Kan jeg bli fratatt barna pga dette?

[AnonymBruker]

Jeg sliter psykisk. Først var det "bare angst". Den er kontrollerbar, jeg jobber fulltid og stenger meg ikke inne. Jeg tar meg av barna, for de holder meg oppe i en ellers grå hverdag. Men nå tror jeg det er en depresjon.. Tankene om at det å forsvinne ville vært lettere har kommet innimlm. Jeg ville ALDRI gjort noe så lenge jeg har barna mine hos meg. Jeg kan ikke frata de en mamma. Jeg klarer ikke styre disse tankene heller, men tankene kommer av seg selv. Ensomhetsfølelsen er så styrende... Tankene er der sammen med andre også. Passer ikke inn noen steder. Hører ikke hjemme noen plass. 

Problemet er meg selv. Er bare så ufattelig lei meg. Må virkelig styre meg på jobb.. 

Jeg skal søke psykolog hjelp og kanskje få det bedre. Jeg har ingen jeg kan fortelle om vanskelige tanker og jeg er så ufattelig tom innvendig. Jeg har kjæreste og familie men ingen jeg anser som venner lengre. 

Anonymkode: ed518...1cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter psykisk. Først var det "bare angst". Den er kontrollerbar, jeg jobber fulltid og stenger meg ikke inne. Jeg tar meg av barna, for de holder meg oppe i en ellers grå hverdag. Men nå tror jeg det er en depresjon.. Tankene om at det å forsvinne ville vært lettere har kommet innimlm. Jeg ville ALDRI gjort noe så lenge jeg har barna mine hos meg. Jeg kan ikke frata de en mamma. Jeg klarer ikke styre disse tankene heller, men tankene kommer av seg selv. Ensomhetsfølelsen er så styrende... Tankene er der sammen med andre også. Passer ikke inn noen steder. Hører ikke hjemme noen plass. 

Problemet er meg selv. Er bare så ufattelig lei meg. Må virkelig styre meg på jobb.. 

Jeg skal søke psykolog hjelp og kanskje få det bedre. Jeg har ingen jeg kan fortelle om vanskelige tanker og jeg er så ufattelig tom innvendig. Jeg har kjæreste og familie men ingen jeg anser som venner lengre. 

Anonymkode: ed518...1cc

PS, barna bor 50% hos meg 

Anonymkode: ed518...1cc

[AnonymBruker]

Du mister ikke barna dine på grunnlag av at du har angst. Må foreligge manglende omsorg. Du kan gi like god omsorg fordi du har angst. 

Hilsen en som jobber i bv

Anonymkode: 640be...9c3

[AnonymBruker]

Du mister ikke barna dine på grunnlag av at du har angst. Må foreligge manglende omsorg. Du kan gi like god omsorg fordi du har angst. 

Hilsen en som jobber i bv

Anonymkode: 640be...9c3

[AnonymBruker]

Du mister ikke barna dine på grunnlag av at du har angst. Må foreligge mangler som påvirker barnet. Du kan gi like god omsorg fordi du har angst. 

Hilsen en som jobber i bv

Anonymkode: 640be...9c3

[AnonymBruker]

Ingen grunn til bekymring. Det er mange foreldre med psykiske lidelser som ikke har blitt fratatt sine barn, fordi de har sykdomsinnsikt og vet at de skal søke hjelp. De som blir fratatt barna er gjerne de som ikke har sykdomsinnsikt, nekter å ta imot veiledning, ikke klarer å gi barna god nok omsorg osv...

Mvh en framtidig pedagog (uteksaminseres neste år) og barn av en mor med alvorlig pf.

Anonymkode: 1f6c9...ff2

[AnonymBruker]

Jeg har hatt generalisert angstlidelse og tidligere også depresjon så lenge jeg har hatt barn. Det oppsto et par år før barnet ble født. 

Har aldri på noe tidspunkt vært en dårligere mor av den grunn. Han har alltid fått det han skal av omsorg, kjærlighet, og ellers alt av "materielle goder" etc.

Har aldri bekymret meg for barnevernet av den grunn.

Jeg ser du ikke nevner noe om medisin? Har du prøvd medisinering for lidelsen din så du kan føle deg bedre? Jeg har brukt medisin i mange år, og så var jeg uten i en del år. Men det ble for tungt, så jeg begynte på nytt med en medisin som heter Quetiapin. Den virker utrolig bra, og jeg har ingen bivirkninger. Man blir trøtt rett etter at man har tatt den, så den tas om kvelden før man skal legge seg.

