Hvordan er det å være 100% alenemamma?

[AnonymBruker]

Var alenemor til to stk i 6 år.

far ble narkoman og jeg ble helt alene med barna fra den dagen minstemann ble født.

vi klarte oss kjempe bra til tross for omstendighetene,jeg var i starten av 20 årene uten fast jobb og nyfødt baby og en 3 åring.

du er voksen,har fast jobb og fast bosted,hadde jeg vært i din posisjon hadde jeg gjort det.

vi mødre er tøffe å klarer alt livet kaster mot oss;)

Har flere jeg kjenner som har gjort det samme som deg og de har ikke angret en dag.

Anonymkode: 0bf67...2b6

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Når jeg brukte begrepet "lausunger" i HI mente jeg at fedrene hadde barn de ikke tok ansvar for. Jeg er fullt klar over at mitt barn blir en "lausunge", men jeg kommer til å ta ansvar 100%.

Anonymkode: 56fdb...9b8

Ungen din blir ikke en "lausunge". Den begrepsbruken må vi slutte med å bruke om barn. Dersom du reiser til Danmark, blir det et høyt elsket, svært etterlengtet og meget planlagt barn. Punktum.

Anonymkode: 4c5d9...458

[Mysticgirl]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig godt igjen der ja! Far nekter å skrive under på pass pga at vi skal reise på ferie med samboeren min,å far er sjalu på han.

Nekter å skrive under på at barnet vårt skal få operert mandlene vekk selv om småen er veldig plaget av de ++++

Anonymkode: c5349...8f1

Jupp, nekter både ditt og datt her og, men å ha sønnen, nei det har han ikke. Sønnen min kjenner ikke faren sin, men likevel skal han ha noe å si når det gjelder ungen vår! Kjenner jeg koker bare over å tenke på det!

[BerntHulken]

11 minutter siden, mangolassie skrev:

 

Så en dokumentar (tror det var på NRK) om donorbarn og deres opplevelser. Verdt å tenke på at de heller ikke får det så lett, når de ikke engang kan få muligheten til å vite hvem som er faren deres eller hva som er 50 % av opphavet. Har en venn som er donorbarn, og han har slitt mye med dette opp gjennom oppveksten. Sier ikke at det skjer alle, men tenker at det er lurt å ha tatt med i betraktningen at ikke det heller er «bare bare».. 

Syns dette er en underkommunisert del av bildet. Greit at det er enklere for mor, og kanskje generelt en greiere løsning, men det får også noen ganske andre konsekvenser.

Godt at noen har dette synspunktet også, og ikke bare sier "kjør på" og tenker på egeninteressen og ikke nødvendigvis barnets beste.

[mangolassie]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spennende å høre om hvordan donorbarn har det gjennom oppveksten. Kunne du gi oss lenken til denne dokumentaren? Eller tittelen?

Anonymkode: 591f7...920

Jeg har i hvert fall funnet én dokumentar som jeg linker her: 

https://tv.nrk.no/program/KOID22008718/vogue-williams-going-it-alone

I siste halvdel snakker programlederen med donorbarn, og også med en kvinne som er donorbarn og aktiv motstander av anonym donor på grunn av konsekvensene dette har for barnet (mtp identitetsfølelse, tilknytning, selvfølelse, tilhørighet osv).

Tenker at det overhodet ikke er svart-hvitt, men smart tror jeg å ta faktiske barn av donorer sine opplevelser med når man danner seg et bilde.

[Summ]

Jeg syns det er helt utrolig slitsomt, men også utrolig givende og fint!:) 

levere skole og barnehage-jobb-hente skole og barnehage-hjem-middag-lek, lekser, fritidsaktiviteter, kveldsstell, kos. Altså man blir vant til det, det er ikke vanskelig. 

Men hva slags gutter kjenner du? Bytt miljø, flytt til byen. Jeg bor også på bygda, alle snakker. Velutdannede menn i byen er veldig forskjellig fra mennene herifra.

