Dere som har kompleks ptsd

[AnonymBruker]

Dere som har kompleks ptsd fra traumer fra barndommen, føler dere det er vanskelig å bli voksen innvendig? Synes dere det er vanskelig å opprettholde gode relasjoner med voksne? Altså 30-år +++

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

Ja, det oppleves ganske utfordrende til tider. Mye fordi jeg ikke ønsker å vise hva jeg bærer inni meg, men og fordi jeg ikke vil at folk skal vite hva jeg sliter med eller synes synd på meg.

Får til stadighet høre fra venner og bekjente at jeg er morsom, snill og god, at folk utad ser meg som vellykket, karismatisk og godt sosialt anlagt. 

Egentlig føler jeg meg oftere like liten som jeg var da traumet oppstod, enn som en voksen og vellykket person. Og dette med å være sosial og bære en maske, går forholdsvis lett der og da, men utløser et enormt behov for å «være i fred» etter at jeg har vært sosial og dessuten genererer det en total tilbaketrekking i opptil 1 uke etterpå, hvor jeg kun går på jobb og trener, og ikke vil se andre mennesker omtrent. Blir tappet for energi av andre, eller meg selv kanskje, veldig kjapt på en måte.

Nå har jeg prøvd å være samboer med kjæresten fra og med februar, han synes det er helt topp og koser seg, men det funker  dårlig for meg og jeg må snart be han flytte. Jeg får ikke være nok i fred og slappet av. 

Så ja, til spm ditt. Det oppleves vanskelig for meg i allefall med min bakgrunn og med kompleks ptsd som følgesvenn. 

Jo nærere en relasjon er, jo mer sliter jeg med relasjonen. Som om jeg er veldig motstridende innvendig, jeg vil gi og oppleve kjærlighet, men samtidig ikke i det hele tatt og fungerer definitivt best uten kjæreste eller for mange mennesker rundt meg. 

Anonymkode: 5d825...4c3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det oppleves ganske utfordrende til tider. Mye fordi jeg ikke ønsker å vise hva jeg bærer inni meg, men og fordi jeg ikke vil at folk skal vite hva jeg sliter med eller synes synd på meg.

Får til stadighet høre fra venner og bekjente at jeg er morsom, snill og god, at folk utad ser meg som vellykket, karismatisk og godt sosialt anlagt. 

Egentlig føler jeg meg oftere like liten som jeg var da traumet oppstod, enn som en voksen og vellykket person. Og dette med å være sosial og bære en maske, går forholdsvis lett der og da, men utløser et enormt behov for å «være i fred» etter at jeg har vært sosial og dessuten genererer det en total tilbaketrekking i opptil 1 uke etterpå, hvor jeg kun går på jobb og trener, og ikke vil se andre mennesker omtrent. Blir tappet for energi av andre, eller meg selv kanskje, veldig kjapt på en måte.

Nå har jeg prøvd å være samboer med kjæresten fra og med februar, han synes det er helt topp og koser seg, men det funker  dårlig for meg og jeg må snart be han flytte. Jeg får ikke være nok i fred og slappet av. 

Så ja, til spm ditt. Det oppleves vanskelig for meg i allefall med min bakgrunn og med kompleks ptsd som følgesvenn. 

Jo nærere en relasjon er, jo mer sliter jeg med relasjonen. Som om jeg er veldig motstridende innvendig, jeg vil gi og oppleve kjærlighet, men samtidig ikke i det hele tatt og fungerer definitivt best uten kjæreste eller for mange mennesker rundt meg. 

Anonymkode: 5d825...4c3

Jeg ble akkurat 30 år foresten, siden du lurte!

Anonymkode: 5d825...4c3

[AnonymBruker]

Jeg har det som ab over. Jeg er riktignok i 20-årene, men opplever meg selv oftere som et lite, forlatt barn. Kan ofte begynne å lure på hvorfor jeg er dønn alene i en leilighet. Hvor alle andre er. Hvorfor ingen passer på meg her. Jeg har en dissosiativ lidelse, så jeg er veldig splittet. Enten høytfungerende akademiker og treningsglad, eller isolerende, utmattet og preget av sterk angst og håpløshet. Jeg strever i nære relasjoner, og også i relasjon til min psykolog (som er nær). Jeg gruer meg til fremtiden mer enn jeg har håp for at det skal gå bra. Jeg er overbevist om at alle vil komme til å forlate meg, så jeg velger i vanskelige perioder å distansere meg før det hender. Avvisning er det vanskeligste jeg vet om.

Anonymkode: 31706...024

[AnonymBruker]

Takker for svar, kjenner meg igjen i svarene her, jeg føler jeg ikke passer inn med voksne mennesker så godt, føler meg så lite, å jeg er 34 år.

Men jeg er flink til å late som men det krever så mye energi,og jeg blir ofte syk etter at jeg har vært sosial.Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takker for svar, kjenner meg igjen i svarene her, jeg føler jeg ikke passer inn med voksne mennesker så godt, føler meg så lite, å jeg er 34 år.

Men jeg er flink til å late som men det krever så mye energi,og jeg blir ofte syk etter at jeg har vært sosial.Ts

Anonymkode: 57a83...332

Føler meg liten skulle det stå. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

Føler ofte at jeg ikke er i stand til å ta det ansvaret som voksne skal og bør, ja. At jeg ikke klarer det like bra som andre, selv om jeg nok gjør det i praksis.

