Klarer ikke mer av svigerfamilien.

[AnonymBruker]

Kjære deg du må sette ned foten. Fortell dem hvor ditt skap skal stå, hver gang,  og heller ta støyten. Bråket som kommer vil gå over og da vil ting bli bedre.

Si klart i fra at slik finner du deg ikke i å bli pratet til og i ditt hjem gjelder dine regler og det skal de ikke blande seg i. Det går fint Ann å være i en storfamilie samtidig som man ikke mister seg selv.

Anonymkode: e2fd1...113

[AnonymBruker]

Bare deler min erfaring. Den er litt annerledes da. 

Jeg var ALDRI bra nok for svigerfamilien og mannen min var det svarte får som de så ned på. De så også ned på meg. Til slutt ble begge veldig ødelagte av det. Vi sa farvel. De forstod selvfølgelig ingenting uansett hva vi sa og forklarte. Igjen var det vi som var vanskelige, rare, teite.. You name it hva de mente om oss. Det var mest meg de mislikte fordi jeg hadde påvirket mannen min så utrolig bra og gitt han livet tilbake. De kom med stikk hele tiden og ignorerte meg til tider og mye annet. 

Vi brøt kontakten og vi har fått det så mye bedre. Ekteskapet har blitt bedre enn noen sinne og våres liv har blitt bedre enn noen sinne. Et av det beste valget vi har tatt i livet vårt. Endelig føler vi at vi kan få lov å leve igjen. Vet at noen få av de har innsett litt etterhvert og nå selvfølgelig angrer på at de var stygge mot oss siden vi kom med så mye glede og positivitet. Men 10 år med drit fra dem. Sorry men vi kommer ikke tilbake. 

Jeg synes det er sykt at din mann er sånn mot deg. Min mann forstod heller ikke til å begynne med. Jeg var den første til å ta avstand og han begynte å legge merke til mer og mer ting da jeg ikke var hoved offeret hele tiden og det ble han som ble det. Nå er han veldig sint pga hvordan de oppførte seg mot meg og han selvsagt.

Jeg aner ikke hvordan du kan få din mann til å innse. Men det er ikke din jobb å samle hans familie og å få han til å innse. Jeg synes du skal gå å leve ditt liv nå. Akkurat sånn som du vil det. Vi har ikke mange år på denne jorden og ikke la de og han ødelegge dine år her. 

Kunne du dratt et sted? Snakke med han om det du skrev. Be han velge? Hva er viktigst du eller gården? Og det burde selvsagt være DU! 

Jeg hadde lett gitt opp slikt for min mann for det er han jeg ønsker mest av alt å ha i livet mitt. Det er sånn det skal være. Hvor han er er mitt hjem og hvor jeg er er hans hjem. Uansett om det er gård, storby, syden eller hvor som helst. 

Trist å lese det du skrev. Håper du finner ut av det. Jeg synes hvertfall du fortjener å leve livet ditt slik du ønsker det. Leve fritt og få anerkjennelse til det renner over. Sånn det skal være. Kan du flytte til en leilighet? Få bostøtte? 

Anonymkode: 2652e...34d

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

Jeg kan forttelle deg min side av saken som mann, da jeg har vært i mannen din sine sko før... Riktignok ikke så ekstremt som i deres tilfelle, men likevel...La meg fortelle min side, som da kan reflekteres til mannen din. Skal fortelle dette fra alles ståsted. Se nedenfor:

Fra mannen din sin side: Husk at det du opplever i denne familien, så har han vokst opp med hele livet! Det er veldig enkelt å si at nå må han "stå opp for seg selv" men det er jævlig vanskelig å komme ut av denne bobla, fordi mann nærmest har blitt hjernevaska fra den dagen man ble skapt og frem til nå. Foreldrene hans har så å si dirigert hele livet hans, stått for de fleste valgene han har tatt eller iallefall påvirket han i stor grad. Og slik er det idag også selv om dere er voksne alle sammen.  Og han føler en frykt og er redd for å si ifra. Han vil helt sikkert innerst inne, men tørr ikke! Helt sikker på at han innerst inne enkelte ganger har lyst til å bare skrike ut til sine foreldre, men igjen: han tørr ikke! Han er rett og slett blitt manipulert og kontrollert hele livet, og derfor er det slik. regner med at at som person er veldig snill, imøtekommende, hjelpsom, gjør som han får beskjed om, regnes som han har god folkeskikk osv osv... alt dette er basert på FRYKT gjennom mange år fra hans foreldre.