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg er 32 år, med god økonomi og full jobb. Har aldri hatt fysiske eller psykiske problemer, er aldri borte fra jobb, trener, har hund og gjennomgående blid og fornøyd.

Jeg har lyst på mann og barn, men sliter med å finne en ordentlig mann som jeg ønsker å få barn med. Jeg er ikke så kresen på utseende, men han må være sunn og aktiv, blid og tålmodig, og med gode verdier.

Jeg har datet mye, men synes ærlig talt det er mye ræl der ute (på min alder som er single). Det er mye fyll og fest, holder på med flere damer på en gang, lausunger og problemer med forpliktelse.

Jeg er litt gammeldags av meg, og ønsker en som har gode verdier. Jeg bor i en liten by med mye sladder og jeg blir bare oppgitt. 

Nå vurderer jeg å reise til Danmark. Heller det enn å ende opp med å måtte sende barnet mitt på samvær til en mann som viser seg å ikke være pålitelig. Orker ikke tanken på å ikke vite hva barnet mitt gjør, spiser, opplever 50% av tiden.

Så da går spørsmålet til dere alenemødre: hvordan er det å ha aleneomsorgen? Er det noe dere hadde gjort i min situasjon? 

Anonymkode: 56fdb...9b8

Jeg dro til Danmark. Fikk tvillinger.  Har du godt nettverk ?  Du vil være i behov av noen som kan stille opp ved evt. sykdom f. ex.  Det er krevende.. og helt fantastisk 😊

Anonymkode: 6a84e...696

[AnonymBruker]

Jeg reiste til Danmark, og har fått verdens fineste lille skatt. Er veldig glad jeg gjorde det, for tiden holdt på å renne ut for meg. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke dro før, for da hadde jeg ikke følt på stresset for å få nr 2. Jeg hadde først bare lyst på en, men når det har gått så fint, så har jeg veldig lyst til å gi knerten et søsken og meg enda en liten babyklump å elske.

Det tyngste er at vi ikke har nær familie rundt oss. Har du det, ts, er du veldig heldig. Men jeg er åpen med personalet i barnehagen om at de er veldig viktige for både meg og barnet mitt. De er utrolig bra folk og svært betydningsfulle mennesker for oss, selv om det de gjør "kun" er en jobb. Vi kompenserer også med at vi knytter oss til andre som har fått barn på samme måte. Barnet vil ikke føle seg annerledes, fordi hen vil vokse opp med andre i samme situasjon. Når man først begynner å se etter, vil man oppdage at det er mange, spesielt i storbyene.

40% av norske barn lever med skilte foreldre. Jeg er veldig glad for at barnet mitt ikke blir en av de. Kun 50% samvær med barnet jeg elsker mest av alt i hele verden hadde vært som å levere hjertet mitt vekk til andre annahver uke.

Jeg har lest en del forskning omkring det å være barn når mamman har brukt donor. Noen føler et sår over å ikke vite hvor 50% av deres genetiske opphav kommer fra. Mens andre ikke bryr seg. Det samme gjelder adoptivbarn. Og man vil aldri på forhånd vite om det vil bli et problem for barnet du har fått. Det er en risiko jeg tok, og den synes jeg er vond å kjenne på.

Samtidig, så er det tøft å leve, for alle. Skilsmissebarn har sår, adoptivbarn har sår, jeg kjenner ikke et menneske som har gått gjennom livet uten en skrape. Så det er min oppgave å ruste barnet mitt til møtet med verden. Helt fra barnet er liten forteller jeg om historien om hens tilblivelse, og at hen er svært etterlengtet. Og jeg er klar til å møte og vise forståelse for eventuelle reaksjoner på dette når hen blir eldre. Jeg eier valget jeg har tatt, og jeg hadde tatt det igjen i morgen, uten å blunke. Jeg håper at barnet vil velge fokusere på gleden over livet hen har fått.

