deg uattraktiv. 

 

Anonymkode: 85800...10e

[AnonymBruker]

Du høres jo ut som en super match for mange! Du er definitivt en jeg kunne datet, men nå har jeg kjæreste.

Du har mange gode kvaliteter, og fast jobb har ingenting å si så lenge du har trygg økonomi og er på vei mot en sikker inntekt.

Kast deg ut på Tinder, gi noen blikk og et fint smil til noen du finner interessant på butikken/i gatene osv., så plutselig møter du den rette kvinnen.

IKKE nedvurder deg selv, du er mye bedre enn du tror!

Anonymkode: 878eb...34c

[AnonymBruker]

Nei, men problemet er jo først og fremst holdningen din og at det ikke virker som du oppsøker steder der du kan finne deg en kjæreste. 

Anonymkode: 0613c...533

[Gjest Minesveiper]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Nei langt i fra, men å ha sånn holdning gjør deg både uattraktiv og forhindrer deg selv i å i det hele tatt prøve eller stole på at du er "verdig" nok så du slår kjepper i egne hjul. 

Jeg så Trygdekontorets episode om incels og som Trine Lise Olsen og psykologen der sa til incel gutten, han var jo en kjekk og smart gutt, men holdninga hans gjorde han uattraktiv.
 

Anonymkode: 2e245...e62

Jeg ble ganske nysgjerrig på incelfyren så jeg sjekket ut den episoden. Det som jeg ser går igjen er at menn som er middels attraktive eller under, gir opp etter en eller flere dårlige erfaringer med kvinner. Pga av de dårlige erfaringene utvikler de negative holdninger som igjen gjør dem enda mindre attraktive. Samtidig reageres det på noe jeg har sagt i årevis om at det blir kommunisert ut av det viktigste er at menn er snill, og har god personlighet osv, men så observeres det at dette ikke helt stemmer i virkeligheten. Det gir en følelse av at man blir løyet til.

Problemet slik jeg ser det er at det er ingen som kommuniserer ut "skjebnen" til en normal mann. Incelmennene tror at fordi de ikke er i toppsjiktet når det kommer til attraktivitet, så er de dømt til å være uten en dame, noe som selvfølgelig ikke stemmer.  De blir ikke lært at man faktisk må forvente noe motgang, og at man må stå i motgangen uten å gi opp.

Til ts: Jeg har sett menn uten "mening med livet", uten god jobb osv kapre flotte damer. Det viktigste er faktisk at du er sosial (dette gjør at du møter kvinner), og har gode sosiale ferdigheter (dette gjør at du i større grad tiltrekker deg kvinner) . Kvinner i Norge trenger ikke menn med gode jobber siden de jobber selv. Det er bare de i den intellektuelle elite, de fra prestasjonsmiljø, og en liten andel damer som er opptatt av status som er opptatt av god jobb, mening med livet o.l. Disse er i mindretall i populasjonen. 

Endret 13. april 2019 av Minesveiper

[AnonymBruker]

Endre holdningen til deg selv. Si til deg selv at du er en bra mann, med masse gode egenskaper og kjærlighet til å gi en kvinne. At du ikke er perfekt gjør deg lik resten av jordens befolkning.

Eneste jeg kjente på veldig negativt var det du skreiv om å være humørsyk og bli sur av små bagateller. Mener ikke at du skal være en solstråle hele tiden, men om det blir surmuling og furte for seg selv så er ikke det noe særlig.

Anonymkode: 86fe6...8ae

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg så Trygdekontorets episode om incels og som Trine Lise Olsen og psykologen der sa til incel gutten, han var jo en kjekk og smart gutt, men holdninga hans gjorde han uattraktiv.
 

Anonymkode: 2e245...e62

Da jeg så incel-gutten tenkte jeg at han egentlig så ut som akkurat en sånn som jeg hadde gått på date med. Det var absolutt ingenting galt med hvordan han så ut. Men så snart han åpnet munnen skjønte jeg at vi aldri ville ha passet sammen. Han var så bitter og sint på alt og alle!

Anonymkode: e3937...572

[jabx]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

Det hjelper lite med kondisjon. Du må legge på deg muskler, og da er det tung styrketrening som gjelder.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Endre holdningen til deg selv. Si til deg selv at du er en bra mann, med masse gode egenskaper og kjærlighet til å gi en kvinne. At du ikke er perfekt gjør deg lik resten av jordens befolkning.

Eneste jeg kjente på veldig negativt var det du skreiv om å være humørsyk og bli sur av små bagateller. Mener ikke at du skal være en solstråle hele tiden, men om det blir surmuling og furte for seg selv så er ikke det noe særlig.

Anonymkode: 86fe6...8ae

Enig med denne. Sur av bagateller er turn-off

I tillegg, synes jeg ofte at men som drar damer har egne interesser og hobbyer. Noe de bryr seg om og er dyktig til. Dette betyr så mye mer en utseende. 

Anonymkode: 97efd...174

[Gjest ThotSlayer]

Som flere påpeker: du kommer lenger med å være positiv. Du må vite at du kan aldri fortelle kvinner noe som kan oppfattes som negativt. De er emosjonelle vesen.

Jeg ville også anbefalt deg å prøve utlandet. Der har du større sjanse for å lykkes.

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da mener jeg sjansene for å få meg dame. Jeg er en mann i første halvdel av 30-åra.

Det jeg ønsker meg er simpelthen et fint familieliv med dame og et par-tre barn.

Problemet er at jeg føler meg utilstrekkelig på mange områder, og at jeg ikke lever opp til kravene jeg opplever at damer har til partnere. Syns det er vanskelig, men samtidig skjønner jeg at alle er i posisjon til å sette krav til en person man skal leve sammen med. Man velger jo ikke hvem som helst.

