Lov å være nedfor selv etter 13år?

[Thjelp]

Så jeg mistet min far ganske brått og uventet da jeg var fjorten, og attpåtil skjedde det tre dager før min konfirmasjon. Et plutselig hjerteinfarkt var årsaken, noe som er så fullstendig idiotisk da han hadde vært innom legen to ganger og klaget på smerter i bryst:/ sendt hjem med beskjed om fordøyelse. Kommer det en middelaldrende, lett overvektig mann i førtiårene som røyker og klager på brystsmerter burde hjerteårsaker utredes! ( klage og muntlig beskjed ble sendt til lege) 

Men selv etter 13 år kjenner jeg at dette gjør så vondt og er så vondt å håndtere. Jeg er den dag i dag 27 år og synes det er helt rart at jeg skal ha (muligens) både bryllup, barn, dåper o.l uten han...

Jeg vet 13 år er lenge, men det må vel være innafor å kjenne på sorgen på farsdag, bursdager, høytider og ikke minst datoen for dødsfallet? Jeg føler faktisk jeg ikke får «lov» da det er for lenge siden:/

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle hatt noe hjelp for sorgprosessering? Ikke fordi det ikke er lov å føle sorg for den man har tapt, men for å lette det for deg og hvordan du tenker på det. Det er ganske traumatisk å miste pappa så ung, og rett før en slik milepæl. Jeg er 30 og mistet nettopp min far, synes jeg selv er alt for ung til å være pappa-løs.

Anonymkode: 4ef9a...5bb

[Thjelp]

Jeg har fått litt hjelp, skolen var kjempeflink når alt dette skjedde. Og jeg sliter ikke daglig, men jeg har perioder og visse ting som trigget savnet og sorgen, men føler jeg ikke kan tillate meg å bli nedfor, 13 år er jo lenge

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Du har lov til å være lei deg uansett hvor lenge det er siden. Forstår godt at det er utrolig vondt og sårt. Føler med deg 

Har du fått snakket med noen om dette? Kanskje du kan snakke med fastlegen og få henvisning til noen som er flinke på sorgbearbeidelse? 

Klem 

[AnonymBruker]

Det er tydelig at du ikke har bearbeidet dette med tanke på det du skriver om legebesøket. Du bør kanskje ta deg noen samtaler med noe helsepersonell. 

Utover det er det helt vanlig å bli nedfor på slike dager når man har tapt nære familiemedlemmer, men likevel bør man komme seg videre i livet sitt og sette pris på høytider til tross for det. Hvis du selv skal stifte familie vil farsdag være dagen for pappaen til barna dine og høytider vil være familienes dager. 

Anonymkode: aeafa...9b1

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det lov..
Jeg har enda dager hvor jeg kan begynne å sti gråte etter tapet av min mor, hvor jeg kan savne henne så intenst og tenke at sorgen aldri vil gå over. Mistet henne til kreft for 3,5 år siden, men det tar likevel ikke bort de traumatiske, vonde minnene og følelsene av selve tapet - og det er denne situasjonen jeg kan bli "fanget" i. Tenker det er helt normalt å savne alt det som ikke blir og sørge ekstra over hva som kunne vært. Du har mistet noe, og du får aldri svar på hvordan du, livet ditt, din familie og din hverdag ville vært med din far. Tenker ingenting annet enn at sorgen er lov å kjenne på, og det er lov å la den også være.

Anonymkode: 31cac...710

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skulle hatt noe hjelp for sorgprosessering? Ikke fordi det ikke er lov å føle sorg for den man har tapt, men for å lette det for deg og hvordan du tenker på det. Det er ganske traumatisk å miste pappa så ung, og rett før en slik milepæl. Jeg er 30 og mistet nettopp min far, synes jeg selv er alt for ung til å være pappa-løs.

Anonymkode: 4ef9a...5bb

Kondolerer så mye.

