Hvordan overlever dere et dødsfall om dere ikke tror på et liv etter døden?

[AnonymBruker]

Er dette en tråd for bibelsitater og forkynnelse, eller en tråd der man svarer på ts sitt spørmål? 

Anonymkode: 7ba4b...d24

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er dette en tråd for bibelsitater og forkynnelse, eller en tråd der man svarer på ts sitt spørmål? 

Anonymkode: 7ba4b...d24

Hadde kanskje vært en idé at de som er "kristne" faktisk hadde lest Bibelen og ikke bare sier at de er kristne fordi de tror det handler om en skjeggete gammel gubbe som sitter på en sky og smiler...

Anonymkode: df382...fd6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde kanskje vært en idé at de som er "kristne" faktisk hadde lest Bibelen og ikke bare sier at de er kristne fordi de tror det handler om en skjeggete gammel gubbe som sitter på en sky og smiler...

Anonymkode: df382...fd6

Og i hvilken sammenheng finner du det nødvendig og passende å sitere meg med dette svaret ditt? 

Anonymkode: 7ba4b...d24

[AnonymBruker]

Fordi når man legges i jorden så råtner personen, går i oppløsning og blir spist opp av insekter. Når graven blir gammel nok så blir den gitt til et annet dødt menneske. Når jeg sover så er det bekmørkt og null liv annet enn søvn bortsett fra når jeg drømmer.  Hvorfor skal det liksom finnes en sjel som lever videre når man er død.  Finnes ikke logisk en gang.  Det er ingen bevissthet igjen etter døden. Er man død så er man død. 

Anonymkode: e29c6...8d0

[AnonymBruker]

Så forskjellige vi er! Jeg tror på liv etter døden. Det er så innlysende for meg at jeg har en sjel. Jeg kjenner sjelen min med intensitet! Når jeg leser diskusjoner som denne, så lurer jeg på om noen av oss ikke har sjel. Bare en kropp med hjerne på toppen. Men jeg tror det heller handler om at vi kan miste kontakten med deler av oss selv i løpet av livet. Kontakten med følelsene, kroppen, hjertet, seksualiteten, åndeligheten...

 

Anonymkode: ed50c...446

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og i hvilken sammenheng finner du det nødvendig og passende å sitere meg med dette svaret ditt? 

Anonymkode: 7ba4b...d24

Du var jo den som klagde på Bibelsitater.

Anonymkode: df382...fd6

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du var jo den som klagde på Bibelsitater.

Anonymkode: df382...fd6

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hadde kanskje vært en idé at de som er "kristne" faktisk hadde lest Bibelen og ikke bare sier at de er kristne fordi de tror det handler om en skjeggete gammel gubbe som sitter på en sky og smiler...

Anonymkode: df382...fd6

Synes du mener å vite litt vel mye om andres både religiøse ståsted og bibelkunnskaper med denne måten å svare på. 

Men svaret ditt sier vel mer om deg enn om meg? 

Uansett, ts sitt hi er det vi diskuterer her, ikke dem som svarer i tråden sine bibelkunnskaper eller religiøse ståsted. Å være kristen handler også om å være raus med sine medmennesker. 

Anonymkode: 7ba4b...d24

[Myrsnipa]

Det er jo en del av livet, å takle sorg. Så da er man jo bare nødt til det. Jeg har ikke mistet noen av mine aller nærmeste enda, og vet det blir j*vlig, men man vet at livet vil gå videre og at man vil klare å takle sorgen etterhvert.  Fordi man er nødt..  Det finnes hjelp å få, til å bearbeide opplevelsen, måter å kunne takle det på, om man sliter veldig.  Det viktigste er å prøve å sette pris på de minnene man har.

 

Btw jeg tror ikke på noe etter døden. Døden er endelig og totalt over. Vi må derfor verdsette all tiden vi har nå. i vår levetid.

Endret 13. mars 2019 av Myrsnipa

[AnonymBruker]

11 timer siden, Rotemor skrev:

Tanken på at det finnes en slags alternativ åndeverden er så usedvanlig fjern for meg, så slike illusjoner har jeg aldri hatt. Når folk dør så har man hatt sitt siste møte med dem og må takle sorgen man får. Å trøste seg med fantasier hjelper ikke meg. 