Fra din side: Du er DRITLET av hele greia! Om du kunne, så hadde du sikkert utsletta hele jævla gården! Du er den som har "kommet inn" i familien og det forventes at du følger familiens tradisjoner og regler. Du ser dette fra litt anna synsvinkel fordi du har hatt en annen oppvekst. Du ser hvor absurd det hele er, men er maktesløs mot alle de andre. Det er deg mot dem! Du er lei alt sammen fordi du ikke har noe frihet eller privatliv. Det er veldig lite du skulle ha sagt i denne familien. Hva du mener betyr ikke noe som helst. Om du skulle ha noe å mene, så vil du mest sannsynlig bare få kritikk for dette. Alt du gjør er galt... det kan være oppdragelsen av barna, vask av huset, kjøp av klær, hva du bruker penger på osv osv... Du har ingen frihet eller rett til å bare gjøre ting som du vil. Du føler at du nærmest må forhøre deg med svigers før du eventuelt gjør noe....

 

Fra svigers sin side:  Dette er folk som er veldig kontrollerende. De har enormt behov for å ha kontroll over folk, og da spesielt deg. Du vil aldri bli 100% bra nok for sønnen deres og familien som helhet. For å holde deg "nede" og som et "underordnet" individ i familien, så vil de kritisere deg for alt du gjør. Hver gang de har mulighet, så skal de kritisere deg! De ønsker å ha kontroll over deg og mannen din, og derfor må de blande seg i alt og si sin mening. For det forventes at du tar hensyn til dem og deres meninger! Det forventes at du gjør som du får beskjed om! Det er vendlig vanskelig å forstå seg på denne type folk (det tok meg veldig lang tid i allefall...) men det er folk som rett og slett har ett enormt behov for kontorll og å uttøve makt.

 

Så hva gjør dere? Om du ønsker ett  bra liv med din mann og deres barn så er det kun EN løsning på problemet. Det er mannen din! Og kun han! Det vil ikke bli bedre før han klarer å løsrive seg. Dette tok meg litt tid å skjønne da jeg var i tilsvarende situasjon, men heldigvis mens vi ennå var unge. Jeg leste en del bøker om dette med mennesker, ulike personligheter, hvorfor mennesker gjør som de gjør, hvorfor de oppfører seg som de gjør, hvorfor vi er så forskjellige osv osv... det er bøker som går litt dypere inn i det menneskelige sinn. Så leste jeg en del bøker om dette med livet, at man kan se på livet fra forskjellige vinkler, hva som er viktig, hva som gjør en glad, hva som er verdt å leve for osv osv...  På toppen av det hele var det sangen til Frank Sinatra som var selve lysbryteren: "I did it my way" Da gikk det opp ett lys for meg.

Jeg skjønte at mann lever kun EN gang. Og hva er poenget med livet hvis jeg skal leve for noen andre isteden for meg selv? Hva er poenget hvis jeg hele livet skal gjøre som foreldrene mine sier? Jeg merket det koket sinne inni meg! Der og da var det slutt på alt. Det første jeg gjorde var å klemme kona mi og gi henne en dyp unskyldning. Dagen etterpå tok jeg oppgjøret med mine foreldre. Ikke noe fint øyeblikk, men det måtte gjøres. husket de begynte å rope og krangle så høyt mot meg og trudde dette ville vinne over meg som vanlig. Jeg fortalte dem at valget er tatt... de kan rope så mye de vill, det er helt meningsløst. Jeg fortalte dem at de bare måtte finne seg idet og det er vårt valg. Til slutt la jeg bare til at fra og med dette sekundet skulle de vise kona mi RESPEKT, for hun er min kone, og aller viktigst, hun er mor til mine barn!

Enden på visa er at vi idag har flyttet lenger unna, bor for oss selv, lar ingen påvirke oss og vi har det kjempebra! Jeg får fortsatt dårlig samvittighet for å ha utsatt kona mi for dette.

