Sparkling_Pink; Dagbok fra 30 mars 2019

[Sparkling_Pink]

So ro, lille ro, la nå noro være
Plaske tang i lyden
Ikke mat på mange dager
og så miste julefesten

Ømme bryst og kylling pupp
og støvet over resten
Ligge flatt og ganske daft
og så miste julefesten

Jingle bells, jingle bells
Hei! Nå går det unna
Over is og gjennom regn, i nyopphengte lys,
og et liv, åh et liv som er tåkelagt av
ingen planer fra februar og
helt vanling influensa!

[Sparkling_Pink]

Jeg lider tydeligvis av poesi i kveld. Jeg skrev nettopp dette i en tråd.

"Og når var det egentlig lett å være menneske? Det første som skjedde da vi fikk mobiltelefonene som allemannseie var at en satt med hjertet i handa og ventet på svar på sms-en. Den uendelige ventetida på å få svar i en kontaktstrøm ble røvet fra virkeligheta. VIrkeligheta der en kunne stå ute i mørkt duskregn og mørkne i takt med skumringa før en lusket derfra mens følelsene speilet seg i sølepyttene og lettet ut gjenom anden."

[Sparkling_Pink]

Og poesikvelden fortsetter. Nå noe trøtt.

Av alt det vakre jeg glittrer i, er tanken på deg

Bare deg, kjære Hunken. I orden. Helt i orden.

Bare noe hektet på deg.

Uten at du har hektet meg på?

Du er god mot heklekantene mine, de frynsete, opprevne greiene fra et liv jeg ikke kjenner igjen.

Rosa. Glittrende.

[Sparkling_Pink]

Jeg er en frossenpinne. Lettvekter uten flesk og med ullgenser. I går til lunsj gikk jeg i mine egne tanker og funderte på at jeg kunne tenkt meg en stripet ragland, en sånn som er luftig rundt kroppen og sval mot halsgropa. Så lurte jeg på om jeg skulle strikke selv. Det slo jeg fra meg i samme takt som jeg tenkte. Har ikke kapasitet engang til å få ferdig det lille strikkeprosjektet jeg startet på for to måneder siden.

Så var det... turte jeg å ønske meg en hel genser fra noen av strikkerene i omgangskretsen? Bonusbestemor kanskje? Eller B's mor? Eller Hunkens mamma? Nei, det var for mye, tenkte jeg. Jeg kan gå litt til i de utslitte jakkene jeg har. Den ene er både tovet og helt tynnslitt på sine områder. Den andre er nytovet til en mye mindre jakke. Den tredje trenger en knapp.

Så kommer jeg dyende dryppende nysluddet inn døra her i går etter jobb, og går inn i armene på Bonusbestemor. Hun trekker kort tid etterpå ut en stripet raglandsgenser i fluffy hærlighet ut av kofferten og undskylder seg så beklagelig på at hun hadde et feilstrikk hun ikke får gjort noe med, ja, om ikke jeg kan komme til å like den?

Eh, ja ❤️

[Sparkling_Pink]

Det er litt mye noen øyeblikk nå. Som et fritt fall i spiral nedover. Det er noen sekunders varighet etter små spor av innsikt som får meg til å føle. Som å innse at syklusene mine er mellom 29 og 43 dager, noe som er dritt når naturlig familieplanlegging er det jeg har tilgjengelig.

Hunken ringte meg forøvrig i går og hadde noe å spørre om. Sånn om Black Friday salget på flybilletter var noe å slå til på, så kunne han komme hit i februar. -Søte, sa jeg, jeg vet ikke hvor jeg er i februar.

I et øyeblikk på jobb i går, svimte jeg av ved møtebordet. Jeg har intensivert den psykomotoriske fysioterapien, sånn i og med at det trolig er noe som er i gjære følelsesmessig hos meg. Fastlegen prater om at det er stressende i livet mitt nå. Jeg prater om at det er mye usikkerhet og mye glede. Hadde jeg vunnet i lotto for eksempel, da hadde jeg svimt av.