Anonymkode: 31cac...710

[Jr.Garcon]

2 timer siden, Thjelp skrev:

Så jeg mistet min far ganske brått og uventet da jeg var fjorten, og attpåtil skjedde det tre dager før min konfirmasjon. Et plutselig hjerteinfarkt var årsaken, noe som er så fullstendig idiotisk da han hadde vært innom legen to ganger og klaget på smerter i bryst:/ sendt hjem med beskjed om fordøyelse. Kommer det en middelaldrende, lett overvektig mann i førtiårene som røyker og klager på brystsmerter burde hjerteårsaker utredes! ( klage og muntlig beskjed ble sendt til lege) 

Men selv etter 13 år kjenner jeg at dette gjør så vondt og er så vondt å håndtere. Jeg er den dag i dag 27 år og synes det er helt rart at jeg skal ha (muligens) både bryllup, barn, dåper o.l uten han...

Jeg vet 13 år er lenge, men det må vel være innafor å kjenne på sorgen på farsdag, bursdager, høytider og ikke minst datoen for dødsfallet? Jeg føler faktisk jeg ikke får «lov» da det er for lenge siden:/

Selvsagt er det lov og også helt naturlig - det vil jo alltid være en som mangler. Det å oppleve et sånt tap i ung alder er traumatisk og det kan komme gode ting ut av å bearbeide det med en profesjonell fagperson i voksen alder. Masse lykke til

[AnonymBruker]

Jeg mistet begge foreldrene mine som barn og jeg tenker på dem hver dag (uten at jeg får vondt og blir lei meg da) men når jeg tenker på å få barn og gifte meg og sånt, så er det ingen der til å være stolt av meg og se barna mine vokse opp. Barna mine får ingen besteforeldre på min side, og når jeg tenker på de tingene, DA blir jeg lei meg. Det er seriøst helt fucka og tenke på.. såå, vil bare si at jeg føler med deg. 

Du har full rett til å fortsatt være lei deg over det når du tenker på det. Men hvis du bruker mye tid på sørge over det fremdeles så burde du finne en metode å bearbeide det på. 

Anonymkode: ba5fc...952

[AnonymBruker]

16 hours ago, AnonymBruker said:

Kondolerer så mye.

Anonymkode: 31cac...710

Takk:) Trøster meg med at jeg er jo uunngåelig et produkt av ham så har han jo med meg uansett:)

Anonymkode: 4ef9a...5bb

[AnonymBruker]

Ja, Det er helt lov! Jeg mistet broren min til selvmord på veldig traumatisk vis og sliter fortsatt veldig mye med hele hendelsen. Jeg tenker ofte på hvordan ting kunne vært nå i dag og kan bli ganske trist når jeg ser andre med sine søsken. Det er helt menneskelig å være preget når noe sånt har skjedd deg uansett hvor lenge det er siden.

 

Anonymkode: 8bc76...9c6

[AnonymBruker]

Tanten, onkler døde brått for ti år siden. Livet går, men minnene deres består. Ganske normalt tror jeg. Klem ❤️

Anonymkode: 58621...57d

[Chizue]

På 7.3.2019 den 23.48, Thjelp skrev:

Jeg har fått litt hjelp, skolen var kjempeflink når alt dette skjedde. Og jeg sliter ikke daglig, men jeg har perioder og visse ting som trigget savnet og sorgen, men føler jeg ikke kan tillate meg å bli nedfor, 13 år er jo lenge

Det er helt OK å føle savn, uansett om det er gått ett år eller 30  
Jeg jobbet på sykehjem en periode og ektemann til en av beboerene var innom og han fortalte at han mistet sin far og mor når han var 12år...Han savnet de enormt og kunne ønske han hadde foreldrene sine her, nå som kona var dement og lå for døden..
Han fortalte at enkelte lukter kunne trigge minner om foreldrene, mat, musikk.. Det minnet man har om sine nærmeste vil aldri forsvinne og er det gode minner, hold fast på de  
Det er menneskelig å føle savn, det å bli trist og du kommer garantert til å sitte her om 20år og føle ett savn etter faren din, helt normalt
Jeg savner mine besteforeldre, den ene mistet jeg for snart 15år siden, fantastiske mennesker og jeg kan plutselig sitte å tenke på den ene eller den andre og det kan komme en tåre, eller så knekker jeg sammen..Den følelsen hvor du egentlig bare har lyst å dra på besøk, holde i hånda, gi en klem og si hvor glad du er i personen....(nei, nå kan jeg ikke skrive mer om det, nå griner jeg haha!)