Anonymkode: 3c380...3e7

For en utrolig fin mann du er ❤️ 

Du har nok mye rett i det du skriver her. Jeg vil aldri be mannen min om å kutte kontakten med sine foreldre, det er meg det står på. Jeg må enten finne meg i situasjonen, konfrontere eller bare gå med halen mellom beina. Jeg føler at så lenge jeg er her, blir jeg en «belastning» for mannen, og som odelsgutt kan jeg aldri forlate dette med han, jeg tenker at det derfor for alle parter(utenom de stakkars barna våre) blir det beste. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Er mannen din klar over at det er så ille for deg at du vurderer å ta hatten din og gå?

Jeg tror han bør gjøres oppmerksom på hvor alvorlig dette er, slik at han får muligheten til å vise om det i det hele tatt bor en mann i ham.

Anonymkode: e9b6f...90c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er mannen din klar over at det er så ille for deg at du vurderer å ta hatten din og gå?

Jeg tror han bør gjøres oppmerksom på hvor alvorlig dette er, slik at han får muligheten til å vise om det i det hele tatt bor en mann i ham.

Anonymkode: e9b6f...90c

Helt enig. Du må forklare dette for mannen din. Gi han en reell sjanse til å se hvordan du har det. 

Anonymkode: 25e3c...019

[AnonymBruker]

Du må PRATE med mannen din. Fortelle han hvordan du har det. Jeg tror jeg ville satt meg ned, sagt at nå er det så ille at jeg vurderer å flytte. Videre ville jeg informert han om at det kommer til å bli andre boller fremover. Det vil bli grensesatt. Du forventer at han støtter deg, om ikke "synlig" så hvertfall at du VET han er enig med deg. 

Søsteren min har hatt det som deg. Totalt overstyrede svigermor. Gikk rett inn uten å banke på når søster kom ut av dusjen, kritiserte i øst og vest. Alt var galt. Søster satt hardt mot hardt. De har ikke et supert forhold nå, men de forholder seg til hverandre når de må og så har søster det fint med SIN familie. Ikke la svigerfar få ødelegge for FIN familie. Ikke la han være årsak til at barna dine vokser opp med skilte foreldre.. På tide å kvesse klørne frøken, og kreve din rett. DIN familie, FINE barn og DIN mann. 

Anonymkode: 0d5e5...fb6

[AnonymBruker]

*din

Anonymkode: 0d5e5...fb6

[Gjest Made4u]

Synes ikke at det er noen god ide å gjøre noe drastisk før en ordentlig konfrontasjon er gjort, det er mulig å re-sosialisere svigerforeldre litt også, blir det sagt ordentlig og klart ifra så det ikke er tvil om hvor skapet skal stå, ja da blir skapet stående der de blir fortalt at det skal være... Men da må det tas tydelig og klart, ikke alle makter slikt da det må komme med slike beskjeder, som for eksempel når det klages på vaskingen:

"Jeg vil aldri høre en klage på vaskingen mer, her bor vi og her har dere ingenting dere skulle sagt. Om dere ikke kan overholde det så er døren der (så pekes det på døren)..."

Det vil sikkert medføre en kommentar, men den må kveles før den får kommet frem. Da kan det sies at du/dere ikke vil høre på noe tull, slik ting er gjort slik blir det, før du/dere spør om budskapet er mottatt? og krever et ja eller nei...

Dersom ja, så er den ballen lagt død, og dersom de forsøker å snakke seg ut av det så sendes de kontant på døren med en kort beskjed om at de får komme tilbake en dag de ikke vil klage...

---

Og slik må det tas i flere saker, inntil de kommer til den konklusjon at det ikke er til deres fordel å hakke på noe og tro de kan ha innflytelse over deres liv... Men være hyggelig på all kommunikasjon som er bra, det er viktig å være høflig. Er bare det dere ikke trenger finne dere i som skal slås ned på hardt og kontant, lærekurven deres vil da bli bratt og stigende etter en periode da det ikke er artig å ikke få komme til ordet eller bli sendt på dør om de forsøker å blande seg inn i ting de ikke skal blande seg inn i...

Man kan i alle fall ikke "kosesnakke" slik bort, tro meg når jeg sier at de raskt lærer at å blande seg inn blir ubehagelig, du/dere må vise at det er null aksept for det og at det ikke en gang er aksept for motargumenter,

[AnonymBruker]

Må dere spørre om lov for å dra på feire?! Her må du sette ned foten tenker jeg. Bestill sommerferien uten å snakke med mannen først! Om han ikke kan ta noe ferie/nekter, så dra med barna. Vis klart at det er en selvfølgelighet at en voksen person bestemmer og reiser på ferie med barna sine uten å spørre svigers om lov. Samme med shopping, klær, matlaging... vis med hele deg at slik gjør du/dere det, og det har de ingenting med.

