Tenåringer som tror de er voksne og vet alt. Hva gjør man?

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har nå diskusjoner om at jeg sier at skal de ut når det er iskaldt så må de kle seg varmt, bruke ullundertøy og varme sko osv... Jeg sier at det er viktigere å ikke fryse en å se kul ut.  Dette syns de er utrolig teit.

Anonymkode: 8dc72...b17

Deres valg, vil de fryse værsågod, men ikke kom og klag etterpå  

Anonymkode: f4ab0...292

[AnonymBruker]

Man lytter, og så kommer man med innspill til ettertanke. Stiller konstruktive spørsmål som utfordrer deres tanker litt, ut fra det de selv deler. 

Problemet her kan være å få min datter i dialog. Hun går på rommet, og vil styre med sitt. Det er ikke så ofte hun tar initiativ til dialog, men når hun gjør det passer jeg på å være tilgjengelig. Selv om jeg egentlig skulle gjøre noe annet da, så tar jeg meg tid til å snakke. (Mest lytte.) 

Jeg har også noen triks til å skape dialog. Hun elsker å gå tur, på bena eller med ski, og da prater hun i vei, så har det vært lite dialog en stund får jeg henne med på tur. Da lytter jeg sikkert 80% av tiden, og så setter jeg pris på å få innblikk i hennes tanker og problemer, og der jeg føler at hun er "på ville veier" forteller jeg ikke det, men stiller spørsmål som får henne til å tenke litt bredere. Se andre sider ved ting. Deler kanskje noen egne erfaringer, men passer på at det er mer tankevekkende enn belærende. 

Når jeg er "teit" spør jeg også hvorfor. Det er lett å slenge ut at noen er teite, men utfordrende å begrunne hvorfor, og jeg gir gjerne barna mine den utfordringen. Det gjør at jeg får bedre innblikk i deres tanker, og det får også dem til å måtte vurdere sine tanker. Noen av innspillene de da kommer med er faktisk gode og gjennomtenkte, og noe jeg må ta til etterretning. Jeg vet ikke alt jeg heller, og det hender faktisk at jeg er "teit". At det er ting jeg ikke har oppfattet eller bør tenke litt mer over. At mitt syn på saken var for smalt. Da innrømmer jeg det, og gir dem anerkjennelse for at de får meg til å tenke meg om, og det gjør det lettere for dem å innrømme feil også. 

Så mitt råd er å lytte mye, og å ikke undervurdere tenåringstankene. Møt dem der de er, utfordre dem fra deres ståsted, og vær åpen for å lære av dem også. 

Anonymkode: 4ebe8...881

[AnonymBruker]

http://rhymeswithorange.com/comics/january-29-2019/

Anonymkode: 3ffcf...9e4

[AnonymBruker]

Er ikke det hele konseptet med å være tenåring da? Alle er teite, voksne forstår ikke etc etc. Er jo en viktig periode for både løsriving og gjøre egne erfaringer.

Anonymkode: 10957...571

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke det hele konseptet med å være tenåring da? Alle er teite, voksne forstår ikke etc etc. Er jo en viktig periode for både løsriving og gjøre egne erfaringer.

Anonymkode: 10957...571

Akkurat! Her i huset anser jeg faktisk tenåringspappaen som den største utfordringen. Han takler dårlig at hans søte lille prinsesse står i opposisjon til ham, og stiller seg kritisk til ham. Det hjelper ikke å si til ham at "Hun SKAL stå i opposisjon til deg og meg nå, og stille seg kritisk til våre vurderinger, fordi hun er i en prosess med å finne egne ståsteder, og det er en viktig prosess!" Han blir såret, og så sier han "Du får ta håndtere henne, jeg klarer det ikke!" 

Selvfølgelig blir det avstand mellom dem da! 

Gutten håndterer han bedre, fordi de har sine felles interesser, og gutten heller ikke er så i opposisjon. Der er det mer litt roping og smelling med dører, men ikke så tydelig skepsis til våre syn og vurderinger. 

Anonymkode: 4ebe8...881

[Kalevala]

Man minner seg selv om at man elsker dem, at det går over, og så smiler man litt overbærende og går videre med dagens gjøremål. 

[AnonymBruker]

Ikke gjør som min mor gjorde hvertfall. Hver gang jeg fortalte noe fikk jeg høre at "ja, du vet jo alt" og "du synes visst godt om deg selv" i negativt tonefall

Anonymkode: 8bbc6...732