 

Tror du har rett. Jeg har overlevd en hjertestans, har med. staus "Gjennoppliving med positivt resultat".                                             Jeg har fått mange rare spørsmål, så du ditt ? Så du datt ?  Alt fra lys i tunneller, til å høre stemmer fra forfedre.  Jeg må nok skuffe alle, alt var totalt svart sorry.

Hvor lenge jeg var klinisk død, og hvor lenge jeg var "nesten" død vet jeg ikke. 113 drev på med meg i over 1 time, så lå jeg 1 uke i koma på sykehuset.  Hele den tide er helt borte.  Bare så himla glad hjernen virker, er 85 - 90 %  "restaurert"

Anonymkode: 5b099...e07

[AnonymBruker]

Eh. Ingenting av det du skriver henger på greip for meg. Ja, jeg har mistet nære og kjære. Det er vondt, urettferdig, trist. Men slik jeg ser det er døden «game over», så da er det «bare» å plukke seg opp og gå videre.

Anonymkode: 12514...692

[Rotemor]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du har rett. Jeg har overlevd en hjertestans, har med. staus "Gjennoppliving med positivt resultat".                                             Jeg har fått mange rare spørsmål, så du ditt ? Så du datt ?  Alt fra lys i tunneller, til å høre stemmer fra forfedre.  Jeg må nok skuffe alle, alt var totalt svart sorry.

Hvor lenge jeg var klinisk død, og hvor lenge jeg var "nesten" død vet jeg ikke. 113 drev på med meg i over 1 time, så lå jeg 1 uke i koma på sykehuset.  Hele den tide er helt borte.  Bare så himla glad hjernen virker, er 85 - 90 %  "restaurert"

Anonymkode: 5b099...e07

Det finnes ikke en eneste indikasjon på at jeg tar feil. Vi snakker da over 2000 år uten antydning til bevis;) 

[Gjest Mocchhaa]

For min del, jeg håper jeg får se personen igjen, men jeg er desverre ikke så troende, og tror nok jeg har sett den personen for siste gang. Den følelsen, er den værste,at du ALDRI får se den personen igjen. DET er vondt. Jeg går videre med mitt liv og tar med meg di gode minnene jeg har. Jeg vil aldri glemme den personen uansett, vil alltid være i mitt hjerte og med meg, hvor enn jeg går.. Og det er noe som hvertfall har hjulpet meg, å fokusere på minnene vi hadde sammen og den gode stunden.

[Kalevala]

Jeg går videre ved å akseptere at personen er borte for alltid. Det tar litt tid, men det fungerer helt fint.

Vi mennesker er heldigvis laget slik at tiden jobber for oss. Ting vi ikke tror vi skal komme over, blir bare svake minner til slutt. 

 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg synes det er ubegripelig at folk kommer over den ekstreme smerten og angsten uten håp om å se personen igjen. 

Jeg var mange år i avlastningshjem hos ei dame. Jeg fikk en nær kontakt med hennes far (som ble litt bestefar for meg) og jeg slet fælt etter dødsfallet. Dattera ble sendt rett i gulvet (metaforisk). Hun hadde et ekstremt nært forhold til sin far; det var hennes klippe i livet. Så hadde jeg en drøm; jeg drømte at jeg snakket med den avdøde som fortalte meg at han var i himmelen. Dette roet meg litt, og da jeg fortalte dette til dattera så falt hun sammen i gråt; «sånne ting må du fortelle meg». 

Hun har ikke alltid vært troende, men jeg tror hun har innfunnet seg med at hun skal se han igjen. Og jeg er ikke i tvil. Den drømmen var så levende, og den trøstet henne som hadde mistet sin far. 

Endret 13. mars 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kjærlighetsbarn98 said:

Jeg synes det er ubegripelig at folk kommer over den ekstreme smerten og angsten uten håp om å se personen igjen. 

Jeg var mange år i avlastningshjem hos ei dame. Jeg fikk en nær kontakt med hennes far (som ble litt bestefar for meg) og jeg slet fælt etter dødsfallet. Dattera ble sendt rett i gulvet (metaforisk). Så hadde jeg en drøm; jeg drømte at jeg snakket med den avdøde som fortalte meg at han var i himmelen. Dette roet meg litt, og da jeg fortalte dette til dattera så falt hun sammen i gråt; «sånne ting må du fortelle meg». 