Anonymkode: 4c5d9...458

[Million]

31 minutter siden, mangolassie skrev:

 

Så en dokumentar (tror det var på NRK) om donorbarn og deres opplevelser. Verdt å tenke på at de heller ikke får det så lett, når de ikke engang kan få muligheten til å vite hvem som er faren deres eller hva som er 50 % av opphavet. Har en venn som er donorbarn, og han har slitt mye med dette opp gjennom oppveksten. Sier ikke at det skjer alle, men tenker at det er lurt å ha tatt med i betraktningen at ikke det heller er «bare bare».. 

Syns dette er en underkommunisert del av bildet. Greit at det er enklere for mor, og kanskje generelt en greiere løsning, men det får også noen ganske andre konsekvenser.

Jeg leste i en annen tråd her på KG nylig at dette er endret, slik at nå kan donoren krysse av for om han ønsker å være anonym eller ikke. De kan altså krysse av sånn at eventuelle donorbarn senere i livet kan kontakte sin biologiske far, og kanskje også treffe han.

[Jabbadabbaduu]

Du har fått mange gode input her. Jeg er sikker på at du klarer det! Men jeg tror det kan være en stor fordel å ha noen andre voksne nær deg som kan hjelpe deg. Flere har nevnt at det er lurt med noen som kan hjelpe med det praktiske når det røyner på, men jeg tror det er minst like viktig å kunne ha noen å dele bekymringer med, drøfte vanskelige beslutninger vedrørende barnet osv. Det er i hvert fall noe av det jeg setter veldig stor pris på ved å ha fått barn med mannen min. Jeg tenker det vil være litt tøft å skulle ta eneansvaret for alle beslutninger helt selv, om alt fra hvordan håndterer når barnet trasser, til hvordan forholde seg når barnet er tenåring og har gjort noe virkelig dumt, til store, vanskelige medisinske beslutninger som må treffes.

Men jeg vet jo ikke hvordan det vil være for deg, og jeg har ikke prøvd det selv, så det kan hende det ikke er så viktig. Og det er vel uansett lettere å skulle ha ansvaret for alt helt selv, uten innblanding fra andre, enn å være tvunget til å diskutere med en umulig barnefar. 

Lykke til!

Endret 28. januar 2019 av Jabbadabbaduu

[AnonymBruker]

Jeg og min eksmann har delt foreldreansvar (altså ansvar for barna juridisk, ikke delt omsorg), men jeg har i lange perioder hatt 100 % av daglig omsorg fordi han har hatt problemer (rus/psykiatrisk). Var på det meste 100 % alene med dem i litt over to år. Det er veldig slitsomt. Mine barn var ganske store den lengste perioden jeg var helt alene med dem (småskolealder), hadde de vært mindre hadde det vært enda tøffere. Hadde jeg ikke hatt foreldrene mine vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.

Å være alene om omsorgen for barn er ingen dans på roser, selv ikke når den andre forelderen har dem annenhver helg. Ja, det er tøft nok å være alene selv om den andre har barna halve tiden. Du bør tenke deg veldig godt om før du begir deg ut på dette. Du er bare 32 år og har fortsatt tid til å finne deg en mann og få barn med.

Anonymkode: 785b1...68c

[BerntHulken]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reiste til Danmark, og har fått verdens fineste lille skatt. Er veldig glad jeg gjorde det, for tiden holdt på å renne ut for meg. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke dro før, for da hadde jeg ikke følt på stresset for å få nr 2. Jeg hadde først bare lyst på en, men når det har gått så fint, så har jeg veldig lyst til å gi knerten et søsken og meg enda en liten babyklump å elske.

Det tyngste er at vi ikke har nær familie rundt oss. Har du det, ts, er du veldig heldig. Men jeg er åpen med personalet i barnehagen om at de er veldig viktige for både meg og barnet mitt. De er utrolig bra folk og svært betydningsfulle mennesker for oss, selv om det de gjør "kun" er en jobb. Vi kompenserer også med at vi knytter oss til andre som har fått barn på samme måte. Barnet vil ikke føle seg annerledes, fordi hen vil vokse opp med andre i samme situasjon. Når man først begynner å se etter, vil man oppdage at det er mange, spesielt i storbyene.