Fant meg en samboer for noen år siden som lar meg være i fred når jeg vil, og som ikke er krevende mht. fysisk nærhet. Er så lykkelig med han.

Orker lite folk.

Anonymkode: d9752...800

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det alle skriver her, jeg er nå 45 år. Jeg føler egentlig at jeg har to personligheter, en som er utadvent og glad og en som ikke fikser å være voksen, er deprimert, angstfylt og fylt av håpløshet. Den andre personligheten har tatt mer og mer over. Jeg er splittet i om jeg vil ha folk nære, kommer de for nære skyver jeg de vekk. Jeg både vil ha venner/kjæreste og jeg vil være i fred. 

Anonymkode: d9d97...b0d

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Har dere vurdert å søke til Modum Bad eller har noen av dere vært der? 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg har også en kompleks variant av en traumelidelse. Sliter også i de nærmeste relasjonene. Har separasjonsangst, men også angst for at folk skal komme helt inn på meg. 

Det er en konstant kamp om å ikke la de forsvinne men heller ikke komme for nært. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takker for svar, kjenner meg igjen i svarene her, jeg føler jeg ikke passer inn med voksne mennesker så godt, føler meg så lite, å jeg er 34 år.

Men jeg er flink til å late som men det krever så mye energi,og jeg blir ofte syk etter at jeg har vært sosial.Ts

Anonymkode: 57a83...332

Slik er det med meg også, 36 år. Jeg merker at jeg draes mot andre voksne som ikke har "kommet så langt" i livet. "Ordinære" voksne føler jeg meg liten og barnslig sammen med. Det gjør absolutt tilværelsen vanskelig. 

Anonymkode: dbf3d...be8

[AnonymBruker]

Jeg og føler jeg har flere personligheter. 

Jeg har ikke vært eller tenkt på Modum bad, må man ikke bo innen en hvis plass for å få komme dit? Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik er det med meg også, 36 år. Jeg merker at jeg draes mot andre voksne som ikke har "kommet så langt" i livet. "Ordinære" voksne føler jeg meg liten og barnslig sammen med. Det gjør absolutt tilværelsen vanskelig. 

Anonymkode: dbf3d...be8

Ja jeg og føler det slikt. Ts

Anonymkode: 57a83...332

[AnonymBruker]

Jeg plages også med å forholde meg til andre voksne, særlig de som har "alt på stell". Føler meg veldig underlegen de og redd for at de ikke skal like meg og se ned på meg.

Har aldri satt dette i sammenheng med diagnosen, så det å se at andre her sliter med samme ting får meg til å lure på om det kan være grunnen. Har aldri skjønt hvorfor jeg skal føle meg så underlegen og nesten redd rundt andre vanlige voksne da jeg selv også har "alt på stell" og lever normalt.

Plages forøvrig også med at jeg er sosial og utadvendt ene øyeblikket, og stille/sjenert/angstfull i neste øyeblikk.

Anonymkode: 81598...ebf

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å si hvilke diagnoser som kan for hva, da jeg har flere som henger veldig mye sammen, det er dissosiativ lidelse, ptsd og engstelig personlighetsforstyrrelse.  

Jeg er voksen men føler meg ikke voksen. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det med ord. Jeg er ikke barnslig-barnslig, men jeg føler meg som et ubrukelig og hjelpeløs barn noen ganger. Jeg føler meg svakest når jeg er med familien min. Da blir jeg nesten helt hjelpeløs og ubrukelig. Håper at ting vil endre seg om jeg får barn... men tviler litt. 

Anonymkode: 13407...db0

[AnonymBruker]

Jeg og føler det slik. Godt å høre at man er normal. Jeg sliter ENORMT med relasjoner til andre mennesker. Føler meg liten innvendig og ikke fungerende. Men alle rundt meg synes jeg er den mest oppegående personen rundt dem. Noe som absolutt ikke føles på innsiden. På innsiden er det bare kaos. 

Anonymkode: af33a...866

[AnonymBruker]

Er ingen av dere blitt utredet for DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse? Det høres ut som om flere av dere kan ha flere personligheter?

Anonymkode: 44a6b...ebf

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og føler jeg har flere personligheter. 

Jeg har ikke vært eller tenkt på Modum bad, må man ikke bo innen en hvis plass for å få komme dit? Ts

Anonymkode: 57a83...332

De er pliktige til å prioritere pasienter fra region sør-øst og det er stor pågang så tviler på at det er noen vits i å søke hvis man bor utenfor regionen. 

Anonymkode: d9d97...b0d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ingen av dere blitt utredet for DID/dissosiativ identitetsforstyrrelse? Det høres ut som om flere av dere kan ha flere personligheter?

Anonymkode: 44a6b...ebf

Jeg har og har DID og ptsd. 

Anonymkode: 13407...db0

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De er pliktige til å prioritere pasienter fra region sør-øst og det er stor pågang så tviler på at det er noen vits i å søke hvis man bor utenfor regionen. 

Anonymkode: d9d97...b0d

Regnet med det, men vet det er et i tr.heim og, så får lufte det for behandler. Ts

Anonymkode: 57a83...332