Økende distanse mellom meg og mine foresatte

[AnonymBruker]

For 15 år siden mistet vi moren min i en trafikkulykke, og 5 år etter det giftet faren min seg på nytt med det som nå er stemoren min. Stemoren min og jeg har siden dag 1 hatt et godt forhold, jeg var bare glad for at faren min fant lykken og kjærligheten igjen etter den store sorgen som rammet oss alle. Faren min har forandret seg i løpet av årene, men det skjønner jeg jo ettersom tiden går og et nytt kapittel starter.
Men nå de siste årene har jeg blitt mer og mer obs på den økende distansen mellom oss. Det blir som en ond sirkel. Jeg føler at de ikke bryr seg om meg og livet mitt, og det resulterer at jeg aldri orker å oppdatere dem om det som skjer i hverdagen min, og det blir en avstand.
De gangene jeg forteller om noe som skjer med meg så begynner de å snakke om seg selv og sitt liv. 

Jeg vet de er glad i meg, men jeg føler "alle" andre rundt meg, mannen min og venninnene mine for eksempel, har velfungerende foreldre, og da spesielt mødre, som ringer bare for å høre hvordan det går. Vi bor faktisk i samme gate som faren min og stemoren min, og de har ikke vært og besøkt oss siden vi fikk oss nytt hus for snart 2 år siden. Jeg kan ikke huske sist de spurte hvordan det går, sist de ringte meg.

Dette er ikke en tråd om stemødre, og jeg er ikke ute etter å kutte kontakten med dem. Jeg er en familieorientert kvinne og vil ordne dette. Har forsøkt å snakke med dem, men da ble stemoren min sint og overreagerte. Hva kan jeg gjøre? 
Jeg har for ordens skyld ikke barn selv (ufrivillig barnløs), og må vel fortelle at jeg er 36 år. Må også fortelle at det ikke kan ha noe med mannen min å gjøre, da de alltid har både vist og sagt at de liker han veldig godt. 
 

Anonymkode: abfc8...214

[AnonymBruker]

Kan det være at de er litt egoistiske da? Ikke alle bryr seg så mye om hva som skjer med andre.

Min mor er borte, og faren min ringer meg aldri. Han er ikke "sånn" Savner ofte at noen bryr seg, men det gjør de altså i liten grad. Jeg er også 36, og har barn.

Anonymkode: 9df6c...5f9

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at de er litt egoistiske da? Ikke alle bryr seg så mye om hva som skjer med andre.

Min mor er borte, og faren min ringer meg aldri. Han er ikke "sånn" Savner ofte at noen bryr seg, men det gjør de altså i liten grad. Jeg er også 36, og har barn.

Anonymkode: 9df6c...5f9

Ja, det er mulig at det er bare sånn de har blitt. Hvordan takler du det, bortsett fra at du forståelig nok savner å ha noen som bryr seg? Ringer du faren din? Forteller du han om hverdagen din eller ting som skjer, om barna dine? 

ts 

Anonymkode: abfc8...214

[AnonymBruker]

Vet ikke hvilke råd jeg kan gi, da mine foreldre (som fortsatt er gift) ikke er nevneverdig interessert i meg eller mitt. Da jeg flyttet hjemmefra for 15 år siden virket de egentlig ikke særlig interessert i å vite noe om mitt nye liv, og slik har det bare fortsatt. De liker å snakke om seg selv, da, så vi har lange telefonsamtaler i ny og ne. Har prøvd å ta initiativ til å treffes mer for å være sammen, men de er ikke interesserte i det. Så jeg har vel egentlig gitt opp. De har sitt liv, jeg har mitt.

Anonymkode: 0b6e4...17e