Sparkling_Pink; Dagbok fra 30 mars 2019

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha kunne våknet sakte i dag, for å ha tatt tida på internettsurfinga, for at jeg fikk med meg greit med mat og at transporten har gått som lovet.

Jeg er takknemlig for musikk, klangrom, felles opplevelser, godt selskap, flotte samtaler og form til å spurte.

Jeg er takknemlig for klærne mine, at ting er vaskbart og at jeg har fått opp pulsen tre ganger i dag.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å våkne med gryet, for værmeldinga som er mild, for alt smått jeg og andre surrer, for det jeg har fått gjort i dag, for at jeg har meditert, for at jeg har fått ryddet litt.

Jeg er takknemlig for å være sulten, at jeg fikk tatt meg pauser i dag, for den rolige rytmen og lokalmiljøet her jeg bor. For gjennomføring av ideer og at jeg kan krype opp i senga snart.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for timene med arbeid som er gjort, for sola, for samtalene på kvelden og at jeg har spist godt.

Jeg er takknemlig for motet mitt, for fargesansen, for å gå ut med søpla, for soppene i skogen og muligheten til å hvile når jeg trenger det.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for det av oppvasken som er tatt, for det husarbeidet som er gjort, for å ha fullført planlegginga av helga som kommer, for kalkulator og smarttelefon.

Jeg er takknemlig for en rolig hjemmedag i en krøll under og over varmende ull, at det er relativt stille i nabolaget mitt, for to telefonsamtaler med flotte mennesker, for at jeg føler fellesskap og for løken som ble plantet i går.

Jeg er takknemlig for at det går over, og ikke er superille. Trenger jeg søvn, kan jeg sove.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for Internett, synkende feber, at jeg ikke føler meg alene selv om jeg ikke har pratet med noen i dag, at jeg har tatt en helt rolig dag og kunne sittet i kvelden og høre på regnet.

Jeg er takknemlig for å ha sovet mye, gjort bittelitt, at gulvet er vaskbart og at jeg ryddet ca 10 minutter. Jeg er takknemlig for påskuddet til å rydde boden snarlig og et fantastisk eventyrunnivers via serier. Og så er jeg sulten.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for at humøret har lysnet litt gjennom dagen, at jeg har fått ordnet meg vinterlue, tatt en litt tøff samtale med en venn, skrevet ei huskeliste for butikktur i morgen, lagd ei skisse over gjøremål, pratet med en vennlig Mons i nabolaget og har ryddig kjøkken på kvelden.

Jeg er takknemlig for å ha gått ut med søpla, kunne sitte i en krøll på stoler, tørket vekk det verste sølet i boden og skremt meg inn i dusjen.

Jeg er takknemlig for at jeg har hatt krefter til å gå tur, lage meg mat og rydde.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet til ryddig kjøkken, livslyst og driv.

Jeg er takknemlig for å ha spurt mange mennesker om endel små ting, fått handlet og gjort klart til i morgen.

Jeg er takknemlig for samtalene jeg har hatt og at jeg kjenner preferansene mine. At jeg på ny leser bøker og at jeg har kommet ett stykke videre på noe som er viktig for meg.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet tidlig, hatt en fin og rolig morgen, at infrastrukturen har ordnet seg, at bekkenet har holdt grunnet tilpasninger og at jeg har sett andres glede.

Jeg er takknemlig for at jeg og klærne mine er vaskbar, at jeg har lært noen viktige lekser, at jeg kan rydde opp i morgen, har fått kontakt med en gammel flørt og har øredråper.

Jeg er takknemlig for samtalen med ei venninne, kule bilder, ordninga jeg fikk fra andre og at jeg var velorganisert.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha sovet lenge, drømt intenst, våknet i uvitenhet og salighet, for sent kommet på hva jeg burde brukt dagen til og sovet litt til.

Jeg er takknemlig for de samtalene jeg har hatt, at halve oppvasken er tatt, at jeg har flyttet litt på ting og at det kommer en ny dag i morgen.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet uthvilt, for alle drømmene jeg husker, for at jeg fikk kommet meg i gang på ett vis gjennom utmattelsen, for å ha dratt ut i verden med huskeliste og full mange.

Jeg er takknemlig for meditasjonen, styrkeøvelsene, sjøvasket luft, god service og solnedgangen bak vuggende blokker.

