Å gi slipp på noen/noe du elsker

[AnonymBruker]

Hei, jeg lurer på om du noen gang har måtte gi slipp på noen eller noe du virkelig elsker?
Hva/hvorfor
Noen tips til å gjøre det enklere?

Mitt tilfelle:
Jeg har en jente jeg virkelig elsker, ser virkelig ikke for meg livet uten henne. Brudd for 5mnd siden, hvor hun endret seg totalt etter 2 og et halvt år som kjærester. Hun har behandlet meg veldig dårlig, og jeg vet absolutt ikke hvor jeg har henne lenger. Men føler det samme fortsatt. Jeg vet jeg ikke kan være med henne, men det føles helt feil. Hadde med meg en annen jente hjem for halvannen uke siden, hun var veldig interessert, men ble helt feil for meg. ingen reaksjon eller lyster. selvfølgelig kan ting endre seg med tiden, men virker tvilsomt. er ganske så tungt, men sånn er det bare.

Anonymkode: fb0db...b03

[AnonymBruker]

Er kommet i samme situasjon sjølv. Vi var kvarandres store kjærlighet, ho kjempet for meg. Jeg tok ikke skrittet pga avstand og andre forpliktelser.

Vi elsket kvarandre fullt og helt, jeg var så tåpelig og mista henne.

klarer ikke å gå videre, men jobber med sjølvtilliten og meditere mye. 

Det som skulle vare evig fekk ikke lov å starte, gro seg varig

 

 

Anonymkode: b329b...f63

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er kommet i samme situasjon sjølv. Vi var kvarandres store kjærlighet, ho kjempet for meg. Jeg tok ikke skrittet pga avstand og andre forpliktelser.

Vi elsket kvarandre fullt og helt, jeg var så tåpelig og mista henne.

klarer ikke å gå videre, men jobber med sjølvtilliten og meditere mye. 

Det som skulle vare evig fekk ikke lov å starte, gro seg varig

 

Anonymkode: b329b...f63

Hva med å droppe den mediteringen og heller gjøre noe? F.eks si til henne at du var dust, angrer på det og at du elsker henne?

Anonymkode: f190e...437

[AnonymBruker]

Er i liknende situasjon. Jeg har angst for å åpne meg om følelser, avstand her og. Mest sannsynlig blir det ikke oss. Vet aldri... men jeg er så dritt lei, av at kjærligheten liksom aldri skal fungere. 

Klarer ikke innse at det ikke blir oss eller at vi skal treffes igjen. Jeg vil ikke blokkere, det blir liksom så passiv aggressivt og blir da et slags tegn på at jeg ikke vil høre fra vedkommende igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Anonymkode: 62c3f...a65

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å droppe den mediteringen og heller gjøre noe? F.eks si til henne at du var dust, angrer på det og at du elsker henne?

Anonymkode: f190e...437

Takk for godt forslag!

Ho har alltid erklært sin store kjærlighet til meg, men valgte å gi slipp. Ho er i nytt forhold no, og no det er jeg som må gi slipp....

Det var kjærlighet som ikke fekk starte. Unner henne all lykke, å gi slipp er også kjærlighet.

Men føler siden vi aldri fikk mulighet, så er det fortsatt noe i intuisjonen  som sier at vi ikke er ferdige med hverandre.

Vi er begge passert 40, og et langt forhold med vennskap før det sa pang og blei ein relasjon.

Jeg har gjort mye i etterkant av gode ting, men ville så gjerne vist det i handling før. For dette var fylt av harmoni, og no det som kommer til å vere anger resten av livet.

Anonymkode: b329b...f63

[AnonymBruker]

Ja jeg har forlatt en jeg fremdeles elsket så høyt at det var som å skjære hjertet ut av kroppen min. 

Hvorfor : 5 år med frem og tilbake, der han fikk panikk hver gang det "ble for seriøst og tett", toppet med et svik jeg visste at jeg ikke kunne legge bak meg. (Ikke utroskap, men en vanvittig og ondskapsfull løgn.)

Jeg hadde forsøkt å gå tidligere, men han klarte alltid å lokke meg tilbake med kjærlige ord og løfter om at denne gangen skulle han ikke få panikk. 

Hvordan : Jeg reiste bort, og informerte ham om at vi var over. Var da hos en god venninne i annen by, og hadde både moralsk støtte og en til å distrahere meg fra all smerte og alle tankene. Hun, jeg og en annen venninne fant på mye, så jeg fikk annet å tenke på. Etter to slike uker følte jeg at det var mulig at livet gikk videre uten ham. Det var fremdeles forferdelig, men jeg hadde de to ukene også fått oppleve at jeg KUNNE le og kose meg til tross for sorgen også, og det ga meg håp.

