Dere som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

I dag er en litt kjip dag, føler livet liksom er over i en alder av 34 år, ikke er jeg ut av huset, ikke har jeg noe særlig kontakt med omverdenen, når jeg prøver å være med andre så blir jeg bare syk så det er ikke verdt det, burde man bare akseptere at livet er sån? Har time til psykologen om en mnde, tror jeg skal ta motet til meg å spørre om mer hjelp, men jeg er så ambivalent til å motta hjelp, for hvem vil hjelpe en som meg, selvfølelsen å selvtilliten er ikke eksisterende.  Klarer dere andre å motta hjelp? Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Borderline mener du? Er det noe arv i den personlighetsforstyrrelsen? 

Anonymkode: c1078...170

Ja, bpd. Hvor mye arv det er snakk om på generelt grunnlag er jeg usikker på, men hvis man vokser opp med en forelder som har en personlighetsforstyrrelse så vil det selvsagt prege barnets utvikling. Oppveksten (miljø) "fomer" hjernen til barnet. Har også sett både norske og amerikanske forskere presentere tall opp mot 70% når det gjelder ulike former for svikt(neglekt, mm.) og overgrep i oppveksten hos mennesker som har diagnosen.

Anonymkode: 14db5...8c9

[AnonymBruker]

Ja, jeg er på god vei til å ta imot mer hjelp nå. Hadde først bare psykolog i 7 år, men nå er hun, fastlegen, nav og en psykiatrisk sykepleier med, de har brukt noen mnd på å overtale meg til å være med på et felles samarbeidsmøte med alle disse damene. Jeg har sagt ja nå. Det er dritskummelt, men også litt godt å endelig få slippe litt av ansvaret for meg selv. Jeg vet jo innerst inne at de alle vil meg vel og for at jeg skal komme noen vei her i livet så trenger jeg de på mitt lag. Ta motet til deg, herfra kan det bare gå oppover

Anonymkode: d50c3...840

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er på god vei til å ta imot mer hjelp nå. Hadde først bare psykolog i 7 år, men nå er hun, fastlegen, nav og en psykiatrisk sykepleier med, de har brukt noen mnd på å overtale meg til å være med på et felles samarbeidsmøte med alle disse damene. Jeg har sagt ja nå. Det er dritskummelt, men også litt godt å endelig få slippe litt av ansvaret for meg selv. Jeg vet jo innerst inne at de alle vil meg vel og for at jeg skal komme noen vei her i livet så trenger jeg de på mitt lag. Ta motet til deg, herfra kan det bare gå oppover

Anonymkode: d50c3...840

Det hørtes bra ut😊 du er kjempe tøff😊

jeg er så ekstremt sliten av meg selv, så å hadde sluppet å hadd ansvar for meg selv hadde vært godt, men jeg må bare kjempe videre for både mann å barn. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

Jeg føler meg også som to personer. Den ene siden av meg er veldig voksen, ordentlig og reflektert. Handlingskraftig. Den andre siden, som har vært mer dominerende siste årene (ble på en måte trigget av noe) er mer umoden, vil ikke ta ansvar, vil utagere, blir bli tatt være på (psykiatrien), styres av følelsene, vil gjøre opprør. Jeg vil også ha noen helt nært meg, men samtidig ikke. For det å ha noen helt nært vil innebære at jeg kan ikke ta på meg en maske for så å slippe den. Jeg vil slippe forsvaret mitt og bare synke ned i armene på noen, men jeg tørr ikke for da tror jeg at jeg blir forlatt. 

Vet ikke helt jeg. Behandlere har slitt litt med å få helt taket på meg for jeg virker ofte veldig oppegående i møte med dem (med mindre det er noe spesielt som skjer og det rabler for meg. Noe som ikke er ofte), mens når vi snakker om ting jeg sliter med, melt downs jeg har hatt og ting jeg har gjort. Ja da er det som om jeg snakker om noen andre og ikke den tilsynelatende rolige og kontrollerte personen jeg framstår som. Har andre psykiske lidelser i tillegg så vanskelig å si akkurat hva som er hva. 

Anonymkode: 59938...d30

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du føler det slik fordi behandleren du har ikke er den rette for deg? Kanskje de vonde følelsene du har etter timene er helt ekte? Det tror jeg, og råder deg til å ta følelsene dine på alvor. Prøv å finn noen andre å gå til, for det høres ut for meg som at det opplegget du er på nå ikke er sunt for deg.