Jeg er takknemlig for irriterende taus kunnskap og at frossen tannkrem fremdeles fungerer når den er blitt tint igjen. For smerte og for stillheta i hodet, for at jeg kan stå støtt igjen og at jeg har venner.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for litt snert og drift til tilværelsen, prioriteringslista mi, musikk, vennene mine, at lyset virker lyst for å si det sånn, at ting kan ordne seg ved litt innsats og at jeg ikke har flere plager enn de jeg har.

[Sparkling_Pink]

Det er ikke det at jeg søker endring. Jeg synes det er helt fair at jeg får være slik jeg er og ha det slik jeg har det ei stund. Så gjør jeg noe i en periode, og noe litt annet en annen periode. Ligger med verk og feber ei uke, var og sprang rundt blant folk og venner ukene før.

Sitter og lurer på om jeg har tatt noen lure / ulure avgjørelser som jeg strever med å få til å bli brukende nå noen uker etterpå, lurer på hva jeg gjør med takknemlighetsdagboka her inne, leser en litt lettvint artikkel om selvhjelp gjort riktig: https://www.psychologytoday.com/intl/blog/gaining-and-sustaining/202410/why-gratitude-journals-and-other-wellness-trends-arent-enough

Og skjønner egentlig ikke helt hva hun prater om. Forskjellen på en ujevn, overfladisk og ytre drevet praksis og en indre, daglig til mange ganger daglig tilstedeværelse i nuet, behov sanseåpnende og «riktig» praksis? Affirmesjoner, begrensete treningsopplegg, lukt-bombe-oljer og de-tox kurer er nå uansett ikke sånt jeg driver med. Å kalenderføre Meg-tid skjønner jeg heller lite av og synes at fixen hennes blir rar, sånn «lytt til din indre rosin» på mindfullnesskurs.

Jeg skulle ha en pekepinn på hvordan min offentlige takknemlighetsdagbok kanskje kunne utgjøre en forskjell eller kunne trenge noen justeringer. Hvorfor er den offentlig? Slik jeg husker det kom jeg til konklusjonen etterhvert for ett år siden at jeg trengte mist ett annet menneske som leser, ser dagene mine. Og kom fram til at dagboka her kunne gjenopplives. Ingen tagger, ingen seksuell trakassering, ingen bilder, ikke et fremmed språk. Bare morsmålet mitt og to måter for andre å bla seg inn på skriveriet mitt på. Jeg var på det tidspunktet noe misfornøyd med å ha blitt skrevet ut fra behandlinga jeg hadde gått i og håpet at denne skrivinga og ville gi meg ett dytt til å holde retninga i gang på.

Jeg har justert underveis. Kuttet ned og til beinet. Takknemlighetsbeistet galopperer nå fast hver kveld, med to unntak, en periode jeg var beflippet i en grad hvor himmel og jord ikke stod riktig og en kveld eller to hvor jeg var avsvimt i en sånn stor grad at jeg trolig ikke fikk stelt meg før jeg sov.

Noen dager har vært intenst vanskelige, jeg har mest hatt lyst å hyle DRITT høyt, fått nabolaget til å skifte adresse, smelle med dørene og rase over urettferdighet, at jeg, jeg skal ha oppreisning, og alle stygge tryner… og så videre. Det har jeg ikke gjort. Disse vanskelige følelsene har jeg anerkjent at er i meg, og nå, skulle jeg ta øvelsen min.

På ett eller annet vis har det sakte men sikkert begynt å sette flekker ut over dagene mine. Og at drømmene settes pris på, tilføyer glitter og litt elegant selvtillit i å gjennomleve de logikkløse narativene som bygges ut og opp under drømmesøvnen.

Jeg kjenner det når jeg går i skogen. Trærne er som individer som omkranser meg, ikke bare som søyler jeg må gå utenom. Leiligheta mi er ei trygg hule, til tross for mangler og trusler. Jeg har et bedre blikk for her og nå, der jeg sukker lykkelig over småting, som instrumentene mine som gir et fjert ekko når jeg brummer i sengetøyet i kjærkommen nattero.

Det er hyggelig om jeg skal noen steder og veldig greit å ha det jeg trenger, men det er mer sånn; Om jeg ikke kommer dit jeg hadde håpet, så er stien jeg går på myk og bladene rasler og der kom det jaggu ei kråke for å sjekke på meg. Forstod jeg den rett at det var spor av dødsangst som vederfares den og dens frender i det jeg hadde sittet og sett ut over landskapet? Hvem i alle dager skyter kråker i dag?

