Dere som startet ut med et avstandsforhold, og fortsatt er sammen med vedkommende

[AnonymBruker]

Dere som måtte møtes én til to ganger i måneden mens dere fortsatt var i bli kjent-stadiet, og som ble sammen mens det fortsatt var avstand. Hvor lang tid tok det før dere ble sammen? 

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

Nesten tre måneder. Da spurte han om vi var kjærester. Jeg sa at det ville ihvertfall jeg. Men etterpå regnet vi det som vi ble sammen den dagen vi møttes. Vi møtes fortsatt bare annenhver helg og ekstra i ferier, pga praktiske utfordringer på begge sider (avstand, barn, jobb). Snakker sammen hver dag, og har det fint sammen. Trives ganske godt med ordningen vi har, men skulle ønske vi kunne møtes litt oftere. Har vært sammen i litt over to år. 

Anonymkode: a8f42...abb

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nesten tre måneder. Da spurte han om vi var kjærester. Jeg sa at det ville ihvertfall jeg. Men etterpå regnet vi det som vi ble sammen den dagen vi møttes. Vi møtes fortsatt bare annenhver helg og ekstra i ferier, pga praktiske utfordringer på begge sider (avstand, barn, jobb). Snakker sammen hver dag, og har det fint sammen. Trives ganske godt med ordningen vi har, men skulle ønske vi kunne møtes litt oftere. Har vært sammen i litt over to år. 

Anonymkode: a8f42...abb

 

Hvordan tenkte dere begge i starten? At dere skulle møtes videre og se hvordan det utviklet seg? 

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

 

Hvordan tenkte dere begge i starten? At dere skulle møtes videre og se hvordan det utviklet seg? 

Anonymkode: 39097...766

Ja, det var det vi avtalte. Likevel oppførte vi oss som kjærester fra første øyeblikk. Møtte ikke noen andre, snakket sammen daglig, avtalte ting frem i tid f eks. Så det var egentlig ikke noen forskjell før og etter "praten".

Hvordan er det for deg? Siden du spør...

Anonymkode: a8f42...abb

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det var det vi avtalte. Likevel oppførte vi oss som kjærester fra første øyeblikk. Møtte ikke noen andre, snakket sammen daglig, avtalte ting frem i tid f eks. Så det var egentlig ikke noen forskjell før og etter "praten".

Hvordan er det for deg? Siden du spør...

Anonymkode: a8f42...abb

 

Det er godt å høre. Han jeg dater sa det samme i helgen, at vi kunne møtes og se hvordan det utvikler seg. Jeg ble veldig usikker på den kommentaren, men forsto ganske raskt (og får bekreftet nå i ettertid av andre både venner og av deg nå) at det ikke er noe å gruble over. Det er jo sånn for meg og, jeg har heller ikke alle svarene selv enda. 

Vi møttes helgen for to uker siden, og vi har også oppført oss som kjærester fra første stund. Har møttes to helger på rad etter at vi møtte hverandre helgen før dette, og sist vi møttes var nå i helgen, da var jeg på besøk hos han fra fredag til søndag. Noe inni meg sier at jeg er klar for han selv om jeg ikke kjenner han godt enda, håper han føler det samme. Prøver å ha is i magen. 

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

Vi møtes for å se om det kunne bli noe mer, og uansett så følte vi at vi hvertfall var venner. Vi ble sammen etter ett par uker. (unge). Vi var sammen hver gang vi hadde mulighet. Helger, skoleferier og sommerferie. I tillegg ordnet vi det sånn at vi hadde praksis på hverandres hjemsted, så da fikk vi noen uker ekstra sammen der. 

 

Dette er noen år, barn og hus siden. Vi flyttet sammen etter 2,5år med avstand. 

Anonymkode: 2ed0b...7ec

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vi møtes for å se om det kunne bli noe mer, og uansett så følte vi at vi hvertfall var venner. Vi ble sammen etter ett par uker. (unge). Vi var sammen hver gang vi hadde mulighet. Helger, skoleferier og sommerferie. I tillegg ordnet vi det sånn at vi hadde praksis på hverandres hjemsted, så da fikk vi noen uker ekstra sammen der. 

 

Dette er noen år, barn og hus siden. Vi flyttet sammen etter 2,5år med avstand. 

Anonymkode: 2ed0b...7ec

 

Hva menes med "unge"?

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Det er godt å høre. Han jeg dater sa det samme i helgen, at vi kunne møtes og se hvordan det utvikler seg. Jeg ble veldig usikker på den kommentaren, men forsto ganske raskt (og får bekreftet nå i ettertid av andre både venner og av deg nå) at det ikke er noe å gruble over. Det er jo sånn for meg og, jeg har heller ikke alle svarene selv enda. 