Det finnes mange gode behandlere, men dessverre er det noen som gjør en fryktelig dårlig jobb, i aller verste fall er de skadelige. Vet om flere(meg også) som har opplevd å møte på sånne.

Anonymkode: 30e9c...409

Jeg tror min behandler er dyktig. Og ikke minst, veldig tålmodig. Det er nok mest min mistillit og sterke motstand mot å vise hvor skjør, «stygg» og liten jeg egentlig er, bak alle strategiene mine som er problemet. Han beskriver meg som et pinnsvin, og det stemmer nok dessverre ganske bra. 

At jeg føler meg avvist ++ handler om at gamle følelser aktiveres, og jeg vil så gjerne ha trøst og omsorg. Det er akkurat her jeg strever mest: jeg blir sint og føler meg så verdiløs (som jeg følte som barn...) når han ikke kan trøste meg. Målet er å lære å trøste meg selv. Og å klare å uttrykke den jeg er - og få bekreftelse på at dét er OK. Om han trøster og støtter meg i mine strategier, og som den jeg ønsker å fremstå som - min fasade - er jeg jo egentlig like langt. Uansett; det er tøft å stå i. Ville derfor gjerne høre om andres erfaringer fra terapi. 

Anonymkode: 84843...c64

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, bpd. Hvor mye arv det er snakk om på generelt grunnlag er jeg usikker på, men hvis man vokser opp med en forelder som har en personlighetsforstyrrelse så vil det selvsagt prege barnets utvikling. Oppveksten (miljø) "fomer" hjernen til barnet. Har også sett både norske og amerikanske forskere presentere tall opp mot 70% når det gjelder ulike former for svikt(neglekt, mm.) og overgrep i oppveksten hos mennesker som har diagnosen.

Anonymkode: 14db5...8c9

Jeg bare lurte siden du skrev noe ala at du hadde hatt en barndom med litt småplukk men ellers bare bra? 

Anonymkode: c1078...170

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg også som to personer. Den ene siden av meg er veldig voksen, ordentlig og reflektert. Handlingskraftig. Den andre siden, som har vært mer dominerende siste årene (ble på en måte trigget av noe) er mer umoden, vil ikke ta ansvar, vil utagere, blir bli tatt være på (psykiatrien), styres av følelsene, vil gjøre opprør. Jeg vil også ha noen helt nært meg, men samtidig ikke. For det å ha noen helt nært vil innebære at jeg kan ikke ta på meg en maske for så å slippe den. Jeg vil slippe forsvaret mitt og bare synke ned i armene på noen, men jeg tørr ikke for da tror jeg at jeg blir forlatt. 

Vet ikke helt jeg. Behandlere har slitt litt med å få helt taket på meg for jeg virker ofte veldig oppegående i møte med dem (med mindre det er noe spesielt som skjer og det rabler for meg. Noe som ikke er ofte), mens når vi snakker om ting jeg sliter med, melt downs jeg har hatt og ting jeg har gjort. Ja da er det som om jeg snakker om noen andre og ikke den tilsynelatende rolige og kontrollerte personen jeg framstår som. Har andre psykiske lidelser i tillegg så vanskelig å si akkurat hva som er hva. 

Anonymkode: 59938...d30

Dette var veldig som å lese om meg. Èn behandler har klart å få frem noen følelser og reaksjoner i meg. Hos de andre sitter jeg bare og snakker veldig saklig om ting. Jeg har nettopp startet hos en behandler i kommunen nå, og jeg vet jo at jeg tenker at jeg skal "være flink og imponere". 

Det første avsnittet ditt kjente jeg meg også igjen i. Veldig. 

Anonymkode: dbf3d...be8

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var veldig som å lese om meg. Èn behandler har klart å få frem noen følelser og reaksjoner i meg. Hos de andre sitter jeg bare og snakker veldig saklig om ting. Jeg har nettopp startet hos en behandler i kommunen nå, og jeg vet jo at jeg tenker at jeg skal "være flink og imponere". 

Det første avsnittet ditt kjente jeg meg også igjen i. Veldig. 