Selvfølgelig forsøkte han å lokke meg tilbake igjen, men sammen med mine venninner hadde jeg planlagt en strategi for det. Før han fikk sagt noe som fikk meg til å nøle sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Dermed ble det en kort samtale, og han lot meg være i fred. 

At jeg hadde truffet en annen var løgn, men en helt nødvendig løgn. Jeg visste at jeg var for svak for ham til å stå imot om han igjen fikk sjansen til å snakke meg rundt. Og det var bare NOK! 

Livet gikk gradvis videre, og knapt et år senere traff jeg faktisk den som jeg siden har elsket enda høyere. 

Det var hardt og brutalt å forlate min eks, men herregud så glad jeg er for at jeg gjorde det! 

Anonymkode: 9fddf...5ac

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har forlatt en jeg fremdeles elsket så høyt at det var som å skjære hjertet ut av kroppen min. 

Hvorfor : 5 år med frem og tilbake, der han fikk panikk hver gang det "ble for seriøst og tett", toppet med et svik jeg visste at jeg ikke kunne legge bak meg. (Ikke utroskap, men en vanvittig og ondskapsfull løgn.)

Jeg hadde forsøkt å gå tidligere, men han klarte alltid å lokke meg tilbake med kjærlige ord og løfter om at denne gangen skulle han ikke få panikk. 

Hvordan : Jeg reiste bort, og informerte ham om at vi var over. Var da hos en god venninne i annen by, og hadde både moralsk støtte og en til å distrahere meg fra all smerte og alle tankene. Hun, jeg og en annen venninne fant på mye, så jeg fikk annet å tenke på. Etter to slike uker følte jeg at det var mulig at livet gikk videre uten ham. Det var fremdeles forferdelig, men jeg hadde de to ukene også fått oppleve at jeg KUNNE le og kose meg til tross for sorgen også, og det ga meg håp.

Selvfølgelig forsøkte han å lokke meg tilbake igjen, men sammen med mine venninner hadde jeg planlagt en strategi for det. Før han fikk sagt noe som fikk meg til å nøle sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Dermed ble det en kort samtale, og han lot meg være i fred. 

At jeg hadde truffet en annen var løgn, men en helt nødvendig løgn. Jeg visste at jeg var for svak for ham til å stå imot om han igjen fikk sjansen til å snakke meg rundt. Og det var bare NOK! 

Livet gikk gradvis videre, og knapt et år senere traff jeg faktisk den som jeg siden har elsket enda høyere. 

Det var hardt og brutalt å forlate min eks, men herregud så glad jeg er for at jeg gjorde det! 

Anonymkode: 9fddf...5ac

Det er vondt å høre hvordan du har hatt det. Jeg er mannen i forge innlegg.

Av og til er det tegn på at man ikke elsker seg selv, og man skjønner ikke at en så nydelig dame kan vere glad i personen slik en er....

Mye som former et menneske, men tar man steget inn i kjærligheten så vil selvtilliten til begge to vokse seg sterk av hverandres godhet, om den vises i oppriktighet.

Siste halve året har jeg opplevt mye vondt både av dødsfall og mistet relasjon.

Det vondeste av alt er å vite at man selv var årsaken til at det ikke fekk utvikle seg naturleg, tiden har passert og livet er no ....

Anonymkode: b329b...f63

[MiniMjau]

Ja, min store kjærlighet og sjelevenn.... Har latt han gå for n'te gang nå. En vakker skapning, med mye psykiske utfordringer og rusproblemer. Det blir aldri noe endring eller bedre tider,  selv om han "vil". Jeg slites ut. Jeg vet det knuser han også at jeg går.  Og jeg sliter veldig med det, han kan bli suicidal...Og om han velger å gjøre slutt på livet etter at jeg har gått, så vet jeg ikke om jeg kunne levd med meg selv. Så finner vi tilbake til hverandre igjen. Og sånn går nu dagan.

[MiniMjau]

På 27.3.2019 den 23.40, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har forlatt en jeg fremdeles elsket så høyt at det var som å skjære hjertet ut av kroppen min. 

Hvorfor : 5 år med frem og tilbake, der han fikk panikk hver gang det "ble for seriøst og tett", toppet med et svik jeg visste at jeg ikke kunne legge bak meg. (Ikke utroskap, men en vanvittig og ondskapsfull løgn.)