Vi møttes helgen for to uker siden, og vi har også oppført oss som kjærester fra første stund. Har møttes to helger på rad etter at vi møtte hverandre helgen før dette, og sist vi møttes var nå i helgen, da var jeg på besøk hos han fra fredag til søndag. Noe inni meg sier at jeg er klar for han selv om jeg ikke kjenner han godt enda, håper han føler det samme. Prøver å ha is i magen. 

Anonymkode: 39097...766

Ha litt is i magen. Det høres ut som om dere begge er der dere skal være. Når dere møtes såpass ofte og lenge. Man gjør jo ikke det om man ikke er ordentlig interessert. Så er det forskjell på folk når det gjelder det med å definere forholdet. Noen bruker lengre tid enn andre. Selv så skjønner jeg ikke helt det med å vente så lenge med det. Å bli kjærester er jo ikke det samme som å gifte seg liksom. 

Anonymkode: a8f42...abb

[AnonymBruker]

Lurer på det samme. Har snakket med han i 6 mnd flere timer hver dag. Er ca en måned siden første møtet, møtt hverandre 4-5 ganger nå. Vi snakker omtrent hele døgnet, og vi er hverandres eneste, og har også sagt at vi er forelsket i hverandre.. Føler dog ikke at vi er kjærester helt enda liksom.

Anonymkode: 26d68...b1c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ha litt is i magen. Det høres ut som om dere begge er der dere skal være. Når dere møtes såpass ofte og lenge. Man gjør jo ikke det om man ikke er ordentlig interessert. Så er det forskjell på folk når det gjelder det med å definere forholdet. Noen bruker lengre tid enn andre. Selv så skjønner jeg ikke helt det med å vente så lenge med det. Å bli kjærester er jo ikke det samme som å gifte seg liksom. 

Anonymkode: a8f42...abb

 

Takk for at du skriver dette til meg! Jeg skal ha is i magen og ta det med ro så godt jeg kan, nå har jeg uansett ikke noe mer å tape og risikoen med å bli såret er der uansett, og den risikoen må en vel uansett ta om man noen sinne skal kunne innlede et forhold med noen.

Han jeg dater var sammen med ei i veldig mange år, så jeg kan egentlig forstå det litt at han føler at han vil være sikker på om jeg er riktig for han. Det er jo en forskjell på oss der, jeg har aldri vært i et seriøst forhold. Så jeg tenker at jeg vil vente til han spør meg og ikke omvendt, siden jeg kanskje er den som har mest behov for å definere (vil jo ikke mase på han heller før han er klar for å definere oss). Men jeg aner jo ingenting om han spør meg om en måned eller til sommeren om vi er kjærester. Han kan jo fortsatt miste interessen også, uten å nødvendigvis ha kontroll over dette selv. 

Men jeg tenker at jeg for min egen del (både av følelsesmessige og praktiske årsaker) kanskje vil forvente å vite dette senest i sommer en gang. Er ikke det rimelig? 

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt spørsmålet. Hvor lang tid det tok fra vi ble sammen (fortsatt avstand) til vi ble sammen? Vi ble offisielt kjærester etter ca 4 mnd, og er nå på andre året   Fortsatt avstand. Har vært heldige og ser hverandre ca en gang i mnd, selv om vi bor i ulike land. 

Anonymkode: 9e2fd...c1a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke helt spørsmålet. Hvor lang tid det tok fra vi ble sammen (fortsatt avstand) til vi ble sammen? Vi ble offisielt kjærester etter ca 4 mnd, og er nå på andre året   Fortsatt avstand. Har vært heldige og ser hverandre ca en gang i mnd, selv om vi bor i ulike land. 

Anonymkode: 9e2fd...c1a

 

At man møtte hverandre når det var avstand, og fortsatte bli kjent-fasen når det var avstand, og ble sammen når det var avstand. Så da tror jeg du tolket spørsmålet mitt riktig?

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for at du skriver dette til meg! Jeg skal ha is i magen og ta det med ro så godt jeg kan, nå har jeg uansett ikke noe mer å tape og risikoen med å bli såret er der uansett, og den risikoen må en vel uansett ta om man noen sinne skal kunne innlede et forhold med noen.

Han jeg dater var sammen med ei i veldig mange år, så jeg kan egentlig forstå det litt at han føler at han vil være sikker på om jeg er riktig for han. Det er jo en forskjell på oss der, jeg har aldri vært i et seriøst forhold. Så jeg tenker at jeg vil vente til han spør meg og ikke omvendt, siden jeg kanskje er den som har mest behov for å definere (vil jo ikke mase på han heller før han er klar for å definere oss). Men jeg aner jo ingenting om han spør meg om en måned eller til sommeren om vi er kjærester. Han kan jo fortsatt miste interessen også, uten å nødvendigvis ha kontroll over dette selv. 