Anonymkode: dbf3d...be8

Om ikke annet er det jo godt å se at man ikke er helt alene om det. At det ikke er noe helt unikt, men noe flere sliter med. 

Håper du får noe ut av å gå til ny behandler. Det er litt vanskelig å komme til kjernen av problemet eller å jobbe skikkelig med seg selv når forsvaret er så sterkt at en ikke klarer å få kontakt med det indre. Bortsett fra når man får "emosjonelt overload", men for å klare å håndtere de situasjonene må man klare å jobbe godt med det i mer fredelige situasjoner. For i situasjonen blokkeres jo den rasjonelle delen av hjernen og den mer primitive delen tar over. Vanskelig å jobbe med det i rolige stunder når en ikke får kontakt med seg selv. 

For min del har det gått litt framover. Er mindre impulsiv i handlingene mine så jeg håper jeg er på vei oppover. At det ikke bare er en periode også forsvinner det når jeg skal ut i det virkelige liv og ikke bare som nå, hvor livet bare er behandling. 

Anonymkode: 59938...d30

[AnonymBruker]

19 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg bare lurte siden du skrev noe ala at du hadde hatt en barndom med litt småplukk men ellers bare bra? 

Anonymkode: c1078...170

Skrev småplukk fordi jeg ikke har blitt banket hver dag og sulteforet, men ting man kanskje egentlig burde tålt samtdig som jeg vet det ikke var bra, men de gjorde det beste de kunne selv om jeg ville rømme og oppriktig trodde jeg kunne klare meg på egenhånd da jeg var 5-6 år gammmel.

Anonymkode: 14db5...8c9

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skrev småplukk fordi jeg ikke har blitt banket hver dag og sulteforet, men ting man kanskje egentlig burde tålt samtdig som jeg vet det ikke var bra, men de gjorde det beste de kunne selv om jeg ville rømme og oppriktig trodde jeg kunne klare meg på egenhånd da jeg var 5-6 år gammmel.

Anonymkode: 14db5...8c9

Det er ikke småplukk hvis du reagerte negativt på det og sliter med det som voksen ❤️ (og det burde jeg egentlig fortalt meg selv også...)

 

Anonymkode: d9d97...b0d

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Klarer dere å få pause fra minner, tankekjør og stress? 

Jeg føler jeg ikke får fred fra alle tankene. Jeg har nesten ikke plass til å tenke på annet enn symptomer, behandling, fortid og følelser. Veldig slitsomt... 

Noen som har det slik eller klarer dere å avlaste dere? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke småplukk hvis du reagerte negativt på det og sliter med det som voksen ❤️ (og det burde jeg egentlig fortalt meg selv også...)

 

Anonymkode: d9d97...b0d

Helt enig, Hvis man ender opp med en alvorlig personlighetsforstyrrelse så har det nok ikke vært småplukk. 

Anonymkode: c1078...170

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Klarer dere å få pause fra minner, tankekjør og stress? 

Jeg føler jeg ikke får fred fra alle tankene. Jeg har nesten ikke plass til å tenke på annet enn symptomer, behandling, fortid og følelser. Veldig slitsomt... 

Noen som har det slik eller klarer dere å avlaste dere? 

Det sliter jeg og veldig med, men jeg kan sette på humor program på tv-en innimellom å av og til så hjelper det. Men jeg kan og rydde i timesvis som avledning men dette er tvangspreget å sliter meg ut, men det hjelper på tankekjøret der og da. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det sliter jeg og veldig med, men jeg kan sette på humor program på tv-en innimellom å av og til så hjelper det. Men jeg kan og rydde i timesvis som avledning men dette er tvangspreget å sliter meg ut, men det hjelper på tankekjøret der og da. Ts

Anonymkode: 57a83...332

Så bra at du har funnet hvertfall noe som funker. Personlig så merker jeg at all energien min går til tankene omtrent, som gjør at jeg er sliten fra jeg våkner til jeg sovner. 

For meg hjelper det å skrive ned, snakke med behandler eller oppta meg med noe som tar hele konsentrasjonen om jeg klarer det. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Så bra at du har funnet hvertfall noe som funker. Personlig så merker jeg at all energien min går til tankene omtrent, som gjør at jeg er sliten fra jeg våkner til jeg sovner. 