Anonymkode: 3a331...a66

[AnonymBruker]

Uff og oi... Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, bare at jeg var et av barna og min mor var den som flyttet inn på gården med svigers. Og det var ikke lett! Mine foreldre kranglet stort sett konstant, og besteforeldrene mine var som oftest roten til problemet. Min far følte seg vel fanget mellom to stoler; Foreldrene som han var glad i og som han ikke ville komme på kant med, og kona. 

I vårt tilfelle forble det slik helt til besteforeldrene mine døde, selv om jeg vet mamma drømte om å flytte langt bort. En gang tok hun meg til og med for å se på et hus i nærheten, som hun ønsket å kjøpe. Men det ble med tanken, og egentlig er jeg glad for det for da fikk jeg ha foreldrene mine sammen.

Du må snakke med mannen din og be han sette grenser for foreldrene sine, men det er jo ikke sikkert det går siden han er vant til å ha det slik og er glad i de. Så alternativt må du sette deg i respekt på egen hånd. Det blir kanskje trøbbel i tårnet en stund, men etter hvert vil det nok gå seg til. Inviter de på kaffe og si dere har laget noen husregler, som inkluderer grenser for besøk og hva de har lov til å blande seg i. Si klart i fra at i deres hus bestemmer dere! Basta! Lås døra når dere ikke vil ha besøk. 

Lykke til!

Anonymkode: 1cb95...076

[AnonymBruker]

Hei Ts! For en vanskelig situasjon! Jeg kan relatere meg litt til situasjonen, da jeg selv bor i samme tun som svigerfamilien. Gården er ikke i drift lenger, men vi bor altså på gårdstunet og er naboer med svigerforeldre og svoger med familie. 

Det har ikke vært så lett alltid, og særlig ikke da barna var helt små. Svigermor la seg altfor mye oppi oppdragelsen, og ikke minst så kom både hun og svigerfar innom til alle døgnets tider da jeg var i permisjon. De ringte aldri på, bare sto plutselig i stua. De hadde høylytte meninger om alt vi gjorde og ikke gjorde.

Jeg fant meg i det en stund, før begeret til slutt ble fullt. Da sa jeg til mannen min at jeg ikke orket å bo her mer om det ikke blir en endring. Mannen forsto og han snakket med dem. De fikk tydelig beskjed om at de måtte ringe på når de kom på besøk, og at det er vi som bestemmer hvordan vi oppdrar barna våre. Osv... 

De ble veldig fornærmet, og holdt seg på avstand en periode. Etterhvert har det gått seg til, og nå har vi fått et bedre forhold. 

Hvis mannen min ikke hadde støttet meg og tatt det grepet han gjorde, så hadde jeg garantert ikke bodd her i dag. 

Snakk med mannen din og sett ord på hvordan du føler det! Er det noe håp om at han får øynene opp og kan se situasjonen fra din side? Jeg ville iallfall gjort et forsøk. 

Anonymkode: b3c2c...a18

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må dere spørre om lov for å dra på feire?! Her må du sette ned foten tenker jeg. Bestill sommerferien uten å snakke med mannen først! Om han ikke kan ta noe ferie/nekter, så dra med barna. Vis klart at det er en selvfølgelighet at en voksen person bestemmer og reiser på ferie med barna sine uten å spørre svigers om lov. Samme med shopping, klær, matlaging... vis med hele deg at slik gjør du/dere det, og det har de ingenting med.

Anonymkode: 3a331...a66

Det er vel ikke så rart når de bor på en gård? Jeg reagerte på at ts klagde på dette. Så vidt jeg skjønner driver svigerfar gården, mens mannen hennes bidrar (uklart om han også jobber der fullt, eller har jobb utenom gården i tillegg). Det vil jo si at far og sønn er kolleger, og det ville være veldig rart å planlegge å reise bort uten å konferere med hverandre.

Ellers er svigerforeldrene i 50--årene, så jeg vil anta at ts og mannen er i 20-årene et sted. For foreldrene er det ofte vanskelig å trekke seg brått tilbake, om han har bodd hjemme mesteparten av livet er overgangen fra tenåring til voksen veldig glidende, og det kan hende de ikke har klart å sette det riktige skillet til en voksen sønn.