[Sparkling_Pink]

Her går jeg til psykomotorisk fysioterapi for å få hjelp til at jeg føler jeg svimer av av glede, men det ender opp med å være helt andre ting som skjer etter timene.

I over ett tiår har jeg ikke følt meg som meg selv. Dette er jo ikke så ofte å høre noe om at noen opplever, og det er jo nærliggende å lure på hva som skjedde for at det ble slik. For min del var det etter en hjernerystelse. Sånn for sikkerhets skyld tok jeg på den tiden runden med alle jeg kjente, og spurte på strategiske tidspunkt om de opplevde meg slik jeg pleide å være, eller om det var noen endringer. Alle sa jeg var meg. Så da slo jeg meg til ro med at jeg var meg, jeg bare ikke følte meg som meg.

Noen terapirunder med psykologer utgjorde liten forskjell, men prosessene i den tida stablet meg sammen på andre vis. Og så. Nå. Som skyer som trekker seg vekk fra himmelhvelvingen etter tre uker med gråvær, eller ullent, arktisk, hvitt teppe, som jeg kaller det om sommeren, letter hva enn av slør som har ligget mellom meg og følelsen av meg. Erkjennelsen av meg som distinkt menneske, som en kontinuasjon av andene tilstedeværelse fra barndom og opp igjennom turbulensene i tennårene og så over i de heftige etterdønningene i tidlige 20 år, i et hopp over de 30 til meg, nå, nærmere 40. Meg.

Ikke noe revulsjonerende, mer som en nølende første samling av et parlament som er trukket inn fra gata uttenfor.

Så undrer jeg meg jo litt over, hva nå? Jegmeg er tilbake. Blir jeg å sørge over tapet over meg i de årene det har vært borte? Hva skjer nå? Har også andre ting kommet tilbake? Endrer jeg meg nå? Hva skjer med fremtiden når jeg har opplevd et mirakel jeg aldri trodde skulle skje? Hva om det forsvinner igjen? Burde jeg hatt noen form for hjelp i det vakumet jeg har vært i? Hvorfor hjalp ikke den hjelpen selv informerte helsefolk henviste meg til? Er jeg gal, eller bare veldig ugal? Hva skal jeg bruke følelsen av jegmeg til?

Alle dype spørsmål viste seg latterliggjort over tilværelsens banalitet. Første og beste møte med speiblidet, avstedskom den eneste klare reaksjonen jeg har fått: Har jeg virkeligelig slike linjer rundt øynene? 

 

[Sparkling_Pink]

Jeg dro meg selv ut av senga, skjelvende, ør og altfor varm. Var det jeg som hadde skrudd på radiatoren, eller hadde den stått på fra i går av? Morrakåpa i silke var en lettelse i svalhet over huden min. Akkurat nå var det egentlig ikke svalheta jeg var ute etter, men de indre, skjulte lommene.

Jeg åpnet papirposen. Tok ut og fomlet meg igjennom åpninga av eska med innbrettåpning i enden. Fikk ut papir. Fikk ut indre pose. Rev posen opp, med en intensitet som om en åpner en godtepose. Stakk den hvite pennelignede saken i venstre innerlomme, du vet, høyrehendt og venstrelommet. Og gnog meg grettet mot badet.

Sittende på do foretok jeg en sikting. Ei hand på tissen på vift rett over doskåla og en på oppsuget. Jeg siktet for godt, og hadde trolig en vinkel som ikke var helt gunstig. Rekylen kom alle veger. Det jeg kjente var det som traff lårene mine. Det hjalp ikke på humøret. Jeg klasket korka på og slang hele greia bort på vasken for å foreta en berettiget oppvasking.

Jeg trakk pusten inn, anden, tilstedeværelsen.. påskrudd på fullt og leste av. En strek.

Etterhvert kom jeg til at det var en lettelse å ikke være gravid, tatt i betrakning at jeg ommentrent hadde bekkenløsning. Det hadde blitt 40 tunge uker om et barn skulle bæres i slikt slark. Det har fremdeles vært noen ukjente saker i omløp, som da jeg stod ute i sluddværet og kastet opp på morraen her sist uke. Og jeg er langt over 30 dager siden sist mensen. Fres har det vært i meg og allting.

