Utrolig usikker av mangel på avklaring

[AnonymBruker]

Vi har datet siden januar i fjor, med unntak av en pause på omtrent 2 måneder. Vi brøt kontakten, men fant tilbake til hverandre. 

Vi sier ofte vi er glad i hverandre, og har truffet hverandres venner. Det er han som har tatt alle første skritt (sagt glad i deg først osv). Vi diskuterer samboerskap, barn, giftemål, barn og fremtid, men alltid i metaposisjon. Ting blir dermed ikke sagt direkte, men mer implisitt. 

Han har en jobb som kanskje kan gjøre ham til et attraktivt mål for "gold diggers", så jeg er usikker på om han rett og slett kartlegger meg?

Siden han tar meg med på vennemiddager og lignende, regner jeg ikke med det er kun sex. Vi har vært på en del turer sammen, og han har prioritert meg nærmest hver helg i et år. Han var tidlig ute med å fortelle meg at vi er eksklusive, og at han har slettet alt av datingapper. 

Vi tilbringer så mye tid sammen, at jeg har vanskelig for å tro at han har tid til andre. 

Likevel blir jeg enormt usikker på at hver gang jeg prøver å ta opp at vi er kjærester, blir det bare tullet bort. Jeg har det utrolig fint sammen med ham, og det burde trolig  være nok. Men jeg har et behov for den lille bekreftelsen i å faktisk være et par, og at det er planer om en fremtid. 

Vi er 34 og 35 år. Begge har kommet ut av lengre forhold, som har brent oss på ulike måter. Han har en skilsmisse bak seg, som jeg har fått inntrykk av at har virkelig skremt ham når det kommer til å stole på andre. Vi er begge travle med karriere, og med aktiv fritid. Økonomisk er han bedre stilt enn meg: Min bolig er belånt, hans bolig og utleieleilighet ikke er det. Jeg har også en mer gjennomsnittlig lønning enn ham. Men jeg tror jeg tenker mer over forskjellen på kapital enn ham, og jeg tror ikke problemet ligger der. 

Jeg lurer egent på om noen har vært i samme situasjon? Løste det seg? 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, det å ikke få en avklaring er så vondt.

Jeg gikk i 4 år og hadde mye omgang med en mann. Jeg aksepterte at han ikke var helt klar til å begynne med. Selv 4 år etter så var han usikker.

Han har sagt han elsker meg, ville gifte seg med meg. Sagt seg frivillig til å påkoste meg bunad, sydentur, middager og hva det måtte være. Jeg har kun tatt i mot noen middager, men det har gått begge veier. Vi har vært på flere ferier sammen og utallige helgeturer i løpet av disse årene. Vi har vært som kjærester og alle rundt anså oss som et par.

Vi har snakket om å bygge eller kjøpe hus.

Nå bare møtes vi innimellom, skriver litt på messenger.

Jeg vil så gjerne satse, men han vet ennå ikke hva han vil. Jeg orket ikke mer og han fikk en klar tale om måten han oppfører seg på og han innrømmer at han er dum og håpløs.

Nå sitter jeg og tenker på at de 4 årene på en måte har vært bortkastet og samtidig har jeg kjærlighetssorg.

Jeg håper ikke du lar han styre dette lenger. Det ødelegger deg.

Anonymkode: d8c98...b95

[AnonymBruker]

Takk for svar! 

Han også sier han har vært dum og håpløs, med tanke på de to månedene vi brøt kontakten. Men jeg er redd for å ende opp som deg, å kaste bort for mye tid på noe som ikke er der. 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

Nesten samme regla her.

Kom deg vekk. 

Er han usikker etter så lang tid må du bare avslutte det å komme deg vidre. 

Kastet bort 2.5 år på en som aldri ble klar tilby binde seg. Ville ha alt i et forhold uten å forplikte seg sikkelig.