For meg hjelper det å skrive ned, snakke med behandler eller oppta meg med noe som tar hele konsentrasjonen om jeg klarer det. 

Tenker du over hva du vil snakke om før du har time med behandler? Dette er første gangen jeg har fått hjelp å jeg er litt usikker på hvordan dette egentlig fungerer. Jeg føler jeg ofte bare prater bort timene på ting som egentlig ikke har betydning. Jeg er veldig unnvikende når det gjelder traumene mine.

Anonymkode: 57a83...332

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tenker du over hva du vil snakke om før du har time med behandler? Dette er første gangen jeg har fått hjelp å jeg er litt usikker på hvordan dette egentlig fungerer. Jeg føler jeg ofte bare prater bort timene på ting som egentlig ikke har betydning. Jeg er veldig unnvikende når det gjelder traumene mine.

Anonymkode: 57a83...332

Ja. Jeg pleier alltid å planlegge litt på forhånd. Og skrive ned ting i etterkant av timene. For meg hjelper det å sortere. Jeg har gått to år i behandling nå, så jeg er blitt veldig trygg på behandleren min. 

Jeg deler det aller meste bortsett fra noen ting. 

Hvor lenge har du gått i behandling? Føler du at du stoler på personen du snakker med? At det er greit å åpne deg? Forstår godt at det kan føles skummelt. For meg hjelper det å tenke at han ikke kommer til å avvise meg, bli sint eller se ned på meg. 

Endret 14. mars 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Ja. Jeg pleier alltid å planlegge litt på forhånd. Og skrive ned ting i etterkant av timene. For meg hjelper det å sortere. Jeg har gått to år i behandling nå, så jeg er blitt veldig trygg på behandleren min. 

Jeg deler det aller meste bortsett fra konkrete overgrepsminner. De klarer jeg ikke snakke om. Han vet jeg sliter med minnene selv om han ikke vet hva konkret som skjedde. 

Hvor lenge har du gått i behandling? Føler du at du stoler på personen du snakker med? At det er greit å åpne deg? Forstår godt at det kan føles skummelt. For meg hjelper det å tenke at han ikke kommer til å avvise meg, bli sint eller se ned på meg. 

Gått i et halvt år hos behandler, men jeg stoler ikke på han eller har noen tillit, dette er noe vi jobber med, jeg klarer ikke å åpne meg, jeg er veldig redd for at han kommer til å avvise meg eller stoppe behandlingen siden jeg er så redd andre «mennesker». Men han sier han ikke kommer til å gjøre det, men er vel begrenset hvor lenge de gidder å prøve å hjelpe og eller? 

Anonymkode: 57a83...332

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Gått i et halvt år hos behandler, men jeg stoler ikke på han eller har noen tillit, dette er noe vi jobber med, jeg klarer ikke å åpne meg, jeg er veldig redd for at han kommer til å avvise meg eller stoppe behandlingen siden jeg er så redd andre «mennesker». Men han sier han ikke kommer til å gjøre det, men er vel begrenset hvor lenge de gidder å prøve å hjelpe og eller? 

Anonymkode: 57a83...332

Så leit å høre, føler med deg💜

Det er forståelig at du har det sånn, og jeg skjønner at du er redd for å bli kastet ut. Jeg tror likevel, hvis du kan klare det, at det vil gjøre deg godt å tro på det han sier. Jeg vet det er vanskelig, men hvis han har sagt at han ikke skal avslutte kontakten, så vil han heller ikke gjøre det. Med tanke på din historie så tror jeg han vil bruke ekstra tid på å bli kjent og få tak i det du trenger hjelp til. 

Han vet at for å bli trygg så trengs det tid, og tillit. Meningen er å etablere en trygg relasjon hvor du kan ta med noe av det trygge «der ute» i møte med andre mennesker du omgås. Jeg synes relasjonen til behandleren kanskje er den aller tryggeste nå, så da gjelder det å ta med seg det i de andre relasjonene jeg er i. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke småplukk hvis du reagerte negativt på det og sliter med det som voksen ❤️ (og det burde jeg egentlig fortalt meg selv også...)

 

Anonymkode: d9d97...b0d

Hm..kanskje det er denne greia "vi" egentlig driver med. Nedsnakkingen osv..rart det med barnet som man bærer med seg og som styrer hele livet.

Anonymkode: 14db5...8c9