Jeg hadde forsøkt å gå tidligere, men han klarte alltid å lokke meg tilbake med kjærlige ord og løfter om at denne gangen skulle han ikke få panikk. 

Hvordan : Jeg reiste bort, og informerte ham om at vi var over. Var da hos en god venninne i annen by, og hadde både moralsk støtte og en til å distrahere meg fra all smerte og alle tankene. Hun, jeg og en annen venninne fant på mye, så jeg fikk annet å tenke på. Etter to slike uker følte jeg at det var mulig at livet gikk videre uten ham. Det var fremdeles forferdelig, men jeg hadde de to ukene også fått oppleve at jeg KUNNE le og kose meg til tross for sorgen også, og det ga meg håp.

Selvfølgelig forsøkte han å lokke meg tilbake igjen, men sammen med mine venninner hadde jeg planlagt en strategi for det. Før han fikk sagt noe som fikk meg til å nøle sa jeg at jeg hadde truffet en annen. Dermed ble det en kort samtale, og han lot meg være i fred. 

At jeg hadde truffet en annen var løgn, men en helt nødvendig løgn. Jeg visste at jeg var for svak for ham til å stå imot om han igjen fikk sjansen til å snakke meg rundt. Og det var bare NOK! 

Livet gikk gradvis videre, og knapt et år senere traff jeg faktisk den som jeg siden har elsket enda høyere. 

Det var hardt og brutalt å forlate min eks, men herregud så glad jeg er for at jeg gjorde det! 

Anonymkode: 9fddf...5ac

Skjært hjertet ut av kroppen. Akkurat sånn føles det. 

Da jeg møtte "min"visste jeg i løpet av ett sekund at jeg hadde møtt mennesket mitt. Og nå er han ikke her. Jeg som gikk. Og skar samtidig ut hjertet mitt. 

[HJELP321]

Ja det har jeg. Etter 5 år så gjorde hun det slutt. Kvinnen jeg trodde jeg skulle dele resten av livet mitt med.

Nå, 3 år senere, tror jeg fortsatt hun gikk i fra meg pga. hun fikk panikk. Jeg fant senere ut at hun hooket med en på byen. Noe som knuste meg enda mer. Særlig når hun aldri nevnte det til meg. Vi hadde avstandsforhold, men skulle flytte sammen en måned senere dersom jeg fikk jobb. To dager etter bruddet, fikk jeg tilbud om jobben, men takket nei. Dette fikk hun aldri vite... 

Det tok over 1 år før jeg klarte å være intim med noen andre. Nettopp pga. det føltes feil. 

Nå har jeg det ganske bra, men tenker selfølgelig på henne en gang i blant. Det jeg har gjort de siste 3 årene har nok gjort at jeg ikke gikk helt ned i kjelleren. 

Trening, være med venner og familie, finne på ting, prøve nye ting, møte nye folk, og prøve å bli den beste versjonen av meg selv. Det har vært enormt viktig for min del. 

Har lest at det tar 7 år for en gjennomsnittlig mann å gå videre fra ekte kjærlighet. Jeg kan ikke si at jeg er helt hvor jeg vil være, men er godt på vei. Det tar nok mindre enn 7år i mitt tilfelle. 

Hun er blitt en helt annen. Hun har blitt en person jeg ikke kjenner igjen, noe som jeg synes er veldig trist. Har tilgitt hennes feil, og ikke minst mine egne feil, men det tror jeg ikke hun har. Ønsker henne det beste. 

Husk at om du virkelig elsker henne. Da gir du slipp. Dersom hun kommer tilbake, da er hun din. Om hun ikke kommer tilbake, så var hun det aldri heller. 

Et siste lite tips fra meg er å finne din egen verdi. Viss hun ikke behandlet deg bra, da fortjener du bedre. Du fortjener det beste. I noen tilfeller er det beste å gå videre. Det er bokstavelig talt tusenvis av forskjellige damer som vil ha deg. La sorgen gå over, og begynn å gjør positive endringer i livet ditt. Dette klarer du!

Endret 30. april 2019 av HJELP321

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det. Er tungt miste noen man elsker. Jeg har aldri kommet over at vi gikk hver vår vei, jeg og min x. Har aldri opplevd noe liknende i ettertid. Men, har tenkt at jeg må være glad for den tiden vi fikk sammen. Livet er kort, og mange går gjennom det uten opplevelsen av et godt forhold. Så vi får tenke slik 💜

Anonymkode: ac12a...d94