Kjæresten går ikke overens med dattera mi

[Chantielle]

Huffameien,gjør litt vondt i meg når jeg leser dette. Du kan ikke la de være alene hjemme fordi barnet ringer,det er ikke så rart at hun ringer når hun mistrives med å være alene sammen med han. Men han ringer og klager til deg over bagateller? I all verden.
Nei,få denne mannen ut av ditt liv,fortere enn fortest er mitt råd.Ta vare på datteren din,hun bør komme først!

[Line2016]

Jeg har vært i barnet ditt sin situasjon. Ikke la denne mannen ødelegge ditt forhold til datteren din, hun vil med tiden føle at du svikter og velger bort henne. Han kommer aldri til å bli en god figur for datteren din. Finn deg en mann som er glad i alle i familien. 

[Clefable]

26 minutter siden, Line2016 skrev:

Jeg har vært i barnet ditt sin situasjon. Ikke la denne mannen ødelegge ditt forhold til datteren din, hun vil med tiden føle at du svikter og velger bort henne. Han kommer aldri til å bli en god figur for datteren din. Finn deg en mann som er glad i alle i familien. 

Samme her. Jeg ble kritisert og brutt ned og kjeftet på for bagataller, av mammas samboer. Det endte med at jeg flyttet til pappa 100 %. Hun er fortsatt sammen med han nå nesten 20 år senere, og jeg er aldri på besøk. Vi møtes noen få ganger bare oss to, men det påvirket både forholdet vårt, oppveksten min, og selvfølelsen min ar hun ble værende hos ham.

Vær så snill og gå. For datteren dins skyld.

[Daria]

Han høres mildt sagt usympatisk ut - og det at du selv sier at du ser at han overreagerer, er lite flink med barn, forskjellsbehandler henne og lillesøsteren og at du har forståelse for at hun misliker og ikke respekterer ham tyder på at du egentlig vet hvor problemet ligger og hva svaret bør være. Det koker jo ned til om du virkelig kan være i et forhold med en som behandler barnet ditt så dårlig?

Jeg tenker også - og hvis jeg blir for spekulativ og/eller personlig her er det helt geit å overse meg - at hun kan være redd for å miste enda en omsorgsperson. Du sier at hun mistet faren som baby og er litt opptatt av det, men siden hun også har en lillesøster har det kanskje vært en annen farsfigur som har kommet og forsvunnet igjen i livet hennes? Det er jo ikke usannsynlig at den erfaringen er med på å prege hvordan hun forholder seg til en ny i den rollen.

[AnonymBruker]

Det er da ikke noe å lure på, du dumper han. Datteren din kommer først. 

Jeg blir irritert når jeg hører om foreldre som lar kjæresten gå foran barna, det er så feil at jeg har ikke ord for det. Du har en kjæreste som psykisk mishandler barnet ditt ved å stadig rakke ned på henne, alt hun gjør er galt og i tillegg sladrer til deg. Du har to barn, du trenger ikke tre. 

Anonymkode: 6b7ab...762

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ikke lett!

Jeg tror rett og slett jeg hadde latt mannen gå, det påvirker din datters oppvekst for mye.

Anonymkode: 58d94...0d5

Det er da overhodet vanskelig??

 

Anonymkode: a54df...2ee

[AnonymBruker]

Førsteprioritet ved ny kjæreste når man har barn i hus er vel at vedkommende skal behandle dem bra. 

Anonymkode: f324b...255

[Gjest hind]

Datteren din er i en sårbar alder og har allerede sine utfordringer på skolen og ellers. Hun har neppe godt av å i tillegg til dette bli hakket på og føle seg mislikt og til bry når hun er hjemme. Jeg ville gjort det slutt og brukt masse tid på jenta mens jeg så meg om etter en mer passende mann. Han her takler ikke en unge som krever litt. Hun trenger deg og det er hun som bør være din førsteprioritet.

[Luciddreamer]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har vært sammen i et år. Han er mye hos oss. Han er ikke noe flink med barn og det virker nesten som at han mener vi skal oppdra barn slik som da han selv var barn, på 70 tallet.

Hun er 10 år. Utfordrende til tider, og tester mye ut. PPT er inni bildet med mistanke om ADHD. Jeg tror hun bare er en vill unge med mye krutt og temperament. Hun mistet sin far når hun var baby, og selv om hun ikke husker han, tror jeg det er en sorg og et savn der. Vi snakker mye om dette når hun selv ønsker det. 

Hun liker ikke kjæresten min. Det har hun sagt, og jeg ser det. Hun prøver så godt hun kan. Han er ofte irritert på henne, kritiserer alt hun gjør. Hun snakker for høyt, bråker, spiser feil mat osv. Hun eier ikke respekt for han og det skjønner jeg svært godt. Nå har det blitt så ille at bare hun kommer inn i rommet merker jeg på han at han er ukomfortabel. Sukker mye over at hun bare puster nesten. 