Nå virker det som om en del dreier seg om pengebruk (oppussing, klær mm). Bondeyrket er vel nokså dårlig betalt, og bønder sliter ofte med store lån pga investeringer de må gjøre i driftsbygninger, maskiner mm. Ts selv jobber bare 50 %, og det er som sagt uklart om mannen lønnes av gården. Har ts innsikt i gårdens økonomi? Dersom mannen lønnes av gården, blir jo hans privatøkonomi, og dermed ts, en del av gårdens økonomi. F eks om han tar ut mindre lønn, får de betalt ned mer på lån. Kanskje man heller vil spare til ny skurtresker enn å pusse opp stua, f eks. Det er jo ikke noe rett og galt, handler om prioritering.

Nå fikk ts massiv støtte, og så heller jeg malurt i begeret. Jeg er helt enig i at svigerforeldrene oppfører seg vanskelig, men savner kanskje litt mer info, og tror ts kan reflektere noe over svigerforeldrenes perspektiv. De er i 50-åra, ikke akkurat gamle, forstokkede mennesker...

Anonymkode: f5b9d...393

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel ikke så rart når de bor på en gård? Jeg reagerte på at ts klagde på dette. Så vidt jeg skjønner driver svigerfar gården, mens mannen hennes bidrar (uklart om han også jobber der fullt, eller har jobb utenom gården i tillegg). Det vil jo si at far og sønn er kolleger, og det ville være veldig rart å planlegge å reise bort uten å konferere med hverandre.

Ellers er svigerforeldrene i 50--årene, så jeg vil anta at ts og mannen er i 20-årene et sted. For foreldrene er det ofte vanskelig å trekke seg brått tilbake, om han har bodd hjemme mesteparten av livet er overgangen fra tenåring til voksen veldig glidende, og det kan hende de ikke har klart å sette det riktige skillet til en voksen sønn.

Nå virker det som om en del dreier seg om pengebruk (oppussing, klær mm). Bondeyrket er vel nokså dårlig betalt, og bønder sliter ofte med store lån pga investeringer de må gjøre i driftsbygninger, maskiner mm. Ts selv jobber bare 50 %, og det er som sagt uklart om mannen lønnes av gården. Har ts innsikt i gårdens økonomi? Dersom mannen lønnes av gården, blir jo hans privatøkonomi, og dermed ts, en del av gårdens økonomi. F eks om han tar ut mindre lønn, får de betalt ned mer på lån. Kanskje man heller vil spare til ny skurtresker enn å pusse opp stua, f eks. Det er jo ikke noe rett og galt, handler om prioritering.

Nå fikk ts massiv støtte, og så heller jeg malurt i begeret. Jeg er helt enig i at svigerforeldrene oppfører seg vanskelig, men savner kanskje litt mer info, og tror ts kan reflektere noe over svigerforeldrenes perspektiv. De er i 50-åra, ikke akkurat gamle, forstokkede mennesker...

Anonymkode: f5b9d...393

Min mann driver ikke gården og han hjelper til når det trengs, men er ikke bundet opp til den. Dessuten er dyrene i fjellet på sommeren, så vi har ingen forpliktelser til gården på sommeren annet enn å se til dyrene, som svigerfar gjør da han bor på hytten hele ferien. 

Du må gjerne stille spørsmål, men jeg følte ikke for å legge ut alle detaljer på nett. Alle her jobber utenom gården, og vi har ikke dårlig økonomi. Som jeg har skrevet lengre oppe har jeg 50% fast, men jobber mellom 80-100% da jeg tar ekstravakter for å fylle opp. Jeg har høyere utdanning og tjener ikke dårlig. 

Svigerfars økonomi vet jeg ingenting om, men om han sparer til traktor eller drill synes jeg ikke jeg og vår økonomi har noe med. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange oppløftende og nyttige svar, ser flere stiller spørsmål til de samme tingene så jeg tar det i en felles post. 

Først og fremst vil jeg si at jeg på ingen måte hater svigerforeldrene mine, de er stort sett fine mennesker og gode besteforeldre. Jeg liker de godt, og det er gjerne derfor jeg blir så såret av disse kommentarene også. Jeg synes også det er vanskelig å snakke med de om vanskelige ting, ikke fordi jeg tror de hadde klikket og gjort mannen arveløs men fordi de er gammeldagse selvom de kun er i 50 årene, og de har helt andre verdier i livet enn jeg har, når jeg står opp for meg og mitt møter jeg en vegg og det gjør det så frustrerende å snakke til. Når noe er viktig eller sårt for meg feier de det bort og får meg til å føle meg dum som i det hele tatt åpnet munnen om det. 