Her er noe punkter som gjør at jeg føler meg lite aktuell som partner:

- Utseendemessig; jeg er relativt lav med mine 175 cm, har tynn beinbygning og ser rett og slett guttete ut. Har lite skjeggvekst, og håret er ganske tynt. Ansiktet er jeg fornøyd med. Prøver ellers å trene en del, men mest kondisjon.

- Jobb/karriere/økonomi: Slitt i mange år med å komme ut i jobb, og pr. idag har jeg et fagbrev, jobber 100 % i vikariat. Altså ingen fast jobb. Akkurat nå er min eneste ambisjon karrieremessig å komme i 100 % fast jobb. Jeg har god orden på økonomien min, men jeg eier hverken bil eller bolig, derav lite utgifter.

Sosialt: Når jeg tenker over det, så har jeg ikke noe nettverk. Iallefall ikke av venner. I sen ungdomstid og tidlig voksenalder har jeg til tider isolert meg mye, stått utenfor arbeidslivet og derfor mistet kontakten med mange. Jeg er ikke den mest sosiale av meg, men jeg fungerer helt fint i de fleste sosiale situasjoner.

Helsemessig: Har hatt noe problemer med angst oppigjennom, men dette er noe som har bedret seg veldig de siste årene. Jeg har ikke gått til behandling, så fremgangen er selvhjulpet. Likevel er jeg nesten alltid litt nervøs inni meg, selv om det åpenbart ikke syns grunnet at mange sier at jeg er så rolig og bedagelig å være rundt. Fysisk så er det kun hyppig hodeverk som er av betydelige plager for meg. Hadde mye migrene i barndommen

Personlighet: Jeg tror kanskje at mange ser på meg som kjedelig. Jeg brenner ikke for noe spesielt, er ikke den som snakker mest osv.. I motsetning til de fleste andre liker jeg ikke så godt å reise; jeg trives bedre hjemme. Lysten til å se andre steder i verden er ikke så stor. For meg er reise lik stress, og jeg hater stress fordi det hos meg ofte forårsaker hodepine.

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

 

Så er spørsmålet om håpet om dame og familie er like dødfødt som jeg føler at det er.. Setter pris på dønn ærlige svar, men uten ufinheter.

Anonymkode: 4c362...ca6

Du og jeg har masse til felles. Bortsett fra at jeg er ufør, 30 år, 170cm og tjukk. Men jeg vil ikke ha barn. Jeg liker meg best hjemme, og har stress hodepine og innimellom migrene. Jeg sliter også med angst. 

Isolerer meg ofte fordi jeg regner med at ingen liker meg. Det er vanskelig å bli kjent med nye når jeg ikke er i jobb, og angsten gjør det ikke akkurat lettere å ta kontakt med andre mennesker. 

Jeg har nettopp startet i en form for terapi. Kanskje hjelper det meg også. 

Anonymkode: 11458...961

[Nuith]

8 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg er nok noe humørsyk, og selv om det er blitt mindre av det med årene, så kan relativt små bagateller gjør at jeg blir sur og jeg lukker meg inne.

 

Anonymkode: 4c362...ca6

Det der er fullstendig dealbreaker for meg. Fullstendig umulig å leve med. Ville aldri fått barn med en sånn mann.

[Nuith]

Må bare legge til at alt det andre var helt ok.

[OffTheBlock]

Det eneste som stikker seg ut her er humørsyke. Det har folk flest lite toleranse for.

Men jeg tror du har godt av å tenke mindre på hvordan du er og mer på hva du kan tilby en partner. En dame kommer ikke til å vurdere deg etter de sjekkpunktene du lister opp, hun kommer til å spørre seg selv om du kan gi henne et godt liv og gode følelser, være en fin fyr å ha familie med etc. Kan være greit å ha fokuset der i stedet for de tingene du lister opp her.

[AnonymBruker]

Sier som flere at det eneste jeg ser på som negativt her er at du er humørsyk. Det er veldig slitsomt å forholde seg til. Som singel kvinne i midten av 30-årene har jeg få absolutte krav, men godt stabilt humør/lynne er et must for meg. Tar en blid og hyggelig kar fremfor en sur en med muskler, høyde, penger etc any day!

Anonymkode: f7a2a...1e4

[AnonymBruker]

Ja jeg vil si du ikke så stor sjans. I alle fall ikke i Norge.

Det finnes riktignok mange kvinnelige versjoner av deg, men de kan velge på en høyere hylle, og da velger de selvsagt det. Også hvis de må vente til fyren blir singel. De er heller single enn å ta til takke med deg, minus og minus blir som kjent krøll.

Anonymkode: 0862d...273

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg sier som flere andre her at du høres helt OK ut, bortsett fra det med å bli sur og innesluttet over bagateller. Av erfaring vet jeg det er veldig slitsomt å skulle være den som alltid må fiske den andre opp fra slik surhet.

Du skriver litt om hva du ønsker med et forhold, men ingenting om hvordan du forestiller deg den kvinnen du skal være sammen med - bortsett fra at hun aksepterer deg og ditt. Hvordan tenker du deg at hun er, hvilke preferanser har du? Hvordan ser du for deg forholdet dere har sammen, hvordan foregår det i praksis?

Anonymkode: 54145...13c

[AnonymBruker]

Jeg kan være mer direkte: Hvis du trekker deg inn i deg selv pga. bagateller og hater stress, hvordan har du tenkt at et forhold og familieliv skal foregå? Med partner og barn som faktisk krever og trenger din tilstedeværelse og ditt engasjement?

Anonymkode: 54145...13c