Anonymkode: 4811b...db9

[AnonymBruker]

Jeg har kun dårlig erfaring med menn som ikke vil være i et seriøst forhold. Hadde han oppriktig vært interessert i deg så hadde han selvfølgelig ville være kjæresten din. 

Anonymkode: 853c5...21e

[AnonymBruker]

Jeg setter pris på svarene dere gir. Det er ikke de svarene jeg ønsket, men bekrefter vel det jeg fryktet... 

Dere som har vært i samme situasjon, har dere konfrontert eller bare avsluttet? 

Anonymkode: 93852...725

[a_dd]

Dere har holdt på i et år og han bare tuller det bort når du nevner det å være kjærester? Han vil ikke låse seg, han venter på noe bedre men hygger seg med deg som selskapsdame så lenge

[a_dd]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter pris på svarene dere gir. Det er ikke de svarene jeg ønsket, men bekrefter vel det jeg fryktet... 

Dere som har vært i samme situasjon, har dere konfrontert eller bare avsluttet? 

Anonymkode: 93852...725

Min erfaring med å konfrontere er at de kommer med flere unnskyldninger om utsettelser så holder man på i noen måneder til og fortsatt ikke kommer noen vei, spør igjen og da er det noe annet som gjør at han vil utsette å bli offisielle kjærester osv. De tør ikke å si direkte nei for da mister de privilegiet av å møte deg , men finner på unnskyldninger som at de har litt mye å tenke på nå, vil ordne hus først, vil ikke stresse men liker deg godt, orker ikke tenke på det nå for dere skulle jo bare slappe av i kveld men kan snakke om det en annen dag også kysser han deg søtt, ja ting som gir et lite håp men som egentlig aldri endrer situasjonen for det har de ingen intensjon om. Det beste er å bare avslutte å si at dere tydeligvis ikke er ute etter det samme. Som en annen her skriver hadde han villet være kjæreste med deg hadde han blitt det til nå, det har gått et år!!! 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, a_dd said:

Dere har holdt på i et år og han bare tuller det bort når du nevner det å være kjærester? Han vil ikke låse seg, han venter på noe bedre men hygger seg med deg som selskapsdame så lenge

Takk for klar tale. 

Han har sagt det er en samtale vi skal ta, og at det er seriøst mellom oss. Ofte tuller han det bort. 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

Jeg har også en ‘sånn’. Forholdet vårt startet for snart åtte år siden. Det har vært mye fram og tilbake, lange perioder der vi ikke har snakket og lange perioder der vi har hatt kjæresteforhold, snakket om fremtiden med barn, hus og alt som følger med. Men han har aldri tid til å faktisk gjennomføre det, skylder på jobb og mye ansvar i forbindelse med det. Jeg har sittet på gjerdet for lenge nå, og har gitt klar beskjed om at jeg ikke venter på han noe mer. Han har fått sjansen sin. 

Anonymkode: 9d9cc...ef8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har også en ‘sånn’. Forholdet vårt startet for snart åtte år siden. Det har vært mye fram og tilbake, lange perioder der vi ikke har snakket og lange perioder der vi har hatt kjæresteforhold, snakket om fremtiden med barn, hus og alt som følger med. Men han har aldri tid til å faktisk gjennomføre det, skylder på jobb og mye ansvar i forbindelse med det. Jeg har sittet på gjerdet for lenge nå, og har gitt klar beskjed om at jeg ikke venter på han noe mer. Han har fått sjansen sin. 

Anonymkode: 9d9cc...ef8

Hvordan taklet han den beskjeden? 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg setter pris på svarene dere gir. Det er ikke de svarene jeg ønsket, men bekrefter vel det jeg fryktet... 

Dere som har vært i samme situasjon, har dere konfrontert eller bare avsluttet? 