Mye av det samme sliter nok mannen med. Jeg ser flere kommenterer at jeg må snakke med mannen, og det gjør jeg jo. Vi snakker, vi diskuterer men oppi alt det her er dette foreldrene hans, oppveksten hans og jeg kan derfor ikke si «jeg synes foreldrene dine  sitter fast i 50tallet og du må fader meg manne deg opp til å si imot de» selvom det frister når det står på! 

Og vi pusset opp stuen, vi drar på ferie og jeg lager fajitas til middag hvis det passer meg. De nekter oss ingenting, de lager bare usannsynlig dårlig stemning når ting faller utenfor normalen deres. 

Flere kommenterer også økonomien, særlig min lille stilling. Dette er egentlig ikke relevant nå, men det hadde blitt et problem med et eventuelt lån alene når jeg kun har 50% fast utbetalt. 

Jeg har flere ganger foreslått for mannen at jeg kan søke på stillinger i nærmeste storby, men vi har kommet frem til at det er bedre jeg er her når ungene er såpass små enn å pendle timesvis og knapt se familien for noen hundrelapper ekstra i måneden. Vi klarer oss greit økonomisk, og ingen av oss lever på den andres lønn. 

Grunnen til at jeg ikke får mer stilling er at jeg har en videreutdannelse som gjør meg mindre attraktiv i forhold til de som kun har grunnutdannelsen og dermed er billigere i drift enn jeg er. Per dags dato har ikke kommunen mulighet til å lage en større stilling til meg innenfor feltet jeg er utdannet i. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Føler med deg TS, dette hørtes helt forderdelig ut. Hadde aldri taklet å bo så nærme svigers (eller mine egne foreldre!), i hvertfall ikke at de hadde vært så påtrengende som de er! Hadde ikke taklet at folk bare valset inn i huset mitt i tide og utide uten avtale, man får jo ingen privatliv!!   Stå opp for deg selv!

Anonymkode: 924d6...c1f

[AndreasBR]

På 20.2.2019 den 11.13, AnonymBruker skrev:

Jeg får aldri mannen min med meg, for han skal drive denne gården. Men jeg kan ikke være her mer, og jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve alene. Jeg har en liten, dårlig 50% stilling med mye seinvakter og jeg har ingen kapital til å kjøpe bolig. Jeg vet ikke hvor jeg egentlig vil med dette innlegget. Jeg trenger et dytt fra 50 tallet inn i 2019. 

Anonymkode: 766b0...10c

Det finnes gårder i 2019, er ikke nødvendigvis "50-tallet" av den grunn, eller? 

Sånn det høres ut for meg så virker det nesten som du ikke tør sette disse folka på plass, om at du kjøper nye klær til ungene om du vil det.. En ny jakke hvert 3 år er vel ikke så mye om ungene er små, men om det er til deg selv vil jeg si ny jakke hvert 3 år er .. Litt ofte...  Ikke det at hverken jeg eller dem har noe som helst med hvor ofte du kjøper deg ei ny jakke.. 

 

Sitat

Og det som er aller mest sårt er at de invaderer huset til alle tider og kommenterer alt. Hvilken mat jeg lager, om jeg ikke har brettet klærne som ligger på vaskerommet, eller om barna har glemt å hente opp klærne sine når de kom hjem. 

Vel, jeg tenker det at da får du gi beskjed.. Det virker som at du ikke tør gi beskjed, og at de derfor tror at de bare kan fortsette på denne måten. Jeg hadde ikke godtatt en slik oppførsel fra mine foreldre, da hadde de fått høre det.. 

Jeg tenker at gamle tradisjoner er bra.. Vi må jobbe hardt for å passe på at disse tradisjonene ikke forsvinner.. (Og jeg er fra Bærum/Oslo.. ) 
At måltider skal spises sammen.. Er det virkelig noe du klager over? Det er da virkelig ikke noe å klage over, det er noe å være glad over at man spiser sammen.. 

Håper du finner ut av det.. Men, en ting er sikkert og det er at du må snakke med mannen din, og ikke oss... 

Endret 17. mars 2019 av AndreasBR