Det er helt normalt og du har lov å bli trist, ingen kan fortelle deg hva du skal tenke, eller gjøre, skaffe deg psykolog på noe som er helt normalt  
 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Min far døde av kreftsvulst da jeg var 14 rett før min konfirmasjon. Det gikk veldig fort fra han fikk diagnosen og var svært traumatisk. Jeg er en del eldre enn deg og fikk dessverre ikke noe oppfølging noe sted. Det skulle ikke snakkes om. Dette har ført til at jeg har slitt med depresjon i perioder og fikk fødselsdepresjon med mitt første barn. Jeg råder deg til å søke hjelp så du kan få bearbeidet dette. Det er klart at et slik opplevelse må man bære med seg resten av livet men det er viktig å få bearbeidet det. 

Anonymkode: 74e5a...d86

[AnonymBruker]

jeg tenker at dette er helt normalt!

Du har opplevd noe traumatiserende i ung alder, og det at han ikke ble tatt på alvor av fastlegen oppleves helt sikkert som ekstremt urettferdig. Det er faktisk lov for deg å kjenne på disse følelsene, og ja, det er absolutt naturlig at du tenker på faren din i sammenhenger som du beskriver (han vil ikke være der ved brullyp osv) 

Jeg mistet faren min for to år siden, og jeg er nærmere 40. Jeg var så heldig at jeg fikk dele både brullyp og barnefødsler med han. Jeg har likevel sorg over andre ting som skjedde i min barndom som jeg fortsatt kan dvele ved eller bli lei meg over. Ting som jeg opplevde som urettferdig. 

Du skriver at du fungerer i hverdagen, så er spørsmålet hvor mye dette plager deg da. Enkelte skriver at du må få hjelp til å bearbeide dette. Men hva betyr det? At du da aldri vil føle på sorg igjen? Du skriver jo at du føler det er "feil" fordi det er 13 år siden. Og at det ikke er noe som går utover hverdagen din. Jeg tolker det ikke sånn at du trenger søke hjelp noen steder, men heller forstå at dette er helt naturlig, og så lenge du har noen å snakke med og dele tankene dine, sånn at du får luftet dem, og at de ikke spiser opp livet ditt, så er dette helt naturlig. Tillat degselv å føle på sorg. Ja, tilogmed 13, 23, 33 og 43 år etter! 

❤️ 

Anonymkode: 034aa...488

[AnonymBruker]

På 7.3.2019 den 23.39, Thjelp skrev:

Så jeg mistet min far ganske brått og uventet da jeg var fjorten, og attpåtil skjedde det tre dager før min konfirmasjon. Et plutselig hjerteinfarkt var årsaken, noe som er så fullstendig idiotisk da han hadde vært innom legen to ganger og klaget på smerter i bryst:/ sendt hjem med beskjed om fordøyelse. Kommer det en middelaldrende, lett overvektig mann i førtiårene som røyker og klager på brystsmerter burde hjerteårsaker utredes! ( klage og muntlig beskjed ble sendt til lege) 

Men selv etter 13 år kjenner jeg at dette gjør så vondt og er så vondt å håndtere. Jeg er den dag i dag 27 år og synes det er helt rart at jeg skal ha (muligens) både bryllup, barn, dåper o.l uten han...

Jeg vet 13 år er lenge, men det må vel være innafor å kjenne på sorgen på farsdag, bursdager, høytider og ikke minst datoen for dødsfallet? Jeg føler faktisk jeg ikke får «lov» da det er for lenge siden:/

Det er ikke rart i det hele tatt, at du fortsatt kjenner på sorgen, og da spesielt rundt merkedager. Et slikt brått og uventet dødsfall vil som regel oppleves traumatisk i varierende grad. Spesielt dersom avdøde var relativt ung. Når man så legger til at du var 14, som kan være en tøff brytningstid uansett, samt at det var få dager før konfirmasjonen din, kan traumet ta enda litt mer plass. Det er helt naturlig. 

