Dere som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

Har ikke fått ptsd-diagnosen, men den onde tvilling diagnosen bpd.  Fikk muligens ikke ptsd diagnosen fordi oppveksten min har vært tipp topp bortsett fra episoder enkelt episoder så ikke noe stort å klage over egentlig. Kjenner meg dog igjen i mye av det som er skrevet her.

Anonymkode: 14db5...8c9

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og føler jeg har flere personligheter. 

Jeg har ikke vært eller tenkt på Modum bad, må man ikke bo innen en hvis plass for å få komme dit? Ts

Anonymkode: 57a83...332

Modum Bad er et veldig godt alternativ. De er utrolig flinke der. Anbefales på det varmeste om du bor et sted der de kan ta deg inn 🙂

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Modum Bad er et veldig godt alternativ. De er utrolig flinke der. Anbefales på det varmeste om du bor et sted der de kan ta deg inn 🙂

Bor i tr.heim så får nok ikke komme inn dit, men vet de har et i tr.heim og så får se hva det blir til etterhvert. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bor i tr.heim så får nok ikke komme inn dit, men vet de har et i tr.heim og så får se hva det blir til etterhvert. Ts

Anonymkode: 57a83...332

Jeg skjønner. Håper du finner ut av det etterhvert. Du kan vurdere avdelingen i Trondheim da? Har du snakket med behandler om det? 

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg skjønner. Håper du finner ut av det etterhvert. Du kan vurdere avdelingen i Trondheim da? Har du snakket med behandler om det? 

Ja skal lufte det for behandler😊

Anonymkode: 57a83...332

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja skal lufte det for behandler😊

Anonymkode: 57a83...332

Bra ❤️

[AnonymBruker]

Jeg er 27-åringen og føler meg veldig ofte som et barn. Kan ikke skjønne at noen stoler på at jeg kan ta vare på penger, barn, kjøre bil, ordne opp i ting, komme meg til legetimer, stå for alt hjemme osv. Det er dritskummelt og en skikkelig ekkel følelse. Jeg bør ikke være alene om det her, og hvorfor er det ingen som er med meg er tanker som spinner.

Og blant andre voksne hater jeg å være, alle klarer å småprate, har jobber, snakker om nyheter osv. Jeg er ikke der i det hele tatt.

Anonymkode: d14d0...8b4

[AnonymBruker]

Takker for alle innspill i tråden, synd at så mange har det på samme måte, men godt å se at vi er flere som har det likedan. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

 Er på vei uti jobb nå, min første "ekte jobb". Og jeg gruer meg. Ikke på grunn av psyken lengre, før så var jeg redd for min psykiske helse og hvor umulig det er psykisk. Nå har jeg kommet meg dit hen hvor jobb ikke blir påvirket på samme måte. Problemet nå er selvtilliten og denne ekle følelsen av å ikke være voksen nok. Jeg har vært på utplassering via NAV 2 ganger. Den ene gangen ble jeg behandlet som om at jeg tilbakestående, bokstavelig talt. Selv NAV reagerte på måten jeg ble behandlet på. Jeg måtte stå å vaske og pakke utav esker hele dagen, fordi sjefen mente jeg ikke var i stand til å gjøre noe annet. Var butikkjobb. Fikk ikke jobbe med kasse eller skanne varer på maskinen på bakrommet, ingenting. Jeg så hva de andre gjorde. Pakke ut, sjekke innhold i eskene opp mot bestillingsblankett, skanne for å sjekke pris på varen, prise varen og legg ut i butikken. Jeg fikk lov til å pakke utav esken.... og det var det, bestillingsblanketten tok sjefen ifra meg fordi jeg var vist for dum til å lese. Jeg sa ifra flere ganger at jeg ser jo hva de andre gjør, hvor de trykker på maskinen... og sjefen sa "Det stemmer" når jeg da sa hva jeg hadde sett, allikevel så fikk jeg ikke lov fordi jeg var ikke i stand til det. Hun kunne ikke si hvorfor hun mente jeg ikke var i stand til det, men hun sa det hele tiden "Du er ikke i stand til det". Veldig sært. 
På den andre plassen ble jeg behandlet som en normal ansatt med normale arbeidsoppgaver. Og jeg følte meg som en 14 åring som er ute i bedrift under OD-dagen. Jeg mestrer arbeidsoppgavene, jeg vet at jeg gjør det som kreves og mer til... allikevel så føler jeg meg så... barnslig, umoden, ubrukelig og så liten. Det er ikke bare mangel på selvtillit som er problemet. Det er denne følelsen av mindreverd, være ubrukelig og umoden, ikke i stand til å gjøre noe på egenhånd. Den følelsen av å ikke være voksen nok. Det er den følelsen jeg gruer meg til nå når det kommer til fast jobb! Andre som føler det slik?