Jeg tar oppvasken fordi jeg i morgen trenger at det er enklere for meg på kjøkkenet. Jeg dytter og drar meg i millimeter av gangen i den retninga jeg trenger, håper på og har lyst til. Jeg ser dager utfolde seg forran meg og og lurer på hvem som har satt på opplesning av tilværelsen min med dobbel hastighet. Når ble dagene så korte?

Så lager jeg såpebobler med sinnet mitt. Takknemlighet. Åh, det var det hun pratet om i artikkelen. Hvorfor en er takknemlig.

Ofte fordi jeg vet ting kunne vært værre. I et annet, ganske briljant, arrogant og litt mindre besværlig liv, kunne jeg vært venneløs. Eller jeg kunne ha kommet på kant med alle, vært hun hysteriske dama bakerst i bussen i regnbuefargede klær som hyler over at folk bruker mobiltelefon, for hun er allergisk mot dingsene. (Fakta: oppvarmet avgir mye elektronikk gass som er giftig og det er mulig å få plager av denne gassen).

Jeg kunne ha sittet i en sofa mesteparten av tida og på kontoret til en psykolog resten av tida, mens psykologen sukker over fortida mi mens jeg spises opp av angst over fremtiden. Jeg kunne ha valgt annerledes i sånne tilslørte øyeblikk av smerte og sittet med pilleavhengighet, narkotika og opiader som nødvendigheter i enhver dag resten av livet. Jeg kunne knekt, knust, oversett mønstrene og tatt råd og «sannheter» som absolutter. Somatisert eller psykologisert over plagene mine.

I steden for sitter jeg i et liv jeg er tilfreds med, forøvrig for det meste rett på gulvet, med mulighetsdøra på gløtt mot fremtiden, uten forkrøplende smerte og med vissheten at det mest verdifulle jeg har i livet mitt er vennene mine.

Så til i dag. I dag er en av de litt vanskelige dagene der det føles helt normalt blæh å være meg. Sånn høres det ut:

Jeg er takknemlig for planlegginga jeg har gjort for de neste dagene og månedene, for at det er hjerterom til en fremtidig partner, for at ting ordner seg for vennene mine, for at jeg har fastlege, for det jeg har fått skrevet i dag, for tydelighet ovenfor nokså ukjente mannfolk på nett, for at jeg er i gang med en jobb jeg skulle hatt både risikotillegg og smusstillegg for å gjøre.

Jeg er takknemlig over å være mett og ha fått solgløtt på huden, for at jeg er påkoblet fellesskap og at info derfra når meg. Jeg er takknemlig for klærne mine og at det enda går an å sende ekte brev.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet mykt, fått to avtaler plassert, kokt tøy, hvilt i meg selv og har lyttet til nydelig musikk.

Jeg er takknemlig for et nogelunde ryddig hode, medisin til øret og at jeg er mett.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet til fornuftig tid i dag, for maten i fryseren og kjøleskapet, for hjemmelaget ferdigmat og mattermosen min.

Jeg er takknemlig for turen ut med selskap, Krii, i dag. Med god avstand ute i lufta, men tett på livet. For roa det er å bikke meg vel hjemme, sove og hvile.

Jeg er takknemlig for teknologien, ryddig kjøkken, strategisk flytting av ting og for at det kjennes ut som jeg har begynt på en ny periode.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for at jeg har sett sola i dag, for samtalene jeg har hatt, for at en for travel eller upålitelig mann ikke har dukket opp på avtale (viktig at upålitelige mennesker holder seg vekke fra meg!) for mute knappen på tv og at jeg har matlyst.

Jeg føler at jeg nærmer meg der jeg ønsker å være, er takknemlig for de små stundene med utforskning av nye ting, smått som å ha tatt oppvasken, vasket leiligheta, pusset speilene, ryddet bordene og har plass til mye av stæsjet mitt. Og, det er etter ryktene tre pakker på vei til meg.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet med gryet i dag, stått opp, gjort dagens viktigste ting og så krøpet opp i zofaen. Der våknet jeg utpå ettermiddagen, noget kvikkere. Det er digg å kunne justere dagen min slik.