Anonymkode: 93852...725

Konfronterte han flere ganger gjennom 2 år, og det endte hver gang i veldig dårlig stemning. Til slutt fikk jeg nok og sa at jeg ikke ville møte han mer, og heller møte på en som faktisk vil det samme som meg  Han prøvde seg flere ganger etter det, noen ganger falt jeg for fristelsen og hadde sex med han, men alltid med en dårlig følelse etterpå der jeg angret. Til slutt klarte jeg å være beinhard og si at nok er nok, la meg være i fred så jeg kan møte noen andre. Fant drømmemannen 1 mnd. etterpå og kan  i ettertid ikke fatte hvordan jeg gadd å holde på sånn i 2 år og kaste bort tiden på en som ikke ville ha meg. Lykkelig forelsket i et seriøst forhold nå, der vi ble kjærester etter kort tid ❤️ 

Anonymkode: 853c5...21e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Konfronterte han flere ganger gjennom 2 år, og det endte hver gang i veldig dårlig stemning. Til slutt fikk jeg nok og sa at jeg ikke ville møte han mer, og heller møte på en som faktisk vil det samme som meg  Han prøvde seg flere ganger etter det, noen ganger falt jeg for fristelsen og hadde sex med han, men alltid med en dårlig følelse etterpå der jeg angret. Til slutt klarte jeg å være beinhard og si at nok er nok, la meg være i fred så jeg kan møte noen andre. Fant drømmemannen 1 mnd. etterpå og kan  i ettertid ikke fatte hvordan jeg gadd å holde på sånn i 2 år og kaste bort tiden på en som ikke ville ha meg. Lykkelig forelsket i et seriøst forhold nå, der vi ble kjærester etter kort tid ❤️ 

Anonymkode: 853c5...21e

Jeg er oppriktig glad på dine vegne! 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er oppriktig glad på dine vegne! 

Anonymkode: 93852...725

Så hyggelig! ❤️ Det er jeg også. Og TS: Håper du finner en flott kar som faktisk vil være kjæresten din ❤️ 

Anonymkode: 853c5...21e

[AnonymBruker]

Det sies jo at hvis man ikke vet etter kort tid at det er et forhold, blir det det aldri....

Jeg har også holdt ut for lenge i et forhold som aldri ble skikkelig. Masse usikkerhet og såre følelser. Nå har jeg bestemt meg for å holde avstand og ikke la meg lokke tilbake bare fordi han gir litt oppmerksomhet. Jeg har nok vært en hyggelig person å ha i livet sitt på flere måter, men kjæreste ville han aldri bli med meg.

Anonymkode: 33384...eff

[AnonymBruker]

Ser at flere har opplevd det samme, og at alle forteller det samme. 

Er jeg virkelig så naiv? Her er det jo bare å komme seg unna, skal man tro "statistikken" her. Men det er litt vondt det også. 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at flere har opplevd det samme, og at alle forteller det samme. 

Er jeg virkelig så naiv? Her er det jo bare å komme seg unna, skal man tro "statistikken" her. Men det er litt vondt det også. 

Anonymkode: 93852...725

 

Det er sikkert ikke en fasit på dette, men det kan virke som om  noen (både menn og kvinner) av ulike grunner er så usikre på å gå inn i et forhold at de ikke vil satse, men allikevel holde relasjonen varm. 

Jeg har plaget meg selv gang på gang med dette, om jeg er dum og naiv og lar meg bruker - eller om han egentlig har følelser for meg men ikke tør/kan satse. Men jeg tror dessverre at det er det første: Han liker meg og det jeg tilfører livet hans. Og det er det, han satser helt sikkert den dagen han finner en han blir forelsket i. Sånn sett kan dette være emosjonelt selvmord på sikt.

Anonymkode: 33384...eff

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

Det er sikkert ikke en fasit på dette, men det kan virke som om  noen (både menn og kvinner) av ulike grunner er så usikre på å gå inn i et forhold at de ikke vil satse, men allikevel holde relasjonen varm. 