[Sparkling_Pink]

Legen ser på meg. Det ettertenksome blikket lå litt i skyggen fra skumringa ute. - Har du sjekket graviditet? - Jada, sier jeg. - Var ikkeno.

Jeg peker mot neseryggen. Jeg har nå fått utslett på begge sider. Du ser det knapt på den ene, den andre er mer synlig. - På tide å utelukke lupus? Spør jeg.

Det er en sjelden ære å ha noen bøyende ned og nigranskende mot nesa mi. Sist jeg hadde det, var det ett frekt menneske som stod og stirret på fregnene mine en gang mens jeg gikk på barneskolen. Et sånt usympatisk, voksent menneske, som fikk øynene mine til å smalnes. Men jeg sa nok aldri noe, bare stirret tilbake.

- Ja, kommer det fra legen, nå med blikket tomt ut i rommet, og lett tilbakelent på kontorstolen, sånn typpisk positur til å være romsterende inne i sitt eget hode på jakt etter en eller annen opplysning. - Da tar vi blodprøve.

[Sparkling_Pink]

Det var ei som lot seg sjokkere over sin kjærestes åpenhet rundt det å være bifil her i en tråd. Hun fikk heldigvis samlet seg og samtalt litt mer ordentlig med han etterhvert. Men jeg følte nå uansett for å dele deler av min egen historie med min bifile kjærest. Og så innså jeg at jeg fortalte mer enn tråden handlet om. Så derfor tar jeg den delen i dagboken min i steden for.

: Min har presentert seg som monogam, uten interesse i nærkontakt med andre enn meg. Det er greit for meg det. Om han viser seg å ha noen eventyr som han holder skjult for meg, vil jeg komme til å bli dødelig fornærmet fordi han da har tydd til løgn og hindret meg i å kunne ta vare på min egen helse. Dessuten er det en uhyrlig tanke at han har hatt det gøy uten meg.

Jeg hadde rett og slett fått en forargrelse av den typen som ikke går så lett over, sånne svarte skyer som en flykter fra når de viser seg i horisonten mot nord en kjølig sommerdag. Der en vet at en må søke ly, brennkvikt, og komme seg ned i terrenget før kastvindene slår deg overrende og haggelet svir mot sommerhuden. Det hadde blitt vinter i lang tid når haggelet hadde slått seg til ro. Og han hadde versågod fått ta seg av snømåkkingen.

Jeg vet ærlig talt ikke om forholdet hadde overlevd et sånt svik.

[Sparkling_Pink]

Hangledans. Står og lager meg varmmat og fjoser med ei venninne. Stemninga er god. Spiser. Maten sitter. Jeg rydder, tar en berettiget avlivning av soppkulturene i kjøleskapet. Rusler litt rundt, deriblant ut til søppeldunkene og inn igjen. Setter meg. Leser om bekkenleddsmerter. Må ha glemt å banke i bordet eller noe. Nå er det så vidt jeg greier å gå.

[Sparkling_Pink]

Kik, skype, snap, facebook, farvell. Velkommen ut på den andre siden. God gammeldags sms fungerer greit og skal nå i morgen på besøk hjemme hos noen jeg kjenner. Nå har jeg nokså fullt program fram til nyttår.

[Sparkling_Pink]

Hvorfor ha venner med barn? Du er garantert at avtalen avlyses på 4 timers varsel grunnet at minstepoden har fått spysjuka.

Jeg var ellers innom apotek i dag. Ba om hjelp forran halvmeteren med graviditetstester. Hun fikk datoene mine, for sist test, og sist mensen og jeg fikk bekjed om at det ikke hadde særlig for seg å teste på nytt i forhold til tidspunktet fra sist test. Om mensen ikke kom, var det vel så greit å få lege til å ta blodprøve.

[Sparkling_Pink]

Mensen kom, pent og forsinket den. Og beskjed fra legen. Ingen lupus. To lettelser. Så var det julestyret og julegavene igjen. Jeg tror jeg skal stryke til jul i år, og det er ikke dukene jeg prater om.