Jeg er takknemlig for gleden jeg har følt i dag på tur, for at matbutikken ikke har vrengt sansene mine, for varmen inne i genseren min, for ett nytt bekjentskap og starten på et prosjekt som jeg ikke vet om er et todagers eller 14 dagers arbeid. Det viktigste er at jeg har begynt.

Ingen postpakker i dag. Kun brosjyren om samfunnsberedskap. Jeg måtte telle. 60 l vann fra springen og 20 fra butikken burde virke greit. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal holde meg med mat uten et stabbur tilgjengelig. Frysetørking virker som et plausibelt alternativ.

Det er en bra ting å få en slik brosjyre, det var ikke dommedagsstemning i den, bare, «det er fint om dere som bor her i Norge kan berge dere ei lita stund, kanskje ei uke eller så uten forsyninger». La oss i dag være takknemlig for dopapiret, her i fellesskap. Med Coronatida i minne, og tomme butikkhyller. Hvordan føle seg rik? Jo, ha overlevd en pandemi og ha ett helt skap fullt av dopapir.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for at ny mobil og noen podkaster har gitt meg dyttet i den retninga jeg ønsket, for første gang på altfor mange evigheter føler jeg at jeg bestemmer over tida mi og har vaner som er mer bærekraftige.

 Jeg er takknemlig for dagen, for alle meldinger jeg har fått som har gitt meg et spekter av følelser, takknemlig for å kjenne følelsene mine, for samtalen jeg har hatt.

 Jeg er takknemlig for det jeg har gjort, at jeg er utålmodig og streng med meg selv, for at oppvasken er tatt, en stor kurv er funnet fram for endel av rotet jeg genererer, at teknikken fungerer, at livet virker givende og litt sørgmodig. Som for eksempel er den første pakken som kom fram, slik at et dødt veggdyr falt ut av sakene, så nå ligger innholdet og det det fallt ut på i fryseren. Det er sånn, det du går og gleder deg til blir levert med noget attåt. Så nå må jeg samle mot til å ringe avsenderen og si ifra hva jeg fant.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha dusjet på morraen, fått unna mesteparten av det jeg hadde planlagt i dag, nytt sola i ansiktet og hatt to veldig gode og lange samtaler med folket mitt på telefon.

Jeg er takknemlig for å skulle legge meg i nytt og rent sengetøy, for alle de små måtene livet mitt har gått framover i dag og for at det kommer en dag i morgen også.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for den fine morgenen jeg har hatt, treninga jeg gjorde, fargene som plutselig virket kraftigere, husarbeidet som jeg fikk unna. Jeg er takknemlig for lekenheten og roa jeg følte, for at jeg har venner som gjør at jeg ikke føler meg ensom.

Jeg er takknemlig for at strengene inne i kroppen mykner ved lett massasje, for det jeg har vært produktiv og sett på givende programmer på tv. For at jeg har et liv der jeg kan sove tidlig på kvelden og at jeg drømmer om et hus hvor jeg kan styre på natta uten å forstyrre noen. For at taket holder i vinden og at de som har gruset salamanderdammen forhåpentlig vet hva de driver med.

Jeg er takknemlig for plaster, for selvtillita som kommer av å ha gjort litt tidligere, for håp og for drømmer og at jeg snart får to postpakker.

[Sparkling_Pink]

Jeg er takknemlig for å ha våknet av meg selv, for roa i hodet, for lengselen etter å komme ut og kjenne på vinden, for å få unna små, nødvendige gjøremål og følelsen av å blåse bort.

Jeg er takknemlig for gleden ved å åpne en nylevert pakke, rett på døra, full av helt hinsides deilge nyanser av muligheter og at hylla for innholdet stod klar og ren. Jeg er takknemlig for gleden som siger ut av meg, å kunne flørte lett med en nabo, hjelpa jeg har fått, solgløttene, at det ikke er noe stress at oppvasken har hopet seg opp og at jeg tar den i steden for at feberen tar meg.

Jeg er takknemlig for samtalene jeg har hatt, og håpet om å ha flere fine seinere, for at jeg er ajour på gjøremålslista og har nok å gjøre. Jeg er takknemlig for hvor lite smerte jeg tross alt kjenner, et fjernt minne kom til meg fra ungdomstida, og det er lettere å hvile i kroppen min i dag.