Jeg har plaget meg selv gang på gang med dette, om jeg er dum og naiv og lar meg bruker - eller om han egentlig har følelser for meg men ikke tør/kan satse. Men jeg tror dessverre at det er det første: Han liker meg og det jeg tilfører livet hans. Og det er det, han satser helt sikkert den dagen han finner en han blir forelsket i. Sånn sett kan dette være emosjonelt selvmord på sikt.

Anonymkode: 33384...eff

Ja, det tror jeg også det er fare for. 

Når sant skal sies, har jeg aldri seriøst tatt opp temaet å ta ting et skritt videre. Men jeg har gitt klare indikasjoner som han har oversett. 

Anonymkode: 93852...725

[AnonymBruker]

Jeg har vært i den situasjonen før, og brutt selv om det har gjort vondt. Har endt med litt sporadisk kontakt før det har ebbet helt ut. 

Nå har jeg truffet en ny mann som virkelig liker meg, og det er en markant forskjell. Det er som et aha - det er slik det skal være. Han vil snakke om følelser, vil forsikre seg om at jeg er like forelsket som han, tok selv tidlig initiativ til ikke å treffe andre. En del av det hele er også at han er usikker på å miste meg, og da tar man ingen sjanser.

Denne mannen vet vel kanskje at han har deg i sin hule hånd?

Anonymkode: fed0e...6bc

[eller]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har datet siden januar i fjor, med unntak av en pause på omtrent 2 måneder. Vi brøt kontakten, men fant tilbake til hverandre. 

Vi sier ofte vi er glad i hverandre, og har truffet hverandres venner. Det er han som har tatt alle første skritt (sagt glad i deg først osv). Vi diskuterer samboerskap, barn, giftemål, barn og fremtid, men alltid i metaposisjon. Ting blir dermed ikke sagt direkte, men mer implisitt. 

Han har en jobb som kanskje kan gjøre ham til et attraktivt mål for "gold diggers", så jeg er usikker på om han rett og slett kartlegger meg?

Siden han tar meg med på vennemiddager og lignende, regner jeg ikke med det er kun sex. Vi har vært på en del turer sammen, og han har prioritert meg nærmest hver helg i et år. Han var tidlig ute med å fortelle meg at vi er eksklusive, og at han har slettet alt av datingapper. 

Vi tilbringer så mye tid sammen, at jeg har vanskelig for å tro at han har tid til andre. 

Likevel blir jeg enormt usikker på at hver gang jeg prøver å ta opp at vi er kjærester, blir det bare tullet bort. Jeg har det utrolig fint sammen med ham, og det burde trolig  være nok. Men jeg har et behov for den lille bekreftelsen i å faktisk være et par, og at det er planer om en fremtid. 

Vi er 34 og 35 år. Begge har kommet ut av lengre forhold, som har brent oss på ulike måter. Han har en skilsmisse bak seg, som jeg har fått inntrykk av at har virkelig skremt ham når det kommer til å stole på andre. Vi er begge travle med karriere, og med aktiv fritid. Økonomisk er han bedre stilt enn meg: Min bolig er belånt, hans bolig og utleieleilighet ikke er det. Jeg har også en mer gjennomsnittlig lønning enn ham. Men jeg tror jeg tenker mer over forskjellen på kapital enn ham, og jeg tror ikke problemet ligger der. 

Jeg lurer egent på om noen har vært i samme situasjon? Løste det seg? 

Anonymkode: 93852...725

Hva er det som gjør at du ikke er fornøyd når du opplever at du er spesiell for ham? Jeg er uenig med mange av de andre her. Det er fullt mulig å være fornøyd, selv om ikke livet er som i en romantisk roman. Det er da bedre å bruke tid på å bli ordentlig kjent og utvikle kjærlighet fremfor å fly på en bølge av forelskelse. Skilsmissetallene sier også noe om det. Og drøssevis av innlegg her inne, om partnere som ikke oppfører seg som kjærester.