Plutselig var nr 4 på vei!

[Rimfrost92]

Etter noen dager med en rar følelse og katter som endret adferd måtte jeg ta en test, og jaggu var jeg blitt gravid igjen! 

Vi har hatt lyst på ett barn til, men planen var å vente noen år da jeg begynte på bachelor i fjor.

Jeg blir 27 år og min mann blir 30.

Vi har to barn sammen fra før og jeg har ett barn fra tidligere.

Har foreløpig termin 17 oktober

 

Tenkte prøve meg på en slik dagbok, så får vi se hvordan dette går!

[Rimfrost92]

Nå er jeg 12+6, men tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan ukene frem til nå har vært! 

I uke 5 var jeg på tul på sykehuset, der kunne de ikke finne fosteret, og jeg måtte ta hcg prøver to dager for å se stigning.

Samtidig var jeg ekstremt kvalm og plaget av migreneanfall som aldri tok slutt.

Jeg tok også en privat ultralyd i uke 5, da jeg ikke følte meg trygg på det de på sykehuset kunne se.

Hos privat gynekolog fikk jeg se ett pittelite embryo, han nevnte en liten blodansamling, men det trengte ikke bety noe.

Jeg ble dårligere og dårligere de neste dagene, og endte opp med å bli innlagt.

Fikk væske intravenøst og migrenemedisin i injeksjonsform.

Da jeg var innlagt fikk jeg telefon om svar på hcg prøvene. De sa at prøvene ikke var bra, og jeg fikk time noen dager senere til cytotec kur.

Jeg var rett og slett helt knust, og ønsket bare dra hjem, så fikk avsluttet behandlingen selvom jeg ikke var noe særlig bedre.

Fortsatt klarte jeg ikke helt å stole på sjukehuset, så jeg dro igjen på en ny ultralyd hos privat gynekolog.

På ultralyd fikk vi se ett lite foster, med hjerte som slo! 6+1 

Han kunne også se at det var ett tvillingannlegg som hadde sluttet å utvikle seg, såkalt wanishing twin, noe som ikke er unormalt. 

Men nå var ihvertfall håpet der igjen, det var ett lite nurk som nå kunne vokse seg større og klar  

[Rimfrost92]

Ukene frem til nå, og nå, har vært og er tøffe.

Jeg har hyperemesis gravidarum (ekstrem svangerskapskvalme) og er for det meste sengeliggende, har prøvd forskjellige medisiner, vitaminer og sea band.

Desverre er det ingen ting som hjelper, kun det å ligge for det meste i ro, er jeg oppe og går litt, f.eks om jeg tar meg en dusj, så kommer oppkastet.

Går jeg til bilen, som ikke er langt unna, så står jeg og brekker meg og må ha en pause før jeg klarer kjøre.

Det er tungt å ha det slik, og det er så få som har forståelse, for er ingen andre enn mannen og barna mine som ser meg, jeg klarer ikke være sosial, og selv om folk vet grunnen, så er det ikke lett å forstå når de ikke ser meg henge over doskålen eller slite med å få i meg ett måltid.

Hadde det slik som dette forrige svangerskap også, noe som var litt av grunnen til at vi ville vente med ett barn til.