40% av norske barn lever med skilte foreldre. Jeg er veldig glad for at barnet mitt ikke blir en av de. Kun 50% samvær med barnet jeg elsker mest av alt i hele verden hadde vært som å levere hjertet mitt vekk til andre annahver uke.

Jeg har lest en del forskning omkring det å være barn når mamman har brukt donor. Noen føler et sår over å ikke vite hvor 50% av deres genetiske opphav kommer fra. Mens andre ikke bryr seg. Det samme gjelder adoptivbarn. Og man vil aldri på forhånd vite om det vil bli et problem for barnet du har fått. Det er en risiko jeg tok, og den synes jeg er vond å kjenne på.

Samtidig, så er det tøft å leve, for alle. Skilsmissebarn har sår, adoptivbarn har sår, jeg kjenner ikke et menneske som har gått gjennom livet uten en skrape. Så det er min oppgave å ruste barnet mitt til møtet med verden. Helt fra barnet er liten forteller jeg om historien om hens tilblivelse, og at hen er svært etterlengtet. Og jeg er klar til å møte og vise forståelse for eventuelle reaksjoner på dette når hen blir eldre. Jeg eier valget jeg har tatt, og jeg hadde tatt det igjen i morgen, uten å blunke. Jeg håper at barnet vil velge fokusere på gleden over livet hen har fått.

Anonymkode: 4c5d9...458

Heller skilte foreldre, enn å ikke ha en far i livet sitt. Jeg mistet pappa da jeg var barn, og har misunt de som har foreldre som "bare" er skilt.

Etter at pappa døde har jeg alltid manglet noe essensielt. Mamma har ikke kunne dekket alle behovene alene. Jeg har i det minste en god del minner fra pappa. Det er viktig å ha to foreldre, mener jeg helt bastant.

Kan nesten garantere at de fleste føler det er sårt å ikke vite hvor faren deres er, eller hvem han er.

Jeg kan ikke fordømme andres valg på noen måte, for jeg skjønner at for kvinner tikker den biologiske klokka og barneønsket er stort, samtidig som ingen menn er gode nok som far, i manges øyne.

Jeg må ærlig si at jeg syns det er egoistisk å sette barn til verden uten å vite at man er to foreldre, en far og en mor, som er villige til å stille opp. Ingen motargumentasjon rokker ved meningen min der.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, æøå* skrev:

Heller skilte foreldre, enn å ikke ha en far i livet sitt. Jeg mistet pappa da jeg var barn, og har misunt de som har foreldre som "bare" er skilt.

Etter at pappa døde har jeg alltid manglet noe essensielt. Mamma har ikke kunne dekket alle behovene alene. Jeg har i det minste en god del minner fra pappa. Det er viktig å ha to foreldre, mener jeg helt bastant.

Kan nesten garantere at de fleste føler det er sårt å ikke vite hvor faren deres er, eller hvem han er.

Jeg kan ikke fordømme andres valg på noen måte, for jeg skjønner at for kvinner tikker den biologiske klokka og barneønsket er stort, samtidig som ingen menn er gode nok som far, i manges øyne.

Jeg må ærlig si at jeg syns det er egoistisk å sette barn til verden uten å vite at man er to foreldre, en far og en mor, som er villige til å stille opp. Ingen motargumentasjon rokker ved meningen min der.

Jeg ser din mening og den har du all rett til å ha. Meninger som brytes mot hverandre er en del av det demokratiske samfunnet vi er så heldige å bo i. Jeg er glad for å ha tatt mitt valg, og kan leve med at du synes det er egoistisk å få barn alene. Men jeg kjenner flere (heterofile kvinner) som har tatt det samme valget som jeg, og ingen av de har gjort det fordi "ingen menn er gode nok som far". Tvert imot, de har hatt kjærester og samboer, som jeg også hadde. Men når det har blitt alvor og tiden knapp, har ingen menn villet være med i prosessen videre. Valget har stått mellom å forbli barnløs eller gå veien alene. Så det er feil av deg å klandre kvinner for at de har tatt den muligheten som tilbys for å få barn.

Anonymkode: 4c5d9...458