Anonymkode: 13407...db0

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Er på vei uti jobb nå, min første "ekte jobb". Og jeg gruer meg. Ikke på grunn av psyken lengre, før så var jeg redd for min psykiske helse og hvor umulig det er psykisk. Nå har jeg kommet meg dit hen hvor jobb ikke blir påvirket på samme måte. Problemet nå er selvtilliten og denne ekle følelsen av å ikke være voksen nok. Jeg har vært på utplassering via NAV 2 ganger. Den ene gangen ble jeg behandlet som om at jeg tilbakestående, bokstavelig talt. Selv NAV reagerte på måten jeg ble behandlet på. Jeg måtte stå å vaske og pakke utav esker hele dagen, fordi sjefen mente jeg ikke var i stand til å gjøre noe annet. Var butikkjobb. Fikk ikke jobbe med kasse eller skanne varer på maskinen på bakrommet, ingenting. Jeg så hva de andre gjorde. Pakke ut, sjekke innhold i eskene opp mot bestillingsblankett, skanne for å sjekke pris på varen, prise varen og legg ut i butikken. Jeg fikk lov til å pakke utav esken.... og det var det, bestillingsblanketten tok sjefen ifra meg fordi jeg var vist for dum til å lese. Jeg sa ifra flere ganger at jeg ser jo hva de andre gjør, hvor de trykker på maskinen... og sjefen sa "Det stemmer" når jeg da sa hva jeg hadde sett, allikevel så fikk jeg ikke lov fordi jeg var ikke i stand til det. Hun kunne ikke si hvorfor hun mente jeg ikke var i stand til det, men hun sa det hele tiden "Du er ikke i stand til det". Veldig sært. 
På den andre plassen ble jeg behandlet som en normal ansatt med normale arbeidsoppgaver. Og jeg følte meg som en 14 åring som er ute i bedrift under OD-dagen. Jeg mestrer arbeidsoppgavene, jeg vet at jeg gjør det som kreves og mer til... allikevel så føler jeg meg så... barnslig, umoden, ubrukelig og så liten. Det er ikke bare mangel på selvtillit som er problemet. Det er denne følelsen av mindreverd, være ubrukelig og umoden, ikke i stand til å gjøre noe på egenhånd. Den følelsen av å ikke være voksen nok. Det er den følelsen jeg gruer meg til nå når det kommer til fast jobb! Andre som føler det slik?

Anonymkode: 13407...db0

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, trasig å ha det slikt. Jeg føler at det ikke er noen grunn til å si noe på min tidligere arbeidsplass for de hørte ikke på meg sålell, jeg sliter med å ta plass for jeg føler meg ikke like verd som de, de er kloke å jeg føler meg så liten å dum. Men jeg er egentlig smart men angsten tar overhånd .

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bor i tr.heim så får nok ikke komme inn dit, men vet de har et i tr.heim og så får se hva det blir til etterhvert. Ts

Anonymkode: 57a83...332

På Stjørdal har de et traumebehandlingstilbud som heter "tilbake til nåtid". Behandlingsopplegget er laget av Modum Bad. Det er oppstart to ganger i året. Det kan virkelig anbefales! Man lærer om symptomene man har og hvorfor man har de, samt teknikker man kan bruke for å bli bedre. Kanskje du kan høre med behandleren din om det kan være noe for deg?

Anonymkode: 81598...ebf

[AnonymBruker]

Her var det mye gjenkjennbart. 

Jeg går selv i psykodynamisk langtidsterapi og syns det er fryktelig vanskelig å åpne meg ovenfor behandler. Kan jeg spørre hvordan dere som går i terapi blir møtt? Hva som er fokus i timene og hvilken form for bekreftelse og støtte dere får? Jeg opplever stadig å ikke føle meg forstått. Ikke å forstå. Og å føle meg alene, skamfull,  sviktet og forlatt etter timene. Veksler mye mellom sinne og redsel ellers. Blir egentlig bare verre og verre. Har prøvd i mange år å framstå som «normal», men føler nå jeg går mer og mer i oppløsning. 

Anonymkode: 84843...c64

[AnonymBruker]

Jeg har vært i traumebehandling ved Nidaros DPS i Trondheim, var prøvekanin for fireukersbehandlingen deres for snart to år siden. Det var beintøft mens det sto på, men jeg er nå symptomfri og anser meg som frisk.

Anonymkode: e2d71...a04

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i traumebehandling ved Nidaros DPS i Trondheim, var prøvekanin for fireukersbehandlingen deres for snart to år siden. Det var beintøft mens det sto på, men jeg er nå symptomfri og anser meg som frisk.

Anonymkode: e2d71...a04

Nå aner jeg ikke hvor alvorlige traumer du hadde, men hvordan er det mulig å bli frisk fra alvorlige traumer gjennom ett opphold på et sykehus? Hvor lenge varte denne behandlingen? 

Anonymkode: c1078...170

[Gjest ThotSlayer]

Jeg er ikke 30+, men har slitt med traumer og dritt ja.