Hun har ikke alltid vært troende, men jeg tror hun har innfunnet seg med at hun skal se han igjen. Og jeg er ikke i tvil. Den drømmen var så levende, og den trøstet henne som hadde mistet sin far. 

Hvorfor er det ubegripelig? Hvis ingen fant styrken i å gå videre med livet, så faller jo verden helt sammen? Man MÅ reise seg, til tross for sorgen. Og de man mister vil nok heller ikke at du skal sørge deg ihjel heller. 

Du gjør ingen noen tjeneste med å falle sammen når noen dør. Det tar tid, men sorgen blir mer kontrollerbar jo lengere tid det tar. Jeg knekker noen ganger, men jeg er i mer stand til å putte di vonde følelsene på avstand nå, snart ett år etter. Det ER like vondt, når jeg tenker på det. Men jeg kan ikke sørge hele tiden. Da er jeg bare lei meg, og det ville ikke personen at jeg skulle gjort heller. 

Anonymkode: a7908...cf9

[AnonymBruker]

16 timer siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Dette er noe jeg alltid har lurt på; hvordan et menneske kan komme seg videre etter å ha mistet en kjær person om den ikke lever i håp om å treffe personen igjen? 

For meg er det akkurat dette som gjør det mulig å leve med sorgen; håpet om at det ikke finnes et siste møte men at personen går meg i forveien og venter på meg. Det er kanskje det eneste som virkelig trøster; at jeg tror på en himmel med gjenforening med alle de vi elsket på jorda. 

Hvordan er det mulig å leve uten dette håpet? Dere som bare tror at alt blir svart; hvordan klarer dere å akseptere det uten å krasje fullstendig i veggen?

For min del er det fordi jeg anerkjenner at vi faktisk ikke vet. Det er en viss mulighet for at bevisstheten lever videre på et eller annet plan eller måte som fysikken ikke har verktøyene eller teoriene for å avdekke ennå. Men det er også mulig at alt bare blir svart og at bevisstheten for det individet som går bort bare slutter i virke, i betydning av at man som individ opphører å eksistere når man dør. 

Man kan akseptere kjente og næres bortgang ved å anerkjenne at man selv også går bort en dag, det er jo bare et tidsspørsmål. Den sorgen man eventuelt bærer på da, vil da sannsynligvis også slutte å eksistere. En annen måte å se det på er at selv om bevisstheten dør, så går den døde tilbake til det naturlige utgangspunkt, som faktisk er å ikke eksistere. Å leve på jorda, attpåtil som den dominante arten, er en bonus og faktisk ikke det som er utgangspunktet. Videre blir jo individets bestanddeler med tiden brutt ned til karbon, hydrogen og oksygen igjen, så på en måte "gir" man jo livet tilbake til jorda. 

Anonymkode: a3fe1...3af

[AnonymBruker]

Sorg går over av seg selv når det har gått nok tid, uansett hva man tror.

Anonymkode: 0354e...836

[AnonymBruker]