Anbefaler deg å gå til legen for en prat og få utskrevet medisin for dette. Det finnes hjelp å få !

Anonymkode: b2a93...d73

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt generalisert angstlidelse og tidligere også depresjon så lenge jeg har hatt barn. Det oppsto et par år før barnet ble født. 

Har aldri på noe tidspunkt vært en dårligere mor av den grunn. Han har alltid fått det han skal av omsorg, kjærlighet, og ellers alt av "materielle goder" etc.

Har aldri bekymret meg for barnevernet av den grunn.

Jeg ser du ikke nevner noe om medisin? Har du prøvd medisinering for lidelsen din så du kan føle deg bedre? Jeg har brukt medisin i mange år, og så var jeg uten i en del år. Men det ble for tungt, så jeg begynte på nytt med en medisin som heter Quetiapin. Den virker utrolig bra, og jeg har ingen bivirkninger. Man blir trøtt rett etter at man har tatt den, så den tas om kvelden før man skal legge seg.

Anbefaler deg å gå til legen for en prat og få utskrevet medisin for dette. Det finnes hjelp å få !

Anonymkode: b2a93...d73

Jeg turte ikke gå til lege før rett før jul. Siden jeg er så "oppegående" og klarer meg bra ville ikke legen gi ut medisin, men jeg fikk angstdiagnosen. Men de depressive tankene har kommet i ettertid av den legetimen. 

Jeg er så skeptisk til medisin selv.. Må man være sykemeldt når man begynner på de? 

Anonymkode: ed518...1cc

[AnonymBruker]

Det er ikke vanlig å ta barna fra foreldre med psykisk sykdom. Det kan tenkes Barnevernet blir involvert for å hjelpe deg, kanskje trenger du avlastning eller veiledning. 

Anonymkode: e6f85...d7e

[AnonymBruker]

Psykisk sykdom i seg selv er ikke omsorgssvikt, ts.

Anonymkode: afb09...08a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke vanlig å ta barna fra foreldre med psykisk sykdom. Det kan tenkes Barnevernet blir involvert for å hjelpe deg, kanskje trenger du avlastning eller veiledning. 

Anonymkode: e6f85...d7e

Jeg følger opp barna mine i skole/bhg, de har alt av klær og utstyr og mye omsorg. 

Jeg har de kun annenhver uke, så avlastning er ikke nødvendig. Har en kjæreste som hjelper til i "mine uker". 

Anonymkode: ed518...1cc

[AnonymBruker]

Så lenge du greier å gi barna den omsorgen de trenger så tar ikke BV dem. 

Det at du søker hjelp ser BV på som et godt tegn! Det viser at du har nok selvinnsikt til å se hva som er best for både deg og barna. 

Anonymkode: 505f5...464

[Gjest BearMama]

Så lenge du tar tak i det og barna ikke lider noen nød så er det ingen grunn til at bv blir involert. Få deg psykolog asap og så,vil psykologen hjelpe deg igjennom dette.

Endret 29. januar 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg turte ikke gå til lege før rett før jul. Siden jeg er så "oppegående" og klarer meg bra ville ikke legen gi ut medisin, men jeg fikk angstdiagnosen. Men de depressive tankene har kommet i ettertid av den legetimen. 

Jeg er så skeptisk til medisin selv.. Må man være sykemeldt når man begynner på de? 

Anonymkode: ed518...1cc

Du mp ikke sykemeldes som følge av oppstart på medisiner, men det kan være fordel å delta i programmer som «Raskere tilbake» eller liknende.

DPS holder kurs i depresjonsmestring/angstmestring osv, iallefall i min kommune. ALternativet er jo psykolog. Jeg tenker det er smart å sykemeldes noe så man kan følge opp behandling.

Depressive tanker i korte perioder krever ikke medisinering tenker jeg, da er samtaleterapi og øvelser best.

Veldig mange får faktisk hjelp av lavterskel tilbud, og de fleste kommuner skal tilby dette. Snakk med fastlegen, sjekk med kommunen på nett om hva som finnes

Dette høres helt ærlig talt ikke uoverkommelig ut for deg - ta tiden til hjelp, vær snill og raus med deg selv, aksepter at sånn er det nå - og det finnes en vei fremover og oppover. Men ikke uten å strekke ut ei hånd til noen som kan bistp deg på veien.

Anonymkode: 6d983...d4b