[Sparkling_Pink]

Dette er ikke sånn sex som er sikker:

Jeg er underst. Dypt konsentrert. Holder han fast med armer og ben. Han gir beskjed helt plutselig, -nå kommer jeg.

-Nei! Kommer det resolutt fra meg. Slipper han fra grepet mitt. Han smetter seg ut, ladd. Blink er tydeligvis på puta ved siden av meg. En stor hvit kladd suser over overkroppen min mens han gisper. I sidesynet ser jeg landinga.

Øyeblikket etterpå, brister jeg i gråt. - Orgasmen glapp, hikster jeg, mens han ser på meg i forvirring og gryende fortvilelse.

Vinylkondomer, hvor får jeg tak i vinylkondomer?

[Sparkling_Pink]

Legen satt med en vinylhanske på staven som tilhørte ultralydmasknen og rotet rundt i min mer eller mindre fungerende gaure. En smertefull tilstand som har vart i noen år var under utredning. Da han kom til livmora, gispet han. Jeg så tett på skjermen. Et lite knappenålshode midt i, og en skygge langs veggen. Når hadde du mensen sist, spør legen. Midten av januar sier jeg.

[Sparkling_Pink]

Det er noe eget ved det å skrape vekk hvite melkeluktende flak fra brystvortene. Og sover. Og sover. Bare ikke på natta når jeg skal sove. Da er jeg lys våken.

[Sparkling_Pink]

Var det et lite frø der? Er jeg bansjuk? Jeg er vertfall ikke gravid. Hunken ble revet med på reisa. Det vet jeg ikke om var så lurt. Nå er han lei seg. Våren kommer til å gå uten at det er tida for å bli gravide. Prøver og ikke prøver i det samme.

I løpet av den neste måneden kommer noen kondomer i posten sånn at vi får prøvd de ut. Det er ikke vinyl, men skal være allergisikkert.

[Sparkling_Pink]

Det er gått noen år. Jeg er ikke lengre ilag med Hunken og har ikke vært det på tre år. Bruddet var smertefullt, stressende og opprivende. Han har ei eller annen ny dame.

I ei krå av klesskapet hans ligger nok et dynetrekk som jeg savner. Hos meg, er det kun ett og annet gammelt bilde som er fra tida ilag. Han har møbler og greier fra tida.

I boden min her jeg bor ligger skinna jeg til slutt fikk for skaden som kom etter bruddet. Jeg revnet i kjærlighetssorg. Det kjentes i vertfall slik ut.

Jeg har funnet meg kondomer som funker. Jeg har stått tålmodig i behandlingskø og er enda i kø til to ting til. I går ble ene behandlinga avsluttet, jeg har hatt enorm framgang på det året behandlinga varte.

Jeg vekker dagboka her til live igjen da jeg trenger tanken på at ett eller annet menneske kan komme til å lese det jeg skriver.

Dagens seier: å ha tatt nesten all oppvask.

Det jeg gleder meg mest til: at Sjerneglans ringer meg i morgen

Jeg er takknemlig for turen jeg hadde i parken og at jeg ikke er så utmattet at jeg ikke orker å snakke med folk.

[Sparkling_Pink]

Dagens seier: Å ha gått ut med søpla

Det jeg gleder meg mest til: Å skylle opp klær

Jeg er takknemlig for samtalene jeg har hatt i dag.

Stjerneglans ringte, som han sa han skulle. Han gjør godt inntrykk på meg. Jeg får lyst til å være nær han hver dag, sånn at jeg vet hvordan han har det.

[Sparkling_Pink]

Dagens seier: å ha ordnet to ting ved å ringe folk og prate

Det jeg gleder meg mest til: at morgendagen går over

Jeg er takknemlig for at jeg har vifte som gir avtrekk på badet.

I dag fikk jeg en påminnelse om hvor nøye jeg bør være med hygienen, renhold og sånt. Har noe allergener på seg, bør det ikke komme inn i leiligheta mi.