Cluet er å være bevisst på triggere og jobbe seg igjennom det. Eksponeringsterapi er viktig. Det å kontinuerlig jobbe med relasjoner og sosialt samspill. Perfeksjonere alt en er usikker på. Lære seg å se ting litt i perspektiv. 

Over tid blir det lettere og livskvaliteten øker.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i traumebehandling ved Nidaros DPS i Trondheim, var prøvekanin for fireukersbehandlingen deres for snart to år siden. Det var beintøft mens det sto på, men jeg er nå symptomfri og anser meg som frisk.

Anonymkode: e2d71...a04

Hvordan ble du frisk? 

Høres helt fantastisk ut🥰

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke fått ptsd-diagnosen, men den onde tvilling diagnosen bpd.  Fikk muligens ikke ptsd diagnosen fordi oppveksten min har vært tipp topp bortsett fra episoder enkelt episoder så ikke noe stort å klage over egentlig. Kjenner meg dog igjen i mye av det som er skrevet her.

Anonymkode: 14db5...8c9

Borderline mener du? Er det noe arv i den personlighetsforstyrrelsen? 

Anonymkode: c1078...170

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Her var det mye gjenkjennbart. 

Jeg går selv i psykodynamisk langtidsterapi og syns det er fryktelig vanskelig å åpne meg ovenfor behandler. Kan jeg spørre hvordan dere som går i terapi blir møtt? Hva som er fokus i timene og hvilken form for bekreftelse og støtte dere får? Jeg opplever stadig å ikke føle meg forstått. Ikke å forstå. Og å føle meg alene, skamfull,  sviktet og forlatt etter timene. Veksler mye mellom sinne og redsel ellers. Blir egentlig bare verre og verre. Har prøvd i mange år å framstå som «normal», men føler nå jeg går mer og mer i oppløsning. 

Anonymkode: 84843...c64

Kanskje du føler det slik fordi behandleren du har ikke er den rette for deg? Kanskje de vonde følelsene du har etter timene er helt ekte? Det tror jeg, og råder deg til å ta følelsene dine på alvor. Prøv å finn noen andre å gå til, for det høres ut for meg som at det opplegget du er på nå ikke er sunt for deg.

Det finnes mange gode behandlere, men dessverre er det noen som gjør en fryktelig dårlig jobb, i aller verste fall er de skadelige. Vet om flere(meg også) som har opplevd å møte på sånne.

Anonymkode: 30e9c...409

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå aner jeg ikke hvor alvorlige traumer du hadde, men hvordan er det mulig å bli frisk fra alvorlige traumer gjennom ett opphold på et sykehus? Hvor lenge varte denne behandlingen? 

Anonymkode: c1078...170

Jeg vil gjerne utdype dette. Jeg ble utsatt for overgrep av en person i nær familie da jeg var barn. Fortalte ingen om dette, og jeg var godt voksen da jeg endelig kunne sette ord på dette. Dessverre opplevde jeg en retraumatisering for noen år siden og gikk rett i veggen. Det var starten på år med alvorlig depresjon, selvskading, spiseforstyrrelse og misbruk av alkohol, samt et par selvmordsforsøk. Etter det siste forsøket fikk jeg tilbud om metakognitiv terapi, og ved hjelp av disse teknikkene klarte jeg å stable meg selv på bena såpass at jeg klarte å ha noe som lignet et liv. Men det var først under oppholdet på Nidaros at jeg fikk et gjennombrudd, en erkjennelse som gjorde at jeg klarte å se annerledes på alt det som skjedde. Skam og skyld minsket betraktelig da jeg skjønte en veldig enkel ting: Det var ikke min skyld. Og det gjorde noe med selvbildet mitt, jeg føler ikke lenger den intense trangen til å straffe meg selv og derfor har jeg endret oppførsel. Etter det oppholdet har jeg ikke skadet meg selv, jeg drikker mye mindre alkohol og jeg er ikke lenger deprimert. Det henger fortsatt noe igjen i forbindelse med spiseforstyrrelsen, men det aksepterer jeg. Jeg er snillere og rausere med meg selv, fordi jeg fortjener det. Jeg prøver ikke lenger å ignorere eller skyve bort den lille jenta inni meg som så sårt trenger omsorg og kjærlighet, jeg prøver å gi henne det hun trenger.

Anonymkode: e2d71...a04

[Gjest Raggy]

Jeg har ikke fått diagnosen konkret men har fortsatt ptsd symptomer og har blitt behandlet for traumer. Modum bad er bra sånn, de slenger ikke rundt seg med diagnoser slik mange av de andre elendige behandlingsstedene som finnes.

 

Jeg vil helst være for meg selv, bor og lever alene utenom barn, er sjelden med venner å har ikke noe særlig nettverk. Jeg skulle så ønsker det ikke var sånn for jeg er ensom og motløs, men traumeskadene gjør at jeg er mye alene hjemme. Det er behagelig når alarmen en nede på et lavere nivå, samt at det er slitsomt å være blant folk fordi kroppen bruker mye energi på å være på vakt og å sette igang alarmen ved den minste ting...