Men jeg tenker at jeg for min egen del (både av følelsesmessige og praktiske årsaker) kanskje vil forvente å vite dette senest i sommer en gang. Er ikke det rimelig? 

Anonymkode: 39097...766

Det er absolutt rimelig at du forventer en slags avklaring før sommeren. Det synes jeg absolutt. Men jeg synes ikke nødvendigvis at du trenger å vente på at han skal spørre deg, uansett historikk fra tidligere. Du kan også ta det opp. Gjerne på en ganske avslappet måte, når det passer. Som du sier, du begynner allerede å risikere å bli såret. Og da kan det være greit å få en avklaring før du faller altfor hardt. Jeg ville ventet littegrann da. For meg var det slik at jeg følte så veldig at vi var sammen uansett, hadde egentlig ikke det store behovet for den praten. Men jeg har hatt noen korte og et langt forhold før, og følte at dette var så annerledes, så mye bedre. Så jeg var ganske sikker på hvor vi var. Om du kanskje ikke er det så kan du gjerne ta det opp etterhvert. 

Anonymkode: a8f42...abb

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er absolutt rimelig at du forventer en slags avklaring før sommeren. Det synes jeg absolutt. Men jeg synes ikke nødvendigvis at du trenger å vente på at han skal spørre deg, uansett historikk fra tidligere. Du kan også ta det opp. Gjerne på en ganske avslappet måte, når det passer. Som du sier, du begynner allerede å risikere å bli såret. Og da kan det være greit å få en avklaring før du faller altfor hardt. Jeg ville ventet littegrann da. For meg var det slik at jeg følte så veldig at vi var sammen uansett, hadde egentlig ikke det store behovet for den praten. Men jeg har hatt noen korte og et langt forhold før, og følte at dette var så annerledes, så mye bedre. Så jeg var ganske sikker på hvor vi var. Om du kanskje ikke er det så kan du gjerne ta det opp etterhvert. 

Anonymkode: a8f42...abb

Det høres fornuftig ut. 

Jeg føler sterkt at nøkkelen her er å ikke tenke for mye, slappe av og kose seg i det som er akkurat nå. Var det jeg sa til han også i helgen, da han sa at vi kunne treffes videre og se hvordan det utviklet seg (jeg ble først på gråten da han sa det, for jeg ble så usikker og gudene må vite alle følelsene som fór igjennom meg). Glad jeg klarte å snu tankene mine, men tror som nevnt at nøkkelen må være å holde på den roen og ikke stresse med dette. Jeg vil heller bli såret fordi han selv finner ut at jeg ikke var riktig likevel, enn å bli såret fordi han følte seg presset av meg. 

Anonymkode: 39097...766

[AnonymBruker]

Vi møttes én gang som venner, så dro han tilbake til førstegangstjenesten. I løpet av de første 2 mnd mens han var borte snakket vi bare mer og mer og forelsket. Vi ble sammen samme uka som han kom hjem på perm nestegang. Vi hadde 8 med avstandsforhold, men han var heldigvis hjemme en uke av gangen annenhver mnd. Så flyttet vi sammen ett år, før jeg reiste på utveksling og vi hadde avstandsforhold i 4 mnd til. Forholdet varte til sammen nesten 3 1/2 år.. Basically ble vi et par gang nr 2 vi møttes. 

Anonymkode: 26bf2...e11

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det høres fornuftig ut. 

Jeg føler sterkt at nøkkelen her er å ikke tenke for mye, slappe av og kose seg i det som er akkurat nå. Var det jeg sa til han også i helgen, da han sa at vi kunne treffes videre og se hvordan det utviklet seg (jeg ble først på gråten da han sa det, for jeg ble så usikker og gudene må vite alle følelsene som fór igjennom meg). Glad jeg klarte å snu tankene mine, men tror som nevnt at nøkkelen må være å holde på den roen og ikke stresse med dette. Jeg vil heller bli såret fordi han selv finner ut at jeg ikke var riktig likevel, enn å bli såret fordi han følte seg presset av meg. 