Jeg har stor tro på å veve sorgen inn i livet, slik barn gjør. Sorg er én av trådene i veven min, og den er med når det er naturlig. Om noen uker, er det 8 år siden jeg mistet bestemor til alderdom. Jeg kan fortsatt kjenne stikk av sorg når jeg gjør noe som minner meg om henne. Gråte en skvett i ny og ne. Til tross for at dødsfallet var både naturlig og ventet.

Det er fint mulig å gå videre i livet, være lykkelig, og fortsatt ha sorgen med seg. 

Anonymkode: f30c6...eb2

[AnonymBruker]

På 7.3.2019 den 23.39, Thjelp skrev:

Så jeg mistet min far ganske brått og uventet da jeg var fjorten, og attpåtil skjedde det tre dager før min konfirmasjon. Et plutselig hjerteinfarkt var årsaken, noe som er så fullstendig idiotisk da han hadde vært innom legen to ganger og klaget på smerter i bryst:/ sendt hjem med beskjed om fordøyelse. Kommer det en middelaldrende, lett overvektig mann i førtiårene som røyker og klager på brystsmerter burde hjerteårsaker utredes! ( klage og muntlig beskjed ble sendt til lege) 

Men selv etter 13 år kjenner jeg at dette gjør så vondt og er så vondt å håndtere. Jeg er den dag i dag 27 år og synes det er helt rart at jeg skal ha (muligens) både bryllup, barn, dåper o.l uten han...

Jeg vet 13 år er lenge, men det må vel være innafor å kjenne på sorgen på farsdag, bursdager, høytider og ikke minst datoen for dødsfallet? Jeg føler faktisk jeg ikke får «lov» da det er for lenge siden:/

Anbefaler deg å gå inn i Nrktv appen og se de 6 episodene av Sinns sykt med Cecilie Kåss Furuseth. Der er ulike vinklinger også mot det du har opplevd. Lærerikt for alle. 

Dernest bør du tenke på å komme deg til en psykolog for å få pratet igjennom tingene. Sorgen og savnet vil alltid være der, men det kan bli lettere å bære om du søker hjelp og får satt ord på tingene.

 

Anonymkode: 0e516...ac9

[AnonymBruker]

På 7.3.2019 den 23.39, Thjelp skrev:

Så jeg mistet min far ganske brått og uventet da jeg var fjorten, og attpåtil skjedde det tre dager før min konfirmasjon. Et plutselig hjerteinfarkt var årsaken, noe som er så fullstendig idiotisk da han hadde vært innom legen to ganger og klaget på smerter i bryst:/ sendt hjem med beskjed om fordøyelse. Kommer det en middelaldrende, lett overvektig mann i førtiårene som røyker og klager på brystsmerter burde hjerteårsaker utredes! ( klage og muntlig beskjed ble sendt til lege) 

Men selv etter 13 år kjenner jeg at dette gjør så vondt og er så vondt å håndtere. Jeg er den dag i dag 27 år og synes det er helt rart at jeg skal ha (muligens) både bryllup, barn, dåper o.l uten han...

Jeg vet 13 år er lenge, men det må vel være innafor å kjenne på sorgen på farsdag, bursdager, høytider og ikke minst datoen for dødsfallet? Jeg føler faktisk jeg ikke får «lov» da det er for lenge siden:/

Selvfølgelig har du lov og være trist så lenge etterpå. Min far døde for 13 år siden og jeg var voksen da han døde. Tenker en del på han. Av og til kommer tanken, å nå må jeg ringe far og spørre om hjelp, når det er noe jeg skulle ha gjort i leilighet. Så tenker jeg uff da, han er jo død. I går var dødsdagen hans.Tenker alltid på dødsdagen, bursdagen og jul og ikke minst når min mor har bursdag. Det er normalt og være lei seg. Men hvis sorgen blir altoppslukende og det er nesten bare det du tenker på etter så mange år kan det være lurt og snakke med noen. Da kan det være greit å få bearbeida tankene og sortert de litt. 

Anonymkode: e42d7...5af