Jeg kan ikke la de være hjemme alene hvis jeg jobber kveld for da ringer hun og gråter om at han er så sur (jeg vet også at hun kan overdrive en smule)og han ringer og sladrer om ALT hun gjør galt. Som feks at hun har skiftet klær selv om de hun hadde ikke var skitne.

Han mener at hun som barn, har med å respektere han som voksen. Jeg sier at det er han som voksen som må sette seg i respekt hos henne. Etablere noe FØR han kan tenke på å irettesette henne. Da blir han sur og sier at han aldri skal åpne kjeften igjen. Noe barnslig mener jeg. Jeg sa til han at dersom ikke han skjerper seg og slutter å blåse ting opp, så kommer ikke dette til å funke. Vi har ikke snakket siden igårkveld.

Må legge til at jeg har et til barn på 6 år som han aldri kjefter på eller "tar" for noe. Hun lager ikke trøbbel, kan smøres på brødskiva som de sier. Og når hun hyler av trass, ja da ler han bare fordi det er jo litt søtt. 

Vi er voksne folk, han nærmere 50, jeg i 30 årene.

Råd?

Anonymkode: 160b6...80f

DUMP HAN

[AnonymBruker]

Mamma var sammen med et sånt rasshøl. Som ikke klarte å skjule sine negative følelser han hadde for meg. Fra jeg var 8 til jeg var 16 (når jeg flyttet ut) ble jeg daglig kritisert, alt jeg gjorde skulle han pirke på, hadde jeg måkt hele innkjørselen (stooor) til de kom hjem fra jobb så fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde begynt med middagen. Kjære Ts, ikke la det bli sånn! Sett datteren din først! Jeg flyttet ut ved første mulighet, hele min oppvekst ble ødelagt av den mannen og forholdet til mamma tok tid å bygge opp igjen fordi jeg var så sint på henne som valgte han fremfor meg. Hun gikk fra han, men ikke før et par år etter at jeg flyttet ut. Han hatet meg, å det å presse barnet sitt til å leve med en slik person er faen ikke greit! 

Anonymkode: 05270...6c1

[Gjest BabyBlue]

Han syns jo åpenbart at hun bare er i veien og synker ned på hennes nivå - til tross for at han er en voksen mann og ikke et barn i full utvikling. Og verre blir det med hormoner og pubertet etterhvert som hun blir eldre. Har de fått noen mulighet til å knytte bånd og bli kjent i det hele tatt, eller ble han bare kastet inn i livet hennes?

Jeg hadde også blitt sur om noen kritiserte og hang seg opp i småting, en del av å være barn er jo å finne ut av ting selv og utvikle starten på litt uavhengighet, det går jo ikke om man får kjeft før man får tenkt seg frem til ting selv. Sånne kjeftete og sure omsorgspersoner former barn til å bli usikre, kritiske og bråsinte. Han visste jo på forhånd at du hadde barn, hva i all verden er han så negativ for? Og det å ringe å sladre til deg er ikke bare noe som gjør at datteren din mister tilliten til han, det gjør også at hun ikke respekterer han. Han høres rett og slett patetisk ut. Det var sånn jeg holdt på da jeg passet på lillebroren min og han forsynte seg av godteri uten lov, og da var jeg 13 år, ikke 50! Livserfaring har virkelig ikke vært på hans side. 

[AnonymBruker]

Du må gjerne være kjæreste med han, men slutt å ha han i din datters hjem! 

Anonymkode: 500ec...393

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du må gjerne være kjæreste med han, men slutt å ha han i din datters hjem! 

Anonymkode: 500ec...393

Enig. 

La datteren din slippe å vokse opp med han Ts. Får helt vondt av henne... 

Anonymkode: 05270...6c1

[AnonymBruker]

4 timer siden, O.G. skrev:

Atte hæææ?

Ironi O.G. Det ser du vel?

Anonymkode: 414f3...6cf

[kari-bole]

Om mannen ikke eier og har ingen antenner på hvordan han skal behandle et barn, da må du for all del se å gi din datter det hun fortjener, en mamma som er der for henne. 

jeg har barn selv og ny kjæreste som har barn, jeg behandle hennes barn likt som min og hun er like fantastisk tilbake, om min kjære hadde behandlet de forskjellige så hadde jeg poengtert det og sakt at dette går ikke.

det er ingen mann eller kvinne i verden som hadde kommet mellom meg og barna.

Jeg velger av og til å gi ros til barna selv når de ikke har gjort noe spesielt, vinne tilliten deres og behandle hennes barn som minne egen selv om de er ikke det. jeg er glad i mora deres og har akseptert henne med den bagasjen hun har med seg

jeg hører det av og til at du er ikke min pappa, men da velger jeg å snakke og la dem forstå at jeg vil ikke erstatte den biologiske faren demmes heller. 

Kjefting er ikke lov uansett hva 

 

[Bonito]

Kjære TS.... For det første er frivillig å ta på seg rollen som steforelder, og det er den voksne sitt ansvar å ta den rollen på alvor. Og faktum er at det noen ganger innebærer en hel del utfordringer som ikke alle er egnet for. At datteren din evt har ADHD, og derfor litt mer utfordrende adferd kan jeg forstå kan være vanskelig for han å takle. Men det er, om det viser seg at hun har det, en del av pakka. Og det må han lære seg å takle om han skal fortsette å være en del av familien.

For det andre kan jeg "garrantere" at en del av oppførselen kommer av hva hun føler ift han, hvordan han oppfører seg og situasjonen generelt. Du skriver at hun prøver så godt hun kan, men med hans oppførsel vil han jo etter min mening bryte ned all fremgang gang på gang. I tillegg legger hun helt sikkert merke til at han liker den andre datteren din bedre og behandler henne annerledes, og ikke minst bedre. Og det gjør vondt. 

Min far var sammen med en dame i 15 år, fra jeg var 5, som ikke kunne fordra meg. Jeg var ett stille og forsiktig barn, feilen der var at jeg var i veien. Sønnen hennes derimot var gull verdt. Det å føle seg til bry, i veien, missforstått, "slem" osv er ikke bra for ett barn. Og da må mor/far steppe opp!

Etter min mening bør dere enten finne en måte som dere, og da først og fremst han, kan jobbe med forholdet dem i mellom. Ellers ville jeg tatt min hatt og gått. En ide kan kanskje være å snakke med noen som har erfaring innen sånne ting. 

Ønsker deg lykke til. Men tenk på datteren din først. 

Endret 27. mars 2019 av Bonito

[viren]

Jeg forstår ikke hvorfor du skriver her engang om jeg skal være ærlig. Det er HELT innlysende hva du må gjøre  - ta en prat med kjæresten, og hvis han ikke skjerper seg så må han ut. Ferdig snakka. Det finnes ikke en mann på kloden som er mer verdt en datteren din. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, O.G. skrev:

Atte hæææ?

Wow..du skjønte at det var ironi sant? 

Anonymkode: ac03a...b98

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Vi har vært sammen i et år. Han er mye hos oss. Han er ikke noe flink med barn og det virker nesten som at han mener vi skal oppdra barn slik som da han selv var barn, på 70 tallet.

Hun er 10 år. Utfordrende til tider, og tester mye ut. PPT er inni bildet med mistanke om ADHD. Jeg tror hun bare er en vill unge med mye krutt og temperament. Hun mistet sin far når hun var baby, og selv om hun ikke husker han, tror jeg det er en sorg og et savn der. Vi snakker mye om dette når hun selv ønsker det. 

Hun liker ikke kjæresten min. Det har hun sagt, og jeg ser det. Hun prøver så godt hun kan. Han er ofte irritert på henne, kritiserer alt hun gjør. Hun snakker for høyt, bråker, spiser feil mat osv. Hun eier ikke respekt for han og det skjønner jeg svært godt. Nå har det blitt så ille at bare hun kommer inn i rommet merker jeg på han at han er ukomfortabel. Sukker mye over at hun bare puster nesten. 

Jeg kan ikke la de være hjemme alene hvis jeg jobber kveld for da ringer hun og gråter om at han er så sur (jeg vet også at hun kan overdrive en smule)og han ringer og sladrer om ALT hun gjør galt. Som feks at hun har skiftet klær selv om de hun hadde ikke var skitne.

Han mener at hun som barn, har med å respektere han som voksen. Jeg sier at det er han som voksen som må sette seg i respekt hos henne. Etablere noe FØR han kan tenke på å irettesette henne. Da blir han sur og sier at han aldri skal åpne kjeften igjen. Noe barnslig mener jeg. Jeg sa til han at dersom ikke han skjerper seg og slutter å blåse ting opp, så kommer ikke dette til å funke. Vi har ikke snakket siden igårkveld.

Må legge til at jeg har et til barn på 6 år som han aldri kjefter på eller "tar" for noe. Hun lager ikke trøbbel, kan smøres på brødskiva som de sier. Og når hun hyler av trass, ja da ler han bare fordi det er jo litt søtt. 

Vi er voksne folk, han nærmere 50, jeg i 30 årene.

Råd?

Anonymkode: 160b6...80f

Jeg hadde ikke utsatt hunden min for en sånn personlighet som denne mannen. Det sier deg kanskje noe? 

Anonymkode: fd41c...af3

[AnonymBruker]

Sett datteren din først! Ærlig talt, dump fyren!! 

Anonymkode: ac277...3ea