Anonymkode: 39097...766

Skjønner hva du mener, og er enig. Om du klarer å slappe av så er det aller best. Men om du er usikker når det har gått litt tid så er det helt greit å ta det opp. Dine følelser er like viktige som hans. Du skal ikke gå i lange tider og være usikker. Men som sagt, det beste for både deg og ham er om du klarer å slappe av

Anonymkode: a8f42...abb

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi møttes én gang som venner, så dro han tilbake til førstegangstjenesten. I løpet av de første 2 mnd mens han var borte snakket vi bare mer og mer og forelsket. Vi ble sammen samme uka som han kom hjem på perm nestegang. Vi hadde 8 med avstandsforhold, men han var heldigvis hjemme en uke av gangen annenhver mnd. Så flyttet vi sammen ett år, før jeg reiste på utveksling og vi hadde avstandsforhold i 4 mnd til. Forholdet varte til sammen nesten 3 1/2 år.. Basically ble vi et par gang nr 2 vi møttes. 

Anonymkode: 26bf2...e11

 

Altså vi møtte hverandre på Tinder, og bestemte oss for å møtes dagen etter fordi vi hadde mye til felles. 

Anonymkode: 26bf2...e11

[Gjest PregnantBlanket]

Meg og min hadde avstandsforhold i noen år tilsammen.

Først avstand i 2 år, flyttet sammen og levde sammen i 1,5 år og deretter fra hverandre. Flyttet fra hverandre på grunn av sykdom i nær familie og vår opprinnelige tilhørighet i landet. Flyttet sammen igjen 2 år senere og vært samboere siden. 9 år senere er vi fremdeles sammen og vi venter vårt første barn
Kjennes det riktig ut, gå for det. Avstanden er kjempe vanskelig, men kan så absolutt være verdt det!
Vi møttes alt fra hver helg til en gang hver 3. måned.

[Million]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dere som måtte møtes én til to ganger i måneden mens dere fortsatt var i bli kjent-stadiet, og som ble sammen mens det fortsatt var avstand. Hvor lang tid tok det før dere ble sammen? 

Anonymkode: 39097...766

Vi ble sammen med en gang, vi. Det var sånn før. Man hadde ikke sex og traff hverandre i ett år og "datet". Man ble sammen, rett og slett, fra starten av.

Møtte en svenske i syden i 1992. Han bodde i Stockholm. På høsten da vi var kommet hjem fra ferie, begynte vi å ringe og skrive brev til hverandre. Ja, gammeldagse brev med frimerker på. Dette var før hjemme-pc og email ble vanlig :- ) Så begynte vi og besøke hverandre samme høsten. Han bodde fremdeles hjemme hos faren sin. Jeg leide en leilighet i et hus i Oslo. Vi byttet på å reise. Noen ganger kjørte han til meg. Andre ganger tok jeg toget dit.

Etter et år med pendling, bestemte vi oss for å flytte sammen. Det ble diskutert hvem som skulle flytte hvor. Pga moren hans var død få år i forveien og arbeidsmarkedet for hans yrke var nesten null i Oslo, ble det til at jeg flyttet dit. Vi bodde hjemme hos han i starten (med far og brødre), så fikk vi oss noe eget og flyttet dit.Leie er veldig vanlig i Sverige, og vi leide av et boligselskap i en blokk.

Etter 1½ år i Sverige, der jeg var fysisk syk av hjemlengsel ofte, ble jeg lei av svensken og ville hjem igjen. Uten han. Så jeg flyttet tilbake. En venninne og samboeren hennes leide varebil i Oslo, kjørte til Sverige, hjalp meg å lesse på flyttelasset og katten i bur, og så dro vi. Ting var ikke avgjort mellom svensken og meg, og han så ganske ulykkelig ut der han sto og vinket etter lastebilen....

Flyttet inn hos faren min midlertidig da jeg kom til Oslo. Han hadde et ekstra soverom.

Noen uker senere gjorde jeg det slutt over telefon med svensken.

Jeg har googlet han, og vet han har kone og to sønner i dag

Endret 4. mars 2019 av Million

[AnonymBruker]

36 minutter siden, PregnantBlanket skrev:

Meg og min hadde avstandsforhold i noen år tilsammen.

Først avstand i 2 år, flyttet sammen og levde sammen i 1,5 år og deretter fra hverandre. Flyttet fra hverandre på grunn av sykdom i nær familie og vår opprinnelige tilhørighet i landet. Flyttet sammen igjen 2 år senere og vært samboere siden. 9 år senere er vi fremdeles sammen og vi venter vårt første barn
Kjennes det riktig ut, gå for det. Avstanden er kjempe vanskelig, men kan så absolutt være verdt det!
Vi møttes alt fra hver helg til en gang hver 3. måned.

Ja avstand er vanskelig, så begge må nok ville dette like mye for at det skal fungere.

Synes dog det høres utrolig lenge ut å bare møtes en gang hver 3. måned, det tror jeg nok ikke at jeg hadde orket selv om jeg liker fyren. Men virker ikke som at det kommer til å skje med oss at vi møtes så sjelden, hvis vi skal fortsette å treffes. 

Anonymkode: 39097...766