Jeg visste ikke om vi levde videre eller ikke da jeg var yngre, og jeg hadde ingen tro. Jeg trodde aldri på kristendommens forklaring, så alt jeg hadde igjen var vitenskapen som ikke gir noe særlig rom for et liv etter døden.
I 20-årene havnet jeg tilfeldigvis på en folkehøgskole som hadde meditasjon på timeplanen. Jeg skulle bare bruke et år på å male men havnet tilfeldigvis på en new-age skole.
Der møtte jeg annen virkelighet og fikk en direkte opplevelse av noe åndelig som jeg ikke ante eksisterte. Det snudde opp ned på alt jeg trodde jeg visste til da. Trossystemer var ikke i fokus på skolen, de var mest opptatt av at man skulle oppleve det åndelige selv, og det gjorde jeg altså, gjennom meditasjon, intuitiv maling, dans etc...Det at det fantes "noe mer" var jeg ikke i tvil om etterpå.
Etter skolen var det et par venninner fra skolen som jeg hadde et nært forhold til som gikk inn i en sekt, og dette gjorde at jeg så en annen side av alternativbevegelsen og begynte å distansere meg fra det hele. Jeg var ikke interessert i å falle for noe lignende og ble mere "vitenskapelig" igjen.
Men det åndelige dukket opp på ulike måter. Noen år sender døde faren min, og jeg ble overrasket over å føle tilstedeværelsen hans i begravelsen. Jeg følte også nærværet av moren min etter hun døde. Jeg har ikke noe ønske om å treffe noen av dem igjen, så jeg skulle ikke ha noen grunn til å skape disse opplevelsene.
Flere år etterpå snublet jeg over konseptet dyrekommunikasjon, og tilfeldigvis havnet jeg på et kurs. Jeg trodde ikke jeg kom til å klare å snakke telepatisk med dyr, men første dagen fikk jeg og en annen dame inn nøyaktig samme "video" av en hest som ble slått med en bestemt gjenstand. Eieren kunne bekrefte at hesten hadde begynt å oppføre seg rart etter den hadde blitt satt bort på for, det var akkurat derfor hun ønsket at vi skulle snakke med hesten hennes.
Det endte med at jeg tok utdannelse i dyrekommunikasjon og snakket med både levende og døde dyr. En av samtalene var med en avdød hund som jeg fikk riktig rase på. Eieren var noen jeg traff på et forum og jeg så aldri noe bilde av hunden. Jeg hadde flere slike treff, så at dyrene lever videre fantes det til slutt ingen tvil om for meg. Jeg opplevde også når min egen hund døde at hun var tilstede med et intenst nærvær fra noen dager etter hun døde og noen dager fremover.
Samtidig leste jeg bøker som Døden ga meg Livet av Anita Moorjani, og Sjelereiser av Michael Newton. Jeg vil si den sistnevnte boken går langt i å være bevis på liv etter døden.
Når har jeg hatt så mange opplevelser at jeg ikke er i tvil lenger, og jeg syns det er trist at idèen om at det er slutt når vi dør har blitt så gjennomgående i det vestlige samfunnet. Jeg føler det som om vi har blitt utsatt for en gedigen bløff. Jeg tror også det er veldig unikt i historien at en sivilisasjon har en sånn mangel på opplevelse av det åndelige som vi har. Det er unaturlig, og det blir liksom et avstumpet syn på livet og mennesket, og dyrene også. Det er bare ikke sånn det er, livet og alt som er i det er større enn det.

Anonymkode: 219a6...f89

[AnonymBruker]

13 hours ago, Kjærlighetsbarn98 said:

Jeg synes det er ubegripelig at folk kommer over den ekstreme smerten og angsten uten håp om å se personen igjen. 

Jeg var mange år i avlastningshjem hos ei dame. Jeg fikk en nær kontakt med hennes far (som ble litt bestefar for meg) og jeg slet fælt etter dødsfallet. Dattera ble sendt rett i gulvet (metaforisk). Hun hadde et ekstremt nært forhold til sin far; det var hennes klippe i livet. Så hadde jeg en drøm; jeg drømte at jeg snakket med den avdøde som fortalte meg at han var i himmelen. Dette roet meg litt, og da jeg fortalte dette til dattera så falt hun sammen i gråt; «sånne ting må du fortelle meg». 

Hun har ikke alltid vært troende, men jeg tror hun har innfunnet seg med at hun skal se han igjen. Og jeg er ikke i tvil. Den drømmen var så levende, og den trøstet henne som hadde mistet sin far. 

Det tror jeg var en beskjed fra faren, så rørende! ❤️ 

Anonymkode: 219a6...f89

[AnonymBruker]

På 13.3.2019 den 1.32, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Dette er noe jeg alltid har lurt på; hvordan et menneske kan komme seg videre etter å ha mistet en kjær person om den ikke lever i håp om å treffe personen igjen? 

 For meg er det akkurat dette som gjør det mulig å leve med sorgen; håpet om at det ikke finnes et siste møte men at personen går meg i forveien og venter på meg. Det er kanskje det eneste som virkelig trøster; at jeg tror på en himmel med gjenforening med alle de vi elsket på jorda. 

 Hvordan er det mulig å leve uten dette håpet? Dere som bare tror at alt blir svart; hvordan klarer dere å akseptere det uten å krasje fullstendig i veggen?

Det er akkurat det at jeg tror (og håper) det bare blir helt svart som er tiltrekkende med døden for min del.

Anonymkode: c2994...